Trenger råd -får ikke til å fortelle behandler om tidligere overgrep

[AnonymBruker]

Jeg har prøvd og prøvd, men får ikke ut ordene. Jeg prøver å si det høyt for meg selv kvelden før, selv det er vanskelig. Behandler vil helst ikke at jeg har med noe skriftlig, det er del av behandlingen å si ting høyt. Jeg forstår det, og ser verdien av det. Jeg vet bare ikke hvordan jeg kommer igang. Om han hadde spurt meg direkte eller han visste om det på forhånd hadde jeg klart å snakke om det. 
 

Er det noen som har vært i samme situasjon eller har råd til meg? Jeg er så frustrert over meg selv og lei av å ikke få sagt det jeg trenger å si.

Anonymkode: 061f6...1a2

[laban]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg vet bare ikke hvordan jeg kommer igang. Om han hadde spurt meg direkte eller han visste om det på forhånd hadde jeg klart å snakke om det. 

Spør om han er villig til å "intervjue" deg (åpent, av typen "har du opplevd..." / "har du erfaringer med...") basert på f.eks. tre stikkord du gir ham på en lapp eller oppgir på timen før intervjuet? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har prøvd og prøvd, men får ikke ut ordene. Jeg prøver å si det høyt for meg selv kvelden før, selv det er vanskelig. Behandler vil helst ikke at jeg har med noe skriftlig, det er del av behandlingen å si ting høyt. Jeg forstår det, og ser verdien av det. Jeg vet bare ikke hvordan jeg kommer igang. Om han hadde spurt meg direkte eller han visste om det på forhånd hadde jeg klart å snakke om det. 
 

Er det noen som har vært i samme situasjon eller har råd til meg? Jeg er så frustrert over meg selv og lei av å ikke få sagt det jeg trenger å si.

Anonymkode: 061f6...1a2

hva er du redd for ?

Anonymkode: 9051b...0fa

[AnonymBruker]

laban skrev (4 timer siden):

Spør om han er villig til å "intervjue" deg (åpent, av typen "har du opplevd..." / "har du erfaringer med...") basert på f.eks. tre stikkord du gir ham på en lapp eller oppgir på timen før intervjuet? 

Det var et godt svar.

Anonymkode: 196d5...c4e

[AnonymBruker]

laban skrev (9 timer siden):

Spør om han er villig til å "intervjue" deg (åpent, av typen "har du opplevd..." / "har du erfaringer med...") basert på f.eks. tre stikkord du gir ham på en lapp eller oppgir på timen før intervjuet? 

Takk for tips, usikker på om jeg klarer det. Skal tenke på det.

 

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

hva er du redd for ?

Anonymkode: 9051b...0fa

jeg er redd for å ikke bli trodd og at hun skal snakke det bort. Har opplevd det hos en tidligere behandler.

Anonymkode: 061f6...1a2

[MiaMaia]

Kan du starte med å si at det er noe du vil snakke om som du synes er vanskelig å snakke om? Så kan dere kanskje snakke om hvorfor du synes det er vanskelig og du kan se at hun vil høre på deg og at dere kan komme inn på temaet etterhvert? 

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

jeg er redd for å ikke bli trodd og at hun skal snakke det bort. Har opplevd det hos en tidligere behandler.

Anonymkode: 061f6...1a2

Kanskje det kan være en inngangsport til dette samtaleemnet å fortelle hva du er redd for og hvordan terapeuten din vil ta imot det du ønsker å si? Husk at han/hun garantert har hatt pasienter med en lignende problematikk og jeg tror dessverre at du var uheldig da du kom utfor en behandler som møtte deg på den måten du beskriver. Jeg tror flertallet av terapeuter møter sine pasienter på andre måter. Jeg hadde selv én pasient som ikke trodde på meg for 17 år siden og det er utrolig skadelig, for jeg strever en del med det selv nå så lang tid etterpå...

Men din erfaring med denne terapeuten som ikke trodde på deg og tankene og følelsene du sitter igjen med nå i dag kan i og for seg også være en inngangsport for å åpne opp dette samtaleemnet. Selv kan jeg gjøre det på den måten - at jeg begynner å fortelle om min egen frykt for å snakke om et emne eller min egen frykt for terapeutens reaksjon, tanker eller holdninger på det jeg tenker å si. Ofte viser det seg at jeg tar fullstendig feil. Jeg husker en gang jeg var redd for at terapeuten min skulle sitte og forestille seg hva som hadde skjedd under overgrep, men jeg beskriver sjelden detaljert, men han er tross alt voksen og ikke født i går som han har sagt når jeg har vegret meg for å si ting og han påpeker at han likevel forstår hva jeg har blitt utsatt for selv om jeg ikke sier noe. Han sa da at han forestilte seg sjelden det hans pasienter beskrev, for hadde han gjort det, hadde han ikke klart å holde seg profesjonelt nok til å kunne hjelpe pasientene . Jeg har senere lest om metoder terapeuter benytter til dette.

Kanskje det også kan hjelpe deg å tenke at det er en viss sjanse for at terapeuten din har en anelse om at du strever med denne problematikken allerede. Om en er utsatt for overgrep, har en enkelte trekk ved seg om det sitter hardt nok i kroppen, som avslører litt ved deg. Dette kan terapeuter se. At man kanskje har mindre selvtillit, hevder ikke seg selv på samme måte, er litt nølende, har et annet kroppsspråk, er noe mer unnvikende i kontakten m.m. Det er ofte ikke bare terapeuter som ser dette, men overgripere kan utnytte det igjen til sin fordel og finne et nytt sårbart offer som ikke klarer å sette grenser for seg selv på samme måte fordi grenser har blitt invadert tidligere...

Endret 10. mars 2021 av Eva Sofie

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (4 timer siden):

Kanskje det kan være en inngangsport til dette samtaleemnet å fortelle hva du er redd for og hvordan terapeuten din vil ta imot det du ønsker å si? Husk at han/hun garantert har hatt pasienter med en lignende problematikk og jeg tror dessverre at du var uheldig da du kom utfor en behandler som møtte deg på den måten du beskriver. Jeg tror flertallet av terapeuter møter sine pasienter på andre måter. Jeg hadde selv én pasient som ikke trodde på meg for 17 år siden og det er utrolig skadelig, for jeg strever en del med det selv nå så lang tid etterpå...

Men din erfaring med denne terapeuten som ikke trodde på deg og tankene og følelsene du sitter igjen med nå i dag kan i og for seg også være en inngangsport for å åpne opp dette samtaleemnet. Selv kan jeg gjøre det på den måten - at jeg begynner å fortelle om min egen frykt for å snakke om et emne eller min egen frykt for terapeutens reaksjon, tanker eller holdninger på det jeg tenker å si. Ofte viser det seg at jeg tar fullstendig feil. Jeg husker en gang jeg var redd for at terapeuten min skulle sitte og forestille seg hva som hadde skjedd under overgrep, men jeg beskriver sjelden detaljert, men han er tross alt voksen og ikke født i går som han har sagt når jeg har vegret meg for å si ting og han påpeker at han likevel forstår hva jeg har blitt utsatt for selv om jeg ikke sier noe. Han sa da at han forestilte seg sjelden det hans pasienter beskrev, for hadde han gjort det, hadde han ikke klart å holde seg profesjonelt nok til å kunne hjelpe pasientene . Jeg har senere lest om metoder terapeuter benytter til dette.

Kanskje det også kan hjelpe deg å tenke at det er en viss sjanse for at terapeuten din har en anelse om at du strever med denne problematikken allerede. Om en er utsatt for overgrep, har en enkelte trekk ved seg om det sitter hardt nok i kroppen, som avslører litt ved deg. Dette kan terapeuter se. At man kanskje har mindre selvtillit, hevder ikke seg selv på samme måte, er litt nølende, har et annet kroppsspråk, er noe mer unnvikende i kontakten m.m. Det er ofte ikke bare terapeuter som ser dette, men overgripere kan utnytte det igjen til sin fordel og finne et nytt sårbart offer som ikke klarer å sette grenser for seg selv på samme måte fordi grenser har blitt invadert tidligere...

Kan du kort si litt om de metodene terapeutene bruker for å kunne forholde seg profesjonelt til pasientene som du har lest?

Anonymkode: 196d5...c4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.3.2021 den 21.44):

Takk for tips, usikker på om jeg klarer det. Skal tenke på det.

 

jeg er redd for å ikke bli trodd og at hun skal snakke det bort. Har opplevd det hos en tidligere behandler.

Anonymkode: 061f6...1a2

Det er uhyre sjelden at en terapeut reagerer slik. Hvorfor er du redd for å ikke bli trodd? Er det fordi du opplever skyldfølelse og å ikke bli trodd vil gjøre skyldfølelsen overveldende?. Det er mange vanskelige følelser rundt overgrep, følelser av skam og skyld. Det å skulle snakke om dette krever trygghet for å bli tatt imot ellers så sitter man der og føler seg naken og skamfull. Kan du sette ord på hva du føler?. Kanskje du kan si rett ut at du har en opplevelse du egentlig trenger å snakke om men at det er så følsomt at du er redd for å ta det opp. 

Anonymkode: dbf35...9d1

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Kan du kort si litt om de metodene terapeutene bruker for å kunne forholde seg profesjonelt til pasientene som du har lest?

Anonymkode: 196d5...c4e

Her har jeg kopiert ut de to viktigste avsnittene i en artikkel fra Psykologtidsskriftet som opprinnelig handler om sekundær traumatisering, der konkusjonen  er at det er splid i fagmiljøet om det eksisterer eller ikke. Men det er enighet i at terapeutene bør beskytte seg selv mot overveldende og gjentatte sterke inntrykk, bl.a. slik:

"Det er viktig å begrense graden av eksponering, for å unngå overdoser med traumer. En kan la være å gå inn i alle detaljer ved overgrepene. En kan formidle medfølelse, uten å måtte ta inn i seg klientens følelser; å forstå smerte innebærer ikke nødvendigvis å føle den. En kan lytte til ordene, uten å danne indre bilder. En kan ta et mentalt skritt tilbake og ivareta egne grenser, forestille seg at en er omringet av et strålende hvitt lys, et gjerde, en glassklokke eller en sky som vil absorbere og beskytte.

Støttetanker er viktig: «Det var da, klienten er her nå, helt trygg, jeg kan lytte til det nå». En kan berolige seg med forestillinger, for eksempel om at terapeut og klient i dag er omgitt av omsorgsfulle personer, eller at terapeut og den voksne klient sammen tar omsorg for det mishandlede barnet. En kan tenke seg hvordan en vil snakke om dette i fremtiden, for eksempel senere i terapien, når den akutte smerten er blitt lindret. En kan forestille seg klienten som en tryggere og mindre lidende person i fremtiden.

Når en hører på historier om barn som er blitt utsatt for overgrep, kan en minne seg selv på at barnet overlevde, at klienten har ressurser som har gjort det mulig. Det er viktig å beholde en fot i nåtiden, og ikke gå fullstendig inn i fortidens lidelser."

Selv strever jeg også med enorm skamfølelse og beskylder i blant terapeuten min for også å sitte å skamme seg eller føle seg pinlig berørt over det jeg forteller, men min terapeut sier da at det er min egen skam jeg kjenner på - og jeg kjenner etter litt ettertanke at han har helt rett.