Når bare den ene kan gjøre feil...

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg har tilgitt og tilgitt og tilgitt - alt fra bagateller til det jeg regner som grove overtramp, mer enn hva jeg egentlig vil akseptere bli gjort/sagt mot meg. Så er det én gang da, at jeg er litt løsmunna i fylla...og da blir hele jorda satt i bevegelse, med innblandelse fra slektninger og greier, som mener han må kutte ut meg (de skulle jo bare vite hva som har skjedd tidligere), og ikke snakk om å få noen tilgivelse heller! Jeg var i utgangspunktet redd og nervøs før "festen" - for at det skulle bli noe tull, og desto mer nervøs da han drakk mer og mer. At søstra som ikke liker meg sitter der og gliser falskt og han forsvinner, og jeg kjenner nesten bare henne, og prøve å beherske meg og ikke se i bakken, ble for mye. Løsningen min var å drikke mere selv, bare for å greie å svelge gråten i halsen. Men så måtte gråten opp, og nå er alle sammen i følge han "sjokkerte over meg"l, og han vil ikke snakke med meg mer. Greit nok, jeg sa noe uakseptabelt. Men det har bygget seg opp inni meg. I fylla kommer det fram. Jeg er redd han, aner ikke hvor jeg har han hen, og tør sjelden si hva jeg mener. Til å begynne med sa jeg som det var at nei, jeg hadde det ikke noe bra på festen, men etter hvert greide jeg å "spille" blid og fornøyd, for ikke å ødelegge hele greia for han. Egentlig ville jeg bare dra, men da hadde nok han blitt sint. Klumpen satt i halsen hele tiden. Så når han ble sint for min lille glippekommentar, fosset det ut. Det er så urettferdig. Jeg har tilgitt ting som er mye, mye værre, men når noe skjer mot han: Himmel og jord i bevegelse og ei tertefin søster og visstnok mange andre slektninger som gir han "gode råd". Enn meg da, enn alt jeg har måttet gå igjennom med han! Det har jeg hysjet ned, for det synes jeg ikke andre har noe med, og jeg er ikke akkurat ute etter å stille han i noe dårlig lys! Før i dag elsket han meg, så ble det snakk om gårsdagens hendelser, og nå skal han plutselig aldri prate med meg noe mer. Og så påstod han at det var min kommentar som ødela det hele, men 20 minutter før den kjeftet han meg opp fordi jeg ikke var meg selv når han var der, og at jeg kikket for mye i bakken og så underkuet ut. Jeg tør jo ikke være meg selv med han, jeg sitter jo bare og klaprer og gruer meg!! Jeg har prøvd å forklare meg per mld og tlf, men får bare avvisende svar tilbake. Er dette det berømte utilgivelige "fallet fra pidestallen".. Fy ff,,, jeg føler at omgivelsene blir manipulert så til de grader!!! Jeg har ikke akkurat så veldig høye tanker om søstra lenger, etter å ha fått høre konkrete ting hun har sagt om meg (ukorrekte), men hvor blind går det an å være, som sitter der og tror at jeg er den som er ille, mens han er det stakkars lille offeret. En ting har jeg sagt til min bror: Det er greit å være sjalu og sint, men aldri - aldri tillat deg å si stygge ting til dama di fordet, ting som kan knekke selvfølelsen hennes. Skjønner ikke at han kan sitte og kalle dette kjærlighet og bruke ord som "elske", når det ff i hh går

[Gjest Samboer]

Hei du!

Jeg kjenner meg igjen i hvordan du har det...

Hos oss var det omvendt... Jeg er gutten og undertrykket.

Det er sannelig ikke lett å hanskes med når alt en gjør blir feil, mens den andre ikke gjør feil, liksom... Hos oss var det hennes problemer fra barndom og tenårene som gjorde at hun oppførte seg slik. Men det ville hun ikke innse alltid. Jeg fikk ihvertfall ikke lov til å bruke det som en forklaring på ting! Det er vondt å svelge kameler. STORE kameler, og alt føles som en laaang ørkenvandring. Det er kanskje på tide å vurdere å bryte ut ved å gjøre det slutt. Hvis han har problemer fra barne og tenårene som er årsak til at han er som han er, så må han få profesjonell hjelp til å bearbeide disse tingene før han kan bli kjærlig, rettferdig, ærlig, snill, øm, osv...

Men ikke si til ham: "Du trenger profesjonell hjelp!". Det vil nok gjøre vondt væerre...

Prøv heller:"Kan ikke vi gå til rådgiver sammen. Jeg trenger det... Jeg har det vanskelig nå. Vil du støtte meg?". Da "lurer" du ham forhåpentligvis med til f.eks familierådgivningskontoret. La ham føle at han kan gjøre noe for deg ved å bli med deg...

Vi gutter er sånn at vi gjør aldri feil, men vi elsker å kunne hjelpe de vi er glade i. Det gir oss selvfølelse og livsverdi. Vi føler oss da verdsatt. Men ikke klag på hva vi gjør feil eller prøv å hjelpe oss. Da tar du fra oss "manndommen" vår og vi føle oss lite flinke og mindreverdige. Vi er ganske merkelige sånn. Vi skal ordne opp i ting, mens jenter snakker seg gjennom ting. Vi må begge akseptere dette...

Jeg vet ikke om du ble noe klokere av dette, men jeg går ut ifra at du er veldig glad i ham, og ikke har lyst til å gjøre det slutt.

Det viktigeste vi kan gjøre er å respektere og akseptere hverandre. Ikke prøve å rette på hverandre dersom den andre ikke vil/ønsker det.

Som ei fornuftig jente sa: "Jeg ble forelsket i ham for den han var, og ikke for det jeg gjerne ønsker at han kan bli. Jeg klarer ikke å forandre ham, men jeg kan akseptere ham. Hvis ikke har jeg lurt meg til å bli forelsket i en han ikke er..."

Lykke til!

[Gjest Daisy]

Hei!

Det virker ikke helt som om du kan være deg selv med denne mannen. Og da fungerer det ikke. Du kan ikke være sånn som han vil - du skal være som du er og han skal like deg slik.

En annen ting: familien hans har INGENTING med deres problemer. Det er deres business. Særlig blir dette ekkelt for deg da de bare får en historie. Si til han at han må slutte å diskutere deg med de.

*skjokkert*

Ikke finn deg i å bli behandlet slik!