Jeg vil ha ham tilbake...

[norun]

Det er litt over en måned siden forholdet vårt tok slutt. Vet ikke helt hvordan det ble sånn - det startet med en samtale om forholdet vårt, men det ene ordet tok det andre og vi ble enige om å gå hver vår vei. Det kjentes så feil. Tre år og ingenting tilbake...

Vel, jeg føler at jeg har mistet meg selv i ham. Jeg elsker ham. Vet han er glad i meg også, at vi begge har det tøft akkurat nå. Men han er redd for å prøve igjen bare for å finne ut at vi allikevel ikke får det til. Jeg er også redd - redd for å ende opp i det samme mønsteret som tidligere, at vi ikke tar initiativ til å finne på noe sammen.

Livet mitt har ikke noen mening uten ham, jeg føler at jeg ikke kan leve uten ham. Det er ynkelig, jeg vet det. Jeg burde kunne fungere på egen hånd. Men det eneste jeg tenker på er at jeg kanskje aldri får muligheten til å rette opp feilene mine, at han aldri kommer til å holde rundt meg...

Jeg hadde sett for meg et liv med ham, familie, et felles hjem... Og så dette. Jeg går rundt med en tomhet inni meg som jeg ikke aner hvordan jeg skal kunne fylle. Jeg har aldri elsket noen andre enn ham. For hver dag blir det vanskeligere å vanskeligere - jeg gjør de tingene som forventes av meg, men alt er et ork. De mest absurde ting minner meg om ham. Jeg fatter ikke hvordan jeg skal takle dette.

Selvsagt er det uselvstendig å være så avhengig av et annet menneske. Rart i grunnen - jeg har alltid betraktet meg selv som sterk, kompetent... Nå rakner imidlertid 'alt'.

Saken er den: Jeg vil ha ham tilbake. Jeg vil at vi skal forsøke igjen, men jeg er så fryktelig redd han ikke vil. Vet ikke hva jeg kan si eller gjøre for å overbevise ham; han tror at dersom vi blir et par igjen kommer jeg til å gå på kompromiss med meg selv, gjøre hans ting bare fordi jeg er redd for å miste ham... Jeg vil ikke det, men jeg vil prøve å delta mer aktivt i hans ting. Samtidig ønsker jeg at vi skal GJØRE noe sammen, noe av det vi har pratet om uten å sette ut i livet tidligere...

Det føles som han er ferdig med meg, og det skremmer vettet av meg.

Jeg vet at det høres banalt ut, men jeg ønsker å vinne ham tilbake. Jeg mener vi hadde noe spesielt, noe som er verdt å bygge videre på. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an, er redd for å skremme ham vekk. Noen som har forslag? Eller gode råd? ...bortsett fra at jeg bør glemme ham - det kan jeg ikke, i alle fall ikke på lenge ennå.

[Zirine]

Han må jo se en hensikt med å komme tilbake til deg. Uansett om han elsker deg eller ei, så er det ikke vits i å komme tilbake for så å oppdage at alt er som det har vært - ingenting er forandret.

Forutsatt at du forstår hva som var årsaken og hovedproblemet til at dere brøt opp - og du er ærlig nok å innrømme for deg selv om du klarer å gjøre noe med "dine ting" - så kan det kanskje fungere.

Skal det ha noen hensikt å starte på nytt igjen, så må DU legge en god porsjon vilje i forsøket for å få det bedre. For å få han dithen at du kan få fortalt han alt dette du har tenkt - så må du kurtisere - for etter innlegget ditt å dømme så virker han tapt akkurat nå?

[norun]

Han må jo se en hensikt med å komme tilbake til deg. Uansett om han elsker deg eller ei, så er det ikke vits i å komme tilbake for så å oppdage at alt er som det har vært - ingenting er forandret.

Forutsatt at du forstår hva som var årsaken og hovedproblemet til at dere brøt opp - og du er ærlig nok å innrømme for deg selv om du klarer å gjøre noe med "dine ting" - så kan det kanskje fungere.

Skal det ha noen hensikt å starte på nytt igjen, så må DU legge en god porsjon vilje i forsøket for å få det bedre. For å få han dithen at du kan få fortalt han alt dette du har tenkt - så må du kurtisere - for etter innlegget ditt å dømme så virker han tapt akkurat nå?

Årsaken til bruddet er primært at vi har relativt ulike interesser - selv om vårt verdigrunnlag og våre referanserammer er ganske like. Vi hadde liksom ikke noe som var bare vårt, som vi to gjorde sammen. Vi har bare pratet om å finne på noe sammen, men ikke gjort noe med det.

Kanskje fordi særlig jeg har vært ganske sliten i det siste - jeg studerer fulltid ved siden av 75% jobb, og har derfor lite overskudd å legge ned i vårt forhold. Jeg har ikke vært våken nok til å ta gjenkjenne faresignalene i tide. Har vært så sliten, stresset, føler meg alltid på etterskudd. Hadde jeg enda vært like flink til å prioritere forholdet mitt som karriere og studier...

Vi har pratet om det, han vet jeg er villig til å gjøre nesten hva det skulle være for å få ting til å fungere. Men han - og jeg - er redd for at vi skal falle tilbake i det samme gamle mønsteret (dvs. han med en pose potetgull foran en fotballkamp på tv, jeg begravd i bøker i den andre enden av rommet). Jeg tror vi begge er redde for at vi skal prøve igjen, for så å oppdage om et år eller tre igjen at vi ikke har 'noe' til felles, og at vår situasjon da skal være annerledes (du vet - barn, hund og rekkehus...)

Jeg er villig til å forandre meg, jeg har allerede tatt tak i en del ting. Forsøkt å ta et oppgjør med meg selv. Det tar jo tid, men jeg har tro på at dette er en vekker for meg. Foreløpig har vi derimot ikke truffet hverandre, bare pratet litt sammen på telefon. Vi prøver fortsatt å fordøye dette her...

Kurtisere? Vel, jeg vil jo forsøke det etter hvert. Foreløpig er det altfor ferskt. Jeg må jo være i stand til å gi ham det pusterommet han har bedt om. Men det er ikke lett. Det verker inni meg å tenke på at om ytterligere et par måneder - kanskje mindre - kan han ha kommet seg videre, funnet en ny å gråte på skulderen til. Jeg kjenner flere som har truffet hverandre på den måten, og det får sjalusien til å rive i meg. Og jeg trodde jeg ikke var sjalu...

Jeg antar livet må gå videre. Men jeg klarer ikke å innstille meg på det ennå. Jeg tenker på alle de gode stundene vi har hatt. Vennene våre som har reagert med vantro - 'dere som var så lykkelige, som passet så godt sammen'.

Det var som et lynnedslag - den ene dagen var vi sammen, smilte, lo, elsket... Den andre dagen rullet ordene over tungene våre i en konstellasjon vi aldri hadde brukt før - intensjonen med samtalen ble alt annet enn oppfylt.

Kanskje fordi vi aldri har kranglet ordentlig - at det ikke var nok lidenskap mellom oss?

Jeg vet ikke. Det eneste jeg er sikker på er at jeg elsker ham mer enn jeg kan beskrive. Jeg orker ikke tanken på å være uten ham.

[Gjest sevenup]

Årsaken til bruddet er primært at vi har relativt ulike interesser - selv om vårt verdigrunnlag og våre referanserammer er ganske like. Vi hadde liksom ikke noe som var bare vårt, som vi to gjorde sammen. Vi har bare pratet om å finne på noe sammen, men ikke gjort noe med det.

Kanskje fordi særlig jeg har vært ganske sliten i det siste - jeg studerer fulltid ved siden av 75% jobb, og har derfor lite overskudd å legge ned i vårt forhold. Jeg har ikke vært våken nok til å ta gjenkjenne faresignalene i tide. Har vært så sliten, stresset, føler meg alltid på etterskudd. Hadde jeg enda vært like flink til å prioritere forholdet mitt som karriere og studier...

Vi har pratet om det, han vet jeg er villig til å gjøre nesten hva det skulle være for å få ting til å fungere. Men han - og jeg - er redd for at vi skal falle tilbake i det samme gamle mønsteret (dvs. han med en pose potetgull foran en fotballkamp på tv, jeg begravd i bøker i den andre enden av rommet). Jeg tror vi begge er redde for at vi skal prøve igjen, for så å oppdage om et år eller tre igjen at vi ikke har 'noe' til felles, og at vår situasjon da skal være annerledes (du vet - barn, hund og rekkehus...)

Jeg er villig til å forandre meg, jeg har allerede tatt tak i en del ting. Forsøkt å ta et oppgjør med meg selv. Det tar jo tid, men jeg har tro på at dette er en vekker for meg. Foreløpig har vi derimot ikke truffet hverandre, bare pratet litt sammen på telefon. Vi prøver fortsatt å fordøye dette her...

Kurtisere? Vel, jeg vil jo forsøke det etter hvert. Foreløpig er det altfor ferskt. Jeg må jo være i stand til å gi ham det pusterommet han har bedt om. Men det er ikke lett. Det verker inni meg å tenke på at om ytterligere et par måneder - kanskje mindre - kan han ha kommet seg videre, funnet en ny å gråte på skulderen til. Jeg kjenner flere som har truffet hverandre på den måten, og det får sjalusien til å rive i meg. Og jeg trodde jeg ikke var sjalu...

Jeg antar livet må gå videre. Men jeg klarer ikke å innstille meg på det ennå. Jeg tenker på alle de gode stundene vi har hatt. Vennene våre som har reagert med vantro - 'dere som var så lykkelige, som passet så godt sammen'.

Det var som et lynnedslag - den ene dagen var vi sammen, smilte, lo, elsket... Den andre dagen rullet ordene over tungene våre i en konstellasjon vi aldri hadde brukt før - intensjonen med samtalen ble alt annet enn oppfylt.

Kanskje fordi vi aldri har kranglet ordentlig - at det ikke var nok lidenskap mellom oss?

Jeg vet ikke. Det eneste jeg er sikker på er at jeg elsker ham mer enn jeg kan beskrive. Jeg orker ikke tanken på å være uten ham.

Høres ikke ut som dere har "pratet ferdig" om dette.

Slike samtaler er fryktlig vanskelig, og det skal veldig lite til før de havner på feil spor.

Vær forsiktig når du prater med han neste gang, og prøv å holde samtalen på rett problemstilling.

Dere trenger ikke prate om alt som har vært feil i samlivet, da blir det bare en oppgitt stemning.

Jeg ville prøvd å pensle samtalen inn på følgende tema: Hva kan vi gjøre for å få det bedre ilag og for å få en fremtid sammen.

Gå ut mer ? Invitere venner hjem mer ? Reise bort ? Flytte ?

Forferdelig vanskelig å gi gode råd, men å fokusere på å finne løsninger er hvertfall viktig, og ikke å prate i sirkel om problemer !

Lykke til !

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det er ikke lett å skulle glemme en du tenker på hele tiden. For du vil jo ikke glemme han, så lenge du håper på gjenforening?

For å sjekke ut om det kan bli dere to igjen, råder jeg deg til å undersøke muligheten, helt konkret. Men du må vite at du nok ikke kan tvinge han tilbake, eller overtale han.

Det blir ikke godt samliv om den ene lar seg overtale og den andre mer eller mindre bare dilter etter. Begge må ønske å engasjere seg i et fellesskap. Først da blir det et parforhold som er levedyktig.

Hvorfor kan dere ikke se på nytt på det som gjorde at dere gikk fra hverandre?

Ta tak i de problemene som dere ikke taklet da? Hva må til for å ikke ende opp i det samme igjen?

Jeg råder deg til å spille med helt åpne kort.

Først invitere til en prat og så fortelle han hva du selv ønsker, at du ønsker han tilbake, men at du også vil jobbe med de problemene som dere hadde, for om mulig å få til et bedre forhold.

Lykke til!

[gojenta2]

Høres ikke ut som dere har "pratet ferdig" om dette.

Slike samtaler er fryktlig vanskelig, og det skal veldig lite til før de havner på feil spor.

Vær forsiktig når du prater med han neste gang, og prøv å holde samtalen på rett problemstilling.

Dere trenger ikke prate om alt som har vært feil i samlivet, da blir det bare en oppgitt stemning.

Jeg ville prøvd å pensle samtalen inn på følgende tema: Hva kan vi gjøre for å få det bedre ilag og for å få en fremtid sammen.

Gå ut mer ? Invitere venner hjem mer ? Reise bort ? Flytte ?

Forferdelig vanskelig å gi gode råd, men å fokusere på å finne løsninger er hvertfall viktig, og ikke å prate i sirkel om problemer !

Lykke til !

Heisann...

Vet du.. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i hvordan du har det... Selv om situasjonen min har kommet litt lengre.

La meg dele min erfaring: sist vår ble det slutt mellom kjæresten min og meg etter et over 2 1/2års langt forhold. Vi var bestevenner, og jeg elsker ham utrolig høyt. Det var jeg som gjorde det slutt fordi jeg ikke var fornøyd med tingenes tilstand, men angret innen knapt en mnd.

Da var det store problemet at han ikke ville prøve igjen. Han var egentlig fornøyd med singel-tilværelsen sin og at vi var bare venner. Jeg prøvde alt fra å gi opp, bare være god venn, flørte, tigge og be. Etterhvert som vi fikk pratet ut om ting, ble vi enige om å fortsette å holde kontakten.

Og her kommer det første rådet mitt: dersom dere finner tilbake til hverandre på det vennskapelige nivået, og finner på ting sammen: ikke bli fysiske! Jeg vet at det er fristende, og at du i enkelte situasjoner kann savne det å være nær ham så sårt at du er villig til å gjøre det selv om du vet at det ikke fører til at dere blir sammen igjen. Det er ikke verdt det.

Vi ble nemlig etterhvert "just fucking good friends". Ingen bånd, ingen forhåpninger ingen regler annet enn å si ifra dersom vi fant oss en annen. -og en stund fungerte det. Vi møttes oftere og oftere, gikk på kino, var sammen med felles venner, pratet mye og hadde sex. Mye sex.

Men etterhvert kommer det fram likevel at tingene er de samme, han ville ikke prøve på nytt, mens jeg verket etter å få ham tilbake som kjæreste.

Rundt jul avgjorde jeg at vi bare skulle være platoniske venner. Men, for bare å ha sagt det,så ble faktisk vennskapet vårt mye bedre i løpet av høsten da vi hadde sex, men jeg ikke stresset med å presse ham inn i et nytt forhold. Etter en kort tid, skjedde det jeg gjerne ville "oppnå" ved å fire på mine krav om at vi skulle ha vært kjærester hele tiden, vi ble faktisk sammen igjen.

Jeg var helt i skyene. Fikk kommentarer fra venner som kjenner meg godt om at jeg virket nyforelsket og lykkelig. Ei stund trodde jeg at usikkerheten i løpet av høsten hadde vært verdt det.

Men. Alt gikk i dass etter knappe to mnd. Det vistes seg at jeg hadde presset ham, og at han på ingen måte var klar for å prøve igjen. Han ville være singel, men ha meg som venn.

Nå, har han funnet seg ei ny jente. Ei som godtar at han ikke vil være sammen med henne, men de har sex. Mye sex ifølge ham. Dette at han fant ei ny jente knapt ei uke etter meg har gjort at jeg ikke greier være venn med ham en gang. Jeg har ikke bare mistet kjæresten min, men også den aller beste vennen min. Sjelefrenden min.

Så nå sitter jeg igjen og er bitter og sliter med depresjon, og tanken slår meg: hva om jeg ikke hadde presset ham i vinter? Hva om vi hadde fortsatt å prate, gått på kino og hatt det koselig, men ikke hatt sex? Hadde han fått nok tid på seg da? Kunne det egentlig blitt oss?

Så til deg som også sliter med kjærlighetssorg fordi du ikke får ham du elsker: fortell ham hvordan du har det, at du har lyst å prøve igjen, spill med åpne kort. -og vær en god venn. Anbefaler dere å holde kontakten og gjøre "ufarlige" ting, men la ham ta det første steget til noe mere, det er han som er usikker og vet når han er klar for noe mere.

Dersom dere blir sammen før han er klar, slår det bare tilbake på dere senere. Og tro meg, det er myye værre enn hvordan du har det nå....

[Gjest Krusedull]

Jeg hadde også et tre-årig forhold for noen år siden, som gikk i vasken. Jeg fikk ikke engang noen ordentlig forklaring på at det ble slutt, bortsett fra at han ikke elsket meg lenger. Jeg ble helt vill og gal, sendte hatbrev og klarte nesten å ta livet av meg.

Jeg angrer ikke for hans del, men for min egen del, fordi han ikke var verdt det. Min beste venninne forsøkte å si at det ville gå over, og at jeg ville finne noen andre. Jeg nektet å tro det.

Jeg var overhodet ikke klar for å høre noe sånt på det stadiet. Jeg var helt på trynet fortapt, og det var ikke snakk om at jeg ville bli lykkelig igjen. Men hun fikk rett!

Han VAR nemlig ikke den rette, selv om jeg da var totalt overbevist om det.

Et halvt år senere traff jeg nemlig den rette, som jeg nå er gift med. HAN kan godt se på fotball mens jeg leser, uten at det føles "feil", og vi er lykkelige med det. Vi kan sitte oppe til langt på natt og prate, eller gå lange turer når vi føler for det, og selv om vi er ulike på noen områder, setter vi pris på og/eller godtar dette.

Han jeg var sammen med i tre år, som gjorde det slutt, var det IKKE riktig med. Det har jeg sett i ettertid. Dvs. at når han så på fotball og jeg leste, var det fordi vi egentlig ikke trivdes i hverandres selskap, og ikke hadde noe å si til hverandre. Ikke omvendt, som med han jeg nå er gift med. Vi elsker å være sammen, og når vi har det stille sammen, er det fordi vi trives med det. Dette er kanskje dårlig forklart, men...det er altså en viktig forskjell her.

Hvis samværet føles anstrengt i et forhold, er noe sannsynligvis galt. Man skal kunne være seg selv...

En annen ting jeg har lært, er at MAN ALDRI VINNER EN MANNS HJERTE VED Å KRYPE!!!

Tro meg... For din egen stolthets skyld, du MÅ IKKE krype/trygle/tigge! For når du om en stund har kommet bedre over ham, kommer du til å angre på at du framstod som svak og liten. Da kommer du til å trives med å oppføre deg reservert når du treffer ham på byen, og du kommer til å like at han skjønner at du har flere ting (fyrer?) på gang.

Jeg vet at det er fullt mulig å elske en som ikke er den rette. At man vil tilbringe livet sitt sammen med en man egentlig ikke passer sammen med. For jeg har selv opplevd det. Det er faktisk en mulighet at du tror han er den rette fordi du VIL tro det, men at han ikke er det...

Men det er såpass nådeløst: Hvis den ENE synes at forholdet ikke er riktig, ER det ikke riktig. Det hjelper ikke at den ene synes den andre er den rette, hvis det ikke er gjensidig.

Hvis du attpåtil begynner å trygle, legger du selvbildet og stoltheten din i grus for ettertiden.

Kanskje det hjelper å tenke sånn: "Hvis ikke han skjønner at jeg er den rette, er han ufattelig teit. Jeg burde ikke ønske å være sammen med ham siden han ikke har skjønt hvilket vidunderlig menneske jeg er. Jeg må finne noen som skjønner det, og som er verdig min kjærlighet."

Noen vil kanskje synes dette er subjektivt svada, men det er akkurat denne typen tenkning du trenger for å komme deg opp av søla.

Vær litt barnslig og stolt, gå inn for å menge deg med andre, og la ham se at du kan ha det fint på egen hånd. (Gjør det selv om du ikke har lyst. GJØR DET! Du vil ikke angre...)

Slik opprettholder du et sosialt liv og ditt eget selvbilde, og når du da endelig treffer en som danker ut den forrige , kommer du til å være glad for at du taklet det på den "smarte" måten.

Ingen kan klandre deg for at du er fra deg av sorg. Det jeg snakker om, er hva som er lurt/dumt av deg på lengre sikt, av hensyn til deg SELV. Ikke gjør somjeg gjorde, men bit tenna sammen. Sørg som bare det, men IKKE vis det ved å ringe til ham og sutre. Ring til venninnene dine istedet, hvis du er deppa.

De vil snakke deg til fornuft. Kjærlighet gjør nemlig blind, og derfor tror jeg ikke du er i stand til å se klart nå.

Det er sikkert veldig provoserende å høre dette, for jeg har opplevd det selv, og blitt like provosert som deg. Han VAR jo den rette. Livet var ikke verd å leve lenger. Hvorfor forstod han ikke at jeg var den rette for ham?

Det jeg skjønte senere, var jo at forholdet vårt slett ikke hadde vært bra.

Men jeg ble bitter fordi han ikke var i stand til å snakke om det.

Det virker i alle fall som om ex-en din kan snakke om det til en viss grad, og gi deg grunner til at det ikke funket. Men uansett, ikke kryp! Vær stolt, vis deg selv og verden at det er HAN som har mistet noe dyrebart!

Ut fra det du sier, tror jeg altså ikke det er håp for dere. Og jeg tror derfor du bør løsrive deg, for ditt eget beste. Hopp av, slik at du slipper flere nederlag.... Slikt går jo på selvtilliten løs i lengden.