Når behandling blir viktigere enn hverdagsliv

[lyseblå]

Er veldig enig i det du skriver. Jeg var overbevist om at behandling var det eneste som kunne hjelpe og det eneste som kunne fikse meg. At jeg trengte bli frisk igjen før igjen kunne begynne å leve. Så i en av mine bedre perioder ble jeg frivillig i Røde kors og fikk jobb igjennom NAV, selv om jeg fortsatt følte meg dårlig. Jeg merket og innså at det hjalp å få tankene over på noe annet. Og at det bidro til å gjøre meg bedre. Også er det er givende å føle at man bidrar med noe og kunne tenke at man gjør en mulig liten forskjell. Jeg tenker å begynne å jobbe igjen og melde meg som frivillig så snart jeg kommer meg igjen. Håper at det kan bli varig denne gangen. 

[laban]

frosken skrev (20 timer siden):

Slik jeg ser det, så uføretrygdes for mange unge som følge av at man aldri helt har kommet inn i arbeidslivet. og/eller gjennomført utdanning. 

En hverdag preget av hyppig kontakt med behandlingsapparatet og uten vanlige forpliktelser som følger med jobb og utdanning, så blir det veldig mye tid til introspeksjon.

Jeg tror AAP-systemet er uheldig for mange unge, særlig i de store byene der de er altfor mange til at de kan få noe som likner individuell oppfølging. For å sikre økonomien hvis de ikke kommer noen vei i utdanningssystemet, må de ha en diagnose, selv om problemene kanskje ikke er så mye mer sykelige enn det som mange unge går gjennom nettopp fordi de er unge og umodne. For å fortsette på AAP, må de følge et minimum av behandlingsopplegg, selv om det kanskje ikke passer så godt - og det gir verken jobbtrening eller aktiv hverdag. Så løper tiden ut, uten at de  egentlig har blitt fulgt opp med annet enn fokus på det som er negativt.

Noen mindre steder har klart å lage opplegg der de unge sluses inn i arbeidslivet med tett oppfølging. Det er ressurskrevende, men en svært god investering.

For ordens skyld: Jeg vet at det finnes ungdom med store problemer og som ikke vil klare kravene i dagens arbeidsliv. Men alle de unge på AAP er ikke i den kategorien.

[frosken]

laban skrev (18 minutter siden):

Jeg tror AAP-systemet er uheldig for mange unge, særlig i de store byene der de er altfor mange til at de kan få noe som likner individuell oppfølging. For å sikre økonomien hvis de ikke kommer noen vei i utdanningssystemet, må de ha en diagnose, selv om problemene kanskje ikke er så mye mer sykelige enn det som mange unge går gjennom nettopp fordi de er unge og umodne. For å fortsette på AAP, må de følge et minimum av behandlingsopplegg, selv om det kanskje ikke passer så godt - og det gir verken jobbtrening eller aktiv hverdag. Så løper tiden ut, uten at de  egentlig har blitt fulgt opp med annet enn fokus på det som er negativt.

Noen mindre steder har klart å lage opplegg der de unge sluses inn i arbeidslivet med tett oppfølging. Det er ressurskrevende, men en svært god investering.

For ordens skyld: Jeg vet at det finnes ungdom med store problemer og som ikke vil klare kravene i dagens arbeidsliv. Men alle de unge på AAP er ikke i den kategorien.

Jeg kjenner foreldre som for å unngå sykeliggjøring og NAV, istedet har valgt å dekke utgifter for unge voksne som for tiden ikke helt får til livet. Tilsvarende har de også dekket noen samtaletimer hos helprivat psykolog, for å unngå at vansker blåses opp for å få hjelp av DPS. De heldigste har også klart å skaffe noe jobb gjennom eget nettverk. Jeg skjønner valgene deres og tror disse unge voksne kommer til å unngå å falle utenfor. (Ingen av dem har symptomer på alvorlig psykisk lidelse.)

[AnonymBruker]

frosken skrev (1 time siden):

Jeg kjenner foreldre som for å unngå sykeliggjøring og NAV, istedet har valgt å dekke utgifter for unge voksne som for tiden ikke helt får til livet. Tilsvarende har de også dekket noen samtaletimer hos helprivat psykolog, for å unngå at vansker blåses opp for å få hjelp av DPS. De heldigste har også klart å skaffe noe jobb gjennom eget nettverk. Jeg skjønner valgene deres og tror disse unge voksne kommer til å unngå å falle utenfor. (Ingen av dem har symptomer på alvorlig psykisk lidelse.)

Å ha et godt nettverk hos foreldre kan være det som redder dem fra å bli fanget i NAV systemet. Dessverre har ikke alle ressursterke foreldre som kan dekke slike utgifter og skaffe jobber til dem. De ungdommene er da avhengige av at NAV og DPS har ressursene til å hjelpe dem inn i arbeidslivet med ordinær lønn og ikke jobb for trygd.

Anonymkode: 252b9...f42

[Fru2020]

Jeg synes alltid det er ekstra trist når jeg møter unge folk i psykiatrien som aldri helt har fått startet voksenlivet. De har ingen utdannelse eller erfaring fra jobb. Da er det veldig vanskelig å komme seg utav mønsteret. 

Jeg er heldig som har en svært lang utdannelse bak meg og mye erfaring fra arbeidslivet. Jeg vet at når jeg er klar så er det plass for meg. 

Men veien dit har vært lang og krokete og jeg er ikke der enda.I de første årene var jeg totalt avhengig av det offentlige for å klare alt. Så ble målet å klare å være mamma. Det har jeg jobbet med de siste to årene. Nå har jeg meldt meg som frivillig i mental helse og ser på det som et steg videre, selv om jeg måtte svelge en kamel i og med at gjennomsnittsalderen der er temmelig høy. Målet videre er å begynne å studere, og når jeg klarer det så er målet jobb. Jeg er sikker på at jeg etterhvert kommer meg tilbake i full jobb.

Tenkte også å nevne satt DPS her har to jobbspesialister som hjelper de som har stått utenfor arbeidslivet lenge, eller ikke har vært der, i jobb. Det synes jeg er bra. Den ene behandleren min har også pushet meg veldig på det å melde meg som frivillig, nettopp for å unngå å bli "profesjonell pasient" som han kaller det.

Endret 20. mars 2022 av Fru2020

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (6 minutter siden):

Jeg synes alltid det er ekstra trist når jeg møter unge folk i psykiatrien som aldri helt har fått startet voksenlivet. De har ingen utdannelse eller erfaring fra jobb. Da er det veldig vanskelig å komme seg utav mønsteret. 

Jeg er heldig som har en svært lang utdannelse bak meg og mye erfaring fra arbeidslivet. Jeg vet at når jeg er klar så er det plass for meg. 

Men veien dit har vært lang og krokete og jeg er ikke der enda.I de første årene var jeg totalt avhengig av det offentlige for å klare alt. Så ble målet å klare å være mamma. Det har jeg jobbet med de siste to årene. Nå har jeg meldt meg som frivillig i mental helse og ser på det som et steg videre, selv om jeg måtte svelge en kamel i og med at gjennomsnittsalderen der er temmelig høy. Målet videre er å begynne å studere, og når jeg klarer det så er målet jobb. Jeg er sikker på at jeg etterhvert kommer meg tilbake i full jobb.

Tenkte også å nevne satt DPS her har to jobbspesialister som hjelper de som har stått utenfor arbeidslivet lenge, eller ikke har vært der, i jobb. Det synes jeg er bra. Den ene behandleren min har også pushet meg veldig på det å melde meg som frivillig, nettopp for å unngå å bli "profesjonell pasient" som han kaller det.

Klok behandler du har! Jeg skulle ønske jeg hadde møtt på det samme da de satte meg under NAV som 17 åring for mange år siden. Kanskje jeg da hadde hatt et helt annet liv idag.

Anonymkode: 252b9...f42

[frosken]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Å ha et godt nettverk hos foreldre kan være det som redder dem fra å bli fanget i NAV systemet. Dessverre har ikke alle ressursterke foreldre som kan dekke slike utgifter og skaffe jobber til dem. De ungdommene er da avhengige av at NAV og DPS har ressursene til å hjelpe dem inn i arbeidslivet med ordinær lønn og ikke jobb for trygd.

Anonymkode: 252b9...f42

Jeg burde ha tilføyd nettopp det du skriver her. Det er så avgjort ingen selvfølge at unge som sliter har foreldre med rimelig god økonomi og godt nettverk. De utilstrekkelige løsningene NAV har i forhold til unge voksne, er med på å øke sosial ulikhet i samfunnet. 

[Dory]

Godt skrevet- og viktig innlegg.

selv jeg er kjempeheldig, jeg har karret meg fast i arbeidslivet helt frem til nå. Jeg er der nå og- men har dessverre havnet på arbeidsavklaringspenger. Er dog ca 50% på opprinnelig arbeidsplass. men nå er jeg 43 år- og har fått en del «slitasje» i løpet av årene, som har gjort at jeg ikke takler stress lengre. 
 

Trening har også hele tiden vært viktig for meg. 
 

Så- veldig viktige poeng! Arbeid såfremt en klarer, trening mm er utrolig viktig for å friskest mulig hverdag. 
Jeg har hatt en periode det siste året ca, der jeg har vært helt ute av både jobb og trening. Da sov jeg omtrent hver dag, etter at mann og barnet vårt dro ut om morgenen.

Etterhvert ble det slik at jeg kjørte de til jobb og barnehage-  og hentet de. I denne perioden var det nok til å gi en liten følelse av viktighet- og det gjorde at jeg ikke sov hele dagen.(Redd for å sovne av- når jeg skulle hente.)

Dette ble sikkert litt kaotisk- men jeg skjønner absolutt hva du mener, og er veldig enig. 

[AnonymBruker]

Det er vel ikke så heldig eller sunt, at en del av hverdagslivet er å oppholde seg på et nettsted for psykiatri.

Anonymkode: 86607...354

[Glitter]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er vel ikke så heldig eller sunt, at en del av hverdagslivet er å oppholde seg på et nettsted for psykiatri.

Anonymkode: 86607...354

Det er vel litt både og. Det kan nok bli for mye fokus på det ja, og en blir værende i den boblen. Men det er også mye læring, mye trøst og mye interessant i å gjøre det. 

Men når jeg har ting å gjøre så har jeg mindre behov for forum. Men jeg har vært på ulike forum siden jeg var 14 år og jeg er 31. Det reduserer tiden jeg bare ser på TV. 

[Eva Sofie]

Studien som @frosken henviser til har jeg også hørt omtalt og den kan jeg bare selv også, gjennom egen erfaring, støtte meg fullt og helt til. Særlig det å selv kunne være en hjelp til andre og ikke kun være mottaker av omsorg og hjelp, ser ut til å være virksomt, mener jeg å huske at sto nevnt fra omtalen, men også det å bare ha et annet fokus. Det å ha et annet fokus enn kun på terapi i løpet av uke etter uke, er vel for øvrig også nevnt i etiske retningslinjer vedr. terapi for psykologer, mener jeg også å ha lest en gang for ett års tid siden (eller det ble nevnt i Varhaug-saken?).

Selv gjør jeg det slik at jeg setter av visse tider på døgnet hvor jeg konsentrerer meg om meg selv og terapi, og ellers i døgnet er jeg fri til å bruke tiden min på alt annet enn akkurat det. I blant har jeg hatt to-åtte uker "terapifri" på det meste, og jeg kjenner at det faktisk har vært godt og befriende - ikke bekymrende som for 10-15 år siden.

Men jeg leste en artikkel på NRK for noen dager siden som kanskje kan være til inspirasjon:

https://www.nrk.no/mr/magnus-eide-_22_-flytta-til-rauma-og-verva-seg-som-frivillig-1.15864319

[Kayia]

AnonymBruker skrev (På 20.3.2022 den 17.06):

Klok behandler du har! Jeg skulle ønske jeg hadde møtt på det samme da de satte meg under NAV som 17 åring for mange år siden. Kanskje jeg da hadde hatt et helt annet liv idag.

Anonymkode: 252b9...f42

Fortiden får du ikke gjort noe med, men det er aldri for sent å gjøre valg for resten av sitt liv. 

[AnonymBruker]

Kayia skrev (6 minutter siden):

Fortiden får du ikke gjort noe med, men det er aldri for sent å gjøre valg for resten av sitt liv. 

Jeg jobber som frivillig og har begynt å ta kjøretimer for å bli mer selvstending Fast jobb med mine sammensatte sykdommer vil jeg ikke greie, men jeg kan bidra på andre måter på gode dager. 

Anonymkode: 252b9...f42

[Kayia]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg jobber som frivillig og har begynt å ta kjøretimer for å bli mer selvstending Fast jobb med mine sammensatte sykdommer vil jeg ikke greie, men jeg kan bidra på andre måter på gode dager. 

Anonymkode: 252b9...f42

Høres jo bra ut 😊 Kommentaren min var ikke en oppfordring til å gjøre mer enn du klarer, men til å se framover istedenfor bakover. Å bruke energi på hva du eller andre kunne gjort annerledes tidligere er bare misbruk av energi, du får ikke gjort noe med det bortsett fra å gremmes😊

[AnonymBruker]

Kayia skrev (1 time siden):

Høres jo bra ut 😊 Kommentaren min var ikke en oppfordring til å gjøre mer enn du klarer, men til å se framover istedenfor bakover. Å bruke energi på hva du eller andre kunne gjort annerledes tidligere er bare misbruk av energi, du får ikke gjort noe med det bortsett fra å gremmes😊

Neida jeg skjønte det, og jeg er helt enig med deg. Jeg kan ikke endre fortiden så det orker jeg ikke å være bitter over, men jeg kan skape mestring og livsglede i hverdagen jeg har nå, og innse at jeg ikke må ha det A4livet jeg tidligere ønsket meg for å ha et godt liv.😊 Man visner bort hvis man ikke gjør annet i hverdagen enn å lengte etter psykiatrisk behandling, det vet jeg så altfor godt..

Anonymkode: 252b9...f42

[FjellOgDalar]

Jeg er så enig i dette! 

Anonym 2 nevner fontenehus, og det stiller jeg meg bak! Man jobber recovery-basert med fokus på arbeid. I Norge er det 22 fontenehus. Internasjonalt er det rundt 300. Fontenehusene har gjerne forskjellige arbeibsenheter, og man kan velge hvor man vil være. F.eks. på kjøkken eller kontor. Alt handler om å drive det amerikanerne kaller Clubhouse. Fontenehusene skal speile en vanlig arbeidsplass, så man har ikke den "sitte og henge med røyk/kaffe/strikketøy osv). "Fontenehus er ikke et værested, men et gjørested,"sa en klok person.  Det er lite snakk om sykdom, og jeg opplever selv at det er en stille aksept for hverandres utfordringer. I tillegg bidrar fontenehus til å få folk ut i ordinær jobb. Der jeg er medlem har vi en dedikert jobb- og studiekonsulent. Også har man noe som heter overgangsarbhid. Det fungerer slik at fontenehuset har avtaler med ordinære bedrifter. Blir man syk på den ene eller den andre måten, stiller fontenehuset med vikar. Stillingene er små, men det er har den fordelen at man får et inntrykk av hvor vidt man har kapasitet for større stillinger eller ikke.. Tanken bak det er at man skal få litt føling med det å være i ordinært arbeid - uavhengig av NAV. Stillingene har varierende lengde. Gjerne tre til ni måneder. Når den perioden er har gått, vil et annet medlem overta. De fokuserer på motivasjon når de bestemmer hvem som får et overgangsarbeid, ikke kvalifikasjoner. 

Fontenehuset i mitt område har vært, og er, veldig viktig for min recovery-prosess (som jeg liker å kalle det). I løpet av de årene jeg har vært medlem, har jeg observert bedring hos medlemmer som hadde det ganske vanskelig, noe som virkelig gleder meg. Jeg anbefaler sterkt å ta en titt på denne linken.  Fontenehusene har ikke noen som helst tilknytning til behandlingsapparatet, så det fremmer extrospeksjon. Å finne noe å gjøre, ha noe å gå til, bygge nettverk, og kanskje lære noe nytt og få eierskap til det man fikser er sunn næring for psyken. 

[AnonymBruker]

FjellOgDalar skrev (7 timer siden):

Jeg er så enig i dette! 

Anonym 2 nevner fontenehus, og det stiller jeg meg bak! Man jobber recovery-basert med fokus på arbeid. I Norge er det 22 fontenehus. Internasjonalt er det rundt 300. Fontenehusene har gjerne forskjellige arbeibsenheter, og man kan velge hvor man vil være. F.eks. på kjøkken eller kontor. Alt handler om å drive det amerikanerne kaller Clubhouse. Fontenehusene skal speile en vanlig arbeidsplass, så man har ikke den "sitte og henge med røyk/kaffe/strikketøy osv). "Fontenehus er ikke et værested, men et gjørested,"sa en klok person.  Det er lite snakk om sykdom, og jeg opplever selv at det er en stille aksept for hverandres utfordringer. I tillegg bidrar fontenehus til å få folk ut i ordinær jobb. Der jeg er medlem har vi en dedikert jobb- og studiekonsulent. Også har man noe som heter overgangsarbhid. Det fungerer slik at fontenehuset har avtaler med ordinære bedrifter. Blir man syk på den ene eller den andre måten, stiller fontenehuset med vikar. Stillingene er små, men det er har den fordelen at man får et inntrykk av hvor vidt man har kapasitet for større stillinger eller ikke.. Tanken bak det er at man skal få litt føling med det å være i ordinært arbeid - uavhengig av NAV. Stillingene har varierende lengde. Gjerne tre til ni måneder. Når den perioden er har gått, vil et annet medlem overta. De fokuserer på motivasjon når de bestemmer hvem som får et overgangsarbeid, ikke kvalifikasjoner. 

Fontenehuset i mitt område har vært, og er, veldig viktig for min recovery-prosess (som jeg liker å kalle det). I løpet av de årene jeg har vært medlem, har jeg observert bedring hos medlemmer som hadde det ganske vanskelig, noe som virkelig gleder meg. Jeg anbefaler sterkt å ta en titt på denne linken.  Fontenehusene har ikke noen som helst tilknytning til behandlingsapparatet, så det fremmer extrospeksjon. Å finne noe å gjøre, ha noe å gå til, bygge nettverk, og kanskje lære noe nytt og få eierskap til det man fikser er sunn næring for psyken. 

Får medlemmene noe lønn for arbeidet? Og hvor mange kommer seg ut i ordinær jobb etterpå ( jobb for trygd teller ikke )?

Anonymkode: 252b9...f42

[Glitter]

FjellOgDalar skrev (7 timer siden):

Jeg er så enig i dette! 

Anonym 2 nevner fontenehus, og det stiller jeg meg bak! Man jobber recovery-basert med fokus på arbeid. I Norge er det 22 fontenehus. Internasjonalt er det rundt 300. Fontenehusene har gjerne forskjellige arbeibsenheter, og man kan velge hvor man vil være. F.eks. på kjøkken eller kontor. Alt handler om å drive det amerikanerne kaller Clubhouse. Fontenehusene skal speile en vanlig arbeidsplass, så man har ikke den "sitte og henge med røyk/kaffe/strikketøy osv). "Fontenehus er ikke et værested, men et gjørested,"sa en klok person.  Det er lite snakk om sykdom, og jeg opplever selv at det er en stille aksept for hverandres utfordringer. I tillegg bidrar fontenehus til å få folk ut i ordinær jobb. Der jeg er medlem har vi en dedikert jobb- og studiekonsulent. Også har man noe som heter overgangsarbhid. Det fungerer slik at fontenehuset har avtaler med ordinære bedrifter. Blir man syk på den ene eller den andre måten, stiller fontenehuset med vikar. Stillingene er små, men det er har den fordelen at man får et inntrykk av hvor vidt man har kapasitet for større stillinger eller ikke.. Tanken bak det er at man skal få litt føling med det å være i ordinært arbeid - uavhengig av NAV. Stillingene har varierende lengde. Gjerne tre til ni måneder. Når den perioden er har gått, vil et annet medlem overta. De fokuserer på motivasjon når de bestemmer hvem som får et overgangsarbeid, ikke kvalifikasjoner. 

Fontenehuset i mitt område har vært, og er, veldig viktig for min recovery-prosess (som jeg liker å kalle det). I løpet av de årene jeg har vært medlem, har jeg observert bedring hos medlemmer som hadde det ganske vanskelig, noe som virkelig gleder meg. Jeg anbefaler sterkt å ta en titt på denne linken.  Fontenehusene har ikke noen som helst tilknytning til behandlingsapparatet, så det fremmer extrospeksjon. Å finne noe å gjøre, ha noe å gå til, bygge nettverk, og kanskje lære noe nytt og få eierskap til det man fikser er sunn næring for psyken. 

Skulle vært fontenehus i min by også. Men det er bare et halvårlig dagsenter hvor det er strikking og kaffe med middelaldrende kvinner..

[AnonymBruker]

Glitter skrev (22 minutter siden):

Skulle vært fontenehus i min by også. Men det er bare et halvårlig dagsenter hvor det er strikking og kaffe med middelaldrende kvinner..

Det er så synd. Middelaldrene kvinner er hyggelige de, men for oss som er unge så blir det et savn etter jevngamle. Jeg fikk jo også tilbudet om noe sånn frisktliv sentralen og dagsenter, men alle var jo minst 25 år eldre en meg. Jeg har stor tro på at man må ha noen som er på alder og har samme interesser for å få lyst til å fortsette og få noe ut av det.

Anonymkode: 252b9...f42

[AnonymBruker]

Fontenehus er veldig mye bedre enn mye annet, men det er fortsatt en fellesskap med bare psykisk syke mennesker. Takhøyden skal være høy, men det er mye atferd der inne som ikke fungerer ute blant andre. 

Anonymkode: 4316a...774