Hva er de ensomste diagnosene?

[AnonymBruker]

Schizofreni? Asperger? Folk med disse diagnosene tror jeg er de som utgjør noen av de ensomste menneskene i psykiatrien på ett gruppenivå. Så vidt meg bekjent er det ikke noen brukerorganisasjoner heller for akkurat disse gruppene.

 

Hvilken gruppe tror du er den mest marginaliserte i psykiatrien?

Anonymkode: 448ca...6d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Schizofreni? Asperger? Folk med disse diagnosene tror jeg er de som utgjør noen av de ensomste menneskene i psykiatrien på ett gruppenivå. Så vidt meg bekjent er det ikke noen brukerorganisasjoner heller for akkurat disse gruppene.

 

Hvilken gruppe tror du er den mest marginaliserte i psykiatrien?

Anonymkode: 448ca...6d6

Er nok asperger/autisme.

Anonymkode: 848e2...21c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Er nok asperger/autisme.

Anonymkode: 848e2...21c

Og sterk OCD.

Anonymkode: 15caa...f9f

[AnonymBruker]

Asperger for den gjør at man ikke har sosiale ferdigheter og i tillegg blir utslitt av å være med mennesker. Og folk liker deg ikke fordi dem ikke liker folk som ikke forstår sosiale koder, så da ender du opp alene. 

Anonymkode: 2f9e3...081

[slabbedask]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Asperger for den gjør at man ikke har sosiale ferdigheter og i tillegg blir utslitt av å være med mennesker. Og folk liker deg ikke fordi dem ikke liker folk som ikke forstår sosiale koder, så da ender du opp alene. 

Anonymkode: 2f9e3...081

Ja, vi ser det også her på forumet. Aspergere blir uglesett, mislikt og holdt ute av det gode selskap.

Endret 7. februar 2022 av slabbedask

[Madelenemie]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Schizofreni? Asperger? Folk med disse diagnosene tror jeg er de som utgjør noen av de ensomste menneskene i psykiatrien på ett gruppenivå. Så vidt meg bekjent er det ikke noen brukerorganisasjoner heller for akkurat disse gruppene.

 

Hvilken gruppe tror du er den mest marginaliserte i psykiatrien?

Anonymkode: 448ca...6d6

Hei

aspergere tror jeg sjeldent føler seg ensomme.

man har det som regel meget godt i eget selskap med sine interesser, bare man slipper stress!

Når man begynner streve som følge av stress, krav og følelse av å være annerledes, så er i hvert fall kompetansen nå mye bedre/på rask vei opp.

til og og Rosenqvist har tydeligvis lest litt om Asperger siden sist:-) selv om hun ikke ser ut til å interessere seg, ser nytten av økt kompetanse på dette feltet. ( her tar hun grundig feil)

Det er brukerorganisasjoner for aspergere feks autismeforeningen. 

Men selv om kompetansen på Asperger er på vei opp, så kan mange streve når kompetansen spriker så veldig fra sted til sted.

i tillegg fins det i hvert fall i de større byene samtalegrupper man kan være med i, der man møter andre med Asperger. Der har man ulike temaer man tar opp, sånne ting som folk med autisme sliter med. Man kan i hvert fall se at man ikke er alene om problemene man har.

jeg orket ikke gå i sånn gruppe, da aspergere ofte (sikkert ikke alle PG alltid) snakker i lange utlegninger og « aldri blir ferdige å snakke». Jeg erfarte også at de ofte ikke hører etter, de bare fortsetter på sitt.

For meg fungerte det snakke med en psykiater, da kunne jeg si/skrive/utlegge så langt og omstendig som jeg ville om min sak, mine spørsmål. Tilbake fikk jeg kloke og tydelige svar, som i hovedregel parkerte flere spørsmål og tanker, det var nyttig.

imidlertid var det fint å treffe andre aspergere.

jeg så det var flere som meg, og jeg skulle litt ønske å bli venner med dem.

men de var litt som meg, opptatt med sitt og lite flinke på å opprettholde vennskap. Jeg husker dem, og skulle ønske de var mine venner, men jeg ble sliten av å høre på deres utlegninger, manglende evne til å lytte, det var jo litt variasjoner på de evnene, men jeg ble opptatt med mitt og de sikkert med sitt, også ble vi ikke venner.

men jeg savner mange av dem.

kanskje hadde vi samme manglende evne til å opprettholde vennskap, jeg vet ikke?

vi hadde i hvert fall alle sterke interesser, og en slags på gruppenivå dårligere evne til å være fleksible. Men det var fint å møte dem.

 

 

[AnonymBruker]

Folk med schizofreni, må jo i tillegg til sin evnt. neg sympt. autisme, forholde seg til vrangforestillinger, og fordommer. Det er ikke noen schizofreni organisasjon. Da de fleste enten går med det hele livet i ensomhet, eller blir friske.

Jeg var innlagt på ett psykehjem en gang, og der var det ikke noe småprat mellom de fleste av beboerne, de gikk i sin egen døs. Med noen få unntak. Så det er ikke noe likemanns solidaritet heller.

 

Madelenemie, er det ikke forskjell på kvinner og menn med asperger? Du har jo ett sosialt liv, men det tror jeg ikke de som skrev før deg i tråden har? Eller har jeg misforstått?

Anonymkode: 448ca...6d6

[Madelenemie]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Folk med schizofreni, må jo i tillegg til sin evnt. neg sympt. autisme, forholde seg til vrangforestillinger, og fordommer. Det er ikke noen schizofreni organisasjon. Da de fleste enten går med det hele livet i ensomhet, eller blir friske.

Jeg var innlagt på ett psykehjem en gang, og der var det ikke noe småprat mellom de fleste av beboerne, de gikk i sin egen døs. Med noen få unntak. Så det er ikke noe likemanns solidaritet heller.

 

Madelenemie, er det ikke forskjell på kvinner og menn med asperger? Du har jo ett sosialt liv, men det tror jeg ikke de som skrev før deg i tråden har? Eller har jeg misforstått?

Anonymkode: 448ca...6d6

Hei 

du har kanskje både forstått og misforstått.

noe jeg forstår!!

Men ditt spørsmål er interessant og viktig, derfor vil jeg svare deg når jeg ferdig med noe jeg må bli ferdig med.

Så svarer deg tror jeg litt senere i kveld.

takk for ditt spørsmål !

[kupton]

Mental helse er en interesseorganisasjon som arbeider mye for personer med schizofreni. 

[AnonymBruker]

Jeg har asperger men føler meg svært sjeldent ensom, da tror jeg det må være værre å slite med schizofreni.

Anonymkode: 66963...66a

[AnonymBruker]

kupton skrev (43 minutter siden):

Mental helse er en interesseorganisasjon som arbeider mye for personer med schizofreni. 

Det er jeg klar over. Men jeg tenkte mer spesialiserte organisasjoner, som Ananke for OCD, Angstringen for Angst og Bipolarforeningen for bipolare osv. Det finnes ikke noen tilsvarende for de med schizofreni. Men det ligger nok litt i sakens natur, da mange med kronisk schizofreni er enstøinger. Eller sliter med negative symptomer som ødelegger sosiale antenner og gir apati.

I Sverige fantes ett meget godt forum for folk med schizofreni, Viska. Litt usikker på om det fortsatt er i drift. Også har man schizophrenia.com, men dette drives av pårørende og ikke rammede, selv om brukerne er diagnostiserte.

Anonymkode: 448ca...6d6

[Frida]

Jeg er veldig ensom og alene. Har ingen venner.

[AnonymBruker]

Frida skrev (Akkurat nå):

Jeg er veldig ensom og alene. Har ingen venner.

Ikke jeg heller. Men har en del med foreldre å gjøre da. Noen har jo ikke det heller.

Anonymkode: 448ca...6d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Schizofreni? Asperger? Folk med disse diagnosene tror jeg er de som utgjør noen av de ensomste menneskene i psykiatrien på ett gruppenivå. Så vidt meg bekjent er det ikke noen brukerorganisasjoner heller for akkurat disse gruppene.

 

Hvilken gruppe tror du er den mest marginaliserte i psykiatrien?

Anonymkode: 448ca...6d6

Joda. Hvite ørn for schizofreni. De har mange utflukter og samlinger. 

Anonymkode: 91d53...9f7

[AnonymBruker]

Jeg synes nettopp det at jeg ikke har så stort behov for å være sosial er en fordel og en styrke, heller det enn å en som støtt og stadig føler seg ensom. 

Når det kommer til brukerorganisasjoner så trenger jeg ingen å utveksle erfaringer med , folk med schizofreni er uansett veldig forskjellige så har ingen interesse av å snakke med andre.

Det eneste som irriterer meg er når folk med andre diagnoser blir brukt istedenfor en med schizofreni, for å uttale seg i media eks. i Debatten, i saker som helt klart er beregnet på den gruppen pasienter med psykose/schizofreni, akkurat da hadde det vært greit med en brukerorganisasjon.

Ellers føler jeg meg godt respekt i psykiatrien, alltid fått god oppfølging, ingenting å klage på. 

Føler meg heller ikke marginalisert, med unntak av noen ganger der media ikke ser ut til å tenke at folk med schizofreni burde ha et gruppe vern mot diskriminering ,som alle andre minoritetsgrupper har fått de siste årene,og som pressen bruker å vokte om som en hund med kjøttbein.  For vis en gjerningsmann har schizofreni er de kjapt ute med diagnosen, det bør de slutte med.

Anonymkode: 02a5c...bdf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Joda. Hvite ørn for schizofreni. De har mange utflukter og samlinger. 

Anonymkode: 91d53...9f7

Hvite ørn er forresten en organisasjon som jobber for medisinfri behandling. De vil heller ha psykose enn å være dopet. Han som er leder for organisasjonen har vært medisinfri i 17 år, og har jobbet seg selv igjennom psykosene, og har ikke hatt psykose på 10 år. Idag er han gift og har barn og holder foredrag. Så det er ikke alle av dem som er ensomme

Anonymkode: 91d53...9f7

[AnonymBruker]

Madelenemie skrev (2 timer siden):

Hei

aspergere tror jeg sjeldent føler seg ensomme.

man har det som regel meget godt i eget selskap med sine interesser, bare man slipper stress!

Når man begynner streve som følge av stress, krav og følelse av å være annerledes, så er i hvert fall kompetansen nå mye bedre/på rask vei opp.

til og og Rosenqvist har tydeligvis lest litt om Asperger siden sist:-) selv om hun ikke ser ut til å interessere seg, ser nytten av økt kompetanse på dette feltet. ( her tar hun grundig feil)

Det er brukerorganisasjoner for aspergere feks autismeforeningen. 

Men selv om kompetansen på Asperger er på vei opp, så kan mange streve når kompetansen spriker så veldig fra sted til sted.

i tillegg fins det i hvert fall i de større byene samtalegrupper man kan være med i, der man møter andre med Asperger. Der har man ulike temaer man tar opp, sånne ting som folk med autisme sliter med. Man kan i hvert fall se at man ikke er alene om problemene man har.

jeg orket ikke gå i sånn gruppe, da aspergere ofte (sikkert ikke alle PG alltid) snakker i lange utlegninger og « aldri blir ferdige å snakke». Jeg erfarte også at de ofte ikke hører etter, de bare fortsetter på sitt.

For meg fungerte det snakke med en psykiater, da kunne jeg si/skrive/utlegge så langt og omstendig som jeg ville om min sak, mine spørsmål. Tilbake fikk jeg kloke og tydelige svar, som i hovedregel parkerte flere spørsmål og tanker, det var nyttig.

imidlertid var det fint å treffe andre aspergere.

jeg så det var flere som meg, og jeg skulle litt ønske å bli venner med dem.

men de var litt som meg, opptatt med sitt og lite flinke på å opprettholde vennskap. Jeg husker dem, og skulle ønske de var mine venner, men jeg ble sliten av å høre på deres utlegninger, manglende evne til å lytte, det var jo litt variasjoner på de evnene, men jeg ble opptatt med mitt og de sikkert med sitt, også ble vi ikke venner.

men jeg savner mange av dem.

kanskje hadde vi samme manglende evne til å opprettholde vennskap, jeg vet ikke?

vi hadde i hvert fall alle sterke interesser, og en slags på gruppenivå dårligere evne til å være fleksible. Men det var fint å møte dem.

 

 

Hva vet du om det? Har du i det hele tatt levd alene noen gang? Du har jo både mann og barn, venner mener jeg også du har. Så hvem er du til å si at vi andre mer alvorlig rammede ikke blir ensomme? 

Anonymkode: 2f9e3...081

[kupton]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er jeg klar over. Men jeg tenkte mer spesialiserte organisasjoner, som Ananke for OCD, Angstringen for Angst og Bipolarforeningen for bipolare osv. Det finnes ikke noen tilsvarende for de med schizofreni. Men det ligger nok litt i sakens natur, da mange med kronisk schizofreni er enstøinger. Eller sliter med negative symptomer som ødelegger sosiale antenner og gir apati.

I Sverige fantes ett meget godt forum for folk med schizofreni, Viska. Litt usikker på om det fortsatt er i drift. Også har man schizophrenia.com, men dette drives av pårørende og ikke rammede, selv om brukerne er diagnostiserte.

Anonymkode: 448ca...6d6

Min erfaring med Mental helses lokalforeninger er at de ofte ble døgnfluer om det kun var personer med schizofreni/psykoser som satt i styret. De lokal- og fylkesforeninger som fungerte best, var de der det var et betydelig innslag av pårørende i styret.

[Madelenemie]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Folk med schizofreni, må jo i tillegg til sin evnt. neg sympt. autisme, forholde seg til vrangforestillinger, og fordommer. Det er ikke noen schizofreni organisasjon. Da de fleste enten går med det hele livet i ensomhet, eller blir friske.

Jeg var innlagt på ett psykehjem en gang, og der var det ikke noe småprat mellom de fleste av beboerne, de gikk i sin egen døs. Med noen få unntak. Så det er ikke noe likemanns solidaritet heller.

 

Madelenemie, er det ikke forskjell på kvinner og menn med asperger? Du har jo ett sosialt liv, men det tror jeg ikke de som skrev før deg i tråden har? Eller har jeg misforstått?

Anonymkode: 448ca...6d6

Hei

Jeg syns ditt spørsmål er godt, men det er krevende og blir samtidig veldig sårt.

Jeg velger likevel forsøke et kort svar.

Jeg er nok ikke så sosial, selv om jeg prøver og ønsker og mente for en tid siden jeg hadde knukket de sosiale koder…Her kommer det som er vanskelig å forklare inn.

Jeg tror ikke forskjellene på Asperger er særlig stor hos menn og kvinner, men kanskje kvinner, særlig når de får barn, for barnas del, prøver veldig hardt « å få til», en del av «å få til»/mestre, handler også om å greie det sosiale.

Min løsning/flukt, ble å være vertinne/lage mat/smile/være søt og høflig. Da ble jeg ofte latt i fred, enten det var på kjøkkenet, eller når jeg mottok komplimenter for mat og borddekking, jeg trengte bare smile, bukke, si takk, også kunne jeg forsvinne.( dette er i grove og overfladiske trekk, det fins mange episoder og unntak, men de blir såre og vonde å skulle tenke på)

fordi jeg måtte jo lage maten, jeg måtte sørge for andres behov, det var også mitt fristed og skjulested.

Og det såre er, at jeg har problemer bare sitte ned, prate, skravle, være sosial…

Jeg holder konstant på, som om jeg har batterier som er evige, eller som om jeg blir urolig ved sånt som « samtaler «, men når menneskene forsvinner, når jeg blir alene, da kan jeg sitte ned, bare sitte, bare kjenne på en stor glede og frihet.

Jeg elsker være alene, jeg starter fort på noe selv om jeg er alene, men når jeg er alene er jeg lykkelig.

sorgen min er de jeg lever med, de jeg elsker, som begynner å forstå at jeg mest vil være for meg selv/holde på med mitt.

For å ikke såre de jeg elsker, prøver jeg se filmer med dem, da er jeg der med dem.

Samtidig slipper jeg de vanskelige ordene og samtalene, men jeg vet de savner meg.

jeg vil ikke de skal være lei seg, så derfor prøver jeg finne på aktiviteter. Noe man kan fokusere på og drive med, så man slipper for mange ord, for mye øyekontakt osv…

jeg kan ha korte samtaler med andre mennesker, men jeg blir fort sliten og vil trekke meg tilbake. Jeg vet jeg har autisme, og jeg prøver det jeg kan å ikke såre de jeg elsker, jeg vet det er vanskelig for de som elsker meg, men det er like vanskelig for meg, fordi jeg vil ikke de skal bli lei seg.

Da blir løsningen å møtes på en slags halvvei, jeg kjemper og gjør ting jeg ikke mest av alt vil, feks se noe jeg ikke hadde forestilt meg på tv, det samme gjør de. Inni mellom snakker vi litt, det er fint, men jeg blir så fort ferdig, sliten  utladet, da går jeg.

men jeg prøver alt jeg kan møte andre jeg elsker, ikke isolere meg, men det er krevende, men noe jeg ønsker fordi jeg ikje vil såre de jeg elsker.

Å ha autisme er krevende, men jeg tenker litt som mesternes mester, det er et program barna har fått meg til å se på. At når en mann kan trene seg opp til å henge to timer i en stang, eller en time i 90 graders knebøy med ryggen mot veggen, ja så kan og vil jeg trene meg opp på bedre mestre min autisme i hverdagen.

Ja jeg blir kjempesliten.

Men jeg gir meg ikke.

Jeg kjenner vel omtrent som idrettsutøvere gleden over å ha gjennomført noe ubehagelig og vanskelig når jeg har greid en litt dypere samtale( særlig problemer er vanskelige for meg, når andre har problemer, da vil jeg løse dem, det hjelper lite med prat) ( så jeg vil ofte ha konkretisert problemer, analysert dem, så gå i gang med evaluering for meg selv om mulig løsning på problem. Da må man jo tenke og være for seg selv!). Fordi jeg har autisme vet jeg ikke om det går frem over, men om jeg står på stedet hvil, så kommer jeg i mitt eget «mesternes mester»kjempe for å møte de jeg elsker, og ikke tillate meg å bare holde på med mitt.

Det er en kamp å ha autisme, det er en kamp å ha autisme og elske andre, det er en sorg for for de som elsker en med autisme, fordi selv om man møtes på halvveien, så ligger det et savn der, ikke mitt savn, men andres savn, og jeg vil bare andre mennesker skal ha det godt.

Derfor kjemper jeg daglig med min autisme, fordi jeg ikke vil andre skal være lei seg.

 

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Hva vet du om det? Har du i det hele tatt levd alene noen gang? Du har jo både mann og barn, venner mener jeg også du har. Så hvem er du til å si at vi andre mer alvorlig rammede ikke blir ensomme? 

Anonymkode: 2f9e3...081

Jeg har asperger og har ikke venner, mann eller barn. Heller ikke kollegaer da jeg er uføretrygdet. Jeg er allikevel ikke ensom.

Mennesker med asperger er forskjellig. Noen er nok mer utsatt for ensomhet mens andre savner det sosiale samværet mindre.  

Anonymkode: 66963...66a