Pappa får ikke komme på besøk....

[Gjest Jenny]

Tror dette er en situasjon som desverre er vanlig for mange fedre. Mødre som bevisst hindrer fedre i å ha kontakt med barna sine (uten noe grunn!!!) provoserer meg noe utrolig!! Hva tenker dere på ?? Jeg er vitne til en slik situasjon i min nærmeste familie og ha tilbragt mange timer og fundert over hva som kan få mødre til å nekte barna sine( som de elsker høyere enn alt..) det de har krav på i følge norsk lov!! Min bror ble pappa når han var ganske ung og forholdet til mammaen til barnet tok slutt etter 2 år. På den tiden hadde far og barn veldig god kontakt og han var en veldig bra pappa. Tiden etterpå var vanskelig for alle. min bror gikk fra å snakke om datteren med tårere i øynene til å ikke ville snakke om henne i det hele tatt. Årsaken var at han hele tiden ble motarbeidet til de grader av moren. Hun ville gå videre med livet sitt og da "passet" det ikke at hun fremdeles måtte ha minimal kontakt med barnefaren. De gikk en stund til mekling, men denne ble avsluttet med løftet fra henne at alt skulle bli så mye bedre. Hun hadde nemlig ikke tid til å drive å gå til mekling....Situasjonen ble ikke bedre, men heller verre. Hver helg i flere år har det vært samme prosedyre. Han begynner å ringe torsdag og får beskjed om å ringe neste dag fordi hun vet ikke helt hvilke planer HUN har den helgen. Neste dag er det samme unnskyldning og vanligvis ender det opp med at han får se datteren sin en time på søndag kveld. Han får aldri ta henne med seg ut. Situasjonen er mildt sagt anspent mellom foreldrene, noe som har ført til at barnet opplever hans besøk som vanskelig og ubehagelig. Han har noen ganger når han snakker med henne på telefon derfor fått beskjed om at hun ikke ønsker at han skal komme på besøk. dette er selvsagt veldig sårende for ham og gjør at han nå er på vei til å gi opp. Vi i familien har prøvd å støtte han så best som mulig, men har etterhvert problemer med å gi råd. Han vil ikke gå til sak og innser at datteren har det best med moren, men ønsker bare å få ta sitt ansvar som far og lære datteren sin å kjenne utenom bursdager og jul hvor han noen ganger får "visitt". Han har mer eller mindre gitt opp nå, noe som er veldig synd både for ham og for datteren. Er det noen som har vært i samme situasjon som kan gi meg råd? Jeg villle vært veldig takknemlig !!!

[Nordmann]

Ja, det finnes knapt ord for den egoismen som slike kvinner innehar. Foreningen 2 Foreldre har anslått at samværssaboteringen skjer i 25 % av tilfellene etter samlivsbrudd.

Det sier seg selv: Skal han få til ordentlig samvær, må han saksøke henne. Jeg fatter ikke at han ikke vil gjøre det, trolig vil han angre på det senere i livet.

Det er gratis å saksøke i barnesaker av denne typen, og han trenger sånn sett ikke advokat. Stevningen kan han fint selv skriver (han har krav på hjelpe fra retten til dette) - og saken vil han vinne, fordi han UANSETT hva mor mener har krav på et minimumssamvær.

Retten vil da sette opp en samværsavtale som hun må følge. Gjør hun det ikke, kan hun få bøter. FOrtsetter sambotasjen, ville jeg på nytt ha saksøkt henne og krevd omsorgen. I fjor avsa Høyesterett tre dommer der far fikk hovedomsorgen etter samværsabotasje, fordi man anser at det mor driver med er omsorgssvikt.

Sett mot i broren din, og få han til å bruke maktmidler. Det er det eneste som hjelper mot slike kvinner.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Ja, det finnes knapt ord for den egoismen som slike kvinner innehar. Foreningen 2 Foreldre har anslått at samværssaboteringen skjer i 25 % av tilfellene etter samlivsbrudd.

Det sier seg selv: Skal han få til ordentlig samvær, må han saksøke henne. Jeg fatter ikke at han ikke vil gjøre det, trolig vil han angre på det senere i livet.

Det er gratis å saksøke i barnesaker av denne typen, og han trenger sånn sett ikke advokat. Stevningen kan han fint selv skriver (han har krav på hjelpe fra retten til dette) - og saken vil han vinne, fordi han UANSETT hva mor mener har krav på et minimumssamvær.

Retten vil da sette opp en samværsavtale som hun må følge. Gjør hun det ikke, kan hun få bøter. FOrtsetter sambotasjen, ville jeg på nytt ha saksøkt henne og krevd omsorgen. I fjor avsa Høyesterett tre dommer der far fikk hovedomsorgen etter samværsabotasje, fordi man anser at det mor driver med er omsorgssvikt.

Sett mot i broren din, og få han til å bruke maktmidler. Det er det eneste som hjelper mot slike kvinner.

Takk for svaret! Jeg er helt enig med deg, men synes det alikevel er vanskelig. Hvordan vil barnet reagere på en slik rettsak og på å bli "tvunget" til å være med far? Selv om mor vil bli tvunget til å samarbeide er det flere måter å sabotere på.....hun har hele tiden bidratt til å gjøre fars besøk til en negativ ting ovenfor barnet. Min bror synes det er fælt og tvinge seg til å få være med datteren når hun ikke selv vil (fordi hun oppfatter det som ubehagelig) og er redd for å gjøre ting mer komplisert og vanskelig for datteren. Jeg vet jo at det likevel er riktig å prøve dette, men er det noen som har erfaring med hvordan dette er for barnet?

[Nordmann]

Takk for svaret! Jeg er helt enig med deg, men synes det alikevel er vanskelig. Hvordan vil barnet reagere på en slik rettsak og på å bli "tvunget" til å være med far? Selv om mor vil bli tvunget til å samarbeide er det flere måter å sabotere på.....hun har hele tiden bidratt til å gjøre fars besøk til en negativ ting ovenfor barnet. Min bror synes det er fælt og tvinge seg til å få være med datteren når hun ikke selv vil (fordi hun oppfatter det som ubehagelig) og er redd for å gjøre ting mer komplisert og vanskelig for datteren. Jeg vet jo at det likevel er riktig å prøve dette, men er det noen som har erfaring med hvordan dette er for barnet?

Han må foreta et valg - kjempe eller gi helt opp.

Det som er poenget er at han har krav på samvær - og det har datteren også. Hun har rett til å være sammen med pappaen sin, og hun trenger det.

Dersom du har beskrevet saken riktig, kan det knapt blir mer konfliktfylt enn i dag. Dersom har han ingenting å tape på å kjøre saken gjennom retten der han vil få vanlig samvær uansett.

Men som sagt - slik ondskap som slike kvinner viser, er omsorgssvikt på høyt nivå og det burde være automatikk i at de mistet omsorgsretten dersom faren ellers kan ivareta barnet beste.

[Gjest anonym akkurat nå]

Han må foreta et valg - kjempe eller gi helt opp.

Det som er poenget er at han har krav på samvær - og det har datteren også. Hun har rett til å være sammen med pappaen sin, og hun trenger det.

Dersom du har beskrevet saken riktig, kan det knapt blir mer konfliktfylt enn i dag. Dersom har han ingenting å tape på å kjøre saken gjennom retten der han vil få vanlig samvær uansett.

Men som sagt - slik ondskap som slike kvinner viser, er omsorgssvikt på høyt nivå og det burde være automatikk i at de mistet omsorgsretten dersom faren ellers kan ivareta barnet beste.

Jeg er en av disse forferdelige mødrene som ikke lar faren ha barna sine. I mitt tilfelle har faren flyttet 250 mil unna enda han bodde rett oppi gata og hadde sønnen sin først annenhver uke og senere annenhver helg.

Så giftet han seg med en ung gutt, så flyttet han plutselig og gav meg 3 dagers varsel og vil nå at jeg skal sende 5-åringen til ham 2 mnd av gangen. Da han flyttet hadde han fått innvilget uføretrygd så han flyttet ikke pga jobb eller utdannelse.

Noe senere kom den eldste sønnen min og fortalte at han var blitt misbrukt seksuelt av faren til den yngste.

Jeg vil ikke sende sønnen min til faren men har vel egentlig ikke lov til å nekte. Men faren har allerede brutt tre skriftlilge avtaler mellom oss ang foreldrerett og samvær så jeg håper at det holder dersom det blir rettsak fordi jeg nekter samvær uten tilsyn.

Dessuten må jeg tilstå at jeg er ganske såret på gutten min sine vegne over at faren flyttet frivillig så langt unna. Jeg hadde aldri flyttet så langt unna noen av mine unger dersom det ikke hadde vært tvingende nødvendig. At den eldste har blitt misbrukt har jeg ingen bevis på men bare hans ord. Han er "stor" og vet hva dette innebærer.

Hvordan kan jeg ta sjansen på å sende minstemann til faren? Hadde dere tatt sjansen? Ingen bør uttale seg så selvsikkert om oss "umulige" mødre før de har hørt vår historie

[Gjest anonym akkurat nå jeg]

Jeg er en av disse forferdelige mødrene som ikke lar faren ha barna sine. I mitt tilfelle har faren flyttet 250 mil unna enda han bodde rett oppi gata og hadde sønnen sin først annenhver uke og senere annenhver helg.

Så giftet han seg med en ung gutt, så flyttet han plutselig og gav meg 3 dagers varsel og vil nå at jeg skal sende 5-åringen til ham 2 mnd av gangen. Da han flyttet hadde han fått innvilget uføretrygd så han flyttet ikke pga jobb eller utdannelse.

Noe senere kom den eldste sønnen min og fortalte at han var blitt misbrukt seksuelt av faren til den yngste.

Jeg vil ikke sende sønnen min til faren men har vel egentlig ikke lov til å nekte. Men faren har allerede brutt tre skriftlilge avtaler mellom oss ang foreldrerett og samvær så jeg håper at det holder dersom det blir rettsak fordi jeg nekter samvær uten tilsyn.

Dessuten må jeg tilstå at jeg er ganske såret på gutten min sine vegne over at faren flyttet frivillig så langt unna. Jeg hadde aldri flyttet så langt unna noen av mine unger dersom det ikke hadde vært tvingende nødvendig. At den eldste har blitt misbrukt har jeg ingen bevis på men bare hans ord. Han er "stor" og vet hva dette innebærer.

Hvordan kan jeg ta sjansen på å sende minstemann til faren? Hadde dere tatt sjansen? Ingen bør uttale seg så selvsikkert om oss "umulige" mødre før de har hørt vår historie

Jeg må også si meg enig med deg anonym akkurat nå.

Det er dumt for oss utenforstående og blande oss inn i slike saker.

Mange ganger finnes det grunner som gjør at man nekter samvær med barna,jeg har også vært en av dem.

Klart at barna har godt av begge foreldrene men ikke alltid.

[Gjest Yngve]

Jeg må også si meg enig med deg anonym akkurat nå.

Det er dumt for oss utenforstående og blande oss inn i slike saker.

Mange ganger finnes det grunner som gjør at man nekter samvær med barna,jeg har også vært en av dem.

Klart at barna har godt av begge foreldrene men ikke alltid.

Vi er kanskje alle enig i at enkelte ganger er det forståelig med selvtekt, men vi kan likevel ikke ha selvtekt som et gyldig prinsipp. Det skal ikke og bør ikke være opp til den ene forelderens vurderingsevne alene. Barna både fortjener og har rett til bedre.

Hva som ofte er faen i slike saker, er at barna-tilhører-mor-holdningen synes å gjennomsyre den kvinnelige befolkningen (hurra for feminisme og likestilling). Man skal ikke lenger enn 5 – 10 år tilbake før det faktisk var slik at mor hadde en rettslig førsterett til barna.

Det har visst nok blitt litt bedre i teorien, men hvordan er dette egentlig i praksis? Etter hva jeg forstår er det fortsatt slik at far, i motsetning til mor, ikke kan stikke av gårde med barna uten å møte en rettslig straffeforfølgelse. Med det mener jeg helt i sakens startfase. Dvs hvis den en forelderen i selvtekt tar med seg barna og flytter. Etter hva jeg forstår er dette fra første stund en straffbar handling for far, mens det først blir en straffbar handling for mor dersom far gjennom retten får tilkjent samværsrett eventuelt hovedomsorg. Stemmer dette?

[Gjest jenny]

Jeg er en av disse forferdelige mødrene som ikke lar faren ha barna sine. I mitt tilfelle har faren flyttet 250 mil unna enda han bodde rett oppi gata og hadde sønnen sin først annenhver uke og senere annenhver helg.

Så giftet han seg med en ung gutt, så flyttet han plutselig og gav meg 3 dagers varsel og vil nå at jeg skal sende 5-åringen til ham 2 mnd av gangen. Da han flyttet hadde han fått innvilget uføretrygd så han flyttet ikke pga jobb eller utdannelse.

Noe senere kom den eldste sønnen min og fortalte at han var blitt misbrukt seksuelt av faren til den yngste.

Jeg vil ikke sende sønnen min til faren men har vel egentlig ikke lov til å nekte. Men faren har allerede brutt tre skriftlilge avtaler mellom oss ang foreldrerett og samvær så jeg håper at det holder dersom det blir rettsak fordi jeg nekter samvær uten tilsyn.

Dessuten må jeg tilstå at jeg er ganske såret på gutten min sine vegne over at faren flyttet frivillig så langt unna. Jeg hadde aldri flyttet så langt unna noen av mine unger dersom det ikke hadde vært tvingende nødvendig. At den eldste har blitt misbrukt har jeg ingen bevis på men bare hans ord. Han er "stor" og vet hva dette innebærer.

Hvordan kan jeg ta sjansen på å sende minstemann til faren? Hadde dere tatt sjansen? Ingen bør uttale seg så selvsikkert om oss "umulige" mødre før de har hørt vår historie

Hei til deg anonym! Takk for svaret, men din situasjon er litt annerledes. I det tilfellet jeg fortalte om er det ikke snakk om hverken misbruk eller at avstanden er for stor. Begge foreldrene bor på et lite sted og har alle muligheter til å kunne komme til en ordning. Det virker bare som om moren i dette tilfellet vil glemme at datteren har en annen pappaen enn nåværende samboer. Hun har også prøvd å overtale til at samboeren skal adoptere datteren.

Jeg har full fortåelse for din sak, din situasjon må være forferdelig vanskelig. Men det finnes mange tilfeller hvor mødrene saboterer uten gyldig grunn som du har. Jeg hadde syntes det var utrolig tøft hvis en av dem hadde hatt mot til å svare meg, for dette er noe jeg ikke skjønner.

[Gjest jenny]

Jeg må også si meg enig med deg anonym akkurat nå.

Det er dumt for oss utenforstående og blande oss inn i slike saker.

Mange ganger finnes det grunner som gjør at man nekter samvær med barna,jeg har også vært en av dem.

Klart at barna har godt av begge foreldrene men ikke alltid.

Bare i veldig spesielle tilfeller tror jeg det er det beste for barnet å ikke ha kontakt med faren. Og det er tilfeller hvor det er snakk om misbruk og omsorgssvikt. De mødrene som kjemper for sine barn i disse tilfellene har jeg stor respekt for!!!! Men hva når det ikke er gyldig grunn?? Skal ikke pappen har rett til å kjempe for sine barn, og hva er det som gir moren rett til å nekte sine barn det de har rett på i følge norsk lov??? Har intrykk av at moren ofte dømmer faren utfra at forholdet dem imellom ikke fungerte? Barnet skal ikke straffes fordi det ble til ved en "feiltagelse" !!!!!!!!!!!!!!!!

Jeg er tante til barnet og føler også et ansvar for henne. Skal det å prøve å få kontakt med min egen familie, eventuelt motivere pappaen til å ikke gi opp, oppfattes som "innblanding" av "uteforstående"??? Hva hadde dere gjort hvis dere hadde vært i samme situasjon?? Snudd ryggen til og latet som ingenting????