Føler jeg har noe, men likevel redd for at det forsvinner

[UtakknemligDiva]

Jeg sliter virkelig med å flørte tilbake. Fyren gir svar på alt, men noen ganger ting som det ikke er lett å svare på. Ellers svarer jeg bare slik «stemmer», når han svarer på noe. Jeg vet ikke hvorfor han svarer på det. For å holde kontakt? Jeg ønsker liksom bare en tettere kontakt men likevel blir jeg sykt stressa av at han skriver til meg. 
Det er vanskelig for meg å gi av meg fordi jeg er redd for at han tuller og bare håper at jeg skal bli svak for han, og han får all makt. Men tenk om han faktisk har følelser da.. 

Jeg vet nå ikke hva jeg skal. Ikke gi en eneste lyd før han gjør det igje eller fortsette å gjøre så jeg vet at han svarer? Bare for en slags boost? Er litt lei den «la vær» innstillingen, men så føler jeg at det også er å miste selvkontroll og at det får straffe seg. 
Jeg aner ikke hva jeg vil ang forhold heller. Jeg ser ikke for meg å bo med han og dele alt. Kan fint ha avstand og ha kontakt på nett og treffes i blandt. Jeg savner mer fra han, men så lurer jeg på om jeg er litt for redd for å virke billig...

[UtakknemligDiva]

Har lest på kvinneguiden (men kan ikke skrive selv) og har googlet en del. 

Hvorfor blir jeg lei meg av tanken på at han kanskje ikke vil noe seriøst? Jeg vet ikke om jeg vil det selv. Jeg treffes sikkert en ny i løpet av livet, kan det være det han tenker på? Likevel så er det han her jeg er vil nå, han jeg er glad i, og det er den evige frykten for at han bare tenker på det jeg har mellom bena. Men hvorfor klaffet vi sånn? Jeg kom tilbake fra sommeren med mye mer kontakt med han. Jeg har hatt lyst på sex lenge og men synes det er urettferdig og er sint på kjønnet mitt fordi jeg leser at kvinner har større sannsynlighet for å komme ut av det med sterkere følelser mens menn er mer tøm og røm. Tåpelige kvinnfolk liksom! Hvorfor har vi så tåpelige følelser?  Så jeg føler det er min plikt å knipe igjen hvis jeg ikke vil utsette meg for dette. Det er et slags tapsprosjekt å være forelsket/ha sex for meg. Jeg er taperen uansett. 
Han hadde vel sendt mer om han virkelig brydde seg? Eller er ikke menn så enkle? 
 

[UtakknemligDiva]

Ei dame som kjenner meg veldig godt og som selv har kjent på mye vondt i livet sa til meg at jeg må slutte å tenke så svart. Tenk i alle farger bare ikke svart. Prøv å tenk at han er interessert. 
Men jeg klarer ikke. Altså, jeg vet jo ikke om han ikke er det heller. Men hvem gidder å svare på ting når man er totalt uinteressert? 
Og jeg prøver å se tilbake på da jeg likte de andre jeg likte. Jeg lot ballen være deres hele tiden. Men da det var han muslimske tenkte jeg at ballen skulle være hans hele tiden fordi han sikkert mener at kvinner som gir av seg selv er billige. Nå er det en som er eldre, så finner jeg såklart samme greie. At han bør være selvsikker nok.. men kanskje han er litt som meg og, at han vil ha litt spenning. Jeg hadde jo bare blitt sykt stressa om han plutselig spurte om vi skal bli sammen. For vi kan ikke dele hele livet. Et avstandsforhold ja.. men jeg har ikke tenkt å flytte til han og henge med han alle steder. Jeg må ha rom for å være ute og oppleve ting også. 
 

Men så er jeg redd for at mytene om kvinner stemmer. At vi blir forelska etter sex, at han er redd for at jeg skal bli knyttet(derfor er jeg også redd for å ta for mye kontakt). 
Kvinner kan vel finne mange unnskyldninger for at han unngår kontakt? Eller gjelder dette menn og?

Jeg føler meg så patetisk liksom men så er jeg kvinne og kanskje bare akseptere at naturen har skapt meg slik? Kanskje derfor jeg blir gal? At jeg kjemper mot slik biologien har skapt meg? 
kanskje jeg ikke blir såret heller. Kanskje jeg ikke vil noe seriøst men bare får litt abstinenser når jeg ikke hører fra han på en stund? 
Men hvordan forklarer vi at jeg fikk tilsendt noe plutselig på messenger forrige uke når vi ikke har chatet der på mange uker? Måneder faktisk. Han må da ha gått inn på chaten...