så vondt

[muun]

Jeg har nettopp blitt alene med mine små engler på 10 mnd og 3 1\4 år.Det er så vondt.Er snart ferdig med utdannelse som spl.Har ganske store problemer med bruddet,fordi han fant en annen.Jeg synes ikke jeg gjør annet, enn å leke med barna,rydde,vaske klær,lage mat osv. Nå ser jeg til min STORE fortvilelse at den største begynner å få atferdsvansker iform av aggresjon og at hun ikke vil spise. Jeg prøver så godt jeg kan å være en god mamma for mine døtre, men det er ikke hver dag tålmodigheten er like stor. Pappa har meldt seg ut og jeg har ingen annen avlastning pga at familien bor langt unna.Hva gjør jeg?Jeg er 28 år og har ikke noe voksenliv lenger.Jeg fikk tilbud fra brukerkontoret om avlastningshjem, men det har jeg ikke samvittighet til, for hva skulle vel jeg gjøre da?

Jeg er ganske fortvilet og håper noen kan gi meg svar

[Cupido]

Ut i fra det du skriver, forstår jeg det dithen at du savner ham. Det gjør selvfølgelig ikke situasjonen enklere.

Men mitt mening er som følger:

Prioriter DEG og prioriter BARNA.

Ja, i den rekkefølgen ! Sørg for å få avlastning enten fra familie, venner eller et avlastningshjem. Du MÅ også sette av tid til deg selv, noe som BARNA vil tjene på. En utslitt mor, uten sosial kontakt tjener de nemlig ikke på !

Når det gjelder atferdsvanskene til den største, synes jeg du skal be om hjelp.

Kommunen din har garantert noen som kan bistå. Det er IKKE flaut å be om hjelp, i en periode hvoor du har det tøft. Det viser jo bare at du ønsker det beste for barna dine !

Jeg forstår av det du skriver at "all" tid går med til hus og barn. Men du MÅ også ha et voksenliv. Inviter en venninne,venner, KOM DEG UT og bli kjent med nye mennesker (om ikke en ny mann allerede,så treff folk).

Jeg tror at barna dine raskt oppfanger at mor er blid, oppstemt, glad og etterhvert tilogmed kanskje forelsket ! DA blir du nemlig garantert en hyggelig person å være sammen med, det er jeg sikker på at barna dine vil være enig i :-)

Du er 28 år jente, og KAN ikke si til deg selv at "nå er mitt voksenliv slutt - fra nå av er min misjon KUN å ta meg av barn og hus".

Og tilslutt gjentar jeg, ta kontakt med noen av tilbudene i kommunen din. Der sitter det mennesker som er utdannet, og som har erfaring fra lignende hendelser.

Lykke til, jeg ønker deg og dine to engler alt godt for fremtiden !

[Gjest esprit]

Ut i fra det du skriver, forstår jeg det dithen at du savner ham. Det gjør selvfølgelig ikke situasjonen enklere.

Men mitt mening er som følger:

Prioriter DEG og prioriter BARNA.

Ja, i den rekkefølgen ! Sørg for å få avlastning enten fra familie, venner eller et avlastningshjem. Du MÅ også sette av tid til deg selv, noe som BARNA vil tjene på. En utslitt mor, uten sosial kontakt tjener de nemlig ikke på !

Når det gjelder atferdsvanskene til den største, synes jeg du skal be om hjelp.

Kommunen din har garantert noen som kan bistå. Det er IKKE flaut å be om hjelp, i en periode hvoor du har det tøft. Det viser jo bare at du ønsker det beste for barna dine !

Jeg forstår av det du skriver at "all" tid går med til hus og barn. Men du MÅ også ha et voksenliv. Inviter en venninne,venner, KOM DEG UT og bli kjent med nye mennesker (om ikke en ny mann allerede,så treff folk).

Jeg tror at barna dine raskt oppfanger at mor er blid, oppstemt, glad og etterhvert tilogmed kanskje forelsket ! DA blir du nemlig garantert en hyggelig person å være sammen med, det er jeg sikker på at barna dine vil være enig i :-)

Du er 28 år jente, og KAN ikke si til deg selv at "nå er mitt voksenliv slutt - fra nå av er min misjon KUN å ta meg av barn og hus".

Og tilslutt gjentar jeg, ta kontakt med noen av tilbudene i kommunen din. Der sitter det mennesker som er utdannet, og som har erfaring fra lignende hendelser.

Lykke til, jeg ønker deg og dine to engler alt godt for fremtiden !

Hei muun

Skjønner at du har det veldig vanskelig nå, og kan bare støtte opp om alt Cupido sier. Du MÅ sette av tid til deg selv, også fordi du trenger å tenke og få gå gjennom denne sorgen, som det jo tross alt er for deg. Det er ikke bra å undertrykke følelsene dine og kun leve for barna.

Barna har absolutt ikke vondt av å være i et avlastningshjem. Dette er kun en midlertidig ordning til du kommer deg litt ovenpå igjen. De vil ikke bli fjerne for deg, det er du som er mammaen deres, og det kan ingenting ta fra deg.

Ønsker deg lykke til og sender en stor varm klem )