Vanskelige følelser - trenger råd

[Gjest Laika]

Jeg er en ung kvinne på 28. Kjæresten min er 31. Vi har nå vært sammen i tre kvart år.

I løpet av de første fem månedene vi var sammen, gjennomgikk vi mye tøft. I grove trekk gikk dette ut på at min frykt for å miste ble svært forsterket da jeg fant denne mannen. Jeg fikk angst og ble deprimert, og selvbildet var dårlig. I disse månedene var jeg også mye usikker og anklagende, og sa mange stygge ting til min kjære. Jeg hadde en stor mistro. (Ja, jeg har opplevd mye vondt tidligere i livet)

Han elsket meg gjennom dette. Og han visste at jeg virkelig elsket ham og.

Jeg kom meg raskt i terapi, og etter fem tøffe måneder var vårt forhold annerledes. BRA!

De påfølgende månedene har vi nå bare kost oss, hatt det utrolig godt sammen - og snakker om å dele livet sammen. Gifte oss.

Men for noen dager siden fortalte min kjæreste meg at det er noe som forhindrer ham fra å fri til meg.

Han sa "jeg elsker deg, jeg er gla i deg, forelsket i deg og at det der - men noe ble ødelagt i den tøffe perioden vår. Jeg har mistet noe av gnisten!"

Vi har snakket mye om dette, og han sier at alt han vil ër å ha meg for alltid, og han ønsker bare at sårene inni ham skal bli leget.

Jeg knakk sammen med en gang, og følte alt raste. Han ber meg bare være litt tålmodig og stole på at disse sterke gode følelsene han hadde tidligere kommer tilbake. Han sier nemlig at noe av hans kjærlighet ble tråkket på i den tiden vi slet.

Og nå sliter jeg. Vi har det fremdeles fint og godt, men tryggheten min er borte. Alt vi hadde bygd opp raknet litt for meg, og jeg vet ikke om jeg kan regne med ham i fremtiden. Han sier jeg kan det, men jeg er så redd for at sårene hans ikke vil leges.

Hvordan skal jeg forholde meg nå? Jeg vet ikke om jeg skal tillate meg selv å være trist, eller om det i det hele tatt er noe særlig å være trist for? Vet ikke om jeg tør gi så mye, investere så mye,. for tenk om følelsene hans aldri vil restaureres helt.

Og joda, mange følelser er der. det grunnleggende er der, sier han, men han savner noe av den sterkeste følelsen, som altså ble litt ødelagt i begynnelsen :-/

Hva bør jeg gjøre? Hvordan forholde meg nå? :-(

Er litt trist....

Vil sårene hans leges, tro?

[Goliath]

Det som i hvert fall er sikkert er at du ikke må mase på han eller skyve han fra deg nå - hvis du ønsker at det skal bli noe varig her.

Jeg leser innlegget ditt som om han har en grunn til å være litt forsiktig ut i fra dine tidligere reaksjoner når dere hadde en tøff tid for noen måneder siden.

Hvis du overreagerer på hans ønske om å bruke noe mer tid på å finne tilbake til den "gode og riktige følelsen", så vil du vel bare bekrefte hans uro om at det som hendte sist gang ikke bare var en "engangsforteelse" fra din side.....

Det kan virke som om han er bekymret for hva som hendte sist gang, og slik som du reagerer nå så har han kanskje en grunn til bekymring?

Lykke til!

Mvh

[Gjest mie]

Mitt råd er at dere kan ta en pause på en måned, f.eks.

Da kan du vise ham at du klarer deg fint uten ham - for det gjør du vel...?

Og så kan han få savne deg, og huske hvordan det var før den dårlige perioden.

Tror han trenger en pustepause. Det var nok slitsomt for ham. Men han er jo glad i deg, så han trenger å vite at du klarer deg i mellomtiden.

Dere kan jo snakkes på telefon en gang i uken for at det skal bli lettere å holde ut.

Og poenget med pausen er jo bare at han skal få hvile, og du skal få se at du klarer deg uten ham. Da blir det lettere for ham senere, når ikke alt liksom er avhengig av ham.

Lykke til!

[Gjest Samboer]

Jeg er mann og har vært/er i samme situasjon.

Hun har d veldig tøft og vi bodde sammen i fem mdr. Jeg opplevde å bli trakassert, spottet, skjellt ut, hatet osv... Så kastet hun meg på dør.

Det er ingen annen jeg elsker mer på jord! Henne! Akkurat nå må hun komme seg gjennom sine vansker. Jeg håper inderlig hun tar meg tilbake. Og selv om me ble skadet i forholdet vårt, så elsker jeg ingen annen mer enn henne!

Om det skulle bli oss igjen, så ville jeg nok trengt noe tid for å bli helt trygg på henne, få den samme gløden igjen. Men den ville nok komt!

Gi ham tid, på samme måte som han ga deg tid.

Aksepter hverandre og respekter hverandre.

Ikke gi opp nå!

[Gjest Laika]

Det som i hvert fall er sikkert er at du ikke må mase på han eller skyve han fra deg nå - hvis du ønsker at det skal bli noe varig her.

Jeg leser innlegget ditt som om han har en grunn til å være litt forsiktig ut i fra dine tidligere reaksjoner når dere hadde en tøff tid for noen måneder siden.

Hvis du overreagerer på hans ønske om å bruke noe mer tid på å finne tilbake til den "gode og riktige følelsen", så vil du vel bare bekrefte hans uro om at det som hendte sist gang ikke bare var en "engangsforteelse" fra din side.....

Det kan virke som om han er bekymret for hva som hendte sist gang, og slik som du reagerer nå så har han kanskje en grunn til bekymring?

Lykke til!

Mvh

Hei Goliath - og takk for svar! :-)

Jeg tror så absolutt du har rett i at det er viktig å gi ham tid nå, og at jeg ikke legger noe press på ham.

Det er så rart, alt sammen, for han prater i vei om at han ønsker gifte seg med meg, han tegner hus vi skal bygge - og er engasjert - men samtidig vet vi begge at hans følelser må restaureres før vi kan "gå videre" i forholdet - og for meg gjøre det ekstra vondt. Er så redd hans følelser ikke blir restaurert. Er så lei for alt det vonde jeg har gjort ham....

Men så har vi hatt mange fine mnd'er i det siste, da, så jeg får vel kanskje bare prøve å beholde troen....(?)

Men at han har grunn for å være bekymret nå, siden jeg reagerer med sårethet og usikkerhet ? Nei, han har ikke det, men det er klart, det er kanskje ikke det lureste jeg gjør - å vise ham hvor usikker jeg blir av dette....

Takker for svar.

[Gjest Laika]

Jeg er mann og har vært/er i samme situasjon.

Hun har d veldig tøft og vi bodde sammen i fem mdr. Jeg opplevde å bli trakassert, spottet, skjellt ut, hatet osv... Så kastet hun meg på dør.

Det er ingen annen jeg elsker mer på jord! Henne! Akkurat nå må hun komme seg gjennom sine vansker. Jeg håper inderlig hun tar meg tilbake. Og selv om me ble skadet i forholdet vårt, så elsker jeg ingen annen mer enn henne!

Om det skulle bli oss igjen, så ville jeg nok trengt noe tid for å bli helt trygg på henne, få den samme gløden igjen. Men den ville nok komt!

Gi ham tid, på samme måte som han ga deg tid.

Aksepter hverandre og respekter hverandre.

Ikke gi opp nå!

Takk for oppmuntring! :-)

Du har vel rett i at vi allerede er kommet et godt stykke på vei, og at jeg ikke må gi opp nå. Men jeg blir så innmari motløs og usikker, jeg :-/

Er uendelig gla i denne kjæresten min, og er SÅ lei meg for hva jeg har gjort ham. Du aner ikke....Jeg var absolutt ikke meg selv da alt dette vonde skjedde, og det vet han. Han ser en helt annen jente i dag. En sprudlende en...

Men nå, etter at jeg fikk vite om disse såre følelsene hans, så brast jeg helt sammen. - Så redd for at sårene ikke vil leges.

Jeg kommer til å kjempe, men vet ikke hvordan. Og jeg vet jo at han vil ha meg, vet bare ikke helt når... :-/

Håper det går bra med deg i din situasjon. Av og til gjør mennesker noe vi kan angre sårt på i ettertid...og da er det bare tilgivelse og ekte kjærlighet som kan rette det opp...

Lykke til selv, da :-) Og du? Du minner litt om min kjæreste...Det å elske en annen person, som tilogmed kan ha "spottet" deg, det sier litt om din kjærlighet til henne...Jeg håper hun ser hva hun har. Det gjør jeg.

[Gjest Laika]

Mitt råd er at dere kan ta en pause på en måned, f.eks.

Da kan du vise ham at du klarer deg fint uten ham - for det gjør du vel...?

Og så kan han få savne deg, og huske hvordan det var før den dårlige perioden.

Tror han trenger en pustepause. Det var nok slitsomt for ham. Men han er jo glad i deg, så han trenger å vite at du klarer deg i mellomtiden.

Dere kan jo snakkes på telefon en gang i uken for at det skal bli lettere å holde ut.

Og poenget med pausen er jo bare at han skal få hvile, og du skal få se at du klarer deg uten ham. Da blir det lettere for ham senere, når ikke alt liksom er avhengig av ham.

Lykke til!

Takk for dine tanker, mie. Satt stor pris på dem, og i blant vet jeg en pause kan være bra.

Men pause hadde vi rett etter vår tøffe periode. Var da fra hverandre i halvannen måned, og det var vel egentlig det som gjorde susen og fikk forholdet og oss helt opp på rett kjøl igjen. Så ja, jeg vet det kan være fornuftig.

Men akkurat nå er det ingen av oss som ønsker pause - igjen. Jeg har foreslått det faktisk, men han vil ikke. Han tror at det å være sammen med en lykkelig, sprudlende kjæreste (meg) vil gjøre at hans sår leges. Og kanskje har han rett i det . ..bare så synd at jeg ikke klarer være spudlende nå. Jeg går rundt og er såret for dette, jeg. Er ikke det litt dumt, da?

Egentlig burde jeg vise ham tilit og forholdet vårt en så stor tro - og ikke latt dette gå særlig innpå meg , men det gjør det :-(

Uansett, takk for svar, da! :-)

[Goliath]

Hei Goliath - og takk for svar! :-)

Jeg tror så absolutt du har rett i at det er viktig å gi ham tid nå, og at jeg ikke legger noe press på ham.

Det er så rart, alt sammen, for han prater i vei om at han ønsker gifte seg med meg, han tegner hus vi skal bygge - og er engasjert - men samtidig vet vi begge at hans følelser må restaureres før vi kan "gå videre" i forholdet - og for meg gjøre det ekstra vondt. Er så redd hans følelser ikke blir restaurert. Er så lei for alt det vonde jeg har gjort ham....

Men så har vi hatt mange fine mnd'er i det siste, da, så jeg får vel kanskje bare prøve å beholde troen....(?)

Men at han har grunn for å være bekymret nå, siden jeg reagerer med sårethet og usikkerhet ? Nei, han har ikke det, men det er klart, det er kanskje ikke det lureste jeg gjør - å vise ham hvor usikker jeg blir av dette....

Takker for svar.

Hei igjen Laika.

Fra hva du skriver så virker det jo så absolutt som om din kjæreste ønsker og håper at dere kan få et liv sammen og stifte familie.

Og det er heller ikke rart at du føler usikkerhet når han uttrykker et ønske om litt mer tid. Det viktige da er å reagere på en måte som ikke skyver han fra deg, men som heller gir han den tillitten til forholdet som han kanskje føler mangler litt.

I alle forhold, uansett hva man tidligere har vært igjennom, så er det viktig å ikke bli for oppslukt i bare "han og deg". Det er viktig å også ha tid til å være sammen med egne venner og "pleie" egne interesser - uten å føle at man får dårlig samvittighet overfor den andre fordi man gjør det.

Og da er det som regel ene og alene din reaksjon på slikt som er avgjørende for hvordan han føler det - og visa versa.

Savn er også en positiv ting i et forhold, om det bare er for en kveld eller en helg. Litt tid for seg selv til å føle savnet, i stedet for å se hverandre til en hver tid det er mulig.

Behovet for slikt behøver ikke være likt for begge i et forhold, og derfor er det viktig nettopp å være var for den andres behov - selv om det kan være annerledes enn ditt eget.

Hvis han også ser at du har andre interesser å bruke litt tid på, så vil det samtidig lette litt av det presset han kanskje føler. Dra på trening, besøk venner, ta deg en tur på cafe - uten at han er med.

For hvis dere tilbringer for mye tid sammen, så kan det være at han føler (kanskje uriktig-men likevel viktig) et ansvar for deg som er større enn hva han burde føle.

Det er i hvert fall tydlig at du er bevisst på dine egne handlinger og reaksjoner, og det er både viktig og bra!

Ønsker deg lykke til videre!

Mvh