Rart hvor forskjellige ting vi blir redd! Analysering igjen...

[UtakknemligDiva]

Jeg får anfall av å få ting i kroppen som jeg ikke helt vet helt hva er/er ukjent. Og gjøre uvante ting som å vise følelser eller forandre syn på ting. Derimot kan jeg fly uten å ofre en tanke til at flyet kan styrte. Jeg går ute alene om nettene uten å være det minste redd. Dette er mange jeg kjenner redde for.

Ei jeg kjenner tok astrazenica vaksinen uten å nøle, men hun doper seg før hun skal fly. 

Hva er det som gjør oss så redde for forskjellig? Jeg vil ikke være så analyserende og dette er kanskje en slik ting som det ikke er vits å lure på, men det er jo litt interessant.

[Eva Sofie]

Du er redd for sprøyter, men ikke tabletter som tas opp gjennom slimhinnene i magesekken? Ikke noe dømmende spørsmål, men mer av interesse, for hva er forskjellen. Begge deler kommer jo inn i kroppen. Hva om noe inhalleres? Er det også skremmende synes du? Og nesespray? Det finnes jo etter hvert vaksiner utviklet som nesespray (vet ikke om de er under utprøving eller er tatt i bruk?). Gjelder det kun vaksiner eller annet?

Det ble mange spørsmål dette, men fikk mange spørsmål i forsøk på å forstå angsten. Angst er jo nesten alltid irasjonell. Det er jo kjennetegnet med angst. Det er engstelse for noe som ikke er noe å være reelt engstelig for.

Hørte en psykolog si litt på fleip at alle med angst burde egentlig flytte ned til krigshergjede land, for der ville de egentlig fungere optimalt siden de hele tiden var på vakt. Vet ikke helt hva jeg tenker om en slik fleipete uttalelse fra en psykolog i media  Man spøker ikke med slikt ifølge min standard, og i hvert fall ikke som psykolog som faglig tittel.

[UtakknemligDiva]

Eva Sofie skrev (6 minutter siden):

Du er redd for sprøyter, men ikke tabletter som tas opp gjennom slimhinnene i magesekken? Ikke noe dømmende spørsmål, men mer av interesse, for hva er forskjellen. Begge deler kommer jo inn i kroppen. Hva om noe inhalleres? Er det også skremmende synes du? Og nesespray? Det finnes jo etter hvert vaksiner utviklet som nesespray (vet ikke om de er under utprøving eller er tatt i bruk?). Gjelder det kun vaksiner eller annet?

jeg var redd da jeg fikk Wellbutrin, fordi jeg kjente ikke til virkestoffet. Leste så mye om det. Grunnen til at jeg startet med det var nysgjerrighet. Hadde lest at det var den letteste å slutte med å tryggest mtp bivirkninger, men også noe negativt. Jeg brukte snus også da jeg startet og leste at det ble brukt som nikotinsluttmedisin og jeg ble redd for at jeg gjorde noe farlig. Så jo, jeg var redd da jeg tok disse. 

Eva Sofie skrev (6 minutter siden):

Det ble mange spørsmål dette, men fikk mange spørsmål i forsøk på å forstå angsten. Angst er jo nesten alltid irasjonell. Det er jo kjennetegnet med angst. Det er engstelse for noe som ikke er noe å være reelt engstelig for.
 

Ja dette vet jeg for angsten skifter tema. Den kommer an på livssituasjonen. Derfor er det så irriterende at den alltid finner en vei.

Eva Sofie skrev (6 minutter siden):

Hørte en psykolog si litt på fleip at alle med angst burde egentlig flytte ned til krigshergjede land, for der ville de egentlig fungere optimalt siden de hele tiden var på vakt. Vet ikke helt hva jeg tenker om en slik fleipete uttalelse fra en psykolog i media  Man spøker ikke med slikt ifølge min standard, og i hvert fall ikke som psykolog som faglig tittel.

Har tenkt over dette. Jeg har nesten lurt på om vi her har det verre for vi har mye tid til å tenke og vår bekymring er ikke å overleve, men om vi er bra nok for andre. 

[Eva Sofie]

90tallsbarn skrev (27 minutter siden):

Har tenkt over dette. Jeg har nesten lurt på om vi her har det verre for vi har mye tid til å tenke og vår bekymring er ikke å overleve, men om vi er bra nok for andre. 

Det tror jeg du er inne på noe vesentlig. Vi er verdens rikeste land, men så absolutt ikke lykkeligste i livsglede. Hvorfor ikke? Jeg tror mange av oss har for lite innhold i livet vårt og da blir livet trist og kjedelig. Om man forventer at staten skal bidra med så å si alt, evner en ikke å gjøre så mye selv. Men å skape mening og egne interesser er noe man faktisk MÅ stå for selv i livet. Det kan ikke statskassa bistå med

Beklager, jeg har ikke så mye mer å tilføye til de andre svarene dine, men det var interessant. Er du redd for å bli syk e.l.? Har du klart å overvinne angsten og ta covid-vaksinen? F.eks. gjennom å bruke rasjonelle argumenter som at: jeg gjør det for å ikke ønske å smitte mine omgivelser, jeg ønsker ikke å dø av corona, det er statistisk sett mindre sjanse for å dø og få langvarige kognitive og fysiske skader av corona enn vaksinen osv. Jeg har ikke denne typen angst, men opplever en del redsel og engstelse i hverdagen og jeg strevde med sosial angst før og det hjalp meg litt på vei å snakke med fornuften. Ikke sikkert det hjelper for deg, men  

[FjellOgDalar]

Dette er fascinerende, og jeg har grublet på det selv.  

Den psykologen mente nok å sette det irrasjonelle aspektet litt i perspektiv, men om det holder vann er en annen sak. I reelle farer er det ekstremt viktig å holde hodet kaldt, og det er jo vanskelig hvis en har lett for å stresse. Og skal jeg flåse litt videre med det, så ville man trolig ha økt risiko for PTSD i etterkant. 

Min flyskrekk er et temmelig godt bilde på det irrasjonelle med angst. Jeg har vært på tur med både helikopter og et eldre propellfly med en motor. Da var jeg ikke så veldig redd, siden jeg så og fikk forklart hva som skjedde til en hver tid. Setter jeg meg på et jetfly i kommersiell trafikk derimot - som statistisk er noe av det tryggeste man kan gjøre... Da flyter adrenalinet.  

[UtakknemligDiva]

Eva Sofie skrev (3 timer siden):

Det tror jeg du er inne på noe vesentlig. Vi er verdens rikeste land, men så absolutt ikke lykkeligste i livsglede. Hvorfor ikke? Jeg tror mange av oss har for lite innhold i livet vårt og da blir livet trist og kjedelig. Om man forventer at staten skal bidra med så å si alt, evner en ikke å gjøre så mye selv. Men å skape mening og egne interesser er noe man faktisk MÅ stå for selv i livet. Det kan ikke statskassa bistå med
 

Jeg lurer på hvorfor noen av oss får så få interesser. Jeg vet ikke om jeg egentlig har få heller. Jeg har skiftet felt mye, men det blir liksom en hovedinteresse og mye annet bare på siden. Og så irriterer det meg at jeg alltid henger meg opp i detaljene foran det store bildet. Men som barn, ungdom og ung voksen så syntes jeg for ofte at de fleste sosiale aktiviteter var kjedelige. Det var så frustrerende for folk så ut til å kose seg mens jeg syntes det meste var dørgende kjedelig. Men var det fest så var det gøy for når jeg drakk så jeg lysere på alt og følte meg kjærlighet. Men en kan ikke drikke for fungere så det er det slutt på. Nå er problemet mitt at jeg stort sett bare kjenner menn. Jeg har ikke venninner. Jeg har 1 som bor langt unna som jeg skal treffe om 2 uker. Kontakten er stabil der. Men ellers går jeg ikke over ens med kvinner  så jeg får liksom ikke noen venninnegjeng og det er et savn. Jeg har også ei venninne som bor nær der jeg er fra men kontakt skjer liksom bare på mitt initiativ men hun er mye mer opptatt da men barn og jobb.

Sitat

Beklager, jeg har ikke så mye mer å tilføye til de andre svarene dine, men det var interessant. Er du redd for å bli syk e.l.? Har du klart å overvinne angsten og ta covid-vaksinen? F.eks. gjennom å bruke rasjonelle argumenter som at: jeg gjør det for å ikke ønske å smitte mine omgivelser, jeg ønsker ikke å dø av corona, det er statistisk sett mindre sjanse for å dø og få langvarige kognitive og fysiske skader av corona enn vaksinen osv. Jeg har ikke denne typen angst, men opplever en del redsel og engstelse i hverdagen og jeg strevde med sosial angst før og det hjalp meg litt på vei å snakke med fornuften. Ikke sikkert det hjelper for deg, men  

jeg har aldri vært redd for å bli syk. Jeg har heller aldri vært veldig syk bortsett fra mye øreverk som barn. Jeg har hatt kikhoste. Og så influensa, slik vanlig. Corona har jeg aldri vært redd. Jeg har heller ikke blitt smittet tross mye reising i Norge. Brukt samme munnbind flere ganger feks. Kjenner 2 som fikk viruset og ja, de ble syke. Men samboerne ble ikke! Testet negativt hele tiden. 
Jeg føler jeg har et ekstremt sterkt immunforsvar, så grunnen til at jeg er redd vaksinen er for det første moren min, som er så alternativ en kan bli, nesten såfall. Og at jeg skal ødelegge mitt naturlig sterke immunforsvar. 
Tok den fordi jeg vil ha frihet og slippe 10 dagers karantene om jeg skal noe. Og så blir man sett rart på om man ikke tar den.

Jeg har også angst når det kommer til andre mennesker og særlig nærhet. Jeg klarer ikke å flørte. Jeg er redd for gi av meg selv rett og slett! 

Endret 3. september 2021 av 90tallsbarn

[UtakknemligDiva]

FjellOgDalar skrev (3 timer siden):

Dette er fascinerende, og jeg har grublet på det selv.  

Den psykologen mente nok å sette det irrasjonelle aspektet litt i perspektiv, men om det holder vann er en annen sak. I reelle farer er det ekstremt viktig å holde hodet kaldt, og det er jo vanskelig hvis en har lett for å stresse. Og skal jeg flåse litt videre med det, så ville man trolig ha økt risiko for PTSD i etterkant. 

Min flyskrekk er et temmelig godt bilde på det irrasjonelle med angst. Jeg har vært på tur med både helikopter og et eldre propellfly med en motor. Da var jeg ikke så veldig redd, siden jeg så og fikk forklart hva som skjedde til en hver tid. Setter jeg meg på et jetfly i kommersiell trafikk derimot - som statistisk er noe av det tryggeste man kan gjøre... Da flyter adrenalinet.  

Hahah! Jeg ELSKER takeoff! Ofrer ikke en tanke til at det er mange meter under oss og at vi på en måte bare kan falle rett ned.

Men jeg var altså redd for å sette en sprøyte som de aller fleste vil ta. Mange kjendiser har stått frem med det og hele regjeringen liksom. 
Jeg er også redd for sex, for jeg kommer til å kjenne barn i magen. Jeg kommer også til å kjenne kjønnssykdommer. 
 

 

[Glitter]

90tallsbarn skrev (32 minutter siden):

Jeg lurer på hvorfor noen av oss får så få interesser. Jeg vet ikke om jeg egentlig har få heller. Jeg har skiftet felt mye, men det blir liksom en hovedinteresse og mye annet bare på siden. Og så irriterer det meg at jeg alltid henger meg opp i detaljene foran det store bildet. Men som barn, ungdom og ung voksen så syntes jeg for ofte at de fleste sosiale aktiviteter var kjedelige. Det var så frustrerende for folk så ut til å kose seg mens jeg syntes det meste var dørgende kjedelig. Men var det fest så var det gøy for når jeg drakk så jeg lysere på alt og følte meg kjærlighet. Men en kan ikke drikke for fungere så det er det slutt på. Nå er problemet mitt at jeg stort sett bare kjenner menn. Jeg har ikke venninner. Jeg har 1 som bor langt unna som jeg skal treffe om 2 uker. Kontakten er stabil der. Men ellers går jeg ikke over ens med kvinner  så jeg får liksom ikke noen venninnegjeng og det er et savn. Jeg har også ei venninne som bor nær der jeg er fra men kontakt skjer liksom bare på mitt initiativ men hun er mye mer opptatt da men barn og jobb.

jeg har aldri vært redd for å bli syk. Jeg har heller aldri vært veldig syk bortsett fra mye øreverk som barn. Jeg har hatt kikhoste. Og så influensa, slik vanlig. Corona har jeg aldri vært redd. Jeg har heller ikke blitt smittet tross mye reising i Norge. Brukt samme munnbind flere ganger feks. Kjenner 2 som fikk viruset og ja, de ble syke. Men samboerne ble ikke! Testet negativt hele tiden. 
Jeg føler jeg har et ekstremt sterkt immunforsvar, så grunnen til at jeg er redd vaksinen er for det første moren min, som er så alternativ en kan bli, nesten såfall. Og at jeg skal ødelegge mitt naturlig sterke immunforsvar. 
Tok den fordi jeg vil ha frihet og slippe 10 dagers karantene om jeg skal noe. Og så blir man sett rart på om man ikke tar den.

Jeg har også angst når det kommer til andre mennesker og særlig nærhet. Jeg klarer ikke å flørte. Jeg er redd for gi av meg selv rett og slett! 

Å ødelegge sitt naturlige sterke immunforsvar trodde jeg selv vaksinemotstandere hadde sluttet å argumentere for. Det er ren kunnskapsløshet. En vaksine ødelegger ikke immunforsvaret. Den styrker det. De bruker selve viruset. De endrer visse ting (jeg er ingen lege eller mikrobiolog, så klarer kanskje ikke gjengi det helt rett) i viruset som gir symptomer/reduserer alvorlighetsgraden av symptomer, man kan nesten si at man tar fra viruset de farlige piggene, men knottene sitter igjen. Knottene er sterke nok til at de hvite blodcellene i kroppen oppdager at det er et nytt virus i kroppen. Da angriper de hvite blodcellene viruset, og de destruerer det, samtidig som at de "oppretter" egne vakter av hvite blodceller som strømmer gjennom kroppen med egne markører for å oppdage akkurat det viruset, og dersom de oppdager akkurat det viruset, så er de rask med å sende inn "soldatene" sine som igjen destruerer viruset før det rekker å gjøre kroppen svært syk, eller syk i det hele tatt. Det er akkurat samme immunrespons kroppen oppretter etter å ha hatt, og overlevd et virus som ikke har blitt fratatt piggene sine i utgangspunktet. 

Der vil da si at en vaksine kun hjelper immunforsvaret til å raskt/umiddelbart kunne avvæpne viruset i utgangspunktet. 

Det er det en vaksine gjør. Den tilfører ikke kroppen noe magisk og ukjent. JA, noen ganger kan det være komponenter i en vaksine som kroppen ikke liker, men i all hovedsak er det en forsvinnende liten risiko sammenlignet med risikoen det er å ikke ta vaksinen. Alle vaksiner må prøves ut. Og i den forbindelse vil man se hvilke pasientgrupper som ikke bør ta den. Men ett sted må man faktisk begynne. Det er faktisk (og dessverre) slik at noen få av og til må ofres for alle andre. Kynisk eller ei, slik er det. Tenk om man IKKE hadde tatt denne risikoen? Er du klar over hvor mange barn som døde før i tiden før vaksinasjonsprogrammet ble testet ut og innført? Beklager, men noen få av SÅ mange, er en risiko man må ta. For konsekvensen er at både de OG mange fler vil miste livet. Og mange i tillegg være hardt skadd for livet. Før i tiden måtte foreldre bare regne med å miste barn til sykdom. Slik er det ikke nå. I land som har et fungerende vaksinasjonsprogram.

Å ikke ta den lille risikoen er egoistisk etter mitt syn. Jeg kan fint tenke at hva om JEG er en av de få som ikke tåler den? Men vet du hva? Da tenker jeg at jeg ikke hadde tålt det ikke avvæpnede viruset i utgangspunktet. Men uansett så hadde det vært verdt det for samfunnet sin del. 

Stor applaus for alle foreldre som skjønte dette under testing av vaksiner som har reddet tusenvis av barn. 

Må legge til at jeg fikk se en film da jeg gikk sykepleien, hvor de hadde filmet et hvit blodcelle som fant et virus/en ødelagt celle som de måtte destruere for å hindre sykdom. Den var avlang, men ut av den kom en arm. Armen tok tak i fienden og trakk den inn i seg, også fortærte den fienden inni seg. Det var helt sykt å se. Jeg syntes synd i fienden da. Hehe.

Endret 3. september 2021 av Glitter

[Eva Sofie]

90tallsbarn skrev (11 timer siden):

Jeg lurer på hvorfor noen av oss får så få interesser. Jeg vet ikke om jeg egentlig har få heller. Jeg har skiftet felt mye, men det blir liksom en hovedinteresse og mye annet bare på siden. Og så irriterer det meg at jeg alltid henger meg opp i detaljene foran det store bildet. Men som barn, ungdom og ung voksen så syntes jeg for ofte at de fleste sosiale aktiviteter var kjedelige. Det var så frustrerende for folk så ut til å kose seg mens jeg syntes det meste var dørgende kjedelig. Men var det fest så var det gøy for når jeg drakk så jeg lysere på alt og følte meg kjærlighet. Men en kan ikke drikke for fungere så det er det slutt på.

Det er jo veldig bra at du har innsett at du ikke kan drikke for å få beholde et lyst syn på livet/situasjonen i sosiale settinger. Det er modent gjort og du har tatt en god beslutning. Det er det ikke alle som klarer å innse, eller ønsker å ta innover seg, og fortsetter å bruke alkohol som en brems på egne sperrer og humørdemper. Men det er korttenkt. Det leder en til sist inn i sosiale, økonomiske, familiære, helsemessige - og sikkert mer - problemer på sikt. 

90tallsbarn skrev (11 timer siden):

Nå er problemet mitt at jeg stort sett bare kjenner menn. Jeg har ikke venninner. Jeg har 1 som bor langt unna som jeg skal treffe om 2 uker. Kontakten er stabil der. Men ellers går jeg ikke over ens med kvinner  så jeg får liksom ikke noen venninnegjeng og det er et savn.

Jeg har vel heller ikke så mange kvinner som venner her jeg bor, men jeg har kontakt med en del skriftlig (Messenger) og litt digitalt - men svært ujent hvor hyppig jeg har kontakt. Der er vi nok ulike av hva vi føler vi trenger for å dekke ulike behov.

Jeg ser jo også at det er svært ulikt hva som skal til før vi mennesker opplever at vi ikke er sosiale eller at vi får dekket vårt sosiale behov. Jeg er nok mer introvert enn hva som er gjennomsnittet og trenger mye alenetid og trives mye for meg selv. Jeg blir utmattet selv etter bare et par timer av å være sosial med flere og i blant også med min snille samboer (ikke et vondt ord om ham, for jeg kunne ikke funnet en bedre mann, men dette handler om meg og hvordan jeg håndterer å være sosial med andre mennesker). Og akkurat dét er viktig å kommunisere når jeg f.eks. har behov for å trekke meg tilbake - at dette handler ene og alene om meg som person og absolutt ikke samboer som lett kan få tanker om at han kanskje har gjort eller sagt noe galt. Her kommer kommunikasjon med partner eller venner inn som jeg ikke kan få understreket tydelig nok at er så ekstremt viktig slik at ikke en sitter og grubler over at h*n har gjort noe galt og den andre på sin side gjør det samme. Kommunikasjon er så enkelt og samtidig så komplisert.

90tallsbarn skrev (11 timer siden):

Jeg har også ei venninne som bor nær der jeg er fra men kontakt skjer liksom bare på mitt initiativ men hun er mye mer opptatt da men barn og jobb.

Etter hvert som en blir voksen og kommer opp i slutten av 20-årene og videre over i 30-årene, har jeg innsett at begrepet venner får et litt annet innhold. Venner er ikke nødvendigvis de man har som barn. Venner kommer og venner går uten at det er noen stor sak. Noen kan være barndomsvenner eller svært gode venner som står stødig som fjell, og det kan gå kanskje ett år mellom hver gang vi snakkes, men når vi først snakkes er det som om vi skulle sist ha snakket med hverandre i går. De trenger du ikke yte noe til for å beholde - de er der uansett.

Men ang. den venninnen din, høres det ut som om det er et venninneforhold på hennes premisser. Slik blir det i blant når man får barn og stifter familie, men jeg mener at om en virkelig ønsker å holde kontakten med venner som er vanskelig å få til å treffes fordi den ene har det svært travelt, lar det seg i dag gjøre med både telefon, Messenger, videokommunikasjon osv. Det handler mye om prioritering og valg av hva man ønsker å bruke tiden sin på. Og mulig hun ikke er en venninne som er der for deg, helt ærlig og rutalt, men at du er der mer for henne.

Og venner må jo pleies. Gjør de ikke det, faller mange fra. Det tror jeg en del brenner seg på i det de f.eks. går inn i et nytt kjæresteforhold. At da bruker en så mye tid sammen med kjæresten sin og det er det viktigste i livet at andre venner settes på vent, men hva skjer når venner stadig får beskjed om "ikke akkurat nå", "en annen gang", "vi snakkes litt senere" osv.? Det vet jeg mange her på DOL opplever å få til svar dessverre. Da glir man fra hverandre. Men kanskje verdt å tenke over at ofte er det ikke en selv som er årsaken til at man får de svarene - det kan stå andre i veien, f.eks. kjærligheten, barn, arbeid, at en forsøker å rømme fra seg selv osv. Vi mennesker har en lei tendens til å bli selvsentrerte og tror at alt handler om oss selv og at vi er årsaken til alt. Ofte er sannheten en annen.

Dette ble mye rot... Gjorde det ikke? Beklager, jeg sover ekstremt dårlig for tiden...

[UtakknemligDiva]

Eva Sofie skrev (5 timer siden):

Jeg ser jo også at det er svært ulikt hva som skal til før vi mennesker opplever at vi ikke er sosiale eller at vi får dekket vårt sosiale behov. Jeg er nok mer introvert enn hva som er gjennomsnittet og trenger mye alenetid og trives mye for meg selv. Jeg blir utmattet selv etter bare et par timer av å være sosial med flere og i blant også med min snille samboer (ikke et vondt ord om ham, for jeg kunne ikke funnet en bedre mann, men dette handler om meg og hvordan jeg håndterer å være sosial med andre mennesker). Og akkurat dét er viktig å kommunisere når jeg f.eks. har behov for å trekke meg tilbake - at dette handler ene og alene om meg som person og absolutt ikke samboer som lett kan få tanker om at han kanskje har gjort eller sagt noe galt. Her kommer kommunikasjon med partner eller venner inn som jeg ikke kan få understreket tydelig nok at er så ekstremt viktig slik at ikke en sitter og grubler over at h*n har gjort noe galt og den andre på sin side gjør det samme. Kommunikasjon er så enkelt og samtidig så komplisert.

Når det kommer til menn faller jeg bare. Det er ikke noen oppskrift på utseende, jobb eller oppførsel. Men jeg forstår ikke den forholdsgreia. Jeg trenger rom til å få gjøre det jeg vil uten at han må vite hva. Jeg ønsker heller ikke å bo med noen. Jeg har også usikkerhet rundt å være åpen om problemene mine. Ville han dumpet meg om jeg sier det eller vil han ta meg for den jeg er? Men jeg vil ikke være diagnosen min så jeg går ikke rundt og sier til folk. Men jeg trenger noen som det er litt tak i, altså jeg vil nok ikke ha en som bare vil sitte inne og aldri sosialisere for da vil mine trekk også forsterkes.

Eva Sofie skrev (5 timer siden):

Etter hvert som en blir voksen og kommer opp i slutten av 20-årene og videre over i 30-årene, har jeg innsett at begrepet venner får et litt annet innhold. Venner er ikke nødvendigvis de man har som barn. Venner kommer og venner går uten at det er noen stor sak. Noen kan være barndomsvenner eller svært gode venner som står stødig som fjell, og det kan gå kanskje ett år mellom hver gang vi snakkes, men når vi først snakkes er det som om vi skulle sist ha snakket med hverandre i går. De trenger du ikke yte noe til for å beholde - de er der uansett.
 

Har ei barndomsvenninne jeg føler det slik med. Vi har ikke snakkes på mange år faktisk. Hun flyttet da vi startet på ungdomsskolen, bare til nabobyen da og vi holdt kontakt men den ble redusert da hun fikk nye venner. Så ble vi uvenner. Så ble vi litt venner igjen så flyttet hun til morens hjemby (langt) og jeg startet mitt liv og siden har vi ikke snakkes. Men om jeg ser henne gruer jeg meg ikke til å gå bort til henne. Det er liksom et bånd som aldri vil bli borte. Vi delte mange problemer. Vi var så motsatt i bhg og skolen 😛 jeg husker ikke hvordan vi ble kjent men mamma gjør. Hun sier at jeg var ikke interessert men hun SKULLE altså ha meg som venninne. Så ble vi det da. Jeg var stille, tilbaketrukket, ikke noe opptatt av utseende og klær, ikke interessert i motsatt kjønn. Hun ble tidlig opptatt av utseende, klær og var forelsket hele tiden! 😛 hun var super pågående og jeg var tilbakeholden. Vi ble begge mobbet. Vi mobbet også hverandre i korte perioder xD men endte alltid med å bli venner igjen. Men ingen vonde følelser mot henne.

Eva Sofie skrev (5 timer siden):

Men ang. den venninnen din, høres det ut som om det er et venninneforhold på hennes premisser. Slik blir det i blant når man får barn og stifter familie, men jeg mener at om en virkelig ønsker å holde kontakten med venner som er vanskelig å få til å treffes fordi den ene har det svært travelt, lar det seg i dag gjøre med både telefon, Messenger, videokommunikasjon osv. Det handler mye om prioritering og valg av hva man ønsker å bruke tiden sin på. Og mulig hun ikke er en venninne som er der for deg, helt ærlig og rutalt, men at du er der mer for henne.
 

denne venninnen svarer meg gjerne på snap. Det er å møtes fysisk som skjer på mitt initiativ. Men jeg er helt ledig, hun har jobb, 2 barn som ikke engang har begynt på skole, mann og hund. Andre interesser også. Grunnen til at vi er venner er at vi ble kjent da jeg gikk på vdg og vi var på samme treningssenter. Vi har en felles interesse som ofte er tema når vi er sammen. Hun er veldig ekte og aldri vært opptatt av å være populær. Hun er liksom slik ekte, stabil person hvis du skjønner. Ikke noe behov for å flashe fasade, veldig jordnær, ikke utseendefokus, ikke pengefokusert, ikke dramatisk. Hun virker å trives med meg og. Hun er lett å være med på en måte, men hun virker ikke å forstå helt problemene mine. Hun ser dem på en måte ikke. Jeg vet ikke om hun merker noe til det. Hun ser liksom folk og ikke diagnoser.

Eva Sofie skrev (5 timer siden):

Og venner må jo pleies. Gjør de ikke det, faller mange fra. Det tror jeg en del brenner seg på i det de f.eks. går inn i et nytt kjæresteforhold. At da bruker en så mye tid sammen med kjæresten sin og det er det viktigste i livet at andre venner settes på vent, men hva skjer når venner stadig får beskjed om "ikke akkurat nå", "en annen gang", "vi snakkes litt senere" osv.? Det vet jeg mange her på DOL opplever å få til svar dessverre. Da glir man fra hverandre. Men kanskje verdt å tenke over at ofte er det ikke en selv som er årsaken til at man får de svarene - det kan stå andre i veien, f.eks. kjærligheten, barn, arbeid, at en forsøker å rømme fra seg selv osv. Vi mennesker har en lei tendens til å bli selvsentrerte og tror at alt handler om oss selv og at vi er årsaken til alt. Ofte er sannheten en annen.

Dette ble mye rot... Gjorde det ikke? Beklager, jeg sover ekstremt dårlig for tiden...

Neida. Det er stort sett jeg som prøver å pleie vennskap, men får lite tilbake. Møtte ei i dag. Også på mitt initiativ, men hun ville. Vi hadde det hyggelig, men hun hadde dårlig tid. Hun studerer mye. Har full jobb, kjøpt seg leilighet, har kjæreste. 
De andre som er i nærheten som jeg har prøvd å pleie har jeg gitt opp. De har aldri tid, de svarer at de skal si ifra da og da men jeg hører ikke et pip, men jeg forventer det egentlig ikke. De er fra området og har nettverket sitt fra før, så jeg forstår veldig godt at jeg ikke blir førsteprio. Jeg er ikke sur på dem, for de aner bare ikke og de gjør ikke dette for å være slemme, de bare glemmer. Har gjenopptatt kontakt med en annen mann jeg kjenner. Men han er en mann. Også her har jeg vært den som tok initiativ, og han hadde heller aldri tid, men sist jeg skrev så skrev han at han hadde tenkt på meg i det siste og skulle ta kontakt men var stresset (noe han alltid har vært). I går tenkte jeg å kontakte han, men tenkte at nei, han sa han skulle og bare plutselig ringte han. Bare for å si at han ringer igjen om 15 min xD og så går det 1 time før han ringer og vi har en samtale. Han sier at han ikke har tid før i oktober. Men da vil han. Men jeg savner litt kvinner. Skal møte ei om 2 uker for da kommer hun hit. 
Men stemmer det at kvinner er vanskeligere? Jeg føler det er mer komplisert. Mer baksnakking, du må gi mer ros og styres mer av følelser? Jeg er veldig logisk. 

[UtakknemligDiva]

Glitter skrev (17 timer siden):

Å ødelegge sitt naturlige sterke immunforsvar trodde jeg selv vaksinemotstandere hadde sluttet å argumentere for. Det er ren kunnskapsløshet. En vaksine ødelegger ikke immunforsvaret. Den styrker det. De bruker selve viruset. De endrer visse ting (jeg er ingen lege eller mikrobiolog, så klarer kanskje ikke gjengi det helt rett) i viruset som gir symptomer/reduserer alvorlighetsgraden av symptomer, man kan nesten si at man tar fra viruset de farlige piggene, men knottene sitter igjen. Knottene er sterke nok til at de hvite blodcellene i kroppen oppdager at det er et nytt virus i kroppen. Da angriper de hvite blodcellene viruset, og de destruerer det, samtidig som at de "oppretter" egne vakter av hvite blodceller som strømmer gjennom kroppen med egne markører for å oppdage akkurat det viruset, og dersom de oppdager akkurat det viruset, så er de rask med å sende inn "soldatene" sine som igjen destruerer viruset før det rekker å gjøre kroppen svært syk, eller syk i det hele tatt. Det er akkurat samme immunrespons kroppen oppretter etter å ha hatt, og overlevd et virus som ikke har blitt fratatt piggene sine i utgangspunktet. 

Der vil da si at en vaksine kun hjelper immunforsvaret til å raskt/umiddelbart kunne avvæpne viruset i utgangspunktet. 

Det er det en vaksine gjør. Den tilfører ikke kroppen noe magisk og ukjent. JA, noen ganger kan det være komponenter i en vaksine som kroppen ikke liker, men i all hovedsak er det en forsvinnende liten risiko sammenlignet med risikoen det er å ikke ta vaksinen. Alle vaksiner må prøves ut. Og i den forbindelse vil man se hvilke pasientgrupper som ikke bør ta den. Men ett sted må man faktisk begynne. Det er faktisk (og dessverre) slik at noen få av og til må ofres for alle andre. Kynisk eller ei, slik er det. Tenk om man IKKE hadde tatt denne risikoen? Er du klar over hvor mange barn som døde før i tiden før vaksinasjonsprogrammet ble testet ut og innført? Beklager, men noen få av SÅ mange, er en risiko man må ta. For konsekvensen er at både de OG mange fler vil miste livet. Og mange i tillegg være hardt skadd for livet. Før i tiden måtte foreldre bare regne med å miste barn til sykdom. Slik er det ikke nå. I land som har et fungerende vaksinasjonsprogram.

Å ikke ta den lille risikoen er egoistisk etter mitt syn. Jeg kan fint tenke at hva om JEG er en av de få som ikke tåler den? Men vet du hva? Da tenker jeg at jeg ikke hadde tålt det ikke avvæpnede viruset i utgangspunktet. Men uansett så hadde det vært verdt det for samfunnet sin del. 

Stor applaus for alle foreldre som skjønte dette under testing av vaksiner som har reddet tusenvis av barn. 

Må legge til at jeg fikk se en film da jeg gikk sykepleien, hvor de hadde filmet et hvit blodcelle som fant et virus/en ødelagt celle som de måtte destruere for å hindre sykdom. Den var avlang, men ut av den kom en arm. Armen tok tak i fienden og trakk den inn i seg, også fortærte den fienden inni seg. Det var helt sykt å se. Jeg syntes synd i fienden da. Hehe.

Jeg er kunnskapsløs hehe. I går så jeg på YouTube om jeg fant en slik video du nevner. Men nei, men fant masse sånn «does Covid vaccine change Your DNA» ble redd. Men jeg tenker at jeg har hatt så mye ved meg som jeg vil forandre at vaksinen kommer jo til å bli brukt til folk som vil forandre seg om den er SÅ. effektiv 😛 er bare hjernen min igjen som gjør alt stort. Ser for meg blodpropp, havner i rullestol, forandrer utseendet, får masse bobler på huden osv 😛 

Før jeg tok den hørte jeg bare om folk som var fullvaksinerte og litt «endelig frihet». Men nå ble jeg redd jeg bare vil høre om de som ikke skal ha og sier «se om noen år, dere blir syke, dere går med et fremmed virus i kroppen». Broren min skulle jo ta den, men trakk seg siste dagen fordi moren min skremte han fra å gjøre det. Hun sa «tenk deg om». 

[Glitter]

90tallsbarn skrev (1 time siden):

Jeg er kunnskapsløs hehe. I går så jeg på YouTube om jeg fant en slik video du nevner. Men nei, men fant masse sånn «does Covid vaccine change Your DNA» ble redd. Men jeg tenker at jeg har hatt så mye ved meg som jeg vil forandre at vaksinen kommer jo til å bli brukt til folk som vil forandre seg om den er SÅ. effektiv 😛 er bare hjernen min igjen som gjør alt stort. Ser for meg blodpropp, havner i rullestol, forandrer utseendet, får masse bobler på huden osv 😛 

Før jeg tok den hørte jeg bare om folk som var fullvaksinerte og litt «endelig frihet». Men nå ble jeg redd jeg bare vil høre om de som ikke skal ha og sier «se om noen år, dere blir syke, dere går med et fremmed virus i kroppen». Broren min skulle jo ta den, men trakk seg siste dagen fordi moren min skremte han fra å gjøre det. Hun sa «tenk deg om». 

Ja, men det fremmede viruset er ikke mer fremmed enn corona, men det er mindre farlig. Og man går ikke med viruset I kroppen i mange år. Det blir bekjempet av immunforsvaret enten det er en snill vaksineversjon eller det helt naturlige viruset. Kroppen reagerer helt likt med å mobilisere immunforsvaret og bekjempe det som er fremmed. Og da vil kroppen raskt kjenne igjen viruset hvis det kommer i kroppen på nytt, og dermed bekjempe det raskere enn første gang viruset var i kroppen.

Tror du gjør best i å ikke Google dette noe mer, når du får så masse ubehagelige tanker om det.

[Eva Sofie]

90tallsbarn skrev (14 timer siden):

Vi har en felles interesse som ofte er tema når vi er sammen. Hun er veldig ekte og aldri vært opptatt av å være populær. Hun er liksom slik ekte, stabil person hvis du skjønner. Ikke noe behov for å flashe fasade, veldig jordnær, ikke utseendefokus, ikke pengefokusert, ikke dramatisk. Hun virker å trives med meg og. Hun er lett å være med på en måte, men hun virker ikke å forstå helt problemene mine. Hun ser dem på en måte ikke. Jeg vet ikke om hun merker noe til det. Hun ser liksom folk og ikke diagnoser.

Det høres ut som en flott og super venninne - et flott og ekte menneske som ser deg og ikke alt av hva du har enten av materielle ting eller som du nevner, diagnoser. Kan det være at du opplever at hun ikke ser diagnosen din fordi hun ser den som ubetydelig i venninneforholdet deres? Og er det nødvendig at det trekkes frem diagnnosen støtt og stadig? Hva om du setter deg som mål og tenke mindre på den? Du er jo som du er uansett om du tenker på at du har diagnosen eller ikke. Jeg har noen venner der det så å si som oftest er kjemisk fritt for sykdomsprat og diagnoser, men vi snakker om alt annet i livet og hverdagen. Det føles utrolig befriende. Diagnosen din står papiret, men den definerer deg ikke. Den avgjør kanskje litt av hvordan du oppfører deg, er sammen med andre osv., men denne venninnen din ser ut til å gi f... i det. Hun tar deg for den du er. Ta godt vare på henne, for slike venner vokser så absolutt ikke på trær.

Jeg ser også at min samboer har jevnlig kontakt med "gutta fra ungdommen", der to av de har psykiatriske diagnoser og en har en diagnose innen autismespekteret, og resten av de er jo også sære på sitt positive vis, og jeg har mang en gang tenkt på at det er en broket gjeng, men herlig at samboeren min er midt i den gjengen. Det viser at han ikke bryr seg så mye om at andre skiller seg ut, men at han er mer opptatt av mennesker. Og selv om en av de er litt sosialt unnvikende og kan avlyse mye i perioder, er de andre der alltid og han vet alltid at min samboer er en telefon unna. Det er det som er ekte venner. Jeg er stolt over å ha en så tolerant samboer som bryr seg så lite om menneskelig status. Vi ser jo på yngre mennesker at det dessverre blir viktigere og viktigere. Å ha riktige klær, riktig telefon, ha gode karakterer. Da må vi i den eldre generasjonen forsøke å vise at det ikke er oppskriften på et lykkelig liv på sikt (i den grad de vil høre på oss da...  )

90tallsbarn skrev (14 timer siden):

I går tenkte jeg å kontakte han, men tenkte at nei, han sa han skulle og bare plutselig ringte han. Bare for å si at han ringer igjen om 15 min xD og så går det 1 time før han ringer og vi har en samtale. Han sier at han ikke har tid før i oktober.

Det var jo bra at han ringte. Det kan være mange årsaker til at han ble forsinket. Det kan f.eks. være som meg, som ikke lever etter klokken, men bare etter hvor lang tid noe tar. Eneste når jeg lever etter klokken er når samfunnet tvinger meg til det gjennom å gi meg avtaler på visse klokkeslett. Jeg ser at om jeg lover noen å ringe de opp om en halv time, skjer det dessverre altfor ofte at det går 45 minutter eller en time, fordi jeg plutselig finner ut at jeg må ordne det, gjøre ferdig det - før jeg kan ringe... Så selv har jeg begynt bare å si at "jeg ringer senere i kveld" og jeg kan i blant anslå omtrentlig tid. Studier har jo vist at de som er slave av klokken lever et mindre lykkelig liv enn de som gjør ting når det faller de inn. Var en artikkel om det på Psykologisk.no, men mulig bak betalingsmur.

90tallsbarn skrev (14 timer siden):

Men stemmer det at kvinner er vanskeligere? Jeg føler det er mer komplisert. Mer baksnakking, du må gi mer ros og styres mer av følelser? Jeg er veldig logisk. 

Dette har jeg snakket mye om sammen med en god svensk kammerat av meg. Han mener at kvinnfolk styres mye mer av følelser enn menn og at menn er mer logisk rettet, så om du er der, tror jeg du er heldig. Men mulig det er noe evolusjonelt i det? Det har blitt forsket og tenkt enormt mange tanker rundt dette,så det finnes mye litteratur om det. Jeg synes selv det er interessant. Se bare hvordan enkelte kvinner kan tiske og viske til hverandre. Og noen lever jo av å spre negative sensasjonspregete nyheter om sine nærmeste. Nå mener man jo at sladder også har en sosial funksjon, men at det er forskjell på ondsinnet sladder og positiv sosial sladder. Menn er mer praktisk rettet og går ut i snekkerboden eller garasjen for å mekke sammen med kammeratene, men man mener vel at det også her snakkes om følelser på menns vis. Jeg synes podcasten "Hvordan har du det, mann?" er interessant og lære hvordan menn tenker. Jeg tror vi kvinnfolk har mye å lære av mannfolket når det kommer til det følelsesmessige og håndtere følelser samtidig bør menn kanskje snakke mer om følelser i blant enn hva de gjør uten at det bør vippe over slik det gjør for kvinner, men som jeg nevnte, det kan ligge noe evolusjonelt bak forskjellen uten at jeg vet nok til å ville si noe om det nå.

Igjen ble dette rot, selv om jeg nå har sovet i hele 12 timer så å si sammenhengende...