Jeg bryr meg egentlig bare om han jeg liker. Hvordan komme til virkeligheten og synes den er bra nok?

[UtakknemligDiva]

Hvordan synes at livet er bra nok uten at det er en spesiell person som gjør livet meningsfult? Eller helt uten noe middel som øke lykkefølelsen?

Er livet bare jobb og hjem? Jeg får faktisk sjelden et spesielt forhold til kolleger og sånn. Alle vender jo tilbake til familiene sine, der de vokste opp eller treffer noen der de føler seg veldig hjemme. 
 

slik her er det hele tiden jeg liker noen. Jeg har klart meg uten han her før, men nå gjør jeg plutselig ikke. Altså, jeg gjør jo det. Men jeg savner han hele tiden, det jeg vil er å være sammen med han, bryr meg ikke så om alle andre egentlig. 
 

Er det rart jeg føler meg ensom når jeg ikke har den kontakten jeg ønsker med den ene jeg vil? Jeg ser nok en gang i ettertid at jeg kunne gitt mer av meg selv. Men noe hindrer meg i å ta kontakt. Akkurat som med han forrige jeg likte. 
 

I tillegg så er det den helsikkes rastløsheten. Når jeg evt har fått bekreftet følelsene så leter jeg videre. Tror jeg. Men jeg har respekt nok for noen til å ikke bare kaste dem fra meg altså..