Ettertanke for året som har gått

[Gjest]

I forhold til egen psykisk helse. 
 

Det gode er at med tiden finner man forhåpentligvis sine medikament og oppnår større grad av stabilitet. Der har jeg vært heldig.  På den andre siden har jeg kjent på en liten sorg. Jeg begynner å bli så voksen at jeg ikke lengre kan plassere mine utfordringer på omgivelser, skiftninger, å være ung. Selv helt til jeg bikka 30 hadde jeg en idé om at jeg skulle vokse det av meg i stor grad. For meg er det å akseptere at disse melankolske bølgene, angst, indre uro og behov for skarpe rutiner og medikamenter for å ikke bli alvorlig syk, noe jeg har måttet løfte frem i år. Synes det er trist å tenke på at jeg om ti, tjue og førti år (dør vel deretter, statistisk 15 år tidligere enn andre) etter all sannsynlighet (har hatt utfordringer med bipolar lidelse i 22 år nå) fremdeles skal rives av melankoli, kjenne på angst og balansere på en stram line med ryddig livsførsel for å holde meg frisk. At medikasjon bare er en del av prosessen, ikke en fiks ferdig løsning som pakker problemet vekk for alltid. Mine venninner kan tillate seg korte netter og å dele mange flasker vin og oppleve det som positivt. Jeg heller alt over to glass i vasken om jeg «utsettes» for velment påfyll. Legger meg først. Går turer ikke for å nyte grønne omgivelser men for å redde søvn, holde meg frisk. Ser at livet med små barn redder meg mye fordi det krever rutiner og er en unnskyldning for å delta i samlinger på barkrakker, sene konserter osv. Det er en ensomhet i det hele. Har heldigvis et par venner med tilsvarende sykdom og problematikk. Så er vi mer enn én, det hjelper på. Å ta inn over seg arvelighetskomponenten som kan kaste egne barn som bambier utpå bipolar-isen. Grøsser når jeg tenker på det. 
 

Ettertanken i år, før vi stiger inn i nye blanke ark og 2022, er en stor takknemlighet til psykofarmaka og tilgjengelig kunnskap om sykdom, som gir oss bedre betingelser enn generasjoner før oss. Og en sorg over at det jeg tidligere håpet (naivt, jeg vet) var en form for umodenhet som skulle forsvinne når voksen alderen og stabilitet var på plass, de blå ukene, de søvnløse nettene, at det skal følge meg inn på gamlehjemmet. 

[Glitter]

Tror det å akseptere at selv om en lærer seg å leve med det, så vil det ikke forsvinne. Men at hvis man lærer å ha det dårlig, så kan man likevel oppleve at man har et bra liv tross alt sammen. 

Har tenkt mye på det i det siste da jeg hørte det på en podcast. At for å ha det bra må en lære å ha det dårlig. Det nytter ikke å motarbeide alt det vonde, for det vil komme uansett. Men med gode tiltak som du nevner så kan en jobbe på lag med sin friske side og på den måten forhåpentligvis oppleve at det vonde tar mindre plass. 

Det er nok en lang prosess å komme dit da.