Er det meg eller han?

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i over 10 år. Vi har det veldig gøy sammen og har mange av de samme interessene og verdiene og vi har det helt fantastisk sammen når ting er bra, men det er en ting som jeg synes er fryktelig vanskelig; jeg har slitt med angst så lenge jeg kan huske og dette er selvfølgelig vanskelig for han også. Han har måttet gå gjennom mye og gått glipp av mye «moro» fordi jeg har fått angst i ugunstige situasjoner som bryllup, middagsselskap osv, og jeg har pushet for å gå hjem tidlig eller gitt fra meg «dårlige vibber» eller til og med begynt å gråte, og dermed ødelagt stemningen etc. Jeg føler selvfølgelig enorm skyldfølelse for dette, og det legger seg som et ekstra lag på angsten, fordi jeg føler meg utrolig sliten og ferdig etter å ha gått gjennom noe som for meg har vært veldig ubehagelig (og jeg har følt at jeg har gitt mye av meg selv og har vært flink) og deretter måtte høre fra kjæresten at det ikke er nok, at jeg ødelegger for han. I situasjonene jeg har hatt angst skulle jeg ønske at han kunne vært der for meg å støttet meg når ting faktisk er ganske jævlig for meg, men samtidig er jeg ikke i posisjon til å be om kjærlighet fordi jeg er den som ødelegger.  Det gjør ting veldig vanskelig og jeg føler meg helt alene. Jeg vet at det er jeg som er problemet og jeg har gått lenge i terapi og gjør alt jeg kan for å bli frisk. Jeg hater å være sånn her og føler at jeg er et anker som drar han ned. Men samtidig er jeg en fantastisk kjæreste ellers og jeg gir mye av meg selv og stiller alltid opp når ting er tøft for han. Jeg føler jeg at jeg burde fått mer støtte fra han når ting er tøft for meg, men jeg skjønner at det er vanskelig for han når mitt problem også er blitt hans.
 

De siste årene har han begynt å bare ignorere meg helt når jeg er lei meg for noe eller har det tøft. Han sier jeg har brukt opp medlidenheten hans og at han allerede har «betalt» alt for mye til angsten. Jeg begynte på medisiner for noen mnd siden som har tatt bort angsten fullstendig (yey!), men dessverre tok de med seg evnen min til å oppnå orgasme i samme slengen. Dette har vært en stor sorg for meg siden vi er vant til å være ekstremt seksuelle og har et fantastisk sexliv. Da jeg tok opp problemstillingen med han og sa at jeg vurderte å slutte på medisinene for å få tilbake sexlivet mitt, men da var det ingen støtte å få. Han svarte noe i duren: ikke bare tenk på deg selv og prøv å se situasjonen fra min side. I det heletatt var det ingen støtte å få på den fronten og det virket på meg som om han var glad  for å ofre mine orgasmer til fordel for hans sjelefred. Dette såret meg, og jeg prøvde å ta opp med han at måten han reagerte på var lite medfølende, men da blir han sint over at jeg er såret, fordi han mener jeg er alt for følsom blabla. Dette er forøvrig et problem som går igjen og igjen; at jeg prøver å fortelle han at måten han sier ting på eller reagerer på er sårende, også blir han sint fordi jeg ble såret over noe han mener jeg tok opp feil. Ja, jeg er ganske følsom og vet at følelsene kan ta overhånd noen ganger, men jeg prøver virkelig å skjerpe meg. 
faktisk har jeg skjerpet meg så mye at jeg nå begynner å lure på om det egentlig er meg som overreagerer eller om det faktisk er han som er ganske kjip mot meg? 

jeg føler meg så forvirret fordi jeg virkelig ser ting fra hans side og skjønner veldig at det er vanskelig for han å måtte leve med en person med angst, samtidig så betyr vel ikke det at jeg skal gi fra meg all rett på enhver medfølende og støtte på emnet? Spørsmålet er egentlig hvor mye støtte kan en forvente fra en partner? Jeg forventet ikke at han skal være psykologen min, men bare at han skal vise litt kjærlighet og medfølelse når ting er kjipt, og at han ikke bare fokuserer på hvor kjipt det er for han. 

Anonymkode: 9ea4a...460

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg har vært sammen med kjæresten min i over 10 år. Vi har det veldig gøy sammen og har mange av de samme interessene og verdiene og vi har det helt fantastisk sammen når ting er bra, men det er en ting som jeg synes er fryktelig vanskelig; jeg har slitt med angst så lenge jeg kan huske og dette er selvfølgelig vanskelig for han også. Han har måttet gå gjennom mye og gått glipp av mye «moro» fordi jeg har fått angst i ugunstige situasjoner som bryllup, middagsselskap osv, og jeg har pushet for å gå hjem tidlig eller gitt fra meg «dårlige vibber» eller til og med begynt å gråte, og dermed ødelagt stemningen etc. Jeg føler selvfølgelig enorm skyldfølelse for dette, og det legger seg som et ekstra lag på angsten, fordi jeg føler meg utrolig sliten og ferdig etter å ha gått gjennom noe som for meg har vært veldig ubehagelig (og jeg har følt at jeg har gitt mye av meg selv og har vært flink) og deretter måtte høre fra kjæresten at det ikke er nok, at jeg ødelegger for han. I situasjonene jeg har hatt angst skulle jeg ønske at han kunne vært der for meg å støttet meg når ting faktisk er ganske jævlig for meg, men samtidig er jeg ikke i posisjon til å be om kjærlighet fordi jeg er den som ødelegger.  Det gjør ting veldig vanskelig og jeg føler meg helt alene. Jeg vet at det er jeg som er problemet og jeg har gått lenge i terapi og gjør alt jeg kan for å bli frisk. Jeg hater å være sånn her og føler at jeg er et anker som drar han ned. Men samtidig er jeg en fantastisk kjæreste ellers og jeg gir mye av meg selv og stiller alltid opp når ting er tøft for han. Jeg føler jeg at jeg burde fått mer støtte fra han når ting er tøft for meg, men jeg skjønner at det er vanskelig for han når mitt problem også er blitt hans.
 

De siste årene har han begynt å bare ignorere meg helt når jeg er lei meg for noe eller har det tøft. Han sier jeg har brukt opp medlidenheten hans og at han allerede har «betalt» alt for mye til angsten. Jeg begynte på medisiner for noen mnd siden som har tatt bort angsten fullstendig (yey!), men dessverre tok de med seg evnen min til å oppnå orgasme i samme slengen. Dette har vært en stor sorg for meg siden vi er vant til å være ekstremt seksuelle og har et fantastisk sexliv. Da jeg tok opp problemstillingen med han og sa at jeg vurderte å slutte på medisinene for å få tilbake sexlivet mitt, men da var det ingen støtte å få. Han svarte noe i duren: ikke bare tenk på deg selv og prøv å se situasjonen fra min side. I det heletatt var det ingen støtte å få på den fronten og det virket på meg som om han var glad  for å ofre mine orgasmer til fordel for hans sjelefred. Dette såret meg, og jeg prøvde å ta opp med han at måten han reagerte på var lite medfølende, men da blir han sint over at jeg er såret, fordi han mener jeg er alt for følsom blabla. Dette er forøvrig et problem som går igjen og igjen; at jeg prøver å fortelle han at måten han sier ting på eller reagerer på er sårende, også blir han sint fordi jeg ble såret over noe han mener jeg tok opp feil. Ja, jeg er ganske følsom og vet at følelsene kan ta overhånd noen ganger, men jeg prøver virkelig å skjerpe meg. 
faktisk har jeg skjerpet meg så mye at jeg nå begynner å lure på om det egentlig er meg som overreagerer eller om det faktisk er han som er ganske kjip mot meg? 

jeg føler meg så forvirret fordi jeg virkelig ser ting fra hans side og skjønner veldig at det er vanskelig for han å måtte leve med en person med angst, samtidig så betyr vel ikke det at jeg skal gi fra meg all rett på enhver medfølende og støtte på emnet? Spørsmålet er egentlig hvor mye støtte kan en forvente fra en partner? Jeg forventet ikke at han skal være psykologen min, men bare at han skal vise litt kjærlighet og medfølelse når ting er kjipt, og at han ikke bare fokuserer på hvor kjipt det er for han. 

Anonymkode: 9ea4a...460

Kjenner meg noe igjen i dette, har også måtte forlate selskaper osv fordi jeg ble dårlig og min mann har alltid vært irritert og kjeftet på meg når jeg har vært dårlig og hatt angst. Det var som min far var og jeg gjentar ting fra min barndom og holder ting inni meg uten å si noe, så stille som mus er det beste. Har virkelig savnet omsorg fra han, men har med årene gitt opp. Men jeg gir jo han omsorg og snakker med han når det er noe, spør hvordan han har det osv. Det går en vei, vi har vært på familiekontoret i flere omganger men det vil han ikke mer. Han kommer nok ikke til å forandre seg det har jeg innsett, men det er det jeg vil råde dere til. Å få terapi på familiekontoret og lære å kommunisere bedre og forstå hverandre, så lærte vi PREP på modum og det var en fin ting syns jeg. Men det orket jo ikke han å drive på med. 

[stjernestøv]

stjernestøv skrev (1 time siden):

Kjenner meg noe igjen i dette, har også måtte forlate selskaper osv fordi jeg ble dårlig og min mann har alltid vært irritert og kjeftet på meg når jeg har vært dårlig og hatt angst. Det var som min far var og jeg gjentar ting fra min barndom og holder ting inni meg uten å si noe, så stille som mus er det beste. Har virkelig savnet omsorg fra han, men har med årene gitt opp. Men jeg gir jo han omsorg og snakker med han når det er noe, spør hvordan han har det osv. Det går en vei, vi har vært på familiekontoret i flere omganger men det vil han ikke mer. Han kommer nok ikke til å forandre seg det har jeg innsett, men det er det jeg vil råde dere til. Å få terapi på familiekontoret og lære å kommunisere bedre og forstå hverandre, så lærte vi PREP på modum og det var en fin ting syns jeg. Men det orket jo ikke han å drive på med. 

Men vil legge til at det er mange måter å bry seg på, det går an å bry seg selv om man ikke viser det med omsorg. Jeg tror min mann bryr seg om meg på sin måte. 

[Lillemus]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har vært sammen med kjæresten min i over 10 år. Vi har det veldig gøy sammen og har mange av de samme interessene og verdiene og vi har det helt fantastisk sammen når ting er bra, men det er en ting som jeg synes er fryktelig vanskelig; jeg har slitt med angst så lenge jeg kan huske og dette er selvfølgelig vanskelig for han også. Han har måttet gå gjennom mye og gått glipp av mye «moro» fordi jeg har fått angst i ugunstige situasjoner som bryllup, middagsselskap osv, og jeg har pushet for å gå hjem tidlig eller gitt fra meg «dårlige vibber» eller til og med begynt å gråte, og dermed ødelagt stemningen etc. Jeg føler selvfølgelig enorm skyldfølelse for dette, og det legger seg som et ekstra lag på angsten, fordi jeg føler meg utrolig sliten og ferdig etter å ha gått gjennom noe som for meg har vært veldig ubehagelig (og jeg har følt at jeg har gitt mye av meg selv og har vært flink) og deretter måtte høre fra kjæresten at det ikke er nok, at jeg ødelegger for han. I situasjonene jeg har hatt angst skulle jeg ønske at han kunne vært der for meg å støttet meg når ting faktisk er ganske jævlig for meg, men samtidig er jeg ikke i posisjon til å be om kjærlighet fordi jeg er den som ødelegger.  Det gjør ting veldig vanskelig og jeg føler meg helt alene. Jeg vet at det er jeg som er problemet og jeg har gått lenge i terapi og gjør alt jeg kan for å bli frisk. Jeg hater å være sånn her og føler at jeg er et anker som drar han ned. Men samtidig er jeg en fantastisk kjæreste ellers og jeg gir mye av meg selv og stiller alltid opp når ting er tøft for han. Jeg føler jeg at jeg burde fått mer støtte fra han når ting er tøft for meg, men jeg skjønner at det er vanskelig for han når mitt problem også er blitt hans.
 

De siste årene har han begynt å bare ignorere meg helt når jeg er lei meg for noe eller har det tøft. Han sier jeg har brukt opp medlidenheten hans og at han allerede har «betalt» alt for mye til angsten. Jeg begynte på medisiner for noen mnd siden som har tatt bort angsten fullstendig (yey!), men dessverre tok de med seg evnen min til å oppnå orgasme i samme slengen. Dette har vært en stor sorg for meg siden vi er vant til å være ekstremt seksuelle og har et fantastisk sexliv. Da jeg tok opp problemstillingen med han og sa at jeg vurderte å slutte på medisinene for å få tilbake sexlivet mitt, men da var det ingen støtte å få. Han svarte noe i duren: ikke bare tenk på deg selv og prøv å se situasjonen fra min side. I det heletatt var det ingen støtte å få på den fronten og det virket på meg som om han var glad  for å ofre mine orgasmer til fordel for hans sjelefred. Dette såret meg, og jeg prøvde å ta opp med han at måten han reagerte på var lite medfølende, men da blir han sint over at jeg er såret, fordi han mener jeg er alt for følsom blabla. Dette er forøvrig et problem som går igjen og igjen; at jeg prøver å fortelle han at måten han sier ting på eller reagerer på er sårende, også blir han sint fordi jeg ble såret over noe han mener jeg tok opp feil. Ja, jeg er ganske følsom og vet at følelsene kan ta overhånd noen ganger, men jeg prøver virkelig å skjerpe meg. 
faktisk har jeg skjerpet meg så mye at jeg nå begynner å lure på om det egentlig er meg som overreagerer eller om det faktisk er han som er ganske kjip mot meg? 

jeg føler meg så forvirret fordi jeg virkelig ser ting fra hans side og skjønner veldig at det er vanskelig for han å måtte leve med en person med angst, samtidig så betyr vel ikke det at jeg skal gi fra meg all rett på enhver medfølende og støtte på emnet? Spørsmålet er egentlig hvor mye støtte kan en forvente fra en partner? Jeg forventet ikke at han skal være psykologen min, men bare at han skal vise litt kjærlighet og medfølelse når ting er kjipt, og at han ikke bare fokuserer på hvor kjipt det er for han. 

Anonymkode: 9ea4a...460

Umulig å svare på når man ikke kjenner dere, etter min mening.

[Nicklusheletida]

AnonymBruker skrev (På 7.4.2021 den 15.26):

Jeg har vært sammen med kjæresten min i over 10 år. Vi har det veldig gøy sammen og har mange av de samme interessene og verdiene og vi har det helt fantastisk sammen når ting er bra, men det er en ting som jeg synes er fryktelig vanskelig; jeg har slitt med angst så lenge jeg kan huske og dette er selvfølgelig vanskelig for han også. Han har måttet gå gjennom mye og gått glipp av mye «moro» fordi jeg har fått angst i ugunstige situasjoner som bryllup, middagsselskap osv, og jeg har pushet for å gå hjem tidlig eller gitt fra meg «dårlige vibber» eller til og med begynt å gråte, og dermed ødelagt stemningen etc. Jeg føler selvfølgelig enorm skyldfølelse for dette, og det legger seg som et ekstra lag på angsten, fordi jeg føler meg utrolig sliten og ferdig etter å ha gått gjennom noe som for meg har vært veldig ubehagelig (og jeg har følt at jeg har gitt mye av meg selv og har vært flink) og deretter måtte høre fra kjæresten at det ikke er nok, at jeg ødelegger for han. I situasjonene jeg har hatt angst skulle jeg ønske at han kunne vært der for meg å støttet meg når ting faktisk er ganske jævlig for meg, men samtidig er jeg ikke i posisjon til å be om kjærlighet fordi jeg er den som ødelegger.  Det gjør ting veldig vanskelig og jeg føler meg helt alene. Jeg vet at det er jeg som er problemet og jeg har gått lenge i terapi og gjør alt jeg kan for å bli frisk. Jeg hater å være sånn her og føler at jeg er et anker som drar han ned. Men samtidig er jeg en fantastisk kjæreste ellers og jeg gir mye av meg selv og stiller alltid opp når ting er tøft for han. Jeg føler jeg at jeg burde fått mer støtte fra han når ting er tøft for meg, men jeg skjønner at det er vanskelig for han når mitt problem også er blitt hans.
 

De siste årene har han begynt å bare ignorere meg helt når jeg er lei meg for noe eller har det tøft. Han sier jeg har brukt opp medlidenheten hans og at han allerede har «betalt» alt for mye til angsten. Jeg begynte på medisiner for noen mnd siden som har tatt bort angsten fullstendig (yey!), men dessverre tok de med seg evnen min til å oppnå orgasme i samme slengen. Dette har vært en stor sorg for meg siden vi er vant til å være ekstremt seksuelle og har et fantastisk sexliv. Da jeg tok opp problemstillingen med han og sa at jeg vurderte å slutte på medisinene for å få tilbake sexlivet mitt, men da var det ingen støtte å få. Han svarte noe i duren: ikke bare tenk på deg selv og prøv å se situasjonen fra min side. I det heletatt var det ingen støtte å få på den fronten og det virket på meg som om han var glad  for å ofre mine orgasmer til fordel for hans sjelefred. Dette såret meg, og jeg prøvde å ta opp med han at måten han reagerte på var lite medfølende, men da blir han sint over at jeg er såret, fordi han mener jeg er alt for følsom blabla. Dette er forøvrig et problem som går igjen og igjen; at jeg prøver å fortelle han at måten han sier ting på eller reagerer på er sårende, også blir han sint fordi jeg ble såret over noe han mener jeg tok opp feil. Ja, jeg er ganske følsom og vet at følelsene kan ta overhånd noen ganger, men jeg prøver virkelig å skjerpe meg. 
faktisk har jeg skjerpet meg så mye at jeg nå begynner å lure på om det egentlig er meg som overreagerer eller om det faktisk er han som er ganske kjip mot meg? 

jeg føler meg så forvirret fordi jeg virkelig ser ting fra hans side og skjønner veldig at det er vanskelig for han å måtte leve med en person med angst, samtidig så betyr vel ikke det at jeg skal gi fra meg all rett på enhver medfølende og støtte på emnet? Spørsmålet er egentlig hvor mye støtte kan en forvente fra en partner? Jeg forventet ikke at han skal være psykologen min, men bare at han skal vise litt kjærlighet og medfølelse når ting er kjipt, og at han ikke bare fokuserer på hvor kjipt det er for han. 

Anonymkode: 9ea4a...460

Jeg forstår at det er vanskelig å ha angst, men jeg forstår han også. 

Det er ikke han som er syk og han må få leve et normalt liv. Det virker som.han har nådd et metningspunkt. 

Jeg må innrømme at jeg selv ikke hadde taklet å være i et forhold der samboeren begynner å gråte i brylupp og i middagsselskaper og pusher på for å dra hjem. Det er da ikke han som er syk. Han har sikkert forståelse for at du drar hjem, men har du forstålse hvis han blir igjen ? Jeg mener du bør dra hjem og han bør få bli igjen. 

Han trenger sikkert litt støtte han også og det må gå begge veier. Livet må være mer enn sykdom, ellers vil han føle seg kvalt.

Hans uttalelse om at medlidheten er brukt opp, bør du ta på alvor. 

[Glitter]

Synes det ble litt vanskelig å svare på dette, da det er vanskelig å få god nok informasjon ut fra ett innlegg, men. 

Jeg forstår dere begge jeg, men kan virke som at dere har gått dere litt fast. Han er sikkert sliten og lei av å måtte ta hensyn som innebærer å forlate bryllup eller leve et normalt liv. Og du er sikkert ganske lei av å måtte være den som "ødelegger", men uansett hvor mye man prøver, så er det nok vanskelig å sette seg inn i hvordan det er å leve med en partner som er psykisk syk over tid. Kanskje har han ikke så mye å gå på, så da klare han ikke vise deg støtte lenger, slik han egentlig bør. 

Men, forstår jeg deg riktig, at det er mer viktig for deg å oppnå organsme enn å være kvitt angsten slik at du kan fungere på alle andre områder i livet? Folk har jo ulike prioriteringer, så det er jo helt ok om det er slik for deg, men hvis han tenker litt som meg, så er det å slite med å få orgasme en pris som kanskje dessverre er verdt å betale en periode framfor å slutte på medisiner og bli dårlig igjen? I så fall blir han kanskje frustrert av det hele, fordi han tenker at det viktigste er at livet for øvrig fungerer, enn at det er omvendt, at sexlivet fungerer, mens resten av livet er et kaos med angst og hensyn som må tas? 

Føler kanskje ikke jeg klarte å bidra med så mye her. Er nok selv preget en del av at jeg har mine egne problemer, og at jeg lett hadde ofret det å kunne oppnå organsme med at resten av livet mitt fungerte. Det hadde ikke vært et tema en gang for meg. Men for andre kan det jo være helt utenkelig. Det har jeg forståelse for.