Når behandling blir viktigere enn hverdagsliv

[frosken]

Fra tid til annen - både her inne og andre steder - ser det ut til at kontakt med psykiatrien kan forsterke utenforskap i stedet for det motsatte. Jeg har vanskelig for å forstå at ikke psykiatrien i mye større grad fokuserer på å hjelpe folk inn i arbeid eller andre meningsfylte hverdagsaktiviteter. Slik jeg ser det, så uføretrygdes for mange unge som følge av at man aldri helt har kommet inn i arbeidslivet. og/eller gjennomført utdanning. 

En hverdag preget av hyppig kontakt med behandlingsapparatet og uten vanlige forpliktelser som følger med jobb og utdanning, så blir det veldig mye tid til introspeksjon. Alt for mye tid til å kjenne etter hvordan man har det og for lite tid preget av fokus på noe  utenfor seg selv. Av og til kan det også se ut som om kontakt med hjelpeapparatet, gjør det for lite nødvendig å etablere kontakt med "vanlige" mennesker. Dette kan bidra til en forventning om offentlig omsorg i stedet for selvstendighet/selvivaretakelse. 

Det har vært gjennomført studier som viser at det å gjøre noe for andre, kan gi mer positive følelser enn f.eks. å holde på med mindfulnessøvelser eller andre introspektive aktiviteter. 

Kanskje kan mange av de som står utenfor arbeidslivet, nå ha en mulighet til å engasjere seg i forhold til flyktninger eller annet frivillig arbeid.  Dette er en arena hvor hjelp er ønsket og en mulighet til å komme seg ut av isolasjon og for stor opptatthet av sin psyke. 

Jeg begynner å tro at det å bidra til at folk deltar i meningsfylt aktivitet sammen med andre på dagtid, er minst like viktig som individuell samtaleterapi.

 

[stjernestøv]

Ja det er sant at daglig aktivitet er like viktig, det merket jeg når jeg gikk på trening. Ser i ettertid at det var veldig viktig for meg, da hadde jeg noe å gå til. 

[frosken]

stjernestøv skrev (28 minutter siden):

Ja det er sant at daglig aktivitet er like viktig, det merket jeg når jeg gikk på trening. Ser i ettertid at det var veldig viktig for meg, da hadde jeg noe å gå til. 

Er det noen mulighet for at du kan få begynne igjen?

[AnonymBruker]

Det å ha noe å og til og noe annet enn å bare sitte hjemme og telle ned timer til neste psykologtime er utrolig viktig, det vet jeg fordi jeg var der selv. Det eneste jeg så frem til etter psykologtimen var neste psykologtime, neste innleggelse osv. Det ble en selvoppfyllende profeti at jeg ikke ble bedre, for jeg brukte all fritiden på å ligge hjemme og savne behandleren min, og overbevise meg selv om at jeg aldri ville klare meg uten. 

Ofte så har jeg sett tråder her inne om hvor ødelagt man blir når behandler avslutter samarbeidet, eller når psykiatrien sier at nok er nok og skriver en ut og avslutter samarbeidet. Jag tror mange overvurderer hva psykiatrien kan gjøre når det har gått så mange år,  og jeg mener så absolutt at det å gjøre noe selv om det ikke er fast jobb er noe man må klare å stå i over tid. Det nytter ikke å møte opp et par ganger også si " huff, nei dette er jeg for sliten og deprimert til. det trigger angsten/selvskadinga/suicidaliteten ". Man må såklart være stabil nok, men jeg tror mange undervurderer seg selv i hva de klarer, fordi de er blitt vant til pasientrollen hvor de sitter og blir stelt for.

Jeg tror for mange langtidspasienter så blir det å være psykiatrisk pasient den eneste identiteten de har, mens andre utvikler seg i arbeid, med unger, jobb, barn, utdannelse og andre prosjekter. Da blir det ekstra vanskelig å slippe den rollen, særlig hvis man blir avhengig av oppmerksomhet og omsorg fra helsepersonell. 

Jeg synes det er skremmende at så mange mennesker får lov til å holde på sånn, og jeg mener psykiatrien fint kan gi mer ansvar for eget liv og ikke legge inn folk over en lav sko eller gi pauser fra behandlingen for å se hvordan det går. 

Anonymkode: 252b9...f42

[stjernestøv]

frosken skrev (Akkurat nå):

Er det noen mulighet for at du kan få begynne igjen?

Jeg kan bli satt opp på venteliste igjen, da må fact ta kontakt med dem. Nå får man bare trene i 16 uker. 

[frosken]

stjernestøv skrev (5 minutter siden):

Jeg kan bli satt opp på venteliste igjen, da må fact ta kontakt med dem. Nå får man bare trene i 16 uker. 

Har du sjekket hva Frisklivssentralen har av tilbud? Tror de også kan tilby trening på dagtid:-)

[stjernestøv]

frosken skrev (1 minutt siden):

Har du sjekket hva Frisklivssentralen har av tilbud? Tror de også kan tilby trening på dagtid:-)

Jo de trener på mandager på frisklivssentralen men da må jeg jo gå et stykke, treningspoliklinikken var bare bort en liten vei og opp en bakke. 

[Glitter]

Jeg har begynt å tenke mye på hva jeg kan få inn av aktiviteter framover. Nå får jeg møte folk på trening to dager i uken og jeg (ikke helt frivillig da akkurat) drar på røde kors hvor jeg lærer å sy blant annet. Jeg håper jeg vil ende opp med å like det slik at jeg fortsetter når jeg ikke lenger må det. Men ellers er jeg svært usikker på hva jeg kan gjøre, hva jeg kan bidra med. Og er hele tiden redd for noe forpliktelse fordi hver gang jeg har forsøkt å forplikte meg siste årene så har jeg ikke klart å følge det opp og jeg blir så sliten at jeg opplever forverring i psyken. Jeg kan feks ikke ha en aktivitet samme dag som jeg skal ha ungene. Da er jeg så sliten at jeg ikke greier å være en god mor. 

Men jeg ønsker å skape meg et liv utenfor psykiatrien også. Det bare er veldig begrenset med tilbud i min kommune. Men jeg ser det at hvis jeg skal klare å ha det bedre i livet så må jeg jo ha mer mening. Jeg skulle ønske det var mer hjelp å få i forhold til å finne dette. 

[kupton]

@froskenpeker her på noe svært vesentlig. Dessverre er det ikke så lett å få hjelp selv i situasjoner der det burde være enkelt å hjelpe. Jeg har et skrekkeksempel: En sykepleier med BP blir skrevet ut etter en episode i mai. Hen har lang erfaring som sykepleier, men tåler ikke rundturnus. Det er covid i landet, og nasjonen skriker etter sykepleiere. Hen loves ved utskriving at NAV skal ta rask kontakt for å hjelpe tilbake til arbeidslivet. Tross flere purringer, går det 16 mnd før NAV tar sin første kontakt.

[AnonymBruker]

Glitter skrev (22 minutter siden):

Jeg har begynt å tenke mye på hva jeg kan få inn av aktiviteter framover. Nå får jeg møte folk på trening to dager i uken og jeg (ikke helt frivillig da akkurat) drar på røde kors hvor jeg lærer å sy blant annet. Jeg håper jeg vil ende opp med å like det slik at jeg fortsetter når jeg ikke lenger må det. Men ellers er jeg svært usikker på hva jeg kan gjøre, hva jeg kan bidra med. Og er hele tiden redd for noe forpliktelse fordi hver gang jeg har forsøkt å forplikte meg siste årene så har jeg ikke klart å følge det opp og jeg blir så sliten at jeg opplever forverring i psyken. Jeg kan feks ikke ha en aktivitet samme dag som jeg skal ha ungene. Da er jeg så sliten at jeg ikke greier å være en god mor. 

Men jeg ønsker å skape meg et liv utenfor psykiatrien også. Det bare er veldig begrenset med tilbud i min kommune. Men jeg ser det at hvis jeg skal klare å ha det bedre i livet så må jeg jo ha mer mening. Jeg skulle ønske det var mer hjelp å få i forhold til å finne dette. 

Det er nok helt klart enklere i større kommuner. Om ikke frivillig arbeid så er jo hobby en mulighet, eller kurs kanskje av noe slag? Det viktigste er at det er aktiviteter utenfor døren og at man også møter andre , så det trenger jo ikke nødvendigvis å være frivillig arbeid ala suppekjøkken o.l.

Anonymkode: 252b9...f42

[AnonymBruker]

Glitter skrev (22 minutter siden):

Jeg har begynt å tenke mye på hva jeg kan få inn av aktiviteter framover. Nå får jeg møte folk på trening to dager i uken og jeg (ikke helt frivillig da akkurat) drar på røde kors hvor jeg lærer å sy blant annet. Jeg håper jeg vil ende opp med å like det slik at jeg fortsetter når jeg ikke lenger må det. Men ellers er jeg svært usikker på hva jeg kan gjøre, hva jeg kan bidra med. Og er hele tiden redd for noe forpliktelse fordi hver gang jeg har forsøkt å forplikte meg siste årene så har jeg ikke klart å følge det opp og jeg blir så sliten at jeg opplever forverring i psyken. Jeg kan feks ikke ha en aktivitet samme dag som jeg skal ha ungene. Da er jeg så sliten at jeg ikke greier å være en god mor. 

Men jeg ønsker å skape meg et liv utenfor psykiatrien også. Det bare er veldig begrenset med tilbud i min kommune. Men jeg ser det at hvis jeg skal klare å ha det bedre i livet så må jeg jo ha mer mening. Jeg skulle ønske det var mer hjelp å få i forhold til å finne dette. 

Det er nok helt klart enklere i større kommuner. Om ikke frivillig arbeid så er jo hobby en mulighet, eller kurs kanskje av noe slag? Det viktigste er at det er aktiviteter utenfor døren og at man også møter andre , så det trenger jo ikke nødvendigvis å være frivillig arbeid ala suppekjøkken o.l.

Anonymkode: 252b9...f42

[Glitter]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det er nok helt klart enklere i større kommuner. Om ikke frivillig arbeid så er jo hobby en mulighet, eller kurs kanskje av noe slag? Det viktigste er at det er aktiviteter utenfor døren og at man også møter andre , så det trenger jo ikke nødvendigvis å være frivillig arbeid ala suppekjøkken o.l.

Anonymkode: 252b9...f42

Jeg har tenkt på å melde meg opp til et lite studium, men jeg har ikke kapasitet til det per dags dato, ei heller stabilitet nok. Ser for meg det ville endt i at jeg føler meg mislykket. 

Har også vært innom tanken med turistforeningen, å melde meg på turer. Men jeg har ikke bil så mye vil jeg ikke kunne være med på, pluss nå har jeg skader å ta hensyn til. 

Men jeg tror at når jeg har fullført de tre månedene jeg skal være i behandling i år så må jeg se om de i kommunen kan hjelpe meg med dette. Dagsenteret her er det dessverre hovedsakelig eldre damer som bruker. En av de som driver det sa rett ut at det er dårlig tilbud for oss som er yngre. 

Endret 19. mars 2022 av Glitter

[AnonymBruker]

Glitter skrev (4 minutter siden):

Jeg har tenkt på å melde meg opp til et lite studium, men jeg har ikke kapasitet til det per dags dato, ei heller stabilitet nok. Ser for meg det ville endt i at jeg føler meg mislykket. 

Har også vært innom tanken med turistforeningen, å melde meg på turer. Men jeg har ikke bil så mye vil jeg ikke kunne være med på, pluss nå har jeg skader å ta hensyn til. 

Men jeg tror at når jeg har fullført de tre månedene jeg skal være i behandling i år så må jeg se om de i kommunen kan hjelpe meg med dette. Dagsenteret her er det dessverre hovedsakelig eldre damer som bruker. En av de som driver det sa rett ut at det er dårlig tilbud for oss som er yngre. 

Ja jeg fik også tilbud om dagsenter men valgte å ikke benytte meg av det for de fleste der var jo gjerne 50+. Ikke at det ikke kan være hyggelige folk, men når du selv er i begynnelsen av trettiårene så er det litt kjipt. Jeg merket jo at vi egentlig ikke hadde noe til felles. Ikke så de samme serier eller hørte på samme musikk som meg eller tok pop culture referansene mine, og jeg var ganske uinteressert i å høre om voksne barn, barnebarn, og hyttesnakk 😆

Det beste er jo å ha noen på sin egen alder. Alle trenger ikke å være det, men at det er noen er helt klart en fordel.

Anonymkode: 252b9...f42

[frosken]

kupton skrev (1 time siden):

@froskenpeker her på noe svært vesentlig. Dessverre er det ikke så lett å få hjelp selv i situasjoner der det burde være enkelt å hjelpe. Jeg har et skrekkeksempel: En sykepleier med BP blir skrevet ut etter en episode i mai. Hen har lang erfaring som sykepleier, men tåler ikke rundturnus. Det er covid i landet, og nasjonen skriker etter sykepleiere. Hen loves ved utskriving at NAV skal ta rask kontakt for å hjelpe tilbake til arbeidslivet. Tross flere purringer, går det 16 mnd før NAV tar sin første kontakt.

Det virker dessverre å være mange slike historier for tiden. Virker som om for mye av NAV ansattes tid går med til kontroll og dokumentasjon, - og alt for lite til å bidra med konkrete tiltak som kan hjelpe den enkelte tilbake i jobb. 

[frosken]

Glitter skrev (1 time siden):

Jeg har begynt å tenke mye på hva jeg kan få inn av aktiviteter framover. Nå får jeg møte folk på trening to dager i uken og jeg (ikke helt frivillig da akkurat) drar på røde kors hvor jeg lærer å sy blant annet. Jeg håper jeg vil ende opp med å like det slik at jeg fortsetter når jeg ikke lenger må det. Men ellers er jeg svært usikker på hva jeg kan gjøre, hva jeg kan bidra med. Og er hele tiden redd for noe forpliktelse fordi hver gang jeg har forsøkt å forplikte meg siste årene så har jeg ikke klart å følge det opp og jeg blir så sliten at jeg opplever forverring i psyken. Jeg kan feks ikke ha en aktivitet samme dag som jeg skal ha ungene. Da er jeg så sliten at jeg ikke greier å være en god mor. 

Men jeg ønsker å skape meg et liv utenfor psykiatrien også. Det bare er veldig begrenset med tilbud i min kommune. Men jeg ser det at hvis jeg skal klare å ha det bedre i livet så må jeg jo ha mer mening. Jeg skulle ønske det var mer hjelp å få i forhold til å finne dette. 

Hvorfor kan du ikke bidra som frivillig i Kirkens bymisjon, Røde kors eller lignende? Du trenger jo ikke forplikte deg til mange timer i måneden. Du har jo en profesjonsutdannelse, som selv om du ikke kan benytte den direkte, så vil du ha mye kompetanse som kan være til nytte. 

Jeg synes du skal bruke de kommende månedene til å finne ut av hva som hadde vært mulig, slik at du kan begynne når du kommer hjem fra BET.  Det hadde vært fint om det ikke var et "kommunalt tilbud" til deg, - men at du finner et sted hvor din innsats vil gjøre en forskjell:-)

[Glitter]

frosken skrev (54 minutter siden):

Hvorfor kan du ikke bidra som frivillig i Kirkens bymisjon, Røde kors eller lignende? Du trenger jo ikke forplikte deg til mange timer i måneden. Du har jo en profesjonsutdannelse, som selv om du ikke kan benytte den direkte, så vil du ha mye kompetanse som kan være til nytte. 

Jeg synes du skal bruke de kommende månedene til å finne ut av hva som hadde vært mulig, slik at du kan begynne når du kommer hjem fra BET.  Det hadde vært fint om det ikke var et "kommunalt tilbud" til deg, - men at du finner et sted hvor din innsats vil gjøre en forskjell:-)

Ja, det kunne det sikkert vært. 

Trenger ikke være noe kommunalt tilbud nei, jeg bare har mistet all tro på meg selv og mine evner og skjønner ikke hva jeg kan bidra med. I kirkens bymisjon er det vel mye frivillighet rettet mot rusmisbrukere og jeg ønsker ikke å treffe på folk i aktiv rus. Men de har sikkert flere ting enn det da. 

Jeg mente bare at de i kommunen kan hjelpe meg med å finne noe, uten at selve tilbudet trenger å være kommunalt da.

[Nicklusheletida]

frosken skrev (4 timer siden):

Fra tid til annen - både her inne og andre steder - ser det ut til at kontakt med psykiatrien kan forsterke utenforskap i stedet for det motsatte. Jeg har vanskelig for å forstå at ikke psykiatrien i mye større grad fokuserer på å hjelpe folk inn i arbeid eller andre meningsfylte hverdagsaktiviteter. Slik jeg ser det, så uføretrygdes for mange unge som følge av at man aldri helt har kommet inn i arbeidslivet. og/eller gjennomført utdanning. 

En hverdag preget av hyppig kontakt med behandlingsapparatet og uten vanlige forpliktelser som følger med jobb og utdanning, så blir det veldig mye tid til introspeksjon. Alt for mye tid til å kjenne etter hvordan man har det og for lite tid preget av fokus på noe  utenfor seg selv. Av og til kan det også se ut som om kontakt med hjelpeapparatet, gjør det for lite nødvendig å etablere kontakt med "vanlige" mennesker. Dette kan bidra til en forventning om offentlig omsorg i stedet for selvstendighet/selvivaretakelse. 

Det har vært gjennomført studier som viser at det å gjøre noe for andre, kan gi mer positive følelser enn f.eks. å holde på med mindfulnessøvelser eller andre introspektive aktiviteter. 

Kanskje kan mange av de som står utenfor arbeidslivet, nå ha en mulighet til å engasjere seg i forhold til flyktninger eller annet frivillig arbeid.  Dette er en arena hvor hjelp er ønsket og en mulighet til å komme seg ut av isolasjon og for stor opptatthet av sin psyke. 

Jeg begynner å tro at det å bidra til at folk deltar i meningsfylt aktivitet sammen med andre på dagtid, er minst like viktig som individuell samtaleterapi.

 

Kjempebra innlegg. 👍

[AnonymBruker]

Hadde vært bra hvis psykiatrien/kommunen ikke bare dytter folk inn i nye grupper med bare psyke. Ingenting som blir bedre av det. 

Anonymkode: 4316a...774

[frosken]

Glitter skrev (29 minutter siden):

Ja, det kunne det sikkert vært. 

Trenger ikke være noe kommunalt tilbud nei, jeg bare har mistet all tro på meg selv og mine evner og skjønner ikke hva jeg kan bidra med. I kirkens bymisjon er det vel mye frivillighet rettet mot rusmisbrukere og jeg ønsker ikke å treffe på folk i aktiv rus. Men de har sikkert flere ting enn det da. 

Jeg mente bare at de i kommunen kan hjelpe meg med å finne noe, uten at selve tilbudet trenger å være kommunalt da.

Røde kors har tilbud rettet mot andre grupper enn rusmisbrukere i alle fall, - og det finnes helt sikkert andre arenaer hvor de savner frivillige også. Snakk med dem, hør hva de trenger hjelp til. 

[Gjest Anonym 2]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hadde vært bra hvis psykiatrien/kommunen ikke bare dytter folk inn i nye grupper med bare psyke. Ingenting som blir bedre av det. 

Anonymkode: 4316a...774

Men det finnes også bra steder man kan være, som ikke får folk til å tenke på psyken. Her jeg bor er det noe som heter Fontenehus. Det er et arbeidsrettet fellesskap der ingen snakker om psyken, men har et fellesskap, der noen jobber med matlaging, de lager lunsj til de andre. Noen jobber med kontorarbeid, noen sitter i resepsjonen. Noen vasker. Og så er det forskjellige grupper, som yoga grupper og samtalegrupper og teatergrupper. De er også ute på turer og arrangementer. Det er mange som har fått seg nye venner der også. Det skulle det ha vært mangeandre steder i landet også