Hvordan åpner man egentlig opp for følelser når man er helt avstengt?

[AnonymBruker]

Hvordan åpner man egentlig opp for følelser når man er helt avstengt? 

Anonymkode: def5f...8be

[aa-k-j]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Hvordan åpner man egentlig opp for følelser når man er helt avstengt? 

Anonymkode: def5f...8be

Det lurer jeg og på. 

[AnonymBruker]

du velger å være avstengt. kast deg ut i det. åpne opp og snakk eller skriv.

Anonymkode: 3d5ae...9fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

du velger å være avstengt. kast deg ut i det. åpne opp og snakk eller skriv.

Anonymkode: 3d5ae...9fd

Jeg vet ikke helt, kanskje det var bevisst i starten men nå er det i alle fall underbevisst. Jeg klarer ikke åpne opp for følelsene samme hvor mye jeg vil det og tenker på det. Heller ikke når jeg skriver eller snakker, dessverre.

Anonymkode: def5f...8be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

du velger å være avstengt. kast deg ut i det. åpne opp og snakk eller skriv.

Anonymkode: 3d5ae...9fd

Jeg tror ikke man velger å være avstengt, eller bare kan «kaste seg ut i det». Å tro det kan lett bidra til økt selvforakt og at man blir enda mer fastlåst. Ofte er det et tykt lag av skam som ligger over og blokkerer de andre følelsene. 

Man stenger av når følelsene blir for truende og overveldende, ofte i tidlig alder. Dette er en forsvarsmekanisme, som oppleves som nødvendig for overlevelse under ulike former for omsorgssvikt for eksempel. 

Dessverre er jo denne nedstengningen destruktiv på sikt, ofte med angst, depresjon og andre plager som resultat. 

Å «åpne opp» krever langvarig terapi rettet inn mot nettopp disse forsvarsmønstrene, er min erfaring. Dette kan være krevende og angstfullt, men man kan velge å stå i dette ubehaget, og gradvis erfare at det er trygt og mulig å romme og uttrykke følelsene sine. 

Å mene man «bare» kan velge å åpne opp, derimot? Nei. Ingen ville vel valgt å være avstengt og isolert dypt inne i seg selv? Det er en så smertefull tilstand at ingen ville valgt å bli der frivillig. 

Anonymkode: 83bde...2bf

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Å mene man «bare» kan velge å åpne opp, derimot? Nei. Ingen ville vel valgt å være avstengt og isolert dypt inne i seg selv? Det er en så smertefull tilstand at ingen ville valgt å bli der frivillig. 

Anonymkode: 83bde...2bf

Jeg synes du sier mye bra. Vi er enige i at man velger ikke selv det å bli i den tilstanden at en må stenge av tilgangen til egne følelser - det er en ufrivillig handling man tyr til i en situasjon der man ikke har noen andre løsninger å gripe til slik det ser ut for, men man velger til dels å sette i gang prosessen tilbake. Men det forutsetter, som du er inne på, at en nå er i en trygg relasjon og har trygge folk rundt seg. Mange gjør utrolig stor motstand fordi det gamle, destruktive er trygt og velkjent, selv om det ikke er bra for en. Ved å vise en annen sine egne følelser, gjør en seg selv liten og sårbar - og det i seg kan føles utrygt for mange. Og der kommer det inn viktigheten av å ha trygge omgivelser rundt seg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg tror ikke man velger å være avstengt, eller bare kan «kaste seg ut i det». Å tro det kan lett bidra til økt selvforakt og at man blir enda mer fastlåst. Ofte er det et tykt lag av skam som ligger over og blokkerer de andre følelsene. 

Man stenger av når følelsene blir for truende og overveldende, ofte i tidlig alder. Dette er en forsvarsmekanisme, som oppleves som nødvendig for overlevelse under ulike former for omsorgssvikt for eksempel. 

Dessverre er jo denne nedstengningen destruktiv på sikt, ofte med angst, depresjon og andre plager som resultat. 

Å «åpne opp» krever langvarig terapi rettet inn mot nettopp disse forsvarsmønstrene, er min erfaring. Dette kan være krevende og angstfullt, men man kan velge å stå i dette ubehaget, og gradvis erfare at det er trygt og mulig å romme og uttrykke følelsene sine. 

Å mene man «bare» kan velge å åpne opp, derimot? Nei. Ingen ville vel valgt å være avstengt og isolert dypt inne i seg selv? Det er en så smertefull tilstand at ingen ville valgt å bli der frivillig. 

Anonymkode: 83bde...2bf

Takk for ett godt svar. Har du erfaring med terapi i forhold til følelser selv? Hvordan oppleves det og hvilken type terapi er det?

Anonymkode: def5f...8be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Hvordan åpner man egentlig opp for følelser når man er helt avstengt? 

Anonymkode: def5f...8be

Kanskje man bare er sånn?

Anonymkode: 0c926...ec3

[Fionys]

AnonymBruker skrev (På 10.3.2021 den 17.05):

Hvordan åpner man egentlig opp for følelser når man er helt avstengt? 

Anonymkode: def5f...8be

Det med følelser kan være ganske vanskelig. Jeg har også problemer med at jeg stenger av for følelser, for det meste gjør jeg det ubevisst og noen få ganger gjør jeg det bevisst. For noen år siden slet jeg med veldig mye ukontrollerbar sinne, hver eneste dag. Det var så ille at jeg måtte oppsøke fastlegen og ble henvist til psykolog. Sinne var for meg en sekundærfølelse som dekket over de fleste "negative" følelser som tristhet, redsel, fortvilet, såret, skamfull osv. Etter å ha fått forståelse i hva som lå bak sinne så ble det slutt på det voldsomme sinne jeg hadde. Jobbet mye med følelser og fremdeles har jeg problemer med å vise "negative" følelser, men jeg har lært meg å snakke om hva jeg føler så noe har jo blitt bedre. Jeg tror man må gå litt i dybden og finne ut hvorfor det oppstår.

AnonymBruker skrev (På 10.3.2021 den 17.48):

du velger å være avstengt. kast deg ut i det. åpne opp og snakk eller skriv.

Anonymkode: 3d5ae...9fd

Så enkelt er det dessverre ikke.

[Glitter]

Fionys skrev (51 minutter siden):

Det med følelser kan være ganske vanskelig. Jeg har også problemer med at jeg stenger av for følelser, for det meste gjør jeg det ubevisst og noen få ganger gjør jeg det bevisst. For noen år siden slet jeg med veldig mye ukontrollerbar sinne, hver eneste dag. Det var så ille at jeg måtte oppsøke fastlegen og ble henvist til psykolog. Sinne var for meg en sekundærfølelse som dekket over de fleste "negative" følelser som tristhet, redsel, fortvilet, såret, skamfull osv. Etter å ha fått forståelse i hva som lå bak sinne så ble det slutt på det voldsomme sinne jeg hadde. Jobbet mye med følelser og fremdeles har jeg problemer med å vise "negative" følelser, men jeg har lært meg å snakke om hva jeg føler så noe har jo blitt bedre. Jeg tror man må gå litt i dybden og finne ut hvorfor det oppstår.

Så enkelt er det dessverre ikke.

Jeg kjenner meg igjen, bare at jeg blir lei meg i stedet for sint. Sinne har jeg lite av. Eller jeg har nok mye, men jeg reagerer med tristhet og aller helst unnvikelse. Jeg er mester på å bytte tema når jeg og behandler kommer inn på noe som trigger meg. Jeg gjør det helt ubevisst. Jeg var ikke klar over det før, men min behandler så jo raskt dette mønsteret og påpekte det hver gang, og nå merker jeg det selv og da sier jeg at "oi der gjorde jeg det igjen", også prøver jeg/hun å styre meg tilbake til der vi var. 

Slike ting er ikke omgjort på en dag når det først sitter så hardt i. 

Endret 11. mars 2021 av Glitter

[AnonymBruker]

Fionys skrev (2 timer siden):

 

Så enkelt er det dessverre ikke.

jo , for noen fungerer det svært godt å ikke problematisere eller overtenke , men hoppe ut i frykten 🙂 

Anonymkode: 3d5ae...9fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Takk for ett godt svar. Har du erfaring med terapi i forhold til følelser selv? Hvordan oppleves det og hvilken type terapi er det?

Anonymkode: def5f...8be

Jeg har lang erfaring med terapi, både virksom og ikke-virksom. Det som har fungert for meg, er å bli møtt med varme, interesse og vennlighet, fra en erfaren, trygg og tillitsvekkende behandler. Å etablere trygghet og tillit slik at "sånne som oss" klarer å åpne seg, kan ta tid, men om relasjonen er god, vil man etter hvert kunne få tilgang til sider og følelser i seg selv som trenger å bearbeides. 

Vanskelig å beskrive hvordan det oppleves. Det handler jo i hovedsak om å snakke, men også om å erkjenne hvordan man egentlig er, og hva man bærer på. Ta av masken, legge bort strategiene, uttrykke seg sånn man egentlig er, under alt det andre. Bearbeide og forsone seg med det som har vært. Finne trygghet og ro i seg selv, i stedet for å være anspent og styrt av frykt. 

Jeg går i "vanlig" terapi, men med fokus på pust og kroppen som et supplement. Ellers er vel BET og ISDTP de mest virksomme behandlingene for slik problematikk. Det viktigste tror jeg uansett er at man føler en viss kjemi med behandler. Det er vel delte meninger hvor viktig den faktoren er, men når det gjelder pasienter med grunnleggende tilknytningsproblemtikk som en del av pakken, tror jeg det er helt avgjørende at man føler seg vel og trygg på behandler (jeg har ofte vært full av angst i starten av timen, men det handler om meg og mine greier, ikke relasjonen i seg selv). 

Lykke til - håper du finner ut av det. 

Anonymkode: 83bde...2bf

[Jojo74]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg tror ikke man velger å være avstengt, eller bare kan «kaste seg ut i det». Å tro det kan lett bidra til økt selvforakt og at man blir enda mer fastlåst. Ofte er det et tykt lag av skam som ligger over og blokkerer de andre følelsene. 

Man stenger av når følelsene blir for truende og overveldende, ofte i tidlig alder. Dette er en forsvarsmekanisme, som oppleves som nødvendig for overlevelse under ulike former for omsorgssvikt for eksempel. 

Dessverre er jo denne nedstengningen destruktiv på sikt, ofte med angst, depresjon og andre plager som resultat. 

Å «åpne opp» krever langvarig terapi rettet inn mot nettopp disse forsvarsmønstrene, er min erfaring. Dette kan være krevende og angstfullt, men man kan velge å stå i dette ubehaget, og gradvis erfare at det er trygt og mulig å romme og uttrykke følelsene sine. 

Å mene man «bare» kan velge å åpne opp, derimot? Nei. Ingen ville vel valgt å være avstengt og isolert dypt inne i seg selv? Det er en så smertefull tilstand at ingen ville valgt å bli der frivillig. 

Anonymkode: 83bde...2bf

👍

[Glitter]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

jo , for noen fungerer det svært godt å ikke problematisere eller overtenke , men hoppe ut i frykten 🙂 

Anonymkode: 3d5ae...9fd

Det gjør det sikkert, men hva hvis man ikke vet hvordan fordi forsvaret og det å være avstengt er så automatisert at man rett og slett ikke forstår hvordan? Jeg jobber med det der selv om dagen og føler meg som en fisk på land. 😛