finnes det folk som aldri er deprimert?

[AnonymBruker]

Som aldri har gått til psykolog? Jeg lurer bare på hvordan de gjør det! Har de bare veldig lave krav til livet? Har de ikke evnen til å dagdrømme kanskje, slik at de er i virkeligheten hele tiden? 
Eller har de bare veldig mye dopamin og serotonin naturlig? 

Anonymkode: f2668...cff

[AnonymBruker]

Finnes det folk som aldri får diabetes?

Anonymkode: daf03...691

[diagnosen]

Det sies at dumme mennenesker er mest lykkelige.. 

[AnonymBruker]

diagnosen skrev (12 minutter siden):

Det sies at dumme mennenesker er mest lykkelige.. 

så det er et sunnhetstegn at jeg er deprimert altså

Anonymkode: f2668...cff

[Grendel]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Som aldri har gått til psykolog? Jeg lurer bare på hvordan de gjør det! Har de bare veldig lave krav til livet? Har de ikke evnen til å dagdrømme kanskje, slik at de er i virkeligheten hele tiden? 
Eller har de bare veldig mye dopamin og serotonin naturlig? 

Anonymkode: f2668...cff

Jeg skulle til å si at jeg aldri har gått til psykolog, men når jeg tenker meg godt om var jeg én tur til psykolog som barn etter noe jeg opplevde.

Jeg har lave krav til livet i den forstand at jeg kan glede meg over enkle ting.

Jeg dagdrømmer mye.

Jeg har aldri sjekket nivået av kjemikalier i hjernen.

 

 

[kupton]

To av tre opplever aldri en depresjonssykdom.

[påskelilje]

Jeg har aldri vært deprimert. Det betyr ikke at livet alltid har gått på skinner og at alt har vært rosenrødt. Jeg gikk til psykolog en periode da jeg var sykemeldt pga familieutfordringer.

Som person er jeg vel vanligvis temmelig avslappet,  lever mye her og nå, nyter små ting i hverdagen. Tenker at folk rundt meg som regel sier og gjør ting i beste mening,  inntil det motsatte er bevist.

Er bevisst på å ha balanse mellom jobb og fritid, sunn mat og kosemat innimellom,  passe på  å ha kontakt  med venner og familie, få påfyll av kultur og mental bevissthet/utvikling, beveger kroppen min i form av turer i skogen og nå styrketrening.

Det hender det topper seg for meg også, særlig når mange krever mye av meg på en gang og/eller konflikter i familien eller på jobb. Da kan jeg bli veldig sliten og lei meg, men ikke deprimert.

[Lillemus]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Som aldri har gått til psykolog? Jeg lurer bare på hvordan de gjør det! Har de bare veldig lave krav til livet? Har de ikke evnen til å dagdrømme kanskje, slik at de er i virkeligheten hele tiden? 
Eller har de bare veldig mye dopamin og serotonin naturlig? 

Anonymkode: f2668...cff

Har aldri vært dypt deprimert og har aldri gått til psykolog. Er vel en enkel sjel som setter pris på de små tingene i livet som å se på fugler og dyr, være på tur i naturen og nærområdet, er som Påskelilje, en avslappet type som ikke bruker tid på å gruble på ting jeg ikke kan gjøre noe med. Om jeg føler at det blir litt mye så skjermer jeg meg selv litt så det ikke blir så mange inntrykk og slikt. Trives veldig godt i eget selskap og mannen min er heldigvis også en rolig type så vi går godt sammen.

Dagdrømmer gjør jeg ikke så mye nå i voksen alder (hva skal en dame på 50+ egentlig dagdrømme så mye om?), men gjorde jo det da jeg var ung.

[påskelilje]

Lillemus skrev (13 minutter siden):

Har aldri vært dypt deprimert og har aldri gått til psykolog. Er vel en enkel sjel som setter pris på de små tingene i livet som å se på fugler og dyr, være på tur i naturen og nærområdet, er som Påskelilje, en avslappet type som ikke bruker tid på å gruble på ting jeg ikke kan gjøre noe med. Om jeg føler at det blir litt mye så skjermer jeg meg selv litt så det ikke blir så mange inntrykk og slikt. Trives veldig godt i eget selskap og mannen min er heldigvis også en rolig type så vi går godt sammen.

Dagdrømmer gjør jeg ikke så mye nå i voksen alder (hva skal en dame på 50+ egentlig dagdrømme så mye om?), men gjorde jo det da jeg var ung.

Vi er ganske like, ser det ut til 😊

Glemte å skrive at jeg trives i eget selskap. Liker godt å være alene,  kjeder meg aldri.

Jeg drømmer om å gå en laaaang pilegrimsvandring, sånn 1-2-3 mnd ute fra det vanlige hektiske hverdagslivet. Men vet ikke helt når jeg skal få det til...

[Duken]

kupton skrev (1 time siden):

To av tre opplever aldri en depresjonssykdom.

Hvor mye av de psykiske lidelsene går igjen i arv gjennom familie? 

[AnonymBruker]

Så depresjon er ikke så vanlig altså. 
Hvordan få slutt på denne veggen mellom meg og andre? 

Anonymkode: f2668...cff

[Kayia]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Som aldri har gått til psykolog? Jeg lurer bare på hvordan de gjør det! Har de bare veldig lave krav til livet? Har de ikke evnen til å dagdrømme kanskje, slik at de er i virkeligheten hele tiden? 
Eller har de bare veldig mye dopamin og serotonin naturlig? 

Anonymkode: f2668...cff

Jeg har aldri vært patologisk deprimert, men skikkelig, skikkelig lei meg har jeg vært, og livet har (heldigvis) ikke alltid vært rett fram og enkelt. I perioden eksen og jeg flyttet fra hverandre oppsøkte jeg en psykolog ved to anledninger, og vedkommende var god sparringspartner og hjalp meg å rydde i tankene og følelsene mine i kortere perioder da jeg kjente behov for det. Jeg snakket også mye med venninnene mine da pappa døde også, fordi jeg syns det første halve året etterpå var tungt på ulike vis. Jeg har aldri møtt veggen eller gått fullstendig i bakken, og har heller aldri hatt behov for medisiner, men skikkelig tungt har jeg likevel opplevd at livet kan være.

Jeg syns det er rart når folk som er skilt, har mistet noen av sine kjære, har opplevd sykdom eller andre tøffe tak sier at livet deres aldri har vært vanskelig, trist eller vondt for dem. Jeg tenker at enten har de et noe begrenset følelsesregister, ellers mistenker jeg dem for å betrakte følelser som "svakt" eller "tabu", og dermed "noe man ikke tillater seg å kjenne på eller snakke om". Selv er jeg glad jeg både kjenner på og er i stand til å verbalisere følelser - og da også vonde følelser som sorg, skuffelse eller og smerte. Dette er jeg glad for, for det samme gjør meg i stand til å virkelig kjenne på at jeg for det meste er glad, heldig og fornøyd med livet. 

[Lillemus]

Kayia skrev (8 timer siden):

Jeg syns det er rart når folk som er skilt, har mistet noen av sine kjære, har opplevd sykdom eller andre tøffe tak sier at livet deres aldri har vært vanskelig, trist eller vondt for dem. 

Selvfølgelig har det vært tungt og tøft innimellom, men jeg har da kommet meg videre.  Skilsmisse, alvorlig sykt barn og dødsfall i familien er jo selvfølgelig tøft. 

[morsan]

påskelilje skrev (10 timer siden):

Glemte å skrive at jeg trives i eget selskap. Liker godt å være alene,  kjeder meg aldri.

Samme her!  

De gangene jeg kjeder meg er det fordi jeg er i en fastlåst situasjon som det ikke er så lett å komme seg ut av. Det kan være alene, som da jeg måtte sitte ute i bilen utenfor legevakten i timesvis en natt i fjor fordi jeg pga. koronarestriksjonene ikke fikk være med voksen pasient inn. Men som oftest er det sammen med andre folk, som for eksempel å være "stuck" ved siden av en utrolig døll person ved firmajulebord, eller hvis de folkene jeg er sammen med i en eller annen sammenkomst bare snakker om for meg totalt uinteressante temaer. 

[morsan]

Kayia skrev (10 timer siden):

Jeg har aldri vært patologisk deprimert, men skikkelig, skikkelig lei meg har jeg vært, og livet har (heldigvis) ikke alltid vært rett fram og enkelt. I perioden eksen og jeg flyttet fra hverandre oppsøkte jeg en psykolog ved to anledninger, og vedkommende var god sparringspartner og hjalp meg å rydde i tankene og følelsene mine i kortere perioder da jeg kjente behov for det. Jeg snakket også mye med venninnene mine da pappa døde også, fordi jeg syns det første halve året etterpå var tungt på ulike vis. Jeg har aldri møtt veggen eller gått fullstendig i bakken, og har heller aldri hatt behov for medisiner, men skikkelig tungt har jeg likevel opplevd at livet kan være.

Jeg syns det er rart når folk som er skilt, har mistet noen av sine kjære, har opplevd sykdom eller andre tøffe tak sier at livet deres aldri har vært vanskelig, trist eller vondt for dem. Jeg tenker at enten har de et noe begrenset følelsesregister, ellers mistenker jeg dem for å betrakte følelser som "svakt" eller "tabu", og dermed "noe man ikke tillater seg å kjenne på eller snakke om". Selv er jeg glad jeg både kjenner på og er i stand til å verbalisere følelser - og da også vonde følelser som sorg, skuffelse eller og smerte. Dette er jeg glad for, for det samme gjør meg i stand til å virkelig kjenne på at jeg for det meste er glad, heldig og fornøyd med livet. 

Veldig bra skrevet!

Jeg vet ikke hvor grensene for "depresjon" går. Jeg har neppe vært patologisk deprimert, men i men mer "hverdagslig" bruk av ordet var jeg det nok etter skilsmissen. Jeg syntes det var vanskelig å legge tunge tanker bak meg. At fremtiden ikke lenger skulle bli som jeg hadde håpet og drømt om som ung var lett å akseptere, men jeg ble hengende fast i en del grublerier knyttet til fortiden, ettersom jeg oppdaget en rekke løgner og en del narsissistiske trekk hos min eks. Jeg klarte ikke å fri meg helt fra tankene om at han hadde rett i sin nådeløse analyse/kritikk av meg, og her var det til god hjelp å gå til psykolog og få hjelp til å sortere tankene. 

[Kayia]

Lillemus skrev (11 timer siden):

hva skal en dame på 50+ egentlig dagdrømme så mye om?

Mye! Håper jeg aldri slutter å dagdrømme og fabulere om både oppnåelige og uoppnåelige ting! Huff det høres stusselig ut for meg å aldri drømme om noe, men bare nøkternt forholde seg til den virkelige, nåtidige og umiddelbare begripelige verden. 

[Kayia]

Lillemus skrev (2 timer siden):

Selvfølgelig har det vært tungt og tøft innimellom, men jeg har da kommet meg videre.  Skilsmisse, alvorlig sykt barn og dødsfall i familien er jo selvfølgelig tøft. 

Slik jeg tolket det var det dette ts spurte om. Om to år kan det være at også ts har kommet seg videre, men akkurat nå står vedkommende dypt i gørra, og lurer på om h'n er helt alene om dette. I ditt første svar kunne man fort sitte igjen med et inntrykk av at bare man er en enkel sjel som hører fugler og ser ser blomster, ikke dagdrømmer men forholder seg til det enkle i livet, så vil depresjoner holdes på avstand. Slik er det neppe for de fleste friske mennesker. Innimellom kommer bare livet og tar deg 

Endret 17. august 2021 av Kayia

[Lillemus]

Kayia skrev (2 timer siden):

Mye! Håper jeg aldri slutter å dagdrømme og fabulere om både oppnåelige og uoppnåelige ting! Huff det høres stusselig ut for meg å aldri drømme om noe, men bare nøkternt forholde seg til den virkelige, nåtidige og umiddelbare begripelige verden. 

Vi har tydeligvis litt ulik oppfatning av hva vi kaller å dagdrømme.  Jeg planlegger og ønsker også ting for fremtiden og ting jeg ønsker å gjøre, men når vi snakker om begrepet dagdrømming så er det for meg noe som fjortiser gjør i mye større grad enn voksne, og er adskillig mer rosa og sukkersøtt.

Kayia skrev (1 time siden):

Slik jeg tolket det var det dette ts spurte om. Om to år kan det være at også ts har kommet seg videre, men akkurat nå står vedkommende dypt i gørra, og lurer på om h'n er helt alene om dette. I ditt første svar kunne man fort sitte igjen med et inntrykk av at bare man er en enkel sjel som hører fugler og ser ser blomster, ikke dagdrømmer men forholder seg til det enkle i livet, så vil depresjoner holdes på avstand. Slik er det neppe for de fleste friske mennesker. Innimellom kommer bare livet og tar deg 

Alle er jo innom tøffe tak i løpet av livet, men jeg svarte jo på det hun spurte om - nei, jeg har ikke vært deprimert eller gått hos psykolog.  

[kupton]

Å være lei seg eller ha det tungt pga livspåkjenninger er ikke det samme som å ha sykdommen depresjon.

[Duken]

kupton skrev (41 minutter siden):

Å være lei seg eller ha det tungt pga livspåkjenninger er ikke det samme som å ha sykdommen depresjon.

Word! Mangen som tror det, en eg snakket med her for noen mnd si sa til meg at alle hadde dårlige dager. En dårlig dag, er en god dag for en som er deprimert…