Ikke lyst og leve lenger, psykisk syk datter

[AnonymBruker]

Har ikke lyst og leve lenger, har i årevis hatt ansvar for psykisk syk datter. Hjelp hva gjør jeg. går fast til psykolog og vært innlagt på psykiatrisk avdeling for ikke lenge siden. Orker ikker mer....Ser ingen fremtid lenger.

Anonymkode: f47fa...ea7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Har ikke lyst og leve lenger, har i årevis hatt ansvar for psykisk syk datter. Hjelp hva gjør jeg. går fast til psykolog og vært innlagt på psykiatrisk avdeling for ikke lenge siden. Orker ikker mer....Ser ingen fremtid lenger.

Anonymkode: f47fa...ea7

Du må jo fortelle hva som er problemet. Hva slags problemer har hun? 

Anonymkode: 476a7...761

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Har ikke lyst og leve lenger, har i årevis hatt ansvar for psykisk syk datter. Hjelp hva gjør jeg. går fast til psykolog og vært innlagt på psykiatrisk avdeling for ikke lenge siden. Orker ikker mer....Ser ingen fremtid lenger.

Anonymkode: f47fa...ea7

tror nesten du må skrive litt mer skal du få svar som kan være til nytte. hvor gammel er hun, hvorfor er ikke BUP osv inne i bildet?

Anonymkode: c7bd3...91a

[frosken]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Har ikke lyst og leve lenger, har i årevis hatt ansvar for psykisk syk datter. Hjelp hva gjør jeg. går fast til psykolog og vært innlagt på psykiatrisk avdeling for ikke lenge siden. Orker ikker mer....Ser ingen fremtid lenger.

Anonymkode: f47fa...ea7

Det er leit å høre hvor sliten du er.  Å ha ansvar for syke barn er ofte svært belastende, det er egentlig litt skremmende å se hvor lite hjelp familier får i krevende prosesser. Selv når barnet får god behandling, så strever ofte hele familien voldsomt. 

Når det gjelder hvordan fortsette å leve selv om det kjennes ut som om man ikke orker, så går det an å bestemme seg for å leve samme hvordan man har det. Det går an å se på det å holde seg levende som en moralsk plikt, at det er noe man gjør for andre og ikke fordi man selv har livslyst. Ved å ta selvmord vekk fra valgmulighetene man har som person, blir man tvunget til å se i andre retninger, man vender fokus dit det tross alt alltid finnes muligheter for å oppnå et bedre liv. 

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Har ikke lyst og leve lenger, har i årevis hatt ansvar for psykisk syk datter. Hjelp hva gjør jeg. går fast til psykolog og vært innlagt på psykiatrisk avdeling for ikke lenge siden. Orker ikker mer....Ser ingen fremtid lenger.

Anonymkode: f47fa...ea7

Hva med avlastning? Vet hvor utrolig slitsomt det er og at man bare har lyst å gi opp, jeg gledet meg til sønnen min ble voksen og jeg ble fri. 

[favpd]

stjernestøv skrev (På 27.5.2021 den 11.11):

Hva med avlastning? Vet hvor utrolig slitsomt det er og at man bare har lyst å gi opp, jeg gledet meg til sønnen min ble voksen og jeg ble fri. 

Oh holy crap, det hørtes iskaldt ut! 😱

Som psykisk syk selv, vil jeg heller oppmuntre til å være varm, positiv(men ikke påtrengende) og kjærlig. For all del ikke signaliser at hun er en byrde for deg. Selvom det selvfølgelig ikke er lett å stå i en slik situasjon hvor alt virker håpløst. Men det kan bli bedre! 

Alder, diagnose/problem, og hvilke tiltak som allerede er i gang? 

[stjernestøv]

favpd skrev (11 minutter siden):

Oh holy crap, det hørtes iskaldt ut! 😱

Som psykisk syk selv, vil jeg heller oppmuntre til å være varm, positiv(men ikke påtrengende) og kjærlig. For all del ikke signaliser at hun er en byrde for deg. Selvom det selvfølgelig ikke er lett å stå i en slik situasjon hvor alt virker håpløst. Men det kan bli bedre! 

Alder, diagnose/problem, og hvilke tiltak som allerede er i gang? 

Han er voksen og det var mildt sagt et Helvete i oppveksten, jeg var en varm, positiv mor og stilte alltid opp for han natt og dag. Det var systemet som skrev han var en byrde for meg og da ble jeg sint, aldri var han det. Jeg hadde født han og skulle ta vare på han til han ble voksen, men jeg var svært dårlig selv og måtte spille et skuespill for å takle hverdagen. Så ja jeg så frem til at det var over, jeg hadde en totalt ustyrlig unge. 

[Humlesurr]

favpd skrev (50 minutter siden):

Oh holy crap, det hørtes iskaldt ut! 😱

Som psykisk syk selv, vil jeg heller oppmuntre til å være varm, positiv(men ikke påtrengende) og kjærlig. For all del ikke signaliser at hun er en byrde for deg. Selvom det selvfølgelig ikke er lett å stå i en slik situasjon hvor alt virker håpløst. Men det kan bli bedre! 

Alder, diagnose/problem, og hvilke tiltak som allerede er i gang? 

Jeg synes det må være lov å sette ord på disse følelsene slik som stjernestøv har gjort her. Det er lov å si at det var tøft og jævlig. Det er lov å si at man gledet seg til å bli fri fra det. Det er ikke iskaldt, det er menneskelig. Hun sier jo også at hun stod i ansvaret og viste omsorg. Selvom man tenker at noe er tøft og jævlig så betyr ikke det at man nødvendigvis ytrer disse tankene til det barnet det gjelder. Synes man skal være litt rausere med vanskelige tanker rundt det å være foreldre-særlig når det er barn med spesielle utfordringer. Du sier at ting kan bli bedre, men for mange familier så vil det aldri bli bedre og da må man se på andre løsninger. Som avlastning feks. 

[stjernestøv]

Humlesurr skrev (21 minutter siden):

Jeg synes det må være lov å sette ord på disse følelsene slik som stjernestøv har gjort her. Det er lov å si at det var tøft og jævlig. Det er lov å si at man gledet seg til å bli fri fra det. Det er ikke iskaldt, det er menneskelig. Hun sier jo også at hun stod i ansvaret og viste omsorg. Selvom man tenker at noe er tøft og jævlig så betyr ikke det at man nødvendigvis ytrer disse tankene til det barnet det gjelder. Synes man skal være litt rausere med vanskelige tanker rundt det å være foreldre-særlig når det er barn med spesielle utfordringer. Du sier at ting kan bli bedre, men for mange familier så vil det aldri bli bedre og da må man se på andre løsninger. Som avlastning feks. 

Takk. Det hadde ingenting å gjøre med at jeg ikke var glad i han, det var jeg selvfølgelig men det var så tøft å stå i. Han krevde utrolig mye 24/7 så broren ble litt tilsidesatt og det var urettferdig. Han var født omsorgsfull og god og måtte tåle mye dritt fra broren, han kunne vært bitter og sint i dag men er like god i dag. Så utrolig ulike søsken kan være. 

[Glitter]

stjernestøv skrev (1 time siden):

Takk. Det hadde ingenting å gjøre med at jeg ikke var glad i han, det var jeg selvfølgelig men det var så tøft å stå i. Han krevde utrolig mye 24/7 så broren ble litt tilsidesatt og det var urettferdig. Han var født omsorgsfull og god og måtte tåle mye dritt fra broren, han kunne vært bitter og sint i dag men er like god i dag. Så utrolig ulike søsken kan være. 

Ja, de kan virkelig være ulike. Mine er også det. Han eldste med ADHD "krever" mer enn han yngste. 

Jeg forstår godt at det var slitsomt for deg og du gjorde sikkert en god jobb. Det er lov å si at man ble lettet idet man ikke stod i det hver eneste dag lenger.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt de foreldrene som blir lettet når de ikke må være rundt det syke barnet sitt hver dag. Jeg ble syk da jeg var 5-6 år, fikk påvist epilepsi og senere også diagnoser med sosial angst, asperger og kraftig depresjon. Jeg hadde panikkanfall, raserianfall og var et helvete å ha med å gjøre fra jeg var et barn til ca myndighetsalder. Jeg slet med skolevegring og hylskreik,sparket og slo hver eneste morgen før de bar meg ut i bilen. Hylskreik når rutiner ble brutt, vi måtte reise bort, ved å havne i situasjoner jeg ikke forstod pga aspergeren osv. 

favpd skrev (3 timer siden):

Oh holy crap, det hørtes iskaldt ut! 😱

Som psykisk syk selv, vil jeg heller oppmuntre til å være varm, positiv(men ikke påtrengende) og kjærlig. For all del ikke signaliser at hun er en byrde for deg. Selvom det selvfølgelig ikke er lett å stå i en slik situasjon hvor alt virker håpløst. Men det kan bli bedre! 

Alder, diagnose/problem, og hvilke tiltak som allerede er i gang? 

Å være rundt psykisk syke er ofte helt for jævlig vanskelig og tungt.

Jeg har snakket om dette med mine foreldre etter jeg selv ble voksen, og de har innrømmet at jeg kunne være et realt mareritt de virkelig hadde trengt å få avlastning fra. Jeg forstår dem 100% for det er utrolig tungt å være vitne til noen som sliter og er utagerende.

Anonymkode: 98cca...06c

[Eva Sofie]

Jeg har lest boken "Den tause sønnen - og samtaler som kunne ha vært" av Hans Magnus Ystgaard. Jeg kom til å tenke på den nå fordi det er en familie som setter ord på nettopp den smerten det er når et hjelpetrengende barn (alvorlig psykisk utviklingshemmet) blir for krevende å ha hjemme. Den vanskelige beslutningen det var å be om avlastning og videre egen bolig og den stadige gnagende tvilen om det var det riktige når de så at han mistrivdes. Boken har ellers lite med emnet i denne tråden å gjøre, utenom vanskelige avgjørelser foreldre må ta på vegne av eget barn.

"Det er en historie om bekymring, om håp og glede, men også nederlag. Det handler om en fars sorg over samtalene han aldri fikk, over å måtte overlate den daglige omsorgen til andre og over tanken på å dø fra en sønn som alltid vil forbli et barn."

Men en viktig ting å ta med i vurderingen om avlastning er riktig eller ikke, er at om en som forelder blir altfor utslitt, blir ikke det noen god omsorgssituasjon for barnet. Da er det muligens en bedre løsning med en avlastningshelg én helg i måneden e.l.? Og være bevisst hvordan man formidler det til barnet slik at det ikke føler seg til sidesatt eller til en belastning. Selv hadde foreldrene mine en avlastningshelg for meg frem til jeg var ca. 13 år gammel, men selv så jeg ikke på det som noen avlastning hvor jeg ble sendt bort fordi jeg var krevende å ha som et funksjonshemmet barn, for avlastningen var en familie hvor jeg kjente fra før barna i huset og en av jentene gikk i klassen min. Det ble på et vis en venninneovernattingshelg som ble fylt med noe mer positivitet. I dag har jeg gode minner fra de helgene...

[stjernestøv]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Jeg har lest boken "Den tause sønnen - og samtaler som kunne ha vært" av Hans Magnus Ystgaard. Jeg kom til å tenke på den nå fordi det er en familie som setter ord på nettopp den smerten det er når et hjelpetrengende barn (alvorlig psykisk utviklingshemmet) blir for krevende å ha hjemme. Den vanskelige beslutningen det var å be om avlastning og videre egen bolig og den stadige gnagende tvilen om det var det riktige når de så at han mistrivdes. Boken har ellers lite med emnet i denne tråden å gjøre, utenom vanskelige avgjørelser foreldre må ta på vegne av eget barn.

"Det er en historie om bekymring, om håp og glede, men også nederlag. Det handler om en fars sorg over samtalene han aldri fikk, over å måtte overlate den daglige omsorgen til andre og over tanken på å dø fra en sønn som alltid vil forbli et barn."

Men en viktig ting å ta med i vurderingen om avlastning er riktig eller ikke, er at om en som forelder blir altfor utslitt, blir ikke det noen god omsorgssituasjon for barnet. Da er det muligens en bedre løsning med en avlastningshelg én helg i måneden e.l.? Og være bevisst hvordan man formidler det til barnet slik at det ikke føler seg til sidesatt eller til en belastning. Selv hadde foreldrene mine en avlastningshelg for meg frem til jeg var ca. 13 år gammel, men selv så jeg ikke på det som noen avlastning hvor jeg ble sendt bort fordi jeg var krevende å ha som et funksjonshemmet barn, for avlastningen var en familie hvor jeg kjente fra før barna i huset og en av jentene gikk i klassen min. Det ble på et vis en venninneovernattingshelg som ble fylt med noe mer positivitet. I dag har jeg gode minner fra de helgene...

Min mann og noen i hjelpeapparatet mente min sønn skulle bo på institusjon, jeg nektet gang på gang. Da hadde det gått virkelig ille, han var fullstendig avhengig av meg. 

[AnonymBruker]

Ts her. Problemet her er at har bedt om hjelp i mange år, uten at barnet eller famiilien  har fått noen hjelp. Jeg har slitt meg ut i forsøk på og få hjelp til mitt barn, og har sett barnet fungere dårligere og dårligere uten at noen har hjelpa til. Jeg har fortald om min psykiske helse er dårlig, men så lenge barnet ikke vil så er ingen ting blitt gjort.

Jeg har heller inne fått noen innsyn eller bup har snakka med meg. Jeg føler bup har sett på meg som en pest og plage og skylda alt på taushetsplikten. På ene siden har de ment at min psykiske helse er en av grunnene til at barnet sliter, men ingenting er gjort. Per nå er det ingen som følger opp, så jeg har alene ansvar.

Anonymkode: f47fa...ea7