Trenger jeg hjelp?

[Gjest Beveren]

Dette innlegget kunne like godt ha ligget under psykologi. Men etter som det handler litt om samliv, valgte jeg å legge det her.

Etter en tøff periode med mange tanker, prøver jeg nå å sette ting litt på plass. Har over en lengre periode vært singel nå. Noe som jeg på mange måter har trivdes godt med. Men så får jeg mine perioder som er helt pyton. Tankene begynner å svirre rundt det å leve sammen med andre.

Har tidligere vært samboer. Men forholdet gle ut til å bli noe vondt. så jeg flyttet ut.

Etter dette, har jeg ikke klart å se det positive i å være glad i noen. Forelskelsen i et annet menneske er uteblitt. Vil ikke si at jeg har noe følelser igjen for den jeg var samboer med. Tror i grunnen bare jeg var glad til at det gikk som det gikk. Føler ikke lengre at det er en menneskerett å ha noen å være glad i. Så jeg forstår i grunnen ikke hva som går av meg. Ser jeg et nyforelsket par ute, så synest jeg det ser fint ut. Men får jeg høre at det er komflikter blandt vennepar, så gremmes jeg, og er bare overlykklig for at jeg holder meg singel.

Derfor lurer jeg litt på om det er jeg som har angst for å etablere meg i noe nytt, eller om dette er en helt vanlig reaksjon etter et dårlig forhold. På mange måter kunne jeg godt tenke meg å sitte i et trygt forhold (noe jeg ikke klarer å se helt for meg) Menst på den andre siden tenker jeg det motsatte.

Tror jeg kommer til å få en grusom påskeferie om disse tankene skal forfølge meg hele påsken... Finnes det noe god terapi for oss håpløse?

[Gjest Geir]

Nei!

Det der virker som en normal reaksjon, på ett forhold som du ikkje oppfattet så mye positivt med.

Du skriver ikkje kor lang tid som er gått siden samlivsbruddet, det er jo ganske vesentlig å vite !

Mvh

[Gjest Beveren]

Nei!

Det der virker som en normal reaksjon, på ett forhold som du ikkje oppfattet så mye positivt med.

Du skriver ikkje kor lang tid som er gått siden samlivsbruddet, det er jo ganske vesentlig å vite !

Mvh

Er to år siden jeg gikk ut i det frie liv. Ikke det at det er så lang tid. Men når jeg ser de fleste sambygdinger som havner i samme situasjon, allerede er på forhold nummer to-tre.....Da begynner jeg virklig å lure

[Gjest Geir]

Er to år siden jeg gikk ut i det frie liv. Ikke det at det er så lang tid. Men når jeg ser de fleste sambygdinger som havner i samme situasjon, allerede er på forhold nummer to-tre.....Da begynner jeg virklig å lure

Drit i sambygdingene, gjør det du føler er riktig for deg !

Sjøl om en kan føle det som ett slags press fra omgivelsene til å leve i parforhold,som om det er det eneste saliggjørende.

Eg for min del har ikkje hatt ett seriøst (!?) forhold siden -94, og trives stort sett med det...og gir Fxxx i hva andre mener om det ! :-)

Det virker som om enkelte er helt DESPERATE, om de ikkje lever i ett forhold for eventuellt å tilfredstille naboen !

Mvh

[Gjest Beveren]

Drit i sambygdingene, gjør det du føler er riktig for deg !

Sjøl om en kan føle det som ett slags press fra omgivelsene til å leve i parforhold,som om det er det eneste saliggjørende.

Eg for min del har ikkje hatt ett seriøst (!?) forhold siden -94, og trives stort sett med det...og gir Fxxx i hva andre mener om det ! :-)

Det virker som om enkelte er helt DESPERATE, om de ikkje lever i ett forhold for eventuellt å tilfredstille naboen !

Mvh

Du låser meg litt nå:-) Men likevel. Føler ikke jeg blir så veldig mye klokere. Er mulig jeg ikke får det svaret jeg egentlig vil høre? Ikke det at jeg vet hvilket svar det skal være.

Når det gjeder hva naboen tenker og mener, så tror jeg egentlig jeg gir blanke.

Har kanskje innstillt med på at det er meg det er noe galt med? Uansett, så skal jeg ikke legge skyld på eksen for dette. For man er som regel to i et forhold.

Har jo vært inne på tanken om at dette kan være en del av (30 års krisa)

[Gjest Geir]

Du låser meg litt nå:-) Men likevel. Føler ikke jeg blir så veldig mye klokere. Er mulig jeg ikke får det svaret jeg egentlig vil høre? Ikke det at jeg vet hvilket svar det skal være.

Når det gjeder hva naboen tenker og mener, så tror jeg egentlig jeg gir blanke.

Har kanskje innstillt med på at det er meg det er noe galt med? Uansett, så skal jeg ikke legge skyld på eksen for dette. For man er som regel to i et forhold.

Har jo vært inne på tanken om at dette kan være en del av (30 års krisa)

Beklager om du følte det som om mine svar "låste deg" på noen måte, eg tok bare utgangspunkt i egne erfaringer utifra slik som eg oppfatta ditt "problem"! :-)

Har lest opp igjen dine innlegg.

Eg vet jo ikkje hvilke svar du er ute etter, uten att det hadde hatt så stor betydning...

Men det viktigste er jo att DU trives med deg sjøl, din situasjon og dine omgivelser.

Men...eg forstår ikkje problemstillingen "Trenger jeg hjelp?" !?

Mvh

[Gjest Beveren]

Beklager om du følte det som om mine svar "låste deg" på noen måte, eg tok bare utgangspunkt i egne erfaringer utifra slik som eg oppfatta ditt "problem"! :-)

Har lest opp igjen dine innlegg.

Eg vet jo ikkje hvilke svar du er ute etter, uten att det hadde hatt så stor betydning...

Men det viktigste er jo att DU trives med deg sjøl, din situasjon og dine omgivelser.

Men...eg forstår ikkje problemstillingen "Trenger jeg hjelp?" !?

Mvh

Vet vel egentlig ikke selv hva jeg vil frem til, Og det gjør meg frustrert. Setter likevel pris på svar, Selv om jeg ikke ser helt løsningen på egene problemer. Tenker det at når andre våkner til liv, og begynner å svare her, så skal jeg vel finne en rød tråd. Kanskje en bekreftelse på om jeg er gal?

[Gjest Geir]

Vet vel egentlig ikke selv hva jeg vil frem til, Og det gjør meg frustrert. Setter likevel pris på svar, Selv om jeg ikke ser helt løsningen på egene problemer. Tenker det at når andre våkner til liv, og begynner å svare her, så skal jeg vel finne en rød tråd. Kanskje en bekreftelse på om jeg er gal?

"Kanskje en bekreftelse på om jeg er gal?"

Ingenting som tyder på det utifra dine innlegg...Dessuten er det verre å være helt "normal" !..etter mitt syn ! :-)

Mvh

[conan]

"Men forholdet gle ut til å bli noe vondt. så jeg flyttet ut.

Etter dette, har jeg ikke klart å se det positive i å være glad i noen."

Dette blir for passivt. Fremstillingen din antyder at du ikke vil ta ansvar for den situasjonen som oppstod dere i mellom. Kanskje det kan være et sted å starte?

"Føler ikke lengre at det er en menneskerett å ha noen å være glad i."

Nei, og det har det heller ALDRI vært. Hvorfor har du trodd at du har en slik rett til å finne noen å være glad i? Hvem har i så fall plikten til å tilfredstille din rett?

"Så jeg forstår i grunnen ikke hva som går av meg. Ser jeg et nyforelsket par ute, så synest jeg det ser fint ut. Men får jeg høre at det er komflikter blandt vennepar, så gremmes jeg, og er bare overlykklig for at jeg holder meg singel."

Hva er galt med konflikter i et forhold, med mindre de er evigvarende og ukonstruktive? Når du vokste opp hadde du vel masse konflikter med både foreldre og søsken, uten at du sluttet å elske dem for det? Når to individer lever i tett i et forhold, så er konflikter uungåelig. Kanskje det er måten man behandler konfliktene på, som gjør at du assosierer dem med noe som ikke hører hjemme i et forhold?

"Derfor lurer jeg litt på om det er jeg som har angst for å etablere meg i noe nytt, eller om dette er en helt vanlig reaksjon etter et dårlig forhold."

Brent barn skyr ilden, og det gjelder sikkert deg også. Men, hvorfor var det andre forholdet dårlig?

Du er sikkert ikke håpløs, men jeg synes innlegget ditt bærer litt preg av at du har litt feil forventninger til hva et forhold er, og hvilken rolle du skal spille i det.

[Gjest Harepus]

Hei på deg beveren.

Du er ikke gal og det er ikke uvanlig at man reagere etter et samlivsbrudd.

Du savner rett og slett det å ha en som du kan være glad i og som er glad i deg også.

Det å ha noen og holde rundt, legge seg i sammen med og våkne opp med om morgenen.

Du ønsker rett og slett å ha en å dele livet med , selv om du har vært fornøyd med og være fri og frank til nå.

Du tenker kanskje på det som var i ditt forrige par forhold og er rett slett engstelig for at du skal oppleve de samme tingene igjen. Må jo som sant si at det går opp og ned i hverdagen for en og en vær men sum sumaro er det verdt det!

Selv har jeg måtte bearbeidet både positive og negative ting som jeg opplevde i mitt forrige forhold. Og det tar tid. Tror nok at jeg vil ha fortidens minner med meg resten av livet , men at jeg må bruke det på en positiv måte.

Det samme gjelder kanskje deg også.

Selv er jeg inne i et nytt forhold og hittil har det gått bra.

Klart det er en menneskerett å ha noen å være glad i.

Og der ute er det noen som venter på deg, mist nå for all del aldri troen på det.

Spørsmålet er om du våger å gå inn i et nytt kjærlighetsforhold med det som følger med.

Eller om du trives såpass med å være fri til å gjøre det du vil som singel.

Du må først og fremst finne ut hva du innerst inne ønsker.

Det var faktisk noen som nevnte at jeg var i 30 års krisa da …og det er kanskje ikke helt usannsynlig det.

Klart man blir frustrert når man ikke føler at alle bitene i livet sitt er på plass.

Ønsker deg all lykke og hell i fremtiden. Gi ikke opp selv om du iblant har lyst til det…fremtiden ligger i dine hender.

[Dorthe]

Vet vel egentlig ikke selv hva jeg vil frem til, Og det gjør meg frustrert. Setter likevel pris på svar, Selv om jeg ikke ser helt løsningen på egene problemer. Tenker det at når andre våkner til liv, og begynner å svare her, så skal jeg vel finne en rød tråd. Kanskje en bekreftelse på om jeg er gal?

Alle ønsker et nytt forhold etter noen år men det er vanskelig. Selv har jeg stort sett vært alene i 15 år og nå er jeg helt syk etter å få en kjæreste. Tror det er ganske normalt.

[Gjest beveren]

"Men forholdet gle ut til å bli noe vondt. så jeg flyttet ut.

Etter dette, har jeg ikke klart å se det positive i å være glad i noen."

Dette blir for passivt. Fremstillingen din antyder at du ikke vil ta ansvar for den situasjonen som oppstod dere i mellom. Kanskje det kan være et sted å starte?

"Føler ikke lengre at det er en menneskerett å ha noen å være glad i."

Nei, og det har det heller ALDRI vært. Hvorfor har du trodd at du har en slik rett til å finne noen å være glad i? Hvem har i så fall plikten til å tilfredstille din rett?

"Så jeg forstår i grunnen ikke hva som går av meg. Ser jeg et nyforelsket par ute, så synest jeg det ser fint ut. Men får jeg høre at det er komflikter blandt vennepar, så gremmes jeg, og er bare overlykklig for at jeg holder meg singel."

Hva er galt med konflikter i et forhold, med mindre de er evigvarende og ukonstruktive? Når du vokste opp hadde du vel masse konflikter med både foreldre og søsken, uten at du sluttet å elske dem for det? Når to individer lever i tett i et forhold, så er konflikter uungåelig. Kanskje det er måten man behandler konfliktene på, som gjør at du assosierer dem med noe som ikke hører hjemme i et forhold?

"Derfor lurer jeg litt på om det er jeg som har angst for å etablere meg i noe nytt, eller om dette er en helt vanlig reaksjon etter et dårlig forhold."

Brent barn skyr ilden, og det gjelder sikkert deg også. Men, hvorfor var det andre forholdet dårlig?

Du er sikkert ikke håpløs, men jeg synes innlegget ditt bærer litt preg av at du har litt feil forventninger til hva et forhold er, og hvilken rolle du skal spille i det.

Takk for fine svar folkens:-)

Conan.. Når jeg snakket om krangler, så tenkte jeg mye på den evigvarene kranglingen hvor ingen vil gi seg. Normale forhold vil alltid ha sine små bagatellkrangler. Kanskje store også... Men det hele handler vel der om å kunne tilgi, og akseptere.

Når det gjelder modenheten, ja så må jeg nok innrømme at at jeg sikkert har mye å lære der også.Men til syvende og sist, så må man være to om å få det greit i et forhold.

synest likevel jeg fikk noen svar som var fine, og ser at det er vinkler som jeg ikke helt har sett. takk