Hva er det som feile meg? Har ingen lege, Psy tar ferie og jeg forstår ikke hvorfor jeg må være slik forelsket nek/hore!!!

[UtakknemligDiva]

Er jo alltid ferie i helsesystemet! Leger slutter hele tiden og.

Men jeg får ikke fred i det hele tatt. Jeg er sur og sint og klarer ikke å være glad! Jeg føler det er noe mer i meg, men det får ikke leve! Er det autismen som gjør at ting lever inni en men aldri kommer seg ut?

Jeg føler jeg løper etter alle andre. De har noe å gjøre, de har interesser nok til å finne ting å som gir livet mening, de får lettere venner, og skammer seg ikke så mye over seg selv. Jeg gjemmer meg for alle nesten, fordi jeg er så flau over meg selv. Jeg er liksom ingen. Jeg er ei teit jente som også er forelsket i en mann. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Kontakte han mer så han skriver mer eller vente på at han gjør det nå? Jeg blir jo glad når han svarer men lei meg når han faktisk ikke gidder først. Han skrev utpå natta at han savnet meg, men det var garantert skrevet i fylla. Jeg skrev ikke det samme tilbake for jeg er redd for at jeg gir han makt. Jeg straffer meg selv masse fordi jeg føler det her. Forelskelse er en kjempe synd føler jeg og det er alltid det kjedelige svaret som gjelder. Jeg hater også stjernetegnet mitt for det klaffer ikke med de jeg har likt, men det klaffer med han jeg ikke vil ha. Jeg skammer meg for at jeg er så kjedelig og omvendt av det jeg vil! 

Jeg føler meg ikke verdig et knull. Ikke når jeg liker mannen. Jeg tør ikke si til moren min hvem jeg liker heller for kanskje til og med hun kan synes synd på han jeg liker. Hun vet jo hvordan jeg er og hvilke diagnoser. Jeg synes jeg lukter bæsj enkelt og greit. Når jeg ser på bilder av meg som barn så setter jeg det på linje med søppel. Jeg klarer ikke se noen verdi i meg.Og bare se. Jeg klarer jo ikke å holde en flørt gående. Det bare stopper og da er vel dessverre svaret at han ikke er så veldig «på»? 
Jeg gjør jo det samme nå som alle andre ganger da. Jeg analyserer det negativt og gir ikke særlig av meg selv. Men jeg tenker det samme nå som sist at han hadde sendt en direkte invitasjon, eller tatt mer kontakt om han faktisk savnet meg. Jwg tør ikke for er redd for å skremme han. Eller at han får all makten og hekter og kaster meg som han vil. 
Hvor gammel skal jeg bli da før jeg  faktisk har lov? Men jeg er jo sist i alt. Men kjedelig å ikke kunne leve før man er godt oppi årene.

[UtakknemligDiva]

Hvis jeg får sjans til å pule han igjen så må jeg enten gjøre det og få erfaring, kanskje liker jeg meg selv bedre etterpå enten så gjør  jeg det ikke og føler meg kjip og så anger jeg og er like nysgjerrig men jeg slipper kanskje å bli dumpet etterpå. Hva om jeg ender enda mer forelsket og så vil ikke han høre fra meg mer? Men vi patetiske kvinner er vel utstyrt slik, blir forelsket. Barnslig!! Isåfall slik jeg blir men jeg er jo annerledes enn folk flest så jeg er sikkert litt ekstra barnslig. Og jeg er så redd han skal være flau og slik  så jeg vil jo skåne han litt også. Men det er vondt å ikke kunne vise slik

[UtakknemligDiva]

Og så skammer jeg meg for at jeg alltid ender med å være hjemme. Jeg kan jo aldri ut fordi jeg ikke har noen å avtale med, isåfall er det veldig begrenset. Og når jeg er ute med noen føler jeg ofte til overs. Ellers har jeg faktisk en avtale jeg gleder meg ekstremt til så avlyser vedkommende! Jeg blir alltid hjemmeværende på en måte! Hun kjedelig som aldri er ute! Og jeg skammer meg sånn. Men man blir jo så fleksibel! Jeg blir kjempe fleksibel siden jeg er den jeg er. 
Og når jeg gleder meg til ting er det pga ting jeg bare dagdrømmer om. Det blir ikke slik i virkeligheten som jeg håper. Det blir derimot bare sårende. Slik som med han fyren. Jeg trodde jeg hadde fått en forelskelse der alt ble dagdrømming. Men jeg fikk kontakt med han naturlig og vi fikk det fint men så ble det slik at han prøvde seg da og jeg følte det kanskje bare var en ting i hodet hans. Jeg følte meg som ei skikkelig hore. Særlig om jeg fulgte lysten. Så det var det liksom.. 

Det ble nesten slik jeg håpet, bare en jævla kjip realitet! Jeg er et hull. Han er spesiell for meg. 

[UtakknemligDiva]

Hva faen skal jeg i morgen? Hva gjør man når ingenting frister? Uansett hva jeg gjør så føler jeg at det er tull