Behandlingsresistent? Kupton mfl

[AnonymBruker]

Jeg har gått i terapi i mange år. Noe hjalp da, men ikke så mye. Var uten behandling i mange år og ble dårlig av det. Fikk så spesialistbehandling innen det jeg sliter med og har gått der over et år. Jeg har blitt mye mer bevisst mitt eget reaksjonsmønster, men det varer en stund, så gjør jeg samme feilen igjen. Må minnes på ting gang på gang. Jeg innser det når jeg blir minnet på det, men det er som jeg glemmer det litt etter en stund (ikke helt). Jeg vil så gjerne gjøre noe med dette, men er fortvilt. Vil ikke helt si hva det gjelder, men det er et reaksjonsmønster som er destruktivt. Familien sier de trodde jeg ville ha blitt bedre nå etter å ha gått der en stund. 

Nå er jeg livredd for at jeg er behandlingsresistent. Kan jeg være det? Er det noe jeg selv kan gjøre noe med, og er det håp?

Anonymkode: 5c2ea...d75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har gått i terapi i mange år. Noe hjalp da, men ikke så mye. Var uten behandling i mange år og ble dårlig av det. Fikk så spesialistbehandling innen det jeg sliter med og har gått der over et år. Jeg har blitt mye mer bevisst mitt eget reaksjonsmønster, men det varer en stund, så gjør jeg samme feilen igjen. Må minnes på ting gang på gang. Jeg innser det når jeg blir minnet på det, men det er som jeg glemmer det litt etter en stund (ikke helt). Jeg vil så gjerne gjøre noe med dette, men er fortvilt. Vil ikke helt si hva det gjelder, men det er et reaksjonsmønster som er destruktivt. Familien sier de trodde jeg ville ha blitt bedre nå etter å ha gått der en stund. 

Nå er jeg livredd for at jeg er behandlingsresistent. Kan jeg være det? Er det noe jeg selv kan gjøre noe med, og er det håp?

Anonymkode: 5c2ea...d75

Vil rette litt på meg selv. TS her. Forrige terapien hjalp meg en del ift omfattende traumer, ikke veldig mye på reaksjonsmønster, bare litt. Gikk i 8 år, men usikker på om det var veldig rett terapi for meg. 

Anonymkode: 5c2ea...d75

[Stormwind]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg har gått i terapi i mange år. Noe hjalp da, men ikke så mye. Var uten behandling i mange år og ble dårlig av det. Fikk så spesialistbehandling innen det jeg sliter med og har gått der over et år. Jeg har blitt mye mer bevisst mitt eget reaksjonsmønster, men det varer en stund, så gjør jeg samme feilen igjen. Må minnes på ting gang på gang. Jeg innser det når jeg blir minnet på det, men det er som jeg glemmer det litt etter en stund (ikke helt). Jeg vil så gjerne gjøre noe med dette, men er fortvilt. Vil ikke helt si hva det gjelder, men det er et reaksjonsmønster som er destruktivt. Familien sier de trodde jeg ville ha blitt bedre nå etter å ha gått der en stund. 

Nå er jeg livredd for at jeg er behandlingsresistent. Kan jeg være det? Er det noe jeg selv kan gjøre noe med, og er det håp?

Anonymkode: 5c2ea...d75

Det å drive med selvutvikling , som terapi er, kan gjøres på flere områder. Om man kombinerer terapi med trening, kanskje driver med meditasjon og i tillegg studerer et fag/studium, da har man plutselig 4 områder man kan utvikle seg på. Det er nok flere som har erfart at terapi alene ikke alltid har fungert, men som har fått resultater ved å kombinere flere områder av utvikling.

[Humlesurr]

Stormwind skrev (59 minutter siden):

Det å drive med selvutvikling , som terapi er, kan gjøres på flere områder. Om man kombinerer terapi med trening, kanskje driver med meditasjon og i tillegg studerer et fag/studium, da har man plutselig 4 områder man kan utvikle seg på. Det er nok flere som har erfart at terapi alene ikke alltid har fungert, men som har fått resultater ved å kombinere flere områder av utvikling.

Akkurat dette har jeg også erfart. Veldig viktig å huske på. 
Pluss at det tar tid å endre reaksjons- og handlingsmønstre. Du (ts) sier du glemmer og trenger å bli minnet på det. Jeg tenker at da må du bli minnet på det helt til du husker det av deg selv og helt til det sitter i deg som en naturlig reaksjon. Det du har brukt et helt liv på å lære er ikke nødvendigvis avlært på et år. 

[AnonymBruker]

Stormwind skrev (2 timer siden):

Det å drive med selvutvikling , som terapi er, kan gjøres på flere områder. Om man kombinerer terapi med trening, kanskje driver med meditasjon og i tillegg studerer et fag/studium, da har man plutselig 4 områder man kan utvikle seg på. Det er nok flere som har erfart at terapi alene ikke alltid har fungert, men som har fått resultater ved å kombinere flere områder av utvikling.

Tusen takk for reminder🙂terapi alene er ofte ikke nok. Driver og lærer meg pusteøvelser og litt meditasjon. Har vært veldig passiv en del år og isolert meg. Har så vidt begynt med å stikke hodet ut og det er litt overveldende. Ting tar tid, jeg vil helst ikke gi opp meg selv. Men det koster mye. 

Anonymkode: 5c2ea...d75

[AnonymBruker]

Humlesurr skrev (1 time siden):

Akkurat dette har jeg også erfart. Veldig viktig å huske på. 
Pluss at det tar tid å endre reaksjons- og handlingsmønstre. Du (ts) sier du glemmer og trenger å bli minnet på det. Jeg tenker at da må du bli minnet på det helt til du husker det av deg selv og helt til det sitter i deg som en naturlig reaksjon. Det du har brukt et helt liv på å lære er ikke nødvendigvis avlært på et år. 

Et år er vel ikke lenge opp mot et helt liv ja. Har vel vært lammet av angst og, det har hindret meg i å gjøre ting som er bra..som å være sosial, reise, jobbe osv. Vi jobber også med angsten i terapi. Har forstått at det krever knallhardt arbeid. Men jeg er veldig motivert og vil jobbe med reaksjonsmønsteret. Har hatt mange "nederlag" føler jeg, og trenger mange påminnelser. Jeg er åpen for input fra andre, men synes det er veldig vanskelig med endring. 

Anonymkode: 5c2ea...d75

[kupton]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Nå er jeg livredd for at jeg er behandlingsresistent. Kan jeg være det? Er det noe jeg selv kan gjøre noe med, og er det håp?

Jeg mener at dette problemet (det at du glemmer det etter en stund) er noe som nå bør være et sentralt tema i terapien

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Vil rette litt på meg selv. TS her. Forrige terapien hjalp meg en del ift omfattende traumer, ikke veldig mye på reaksjonsmønster, bare litt. Gikk i 8 år, men usikker på om det var veldig rett terapi for meg. 

Anonymkode: 5c2ea...d75

Det der var en viktig tilføyning du kom med. En vet at traumatiserte, og særlig om det har vært omfattende og langvarig traumatisering, kan trenge lang tid i terapi. Mange blir tilsidesatt med "anklagen" om at "du er behandlingsresistent" mens sannheten er at vedkommende muligens ikke har fått anledning til å bli spurt riktige spørsmål. Ta dette med unngåelsesadferd, kan mange først si at man bare unngår det generelt og kan ha en motvilje til å snakke om det, men om man skraper litt mer i det, viser det seg at det kan ha sammenheng med nettopp traumet og være viktig for å komme seg videre.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (13 timer siden):

Det der var en viktig tilføyning du kom med. En vet at traumatiserte, og særlig om det har vært omfattende og langvarig traumatisering, kan trenge lang tid i terapi. Mange blir tilsidesatt med "anklagen" om at "du er behandlingsresistent" mens sannheten er at vedkommende muligens ikke har fått anledning til å bli spurt riktige spørsmål. Ta dette med unngåelsesadferd, kan mange først si at man bare unngår det generelt og kan ha en motvilje til å snakke om det, men om man skraper litt mer i det, viser det seg at det kan ha sammenheng med nettopp traumet og være viktig for å komme seg videre.

Jeg følte meg stemplet som behandlingsresistent forrige dps. Har ikke fått det stemplet dit jeg går nå, snakket med behandler om det. Det er en lettelse. Ja jeg har omfattende og langvarige traumer, og har et veldig komplisert bilde. Klandrer meg selv for å ikke få kjappere fremgang, noe som fører til skyld og skam. Så biter meg selv i halen, har mange selvdestruktive tanker i form av selvbebreidelse. Tror det ødelegger en del, men er ikke bare å skjerpe seg. Kunne ønske jeg visste hvordan bli kvitt de tankene. 

Anonymkode: 5c2ea...d75

[AnonymBruker]

kupton skrev (14 timer siden):

Jeg mener at dette problemet (det at du glemmer det etter en stund) er noe som nå bør være et sentralt tema i terapien

Men hvorfor fester det seg ikke hos meg da? Klandrer meg selv, jeg burde lære, ikke glemme.

Anonymkode: 5c2ea...d75

[AnonymBruker]

kupton skrev (15 timer siden):

Jeg mener at dette problemet (det at du glemmer det etter en stund) er noe som nå bør være et sentralt tema i terapien

Men altså, jeg tenker nesten hele tiden på hvordan jeg kan endre mønsteret mitt, det er mye mer enn en fulltidsjobb for meg dette. Men det er så vanskelig og må tryne gang på gang. Likevel har jeg faktisk lært mye, men synes mye av mønsteret henger igjen. Har en veldig komplisert bakgrunn med mange dype traumer. Jeg sliter med angst og utrygghet. Også veldig mye med konsentrasjon, hukommelse og stress.

Anonymkode: 5c2ea...d75

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg følte meg stemplet som behandlingsresistent forrige dps. Har ikke fått det stemplet dit jeg går nå, snakket med behandler om det. Det er en lettelse. Ja jeg har omfattende og langvarige traumer, og har et veldig komplisert bilde. Klandrer meg selv for å ikke få kjappere fremgang, noe som fører til skyld og skam. Så biter meg selv i halen, har mange selvdestruktive tanker i form av selvbebreidelse. Tror det ødelegger en del, men er ikke bare å skjerpe seg. Kunne ønske jeg visste hvordan bli kvitt de tankene. 

Anonymkode: 5c2ea...d75

Kanskje du skal sette deg opp delmål? Det er umulig å løse alle problemer umiddelbart - og da blir det uoverkommelig for oss og fremstå som kaotisk. Men ett og ett emne kan vi nok klare å håndtere. Forsøk å sett opp for deg selv de viktigste punktene du trenger å ta opp/arbeide med i terapi.

Og det er jo alltid slik at man må velge ut områder i terapien som skal snakkes om - også som traumepasient om en har omfattende traumatisering i bagasjen. En kan (som oftest) ikke løse alle oppvekstflokene, men heller fokusere på å lære seg verktøy slik at du selv blir i stand til å løse dine egne mindre alvorlige floker etter hvert. Jeg har nevnt det før her på forumet i en annen sammenheng, at når du har gått en stund i terapi, vil du på et vis vite hva terapeuten din ville komme til å si eller spørre deg om i ulike sammenhenger. På den måten blir du i stand til å nyttiggjøre deg av terapeutens ressurser også utenom terapitimene.

Ville du ha bebreidet en annen pasient for ikke å ha hatt en forventet fremgang? Og hvem setter standarden for hvor langt du skal komme? Er det noen god grunn til at du skal være annerledes/forvente mer fremgang enn andre? Om ikke, synes jeg du burde ta opp til vurdering om det er nyttig å være en tyrann mot deg selv. For om du forsøker å se på måten du snakker til deg selv, er det en måte du ville snakke til andre på? Akkurat der, har vi et valg alle sammen. Vi kan velge å snakke til oss selv med mer respekt og ikke gjenta hvordan andre har snakket til oss opp igjennom årene. Vi har et valg om å fortsette samme oppførsel mot oss selv vi selv ble utsatt for av mennesker som ikke visste vårt beste eller bli mer vennlig innstilt mot oss selv. (Jeg arbeider med saken selv.)

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (På 8.7.2021 den 6.28):

Kanskje du skal sette deg opp delmål? Det er umulig å løse alle problemer umiddelbart - og da blir det uoverkommelig for oss og fremstå som kaotisk. Men ett og ett emne kan vi nok klare å håndtere. Forsøk å sett opp for deg selv de viktigste punktene du trenger å ta opp/arbeide med i terapi.

Og det er jo alltid slik at man må velge ut områder i terapien som skal snakkes om - også som traumepasient om en har omfattende traumatisering i bagasjen. En kan (som oftest) ikke løse alle oppvekstflokene, men heller fokusere på å lære seg verktøy slik at du selv blir i stand til å løse dine egne mindre alvorlige floker etter hvert. Jeg har nevnt det før her på forumet i en annen sammenheng, at når du har gått en stund i terapi, vil du på et vis vite hva terapeuten din ville komme til å si eller spørre deg om i ulike sammenhenger. På den måten blir du i stand til å nyttiggjøre deg av terapeutens ressurser også utenom terapitimene.

Ville du ha bebreidet en annen pasient for ikke å ha hatt en forventet fremgang? Og hvem setter standarden for hvor langt du skal komme? Er det noen god grunn til at du skal være annerledes/forvente mer fremgang enn andre? Om ikke, synes jeg du burde ta opp til vurdering om det er nyttig å være en tyrann mot deg selv. For om du forsøker å se på måten du snakker til deg selv, er det en måte du ville snakke til andre på? Akkurat der, har vi et valg alle sammen. Vi kan velge å snakke til oss selv med mer respekt og ikke gjenta hvordan andre har snakket til oss opp igjennom årene. Vi har et valg om å fortsette samme oppførsel mot oss selv vi selv ble utsatt for av mennesker som ikke visste vårt beste eller bli mer vennlig innstilt mot oss selv. (Jeg arbeider med saken selv.)

Jeg har tenkt på om selvforakten og måten jeg snakker til meg selv kan hindre fremgang. Kanskje driver jeg med selvsabotasje. Det er noe som sier meg at jeg ikke fortjener å ha det bra. Hvordan like meg selv bedre? Handlingsmønsteret mitt, som er så vanskelig å endre, fører til et dårligere selvbilde og nedadgående spiral. Jeg jobber veldig med hvordan snu det. Hvordan spille på lag med meg selv. Jeg mobber meg selv slik andre har mobba meg. Hvordan klare å snu slik at jeg kan tenke at jeg fortjener bedre, og at jeg slutter å mishandle meg selv (slik andre før har mishandlet meg?). Jeg har ikke vært fullt så bevisst dette hos meg før, som nå. Jeg har forstått at det holder ikke å endre reaksjonsmønster for andres del. Det må også være for min egen del. Problemet er at jeg føler jeg ikke fortjener å ha det bra. Så jeg saboterer for meg selv. Hvordan blir jeg mer glad i meg selv? Det må være mitt første delmål. 

Anonymkode: 5c2ea...d75

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har tenkt på om selvforakten og måten jeg snakker til meg selv kan hindre fremgang. Kanskje driver jeg med selvsabotasje. Det er noe som sier meg at jeg ikke fortjener å ha det bra. Hvordan like meg selv bedre? Handlingsmønsteret mitt, som er så vanskelig å endre, fører til et dårligere selvbilde og nedadgående spiral. Jeg jobber veldig med hvordan snu det. Hvordan spille på lag med meg selv. Jeg mobber meg selv slik andre har mobba meg. Hvordan klare å snu slik at jeg kan tenke at jeg fortjener bedre, og at jeg slutter å mishandle meg selv (slik andre før har mishandlet meg?). Jeg har ikke vært fullt så bevisst dette hos meg før, som nå. Jeg har forstått at det holder ikke å endre reaksjonsmønster for andres del. Det må også være for min egen del. Problemet er at jeg føler jeg ikke fortjener å ha det bra. Så jeg saboterer for meg selv. Hvordan blir jeg mer glad i meg selv? Det må være mitt første delmål. 

Anonymkode: 5c2ea...d75

Dette kunne jeg skrevet selv. Litt godt å lese at andre kan kjenne på det samme, eller har innsett det samme. Selv om jeg så klart ikke unner deg å ha det slik. Den selvbeibreidelsen for at man ikke klarer å bli bra, den er vond. Likevel er det så vanskelig å endre på. 

Jeg har ingen god løsning på dette siden jeg står i det der selv, men. Du er ikke alene om akkurat det der. Tror mange sliter med slikt i større eller mindre grad. 

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 9.7.2021 den 7.59):

Jeg har tenkt på om selvforakten og måten jeg snakker til meg selv kan hindre fremgang. Kanskje driver jeg med selvsabotasje. Det er noe som sier meg at jeg ikke fortjener å ha det bra. Hvordan like meg selv bedre? Handlingsmønsteret mitt, som er så vanskelig å endre, fører til et dårligere selvbilde og nedadgående spiral. Jeg jobber veldig med hvordan snu det. Hvordan spille på lag med meg selv. Jeg mobber meg selv slik andre har mobba meg. Hvordan klare å snu slik at jeg kan tenke at jeg fortjener bedre, og at jeg slutter å mishandle meg selv (slik andre før har mishandlet meg?). Jeg har ikke vært fullt så bevisst dette hos meg før, som nå. Jeg har forstått at det holder ikke å endre reaksjonsmønster for andres del. Det må også være for min egen del. Problemet er at jeg føler jeg ikke fortjener å ha det bra. Så jeg saboterer for meg selv. Hvordan blir jeg mer glad i meg selv? Det må være mitt første delmål. 

Anonymkode: 5c2ea...d75

Dette jeg skal forsøke å oppsummere her, har jeg hentet fra en episode opprinnelig om avhengighet fra en betalt del av podcasten Sinnsyn (Patrion) til psykologen som også står bak webpsykologen.no. Det var utrolig bra sagt og forklart, men det var så vanskelig å huske at jeg måtte gå tilbake i notatene/avskriften jeg gjorde fordi jeg "glemte" hva som var blitt sagt.

Psykologen mener at vi burde ha en innstilling om at "alt vi tenker og føler er feil". Når vi fødes inn i livet, fødes vi ikke med en følelse av verdiløshet i oss. Den har vi blitt tilført av våre omgivelser som har fortalt oss at vi er verdiløse, har oversett oss, ignorert oss, mobbet oss, behandlet andre bedre enn deg, favorisert andre fremfor deg. Dette fører til det synet på deg selv som du beskriver - at du er mindre verdt enn alle andre og at du må tilfredsstille alle andres krav her i verden. At andre regler gjelder for deg. Han sier at som psykolog, får han ofte de mest utsatte mobbeofferne på kontoret, men de starter i tillegg å mobbe seg selv på det groveste. Det at psykologen bruker tid på deg og kan si ting som går imot ditt "verdenssyn" kan du gjerne møte med argumenter som at "du gjør det bare for å være hyggelig" eller "du får jo betalt for det..." - noen som føler seg truffet?  Jeg gjør...

Psykologen avslutter med å si at vi som går med slike tanker, selv har et ansvar for å si til oss selv at disse påstandene, tankene og følelsene, som svirrer rundt i dette hodet, er faktisk helt feil. Det er feil den måten du tenker på og måten du velger å forholde deg til andre på. Igjen, vi må si til oss selv: Alt jeg tenker og føler er feil. Stille spørsmålstegn ved det.

[kupton]

Er feil eller kan være feil?

[Eva Sofie]

kupton skrev (4 timer siden):

Er feil eller kan være feil?

Det burde åpenbart være "kan være feil", om ikke setter en seg selv i tvil litt vel langt... Hva tenker du som tidligere fagperson innen psykiatri innen det jeg gjorde et forsøk på å oppsummere? Noe du ønsker å rette på eller tilføye?

Det var forresten merkelig å se hvor utmattet jeg ble selv av å arbeide kognitivt med det emnet. Jeg sov dypt i tre timer etterpå, men hadde vært våken siden 3.00-tiden om morgenen.

[Glitter]

Eva Sofie skrev (19 timer siden):

Dette jeg skal forsøke å oppsummere her, har jeg hentet fra en episode opprinnelig om avhengighet fra en betalt del av podcasten Sinnsyn (Patrion) til psykologen som også står bak webpsykologen.no. Det var utrolig bra sagt og forklart, men det var så vanskelig å huske at jeg måtte gå tilbake i notatene/avskriften jeg gjorde fordi jeg "glemte" hva som var blitt sagt.

Psykologen mener at vi burde ha en innstilling om at "alt vi tenker og føler er feil". Når vi fødes inn i livet, fødes vi ikke med en følelse av verdiløshet i oss. Den har vi blitt tilført av våre omgivelser som har fortalt oss at vi er verdiløse, har oversett oss, ignorert oss, mobbet oss, behandlet andre bedre enn deg, favorisert andre fremfor deg. Dette fører til det synet på deg selv som du beskriver - at du er mindre verdt enn alle andre og at du må tilfredsstille alle andres krav her i verden. At andre regler gjelder for deg. Han sier at som psykolog, får han ofte de mest utsatte mobbeofferne på kontoret, men de starter i tillegg å mobbe seg selv på det groveste. Det at psykologen bruker tid på deg og kan si ting som går imot ditt "verdenssyn" kan du gjerne møte med argumenter som at "du gjør det bare for å være hyggelig" eller "du får jo betalt for det..." - noen som føler seg truffet?  Jeg gjør...

Psykologen avslutter med å si at vi som går med slike tanker, selv har et ansvar for å si til oss selv at disse påstandene, tankene og følelsene, som svirrer rundt i dette hodet, er faktisk helt feil. Det er feil den måten du tenker på og måten du velger å forholde deg til andre på. Igjen, vi må si til oss selv: Alt jeg tenker og føler er feil. Stille spørsmålstegn ved det.

Dette har jeg hørt han snakke om flere ganger selv. Jeg har ikke tilgang til den betalte delen da, men. 

Hvordan skal man klare å utøve noe som virker så logisk når en leser/hører om det, når man har et så ulogisk tanke- og følelsesliv? Jeg føler jeg gjør noe veldig galt når jeg forsøker å si i mot (tvangs)tankene og ikke ta inn alt jeg føler rundt det. Da er jeg ikke ærlig og det kan fyre opp under trangen til straff. Spør ikke etter at du har noen løsning på dette altså, det er mer hvilke tanker jeg får rundt akkurat dette. Jeg har ikke greid å sette denne teorien ut i praksis for å si det sånn. De siste månedene har tvangstankene tvert imot blitt verre. Alt med meg har blitt verre. 

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (22 timer siden):

Dette jeg skal forsøke å oppsummere her, har jeg hentet fra en episode opprinnelig om avhengighet fra en betalt del av podcasten Sinnsyn (Patrion) til psykologen som også står bak webpsykologen.no. Det var utrolig bra sagt og forklart, men det var så vanskelig å huske at jeg måtte gå tilbake i notatene/avskriften jeg gjorde fordi jeg "glemte" hva som var blitt sagt.

Psykologen mener at vi burde ha en innstilling om at "alt vi tenker og føler er feil". Når vi fødes inn i livet, fødes vi ikke med en følelse av verdiløshet i oss. Den har vi blitt tilført av våre omgivelser som har fortalt oss at vi er verdiløse, har oversett oss, ignorert oss, mobbet oss, behandlet andre bedre enn deg, favorisert andre fremfor deg. Dette fører til det synet på deg selv som du beskriver - at du er mindre verdt enn alle andre og at du må tilfredsstille alle andres krav her i verden. At andre regler gjelder for deg. Han sier at som psykolog, får han ofte de mest utsatte mobbeofferne på kontoret, men de starter i tillegg å mobbe seg selv på det groveste. Det at psykologen bruker tid på deg og kan si ting som går imot ditt "verdenssyn" kan du gjerne møte med argumenter som at "du gjør det bare for å være hyggelig" eller "du får jo betalt for det..." - noen som føler seg truffet?  Jeg gjør...

Psykologen avslutter med å si at vi som går med slike tanker, selv har et ansvar for å si til oss selv at disse påstandene, tankene og følelsene, som svirrer rundt i dette hodet, er faktisk helt feil. Det er feil den måten du tenker på og måten du velger å forholde deg til andre på. Igjen, vi må si til oss selv: Alt jeg tenker og føler er feil. Stille spørsmålstegn ved det.

Jeg tenker automatisk at alle andre (de som krenker) har rett, fordi de er mye mer verdt enn meg. De tenker klarere, er mer erfarne, osv. Det har jeg funnet ut er min automatiske tanke. Jeg tenker hvorfor ser jeg på de som krenket meg som mer verdifulle enn meg? Og derfor har de rett? Jeg ser at det er en absurd tanke. Men jeg ser også at jeg har tenkt den tanken som en sannhet i alle år. Hvorfor? Antakelig fordi krenkingen begynte så tidlig? Fordi de også innbefattet voksne mennesker? Det er vel ikke vesentlig nå. Nå prøver jeg å finne ut hvordan jeg kan hevde meg selv. Feks så føler jeg at jeg må ta i mot og takke når andre kommer med godsindige råd, selv om jeg oppfatter det som litt krenkende fordi jeg ikke har bedt om råd, og det blir på en måte som om de definerer hva mine problemer er/skal være. Da bare takker jeg og lar de tro at de har gjort noe bra. Jeg hater å avvise andre, vil ikke såre andre, for jeg har blitt det så mye selv. Så jeg vet ikke hvordan jeg på en elegant måte skal avvise feks slike råd, uten å såre. Det blir bare enda et bevis på at jeg ser på andre som mer verdt enn meg, som om det vet mer og bedre. Dette til tross for at jeg har høy utdanning og mye erfaring i livet. 

Jeg må begynne med tankene mine, de sier så mye feil til meg om meg selv. Mye dårlig om meg selv. Sikkert ikke alt er feil, men mye negativ mobbing av meg selv. Det virker som et voldsomt prosjekt å ordne opp i det. Har oppdaget at de negative, nedverdigende tankene jeg har om meg selv blir enda sterkere når jeg prøver å korrigere. Nesten straffende, som Glitter skriver om sine tanker (håper jeg forstod deg rett Glitter). 

Men så tenker jeg: Hvorfor er det sånn at alle kan mer og vet bedre enn meg? Er det sannsynlig at det alltid er sånn? Og - er det ikke sånn at en kjenner seg selv best? Hvorfor lar jeg da andre definere meg? Faktisk til og med den sure dama på butikken? Hva vet hun om meg? Hva vet andre om meg som jeg ikke vet selv? Jeg prøver å så litt tvil til de destruktive tankene. 

Jeg forstår ikke hvorfor de destruktive tankene blir så sterke og nesten straffende når jeg prøver å sette de i tvil- det er nesten som et sovende udyr våkner.

Noen som forstår denne dynamikken? Synes jeg er så komplisert som person, jeg har vel blitt sånn av en grunn, så skal prøve å ikke tro på det når tankene gjør det å være slik til noe negativt. 

Anonymkode: 5c2ea...d75

[Glitter]

Det er nok ganske komplisert det der. Jeg klarer ikke med disse tvangstankene selv og det at det straffer seg sånn å prøve å sette de i tvil. 

Håper du får noen gode svar.