Jeg klarer ikke annet enn å mobbe meg selv, straffe meg selv og føle at forelskelse er en straff

[UtakknemligDiva]

Jeg forstår ikke hvorfor dette skjer! Jeg er jo kjempe tent men hele tiden føler jeg meg for dårlig for de jeg liker. Jeg er jomfru. Jeg føler jeg står utenfor og ser inn på livet. Men det er en del av autisme. Jeg ser for meg Hvorfan jeg kanskje hadde kontaktet han dersom jeg ikke hadde aspergerfaenskap. Jeg må vise folk at jeg liker menn, at menn har sjans.. men da må jeg kanskje rote med en del først. Bare ligge med noen jeg ikke liker. Men vil det føles bra? Jeg skammer meg over å være kåt. Jeg har en stor blokkering fra å vise. 
Hva er sannsynligheten for at han var betatt av meg den gangen? Han ventet etter en fest selv om alle gikk men jeg ofret han jo aldri en tanke da. Jeg så på han som en gammel gris. Jeg har lært å se på menn som er en farsalder eldre enn meg som gamle griser. Men har de ikke lov å få følelser? Nå tenker jeg at siden jeg kan få følelser slik så kan det vel gå motsatt og?

Jeg tenkte da jeg fikk meldinger fra han at det var kjipt, at det ikke var han tyrkeren jeg egentlig ville høre fra. Men jeg tenkte også at «heldigvis vil han nok ikke noe seriøst». 
Han er ikke romantisk heller. Han er nok litt den som ikke vil vise at han har følelser. 

Men det er så ut av det blå, at han plutselig blir attraktiv. Jeg irriterer meg over at han var nær meg der jeg bodde før. Da jeg fremdeles sørget vettet av meg over tyrkeren. Han var da faen meg nær. Jeg kunne knullet han i stedet. Gått sammen med han ut. Hatt det gøy, som enkelte rundt meg sier jeg må mer. Men jeg klarer ikke ha det gøy når jeg savner en person. 
Det gjør det bare verre å rote med eller finne randoms når man har et tomrom inni seg! 
Jeg har liksom en fantasi om at jeg og han innleder et forhold som ingen vet om. Jeg vet jo at det er ikke sant, men hjernen min oppfatter kanskje slike ting som noe veldig stort siden det skjer så sjelden. Så han er liksom den jeg bruker tid til å tenke på, og føler vi er sammen. Men på samme tid mobber jeg meg selv fordi jeg vet at det er dagdrømming, jeg har en diagnose som gjør slike ting vanskelig og jeg føler meg som et teit kvinnemenneske. 
 

Jeg ser for meg oss gå på sentre sammen, på byen sammen (selv om det ikke er helt min aldersgruppe). I virkeligheten må jeg se han sammen med vennene sine. 
Jeg tør ikke se hans vei når vi er på samme steder. Hadde ikke problemer med det før. Nå kan jeg bare ikke. Jeg så med sidesynet at han så min vei men kan jo ha vært på hva som helst. 
Jeg snudde meg også uten å tenke meg om en gang og han så på meg da men snudde seg med en gang men nok en gang mobber jeg meg selv og tenker at jeg ser bare det jeg vil se. 
Og tenker hele livet er slik. At er man lykkelig er det ønsketenking. Jeg tenker også at det bare er tullefølelser. Veldig kjedelig og det klaffer vel svært sjelden. Jeg ser det som en straff. Man får ikke følelser for en slik mann, når man er som meg. Men jeg er på en annen måte syk etter å bli sammen med han. Det ville vist at jeg kan stå for meg selv. Jeg er tydeligvis flink til å havne i situasjoner og stå for valg som provoserer andre veldig

[UtakknemligDiva]

Jeg ser han over alt. Jeg tør ofte ikke lenger gå til forskjellige steder fordi det kan være han. Jeg er for redd at han skal synes noe stygt.

Jeg føler meg så driti ut allerede. Jeg er i en fantasiverden. Han er i virkeligheten, jeg er hun barnslige teite  jeg føler meg så ekstremt mindreverdig! Særlig pga disse følelsene. Hvorfor har andre kvinner så lov til å drive med...? 

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (22 minutter siden):

Hvorfor har andre kvinner så lov til å drive med...? 

Ingen nekter deg å gjøre det samme.

Anonymkode: 3184a...36a

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (På 13.7.2021 den 1.15):

Ingen nekter deg å gjøre det samme.

Anonymkode: 3184a...36a

Nei, ingen står og holder meg tilbake. Men jeg har mange felles kjente med han fyren, og det er ikke lenge siden det ble prat om at han er stygg. Så sitter jeg der og skjønner at jeg er blitt totalt forandret. De aner virkelig ikke at jeg liker han. Er det så veldig galt, at ei dame som tydeligvis for mange er attraktiv liker en mann som tydeligvis er stygg?

han har ingenting typisk ved seg som jeg ville likt. Hverken kropp eller fancy livsstil. 
 

Nå har også jeg fått som svar på andre forum at jeg må slutte å dømme menn og anse dem som under meg på datingskalaen. Vel... det typiske er jo om jeg da sikter alt for lavt? Men kanskje jeg trives med å være feil? Jeg er jo alltid feil. Når jeg først gjør noe eller ønsker å gjøre så blir det ikke helt den gleden jeg håper på å få fra de rundt meg. I dag har medisinen virket bra og jeg har vært uten tankekjør. Bare godtatt at jeg er en feilvare. Bare godta at hvis jeg skal leve så kommer jeg til å provosere mange.

Men til han da. Jeg klarer jo ikke prate med han. For min del er det jo sjenanse og stress. Jeg vet ikke med han, men mange ville sagt at en mann som ikke henvender seg seriøst ikke er interessert. Han kan snakke litt med meg når han er full, men det er det.. 

Men jeg føler en kjempe vegg der uansett. Og at jeg bare er tåpelig og må skjerpe meg fordi jeg liker han.