Usikker på psykologen

[Jojo74]

Hei, jeg er litt forvirret, og håper noen har noen tanker som kan hjelpe meg i å sortere litt. Jeg er godt voksen og har gått til samme psykolog i snart 2,5 år, pga traume. Fra starten av har jeg vært redd for at behandlingen skal avsluttes. Jeg har vanskelig for å åpne meg, og synes egentlig å gå en gang i uken er for sjelden. Det føles som at jeg gløtter såvidt på døren, og når jeg på en måte endelig begynner å varmes opp er det en uke til neste gang. Det frustrerer meg veldig, føler jeg ikke får utbytte av behandlingen. Mye av tiden brukes til å snakke om et familiemedlem som har der vanskelig, og jeg flytter gladelig fokus vekk fra meg. Samtidig har jeg det veldig vondt inni meg. Nå har behandler nylig begynt å ha timer annenhver uke, så han mener tydeligvis at jeg ikke behøver å gå oftere. I tillegg bommet han på tiden (mener jeg) på en avtale, sånn at jeg måtte vente ytterligere 2 uker. Han skulle prøve å få noen til å bytte tid, så han fikk plass til meg, og skulle ringe meg opp igjen, men jeg hørte aldri noe, og ble skikkelig skuffet og lei meg. Følte meg sviktet og skuffet  av psykologen som skulle hjelpe meg. Når han så ringte den dagen han skulle ha byttet til og irritert lurte på hvor jeg var, ble jeg både irritert og frustrert. Så nå føler jeg at jeg ikke kan stole helt på han, og jeg føler jeg stenger litt mer av ift av ham. I tillegg fikk jeg en litt kvass kommentar på at «skal du ikke sprite deg?» da jeg kom i dag, som om jeg sluntret unna. Det har aldri vært sprit fremme før der, bare lapp om at man må vaske hendene godt. Noe jeg gjorde et par minutter før jeg gikk inn. Så føler stemningen er litt rar og ubehagelig. Er jeg bare ekstremt overfølsom, eller hva tenker dere??🙄

[Jojo74]

Går og fabulerer om å avslutte behandling også, men det er kanskje ikke løsningen? Er det bare en barnslig reaksjon? 

[AnonymBruker]

Jeg ville utfordret meg selv litt og tatt det opp med ham. Å gå i terapi kan være beinhardt så all sympati til deg der, men vi må utfordre oss selv skal vi komme noen vei. 

Jeg hadde også følt meg skuffet over timen som uteble, men snakk med ham om det. Forklar hvordan du opplevde det . Hør hva han sier, for nå trekker du bare kjappe raske (og kanskje feil) konklusjoner

Anonymkode: f7582...247

[Jojo74]

Takk for svar. Men føler meg så dum og liten som henger meg opp i dette som voksen, og er det relevant å ta opp? Behandler er en eldre mann, og redd han bare ville blitt helt oppgitt hvis jeg tok det opp med ham..

[frosken]

Jojo74 skrev (54 minutter siden):

Takk for svar. Men føler meg så dum og liten som henger meg opp i dette som voksen, og er det relevant å ta opp? Behandler er en eldre mann, og redd han bare ville blitt helt oppgitt hvis jeg tok det opp med ham..

Jeg tror det er stor sannsynlighet for at du er overfølsom. Reaksjonene dine er fine å snakke om i neste terapitime - men det er i så fall sjelden konstruktivt å primært forsøke å få behandleren til å endre seg, fokuset bør være på din egen overfølsomhet og hvordan du kan jobbe med den. 

[AnonymBruker]

Du er jo veldig heldig som faktisk har fått gå i behandling i så mange år. Det er mange som bare får avslag. 

Anonymkode: 3a35d...7cc

[kupton]

Det jeg nå skal skrive, handler om noe generelt som jeg lenge har tenkt på. Det var bare at denne tråden minnet meg på det.

Jeg er overrasket over at pasienter som selv sliter har forventninger om nærmest perfekthet til andre ( "friske" ) mennesker. Da snakker jeg ikke om å mislike latskap, slendrian, uhøflighet og udyktighet. Men om hvordan en ikke aksepterer små avvik fra det perfekte som en sjelden gang å komme for sent til en time, glemme å ringe tilbake, litt uheldig ordvalg, ikke så blid stemme som ønsket/forventet osv. Kort sagt mangelen på raushet.

[AnonymBruker]

Du har fått kloke innspill fra blant annet Frosken og Kupton her. Å ta opp ubehaget du kjenner på og å utvise raushet er utvilsomt det beste.

Om de grepene ikke gjør at du føler samarbeidet blir bedre, ville jeg derimot funnet en annen behandler. Jeg gikk selv alt for lenge i terapi som kun førte til forverring, da jeg aldri fikk etablert den tilliten og tryggheten som er nødvendig for å åpne opp. Jeg hadde lignende tanker som deg, og følte meg ofte misforstått og krenket. Tok dette opp med behandler flere ganger, og minnet også meg selv på at jeg er overfølsom. Fikk til slutt nok, og sluttet tvert, faktisk etter anbefaling fra annen behandler. En tøff, vond og vanskelig avgjørelse tatt under sterk tvil. 

Nå i ettertid ser jeg tydelig at det ikke "bare" var meg. Jeg gjorde det jeg lærte i oppveksten: tok på meg all skyld, og tenkte det var meg det var noe galt med. I tillegg ble dynamikken mellom oss svært lik den jeg hadde med min mor i oppveksten, noe som selvsagt var "mitt", men som like fullt ble destruktivt. 

Har nå gått i terapi hos ny behandler i ett år, og opplever stor bedring, og en helt annen form for samarbeid og støtte.  Har faktisk ikke en eneste gang følt meg krenket eller misforstått. Tvert i mot. Av og til er matchen mellom pasient og behandler bare feil, uten at det er den ene eller andre som er "feil".  

Anonymkode: 22c00...416

[emilie321]

kupton skrev (24 minutter siden):

Det jeg nå skal skrive, handler om noe generelt som jeg lenge har tenkt på. Det var bare at denne tråden minnet meg på det.

Jeg er overrasket over at pasienter som selv sliter har forventninger om nærmest perfekthet til andre ( "friske" ) mennesker. Da snakker jeg ikke om å mislike latskap, slendrian, uhøflighet og udyktighet. Men om hvordan en ikke aksepterer små avvik fra det perfekte som en sjelden gang å komme for sent til en time, glemme å ringe tilbake, litt uheldig ordvalg, ikke så blid stemme som ønsket/forventet osv. Kort sagt mangelen på raushet.

Jeg føler at jeg aksepterer noe, men ikke alt. Det at terapeuten/legen er forsinket ser jeg bare på som en fordel. Da kaster han ikke ut pasienten ut midt i noe. Og noen ganger så er det jeg som gjør han forsinket. Det går begge veier. Det å glemme å ringe opp går også greit, han er bare et menneske.  Men når det blir mange sleivete kommentarer er jeg nok ekstra sårbar. Tror fort at det er meg det er noe feil på. Som når jeg forteller om paranoide tanker og får litt oppgitt til svar; er vi der nå igjen da....  Da føler jeg på det. 

[AnonymBruker]

Jojo74 skrev (14 timer siden):

Hei, jeg er litt forvirret, og håper noen har noen tanker som kan hjelpe meg i å sortere litt. Jeg er godt voksen og har gått til samme psykolog i snart 2,5 år, pga traume. Fra starten av har jeg vært redd for at behandlingen skal avsluttes. Jeg har vanskelig for å åpne meg, og synes egentlig å gå en gang i uken er for sjelden. Det føles som at jeg gløtter såvidt på døren, og når jeg på en måte endelig begynner å varmes opp er det en uke til neste gang. Det frustrerer meg veldig, føler jeg ikke får utbytte av behandlingen. Mye av tiden brukes til å snakke om et familiemedlem som har der vanskelig, og jeg flytter gladelig fokus vekk fra meg. Samtidig har jeg det veldig vondt inni meg. Nå har behandler nylig begynt å ha timer annenhver uke, så han mener tydeligvis at jeg ikke behøver å gå oftere. I tillegg bommet han på tiden (mener jeg) på en avtale, sånn at jeg måtte vente ytterligere 2 uker. Han skulle prøve å få noen til å bytte tid, så han fikk plass til meg, og skulle ringe meg opp igjen, men jeg hørte aldri noe, og ble skikkelig skuffet og lei meg. Følte meg sviktet og skuffet  av psykologen som skulle hjelpe meg. Når han så ringte den dagen han skulle ha byttet til og irritert lurte på hvor jeg var, ble jeg både irritert og frustrert. Så nå føler jeg at jeg ikke kan stole helt på han, og jeg føler jeg stenger litt mer av ift av ham. I tillegg fikk jeg en litt kvass kommentar på at «skal du ikke sprite deg?» da jeg kom i dag, som om jeg sluntret unna. Det har aldri vært sprit fremme før der, bare lapp om at man må vaske hendene godt. Noe jeg gjorde et par minutter før jeg gikk inn. Så føler stemningen er litt rar og ubehagelig. Er jeg bare ekstremt overfølsom, eller hva tenker dere??🙄

Jeg ville også reagert på samme måte som deg! Dette er en ting som ville fått meg til å tenke at jeg burde avslutte terapien faktisk. Jeg vil ikke avfeie det med at jeg er overfølsom. Det er en del av sykdomsbildet mitt og reagere sånn på sånne ting. Det er viktig at du sier til terapeuten hvordan dette fikk deg til å føle deg sånn at dere kan jobbe med det. Jeg antar det er en del av ditt sykdomsbilde også. 

Anonymkode: 485b1...0b5

[AnonymBruker]

Jeg føler ikke for å forsvare psykologer sånn generelt selv om de bare er mennesker de også. Det er en maktforskjell  der som man umulig kan lukke øynene for. Pasienten er i mye mer sårbar stilling en psykologen. Personlig ble jeg overrasket over hvor liten jeg følte meg i  terapirommet og hvordan psykologen kunne vri det meste til å ha sin rygg fri. Selvfølgelig kan psykologer gjøre feil og like lett kan psykologen velge å legge skylden på pasientens reaksjoner i stedet for beklage hvis man har gjort noe feil. Ingenting er for meg mer tillitsvekkende enn når psykologen kan si unnskyld for noe. Selv små ting som det å glemme en time eller la sin irritasjon komme til utrykk på feil måte. Og selvfølgelig tilgir man da småting fordi man vet at alle kan gjøre feil. 

Anonymkode: c7cf0...921

[frosken]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ville også reagert på samme måte som deg! Dette er en ting som ville fått meg til å tenke at jeg burde avslutte terapien faktisk. Jeg vil ikke avfeie det med at jeg er overfølsom. Det er en del av sykdomsbildet mitt og reagere sånn på sånne ting. Det er viktig at du sier til terapeuten hvordan dette fikk deg til å føle deg sånn at dere kan jobbe med det. Jeg antar det er en del av ditt sykdomsbilde også. 

Anonymkode: 485b1...0b5

Du sier det er en del av sykdomsbildet ditt, og jeg lurer på hvorfor du synes det blir feil å litt forenklet kalle det overfølsomhet?

[AnonymBruker]

frosken skrev (12 minutter siden):

Du sier det er en del av sykdomsbildet ditt, og jeg lurer på hvorfor du synes det blir feil å litt forenklet kalle det overfølsomhet?

For meg så har ordet ‘overfølsomhet’ negative konnotasjoner. Som med dramaqueen på en måte. Det er noe som er for mye og feil. Men sånn helt objektivt sett så er det en form for overfølsomhet ja. Ser at jeg ble litt overfølsom på bruken av akkurat det ordet. 😉😅

Anonymkode: 485b1...0b5

[AnonymBruker]

kupton skrev (2 timer siden):

Det jeg nå skal skrive, handler om noe generelt som jeg lenge har tenkt på. Det var bare at denne tråden minnet meg på det.

Jeg er overrasket over at pasienter som selv sliter har forventninger om nærmest perfekthet til andre ( "friske" ) mennesker. Da snakker jeg ikke om å mislike latskap, slendrian, uhøflighet og udyktighet. Men om hvordan en ikke aksepterer små avvik fra det perfekte som en sjelden gang å komme for sent til en time, glemme å ringe tilbake, litt uheldig ordvalg, ikke så blid stemme som ønsket/forventet osv. Kort sagt mangelen på raushet.

Du vet kupton, sutrekulturen vi har i Norge. Forventningen om at jorden skal kretse rundt en og alle avvik blir tatt som en høyst personlig fornærmelse. Forstår det kan være vanskelig å være i behandling og å behandle slike tilfeller.

Anonymkode: 3b075...9d1

[Jojo74]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg føler ikke for å forsvare psykologer sånn generelt selv om de bare er mennesker de også. Det er en maktforskjell  der som man umulig kan lukke øynene for. Pasienten er i mye mer sårbar stilling en psykologen. Personlig ble jeg overrasket over hvor liten jeg følte meg i  terapirommet og hvordan psykologen kunne vri det meste til å ha sin rygg fri. Selvfølgelig kan psykologer gjøre feil og like lett kan psykologen velge å legge skylden på pasientens reaksjoner i stedet for beklage hvis man har gjort noe feil. Ingenting er for meg mer tillitsvekkende enn når psykologen kan si unnskyld for noe. Selv små ting som det å glemme en time eller la sin irritasjon komme til utrykk på feil måte. Og selvfølgelig tilgir man da småting fordi man vet at alle kan gjøre feil. 

Anonymkode: c7cf0...921

Det som skjedde var at vi 2 ganger har notert ulikt klokkeslett for timen. Så når jeg kom var det en annen pasient som gikk inn i stedet for meg. Jeg har nokså god tallhukommelse,  og pleier ikke å  notere feil til hverken møter eller avtaler.   Jeg kommer ikke for seint, og uteblir ikke.
Etterpå glemte han å ringe meg opp for å si at ny avtale var ordnet, så da kom jeg selvfølgelig ikke. Så 3 ganger på kort tid har dette skjedd. Jeg tror at det er han  som noterte feil, men det virker som han er irritert på meg fordi jeg ikke kom. Det hadde på en måte vært ok med en forsonende  kommentar, alle kan gjøre feil, men for meg virker det som han automatisk fastslo at det var min feil. Det gjør meg jo litt usikker på om jeg kan stole på at han vil mitt beste og vil støtte meg nok når det virkelig gjelder. Eller han mer opptatt av sitt eget ego?

[frosken]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

For meg så har ordet ‘overfølsomhet’ negative konnotasjoner. Som med dramaqueen på en måte. Det er noe som er for mye og feil. Men sånn helt objektivt sett så er det en form for overfølsomhet ja. Ser at jeg ble litt overfølsom på bruken av akkurat det ordet. 😉😅

Anonymkode: 485b1...0b5

Ok, da forstår jeg:-) 

[AnonymBruker]

merida skrev (6 minutter siden):

Jeg er visst definert som en person som mangler raushet. Jeg kommer aldri til å åpne meg for andre mer.

Helt ok det.

Anonymkode: 3b075...9d1

[Gjest]

merida skrev (2 minutter siden):

Jeg er visst definert som en person som mangler raushet. Jeg kommer aldri til å åpne meg for andre mer.

Hvem har sagt til deg at du mangler raushet? Det er i alle fall viktig at du ikke tar til deg alt av det folk måtte finne på å si om deg. Du må stole på de som kjenner deg best, og la deres ord telle mest. Og så tror jeg nok at du også kjenner deg selv godt, og vet du med deg selv at du ikke er en "uraus" person, så vet du selv sannheten. 

[emilie321]

merida skrev (12 minutter siden):

Jeg er visst definert som en person som mangler raushet. Jeg kommer aldri til å åpne meg for andre mer.

Hæ.... Det inntrykket har ikke jeg

[AnonymBruker]

kupton skrev (6 timer siden):

Det jeg nå skal skrive, handler om noe generelt som jeg lenge har tenkt på. Det var bare at denne tråden minnet meg på det.

Jeg er overrasket over at pasienter som selv sliter har forventninger om nærmest perfekthet til andre ( "friske" ) mennesker. Da snakker jeg ikke om å mislike latskap, slendrian, uhøflighet og udyktighet. Men om hvordan en ikke aksepterer små avvik fra det perfekte som en sjelden gang å komme for sent til en time, glemme å ringe tilbake, litt uheldig ordvalg, ikke så blid stemme som ønsket/forventet osv. Kort sagt mangelen på raushet.

Kupton, hva tenker du om det at en behandler sovner i timen? Sånn skikkelig snorkesover? Jeg har trukket litt på smilebåndet og tenkt at vedkommende bare er et menneske og at jeg jo selv har sovnet i diverse rare situasjoner, men jeg opplever nå en ufrivillig engstelse for at vedkommende skal sovne igjen hver gang h*n blir litt stille. Jeg er redd for å bringe vedkommende i forlegenhet ved å si: «Nå sovnet du». Hva tenker du om dette?

Anonymkode: 45a41...2a4