Fotball enke og dritt lei

[Gjest i dag]

Hei.

Jeg vet det er lov å være lei av og til, men nå synes jeg det er nesten hele tiden.

Jeg er sammen med en mann jeg elsker veldig mye, og vi har ei tulle på ett år sammen.

Men, han jobber hele dagen og trener fotball nesten hver ettermiddag.

Føler at jeg bare sitter hjemme og venter på han.

Vet at jeg må komme meg ut, men et lite problem til (eller egentlig et stort problem) er at vi har veldig dårlig råd. Og bare det å skulle gå på cafe koster.

Jeg drømmer om å gjøre noe med livet mitt, men føler at jeg hele tiden må vike for min mann's ønsker. Og siden han er den som skaffer penger føler jeg ikke at jeg har mye valg.

Mange sier at det å ha barn er et hinder, men jeg ser ikke på tulla som hinder, her er det mannen i huset som er A4 personen som trives med det "kjedelige" livet han lever.

Hmmm, dette ble bare syting og kanskje ikke så veldig forståelig.

Men, av og til så føler jeg for å bare pakke baggen og dra, og i det siste har den følelsen kommet oftere og oftere.

Har pratet med han om det, men kommer ingen vei.

Gleder meg til sommeren, kanskje blir humøret bedre av litt sol og varme......eller!

Hilsen fra meg holder meg anonym

[Gjest kliss]

Jeg er "kampsportenke", ingen barn, så jeg har nå tatt action og flytter i disse dager fra min kjære. Vi har bestemt oss for å fortsatt være kjærester, men ikke bo i lag. Kjenner meg igjen i ventingen - hver kveld fra 6-10 er det kampsport og ofte i helgene. Det fant jeg ut at jeg ikke gidder, så nå har vi solgt leiligheten vi kjøpte sammen.

Kanskje vil vi sette bedre pris på den tiden vi har sammen når vi ikke bor sammen? Eller kanskje glir vi enda lengre fra hverandre......?....?...

Fortsette på denne måten går iallefall ikke.

Mitt råd, ta saken i egne hender, flytt og livet ditt vil bli bedre , kanskje vil forholdet deres bedre seg og forhåpentligvis økonomien også..

[Gjest nonan]

Han synes kanskje ikke at det er så kjedelig det livet han lever?

Få deg en kveldsjobb, gå med avisen om morgenen, og ta deg en tur på ut! Få deg et liv!

Ikke bare gå der hjemme og spill offer...

Om din mann ikke ser situasjonen som deg så hjelp ham med det. Ingen grunn til å lage en konflikt for å kommunisere hva du føler.

[Gjest nonan]

Jeg er "kampsportenke", ingen barn, så jeg har nå tatt action og flytter i disse dager fra min kjære. Vi har bestemt oss for å fortsatt være kjærester, men ikke bo i lag. Kjenner meg igjen i ventingen - hver kveld fra 6-10 er det kampsport og ofte i helgene. Det fant jeg ut at jeg ikke gidder, så nå har vi solgt leiligheten vi kjøpte sammen.

Kanskje vil vi sette bedre pris på den tiden vi har sammen når vi ikke bor sammen? Eller kanskje glir vi enda lengre fra hverandre......?....?...

Fortsette på denne måten går iallefall ikke.

Mitt råd, ta saken i egne hender, flytt og livet ditt vil bli bedre , kanskje vil forholdet deres bedre seg og forhåpentligvis økonomien også..

Det er ikke sikkert at det å flytte er den beste løsningen...

Det er nok barn her i Norge med bare en mor eller far. Skulle tro at det gikk an å få til en middelvei?

Enten så vet man at man vil offre såpass for den man elsker, eller så gjør man det ikke.

Og da er det vel egentlig ikke så mye å lure på, er det vel?

Men det er ingen start, ikke i forhold hvor det er mer enn 2 personer.

[Gjest Gustava]

Hei!

Det å være fotball enke er jo et kjent fenomen. I tillegg til at mannen min er aktiv selv, så trener han småguttelaget. Dette innebærer mange timer med trening, men også mange kamper og cuper. Kampene og cupene rundt om er som regel hele familien med på, og det er faktisk veldig sosialt. Her treffer man likesinnede, og mange er fakisk ikke bare opptatt av fotball.

Jeg foreslår at du oppsøker fotballmiljøet, blir kjent med andre fotballenker (regner med at det finnes dusinvis av dem). Kanskje dere kan finne på noe morsomt sammen.

Regner med at mannen din har faste treningstider, hvis ikke burde han få det. Når han er på trening bør du sørge for at du har nok å henge fingrene i, ta deg en tur til naboen eller oppsøk venner, gå tur med barnet etc. Da slipper ventetiden å bli så lang.

Å flytte fra ham tror jeg ikke er noen god løsning. Snakk med han på forhånd og avtal at i ettermiddag gjør vi noe sammen.

Ellers synes jeg at du skal være glad for at det er fotball han er opptatt med. Det kunne vært verre ting han foretok seg.

Lykke til videre i forholdet

Hilsen

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Når misnøyen på hjemmebane blir sammenhengende og varer lenge, høres det ikke bra ut. Jeg tror ikke slikt glir over av seg selv, bare fordi det blir sol og sommer. Jeg forstår det slik at det for deg er problemet: 1. fordeling av ansvar mht. barnet, og 2. savnet etter mer fellesskap hjemme (om ettermiddagen) og 3. behovet for å komme mer ut selv. Du sier ikke noe om du er i permisjon og skal ut i jobb.

Hva ønsker du å bruke tiden til om du kunne få barnevakt? Ville det være å jobbe, trene, treffe venninner e.l.? Er det mulig å få barnevakt 1-2 ettermiddager i uken? Kan mannen din ta med barnet på trening?

Jeg råder deg til å ta skjeen i egen hånd og tenke aktuelle forandringer. Du må selvssagt snakke med mannen din om det. Men ikke la hans askept bestemme om du skal gjennomføre det du ønsker. Hvis du lar hans jobb og fotballtrening bli din "sjef", er jeg redd du blir mindre og mindre og til slutt mister lysten til både mannen og deg selv.

[Gjest dataenka]

Hei!

Føler med deg og skjønner deg - som du ser av nicket mitt er jeg i en lignende situasjon.

Hvorfor trener mannen din fotball nesten hver ettermiddag, er han proff eller? Hvis ikke er det jo ganske merkelig at han bare kan velge å være borte hver ettermiddag og overlate resten til deg? Når man har stiftet familie kan man ikke bare gjøre som man selv vil lenger, man må ta hensyn til hverandre.

Still litt krav til mannen din du.

[Gjest Jobbenka]

Han synes kanskje ikke at det er så kjedelig det livet han lever?

Få deg en kveldsjobb, gå med avisen om morgenen, og ta deg en tur på ut! Få deg et liv!

Ikke bare gå der hjemme og spill offer...

Om din mann ikke ser situasjonen som deg så hjelp ham med det. Ingen grunn til å lage en konflikt for å kommunisere hva du føler.

Nonan har sikkert en ettåring hjemme som krever sitt, siden h*n foreslår at "hun skal få seg ett liv!" og gå med avisen på morgenen og komme seg ut på kvelden...

Det får være grenser for hvor usakelige man skal være!

Er selv gift med en arbeidsnarkoman, som har bedt meg reise en uke til syden nå etter påske, fordi han skal jobbe så mye. Det hadde sikkert passet ham bedre om datteren vår og jeg kom hjem utpå sommeren engang.

At mannen min har hatt to helger fri i år, og glemte at det var påske så han jobbet, gjør meg ikke blidere til sinns.

Ser ikke på meg selv som ett offer av den grunnen, jeg har mange venner og fritidsaktiviteter og sysselsette meg med, men man får ett underskudd på kjærlighet, som det må gjøres noe med.

Jeg har en bok jeg kan anbefale, og som må leses av begge:

Kjærlighetens fem språk : hvordan uttrykke hjertevarme overfor den du er glad i

Chapman, Gary

ISBN: 8252034942

Lykke til!!! Det trenger vi begge!

[Gjest i dag]

Hei!

Når misnøyen på hjemmebane blir sammenhengende og varer lenge, høres det ikke bra ut. Jeg tror ikke slikt glir over av seg selv, bare fordi det blir sol og sommer. Jeg forstår det slik at det for deg er problemet: 1. fordeling av ansvar mht. barnet, og 2. savnet etter mer fellesskap hjemme (om ettermiddagen) og 3. behovet for å komme mer ut selv. Du sier ikke noe om du er i permisjon og skal ut i jobb.

Hva ønsker du å bruke tiden til om du kunne få barnevakt? Ville det være å jobbe, trene, treffe venninner e.l.? Er det mulig å få barnevakt 1-2 ettermiddager i uken? Kan mannen din ta med barnet på trening?

Jeg råder deg til å ta skjeen i egen hånd og tenke aktuelle forandringer. Du må selvssagt snakke med mannen din om det. Men ikke la hans askept bestemme om du skal gjennomføre det du ønsker. Hvis du lar hans jobb og fotballtrening bli din "sjef", er jeg redd du blir mindre og mindre og til slutt mister lysten til både mannen og deg selv.

Hei.

Litt er nok min feil ja, jeg er for dum snill og lar han drive med sitt.

Jeg har ikke så veldig lett for å overlate datteren vår til hvem som helst, er litt sær på det området. Jeg ønsker for hennes trygghet at hun skal ha noen få personer rundt seg hele tiden. Hun har også vært til tider vanskelig å legge, og dette har ikke gjort det noe lettere med tanke på barnevakt.

Mannen min er fotball trener, derfor er det ikke så lett for han å bare ta fri en kveld. Og det er litt mer enn bare selve treningene som tar tid. Han er trener på ganske høyt nivå, men ikke hovedtrener, så han tjener ikke så veldig mye. Dette gjør igjen at han må jobbe mye på dagtid.

Han er fra plassen vi bor på, og har et veldig stort nettverk rundt seg. Jeg har bare bodd her i noen år, kjenner mange, men det er ikke så lett å få gode venner. Tror det blir bare vanskeligere og vanskeligere jo eldre man blir.

Jeg skal begynne på skole til høsten, så da har jeg litt å se fram til.

Men, så lurer jeg på samtidig om jeg kanskje ikke lengre er glad i han. Han var borte en uke med fotballen, og jeg syntes bare det var deilig. Da forventet jeg ikke at noen skulle hjelpe meg med noe. Men, jeg hadde jo håpet at jeg skulle savne han, og at det skulle være godt å få han hjem igjen. Men, det er bare krangling igjen. Og det er mest meg som starter det.

Jeg irriterer meg over alt, og føler at jeg ikke har lyst å være "snill"

Men, jeg har ikke samvittighet til å gå fra han. For han er jo verdens snilleste og alle er så glad i han. Og da blir jeg den store stygge ulven som bare er egoistisk og tenker på meg selv.

Jeg har fåreslått familie terapi, men han mener vi kan klare å ordne opp i dette selv. Jeg vet ikke helt om jeg er enig i det.

Hilsen anonymusa

[Gjest nonan]

Nonan har sikkert en ettåring hjemme som krever sitt, siden h*n foreslår at "hun skal få seg ett liv!" og gå med avisen på morgenen og komme seg ut på kvelden...

Det får være grenser for hvor usakelige man skal være!

Er selv gift med en arbeidsnarkoman, som har bedt meg reise en uke til syden nå etter påske, fordi han skal jobbe så mye. Det hadde sikkert passet ham bedre om datteren vår og jeg kom hjem utpå sommeren engang.

At mannen min har hatt to helger fri i år, og glemte at det var påske så han jobbet, gjør meg ikke blidere til sinns.

Ser ikke på meg selv som ett offer av den grunnen, jeg har mange venner og fritidsaktiviteter og sysselsette meg med, men man får ett underskudd på kjærlighet, som det må gjøres noe med.

Jeg har en bok jeg kan anbefale, og som må leses av begge:

Kjærlighetens fem språk : hvordan uttrykke hjertevarme overfor den du er glad i

Chapman, Gary

ISBN: 8252034942

Lykke til!!! Det trenger vi begge!

Jeg kan ikke helt si meg enig i at det var så voldsomt usakelig.

Det som er litt usakelig er at du tar mine ord innover deg selv. Men, du følte deg kanskje litt truffet?

Angrer du på at du fikk barn med denne mannen? Eller kanskje at du traff ham i det hele tatt?

For det er ditt liv det gjelder! Det er du som må ta dine valg...

Ok, han burde kanskje ta hensyn og være mer med familien. Men det virker nesten som om han er selvstendig næringsdrivende.... Og da er det vel opp til deg om du vil være med å 'dra lasset' ved å ta vare på hus og hjem. Men nok en gang det er deres valg! Og om du ikke har hatt noe å si på det, så er det kanskje en grunn til det?

Så det er kanskje du som får ta initiativ til en helg sammen med din mann? Ordne barnevakt og planlegg en tid i forveien. Gjør det slik at han ikke kan jobbe når dere er borte!

Ikke la din mann ha alt ansvar for lykken i hjemmet også...

Dere er tross alt to!

_________

For å gi deg litt 'ammunisjon'...

Jeg har ingen ettåring hjemme, bor for meg selv. Og tjener ganske brukbart.

Lider ingen nød på noen slags måte.

Men hev blikket, så ser du at min/vår besteforeldre-generasjon hadde det MYE verre med tanke på tid og arbeid og barn. Jeg kjenner til tilfeller der barnet har blitt med på avis-runde. Så det går an...

__________

[Gjest nonan]

Hei.

Litt er nok min feil ja, jeg er for dum snill og lar han drive med sitt.

Jeg har ikke så veldig lett for å overlate datteren vår til hvem som helst, er litt sær på det området. Jeg ønsker for hennes trygghet at hun skal ha noen få personer rundt seg hele tiden. Hun har også vært til tider vanskelig å legge, og dette har ikke gjort det noe lettere med tanke på barnevakt.

Mannen min er fotball trener, derfor er det ikke så lett for han å bare ta fri en kveld. Og det er litt mer enn bare selve treningene som tar tid. Han er trener på ganske høyt nivå, men ikke hovedtrener, så han tjener ikke så veldig mye. Dette gjør igjen at han må jobbe mye på dagtid.

Han er fra plassen vi bor på, og har et veldig stort nettverk rundt seg. Jeg har bare bodd her i noen år, kjenner mange, men det er ikke så lett å få gode venner. Tror det blir bare vanskeligere og vanskeligere jo eldre man blir.

Jeg skal begynne på skole til høsten, så da har jeg litt å se fram til.

Men, så lurer jeg på samtidig om jeg kanskje ikke lengre er glad i han. Han var borte en uke med fotballen, og jeg syntes bare det var deilig. Da forventet jeg ikke at noen skulle hjelpe meg med noe. Men, jeg hadde jo håpet at jeg skulle savne han, og at det skulle være godt å få han hjem igjen. Men, det er bare krangling igjen. Og det er mest meg som starter det.

Jeg irriterer meg over alt, og føler at jeg ikke har lyst å være "snill"

Men, jeg har ikke samvittighet til å gå fra han. For han er jo verdens snilleste og alle er så glad i han. Og da blir jeg den store stygge ulven som bare er egoistisk og tenker på meg selv.

Jeg har fåreslått familie terapi, men han mener vi kan klare å ordne opp i dette selv. Jeg vet ikke helt om jeg er enig i det.

Hilsen anonymusa

Jeg synes det virker som en god ide å insistere på familie terapi jeg...