Blir man tatt mindre seriøst om man ikke viser følelser?

[AnonymBruker]

Blir man tatt mindre seriøst om man ikke viser følelser? Jeg viser veldig lite følelser. Vet ikke helt hvorfor. Men når jeg har det veldig vanskelig ser jeg ikke spesielt nedstemt eller trist ut. Tror jeg i alle fall. Det er slik at det synes men ikke i veldig stor grad. Jeg gråter aldri for eksempel. Jeg bare lurer: Tar helsepersonell en mindre seriøst når man ikke viser følelser? Jeg har egentlig ikke opplevd det i så veldig stor grad, men så har jeg alltid hatt med meg noen når jeg har vert hos legevakten. Så den personen har for det meste snakket for meg, og da virker det litt som om legen ikke tør annet enn å legge meg inn på akuttpsykiatrisk. Har også blitt tatt alvorlig av behandler. Og også miljøpersonal når jeg har vert innlagt, men likevel. 

Anonymkode: 2c89b...d27

[Everybody]

Jeg viser heller ikke veldig mye følelser og har også følt at jeg ikke blir tatt særlig seriøst på grunn av det. Klart, om man hyler og griner er det lettere å se at man har det vanskelig. Det er noen helsepersonell som ikke skjønner at det finnes folk som er stille og rolig til og med i ekstremt vanskelige situasjoner, så de tror at det er de som hyler og griner som har det vanskeligst. Hvis man ikke klarer å snakke for seg og er veldig psykisk syk så får man dessverre veldig lite hjelp etter min erfaring.

[Everybody]

Det er jo logisk at det er slik, fordi ingen kan vite hva som foregår inne i hodet ditt. Da er det bare det man sier og hvilke følelser man viser som er avgjørende for hva slags hjelp man får og hvor seriøst man blir tatt. Hvis man er så syk og så apatisk at man ikke klarer å uttrykke seg så får man lite hjelp. Psykiatri er kun basert på hva man sier og hvordan man oppfører seg. Jeg håper i fremtiden at det kommer noe utstyr som kan se akkurat hva som foregår inne i hodet til mennesker.

[AnonymBruker]

Everybody skrev (2 timer siden):

Klart, om man hyler og griner er det lettere å se at man har det vanskelig. Det er noen helsepersonell som ikke skjønner at det finnes folk som er stille og rolig til og med i ekstremt vanskelige situasjoner, så de tror at det er de som hyler og griner som har det vanskeligst. Hvis man ikke klarer å snakke for seg og er veldig psykisk syk så får man dessverre veldig lite hjelp etter min erfaring

Vet ikke helt om det du sier/mener stemmer helt, men det fikk meg til å tenke på noe jeg lærte på et førstehjelpskurs en gang. 

Det lærte jeg motsatt, at hjelpemannskaper f.eks ved en alvorlig trafikkulykke med mange involverte, først går til de som er stille og ikke lager en lyd fordi de mest sannsynlig har det verst. De som hyler og griner vet de at det er "liv" i og derfor kan vente litt. 

Anonymkode: e1f82...b27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vet ikke helt om det du sier/mener stemmer helt, men det fikk meg til å tenke på noe jeg lærte på et førstehjelpskurs en gang. 

Det lærte jeg motsatt, at hjelpemannskaper f.eks ved en alvorlig trafikkulykke med mange involverte, først går til de som er stille og ikke lager en lyd fordi de mest sannsynlig har det verst. De som hyler og griner vet de at det er "liv" i og derfor kan vente litt. 

Anonymkode: e1f82...b27

Jeg har mest erfaring med at de med eupf blir mest innlagt og får ofte gå i behandling på dps (selvom de selv som regel mener det motsatte, dvs at de ikke får noe hjelp), men jeg tror at mange med eupf bruker selvskading som en måte å bli sett på, dessverre, fordi en som ikke selvskader og ikke henger på broer kan ha det nye verre. 

Anonymkode: d35d9...70c

[Gjest Hurja]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har mest erfaring med at de med eupf blir mest innlagt og får ofte gå i behandling på dps (selvom de selv som regel mener det motsatte, dvs at de ikke får noe hjelp), men jeg tror at mange med eupf bruker selvskading som en måte å bli sett på, dessverre, fordi en som ikke selvskader og ikke henger på broer kan ha det nye verre. 

Anonymkode: d35d9...70c

Hvor har du denne erfaringen fra?

Det å lese sånne uttalelser gjør meg trist og sint. Det har vært så mange slike lignende uttalelser på dol når det kommer til denne diagnosen. Men det er fint å se at du ikke er påståelig - at du bare tror, for du skal selvsagt få tro (og mene) hva du vil.

Mange med denne diagnosen har også hatt en forferdelig oppvekst som barn/ungdom, og så skal de i tillegg bli dømt og møtt med holdninger som bl.a den du beskriver i voksen alder. For et liv! 

Selv så tror jeg at de med denne diagnosen har et så stort lidelsestrykk innvendig at å selvskade er en måte å dempe det innvendige trykket på, på noenlunde samme måte som beroligende medisiner er for angstpasienter - men som med deg så er dette bare noe jeg også tror.  

Det hadde for øvrig vært interessant å høre om kupton har samme erfaring som deg. 

Endret 4. juni 2022 av Hurja

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Blir man tatt mindre seriøst om man ikke viser følelser? Jeg viser veldig lite følelser. Vet ikke helt hvorfor. Men når jeg har det veldig vanskelig ser jeg ikke spesielt nedstemt eller trist ut. Tror jeg i alle fall. Det er slik at det synes men ikke i veldig stor grad. Jeg gråter aldri for eksempel. Jeg bare lurer: Tar helsepersonell en mindre seriøst når man ikke viser følelser? Jeg har egentlig ikke opplevd det i så veldig stor grad, men så har jeg alltid hatt med meg noen når jeg har vert hos legevakten. Så den personen har for det meste snakket for meg, og da virker det litt som om legen ikke tør annet enn å legge meg inn på akuttpsykiatrisk. Har også blitt tatt alvorlig av behandler. Og også miljøpersonal når jeg har vert innlagt, men likevel. 

Anonymkode: 2c89b...d27

Tenker at de som utagerer får mest hjelp. Tar man seg sammen og holder det inne og oppfører seg rolig kommer man sist i køen.

Anonymkode: 372a8...107

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tenker at de som utagerer får mest hjelp. Tar man seg sammen og holder det inne og oppfører seg rolig kommer man sist i køen.

Anonymkode: 372a8...107

Jeg har da alltid fått hjelp selv om jeg er rolig, men å bli innlagt er ikke et mål for meg. Men kan be om innleggelse ved behov. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tenker at de som utagerer får mest hjelp. Tar man seg sammen og holder det inne og oppfører seg rolig kommer man sist i køen.

Anonymkode: 372a8...107

Det er ofte fordi man har en avvergingsplikt. Om noen skriker at de skal ta selvmord, skade seg selv og henger på en bro så sier det seg selv at helsevesenet og politi er nødt til å gripe inn fortest mulig for å få avverget selv om det bare er en tom trussel. Man kan aldri vite. I tillegg er det veldig forstyrrende for andre folk som er rundt vedkommende, og derfor vil man prøve å få roet dem ned og få dem inn først.

En som sitter der stille som en mus og ser ned i bakken mens de hvisker " det går fint " får jo ikke samme hjelpen fordi de som skal hjelpe en ikke er tankelesere, og kan tro at vedkommende faktisk ikke har det så ille.

Jeg sier ikke at de som er stille ikke lider, for jeg er også en sånn " unnskyld at jeg er til " person og har derfor fått helsepersonell til å ikke forstå at det har vært alvorlig før det nesten har blitt fatalt. 

Anonymkode: 7b3d2...4b9

[Stormwind]

Det at man ikke viser følelser bør vel i seg selv være et signal om at man trenger hjelp. En erfaren hjelper ser vel dette. 

[kupton]

Hvordan man blir oppfattet, handler om to personer - "sender" og "mottager". Her diskuterer man som om alle mottagere er like. Det er de ikke.

Jeg oppfatter de som kan forklare problemene på en rolig og saklig måte som mest seriøse. Andre vil ha andre måter å oppfatte det på.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.6.2022 den 23.07):

Blir man tatt mindre seriøst om man ikke viser følelser? Jeg viser veldig lite følelser. Vet ikke helt hvorfor. Men når jeg har det veldig vanskelig ser jeg ikke spesielt nedstemt eller trist ut. Tror jeg i alle fall. Det er slik at det synes men ikke i veldig stor grad. Jeg gråter aldri for eksempel. Jeg bare lurer: Tar helsepersonell en mindre seriøst når man ikke viser følelser? Jeg har egentlig ikke opplevd det i så veldig stor grad, men så har jeg alltid hatt med meg noen når jeg har vert hos legevakten. Så den personen har for det meste snakket for meg, og da virker det litt som om legen ikke tør annet enn å legge meg inn på akuttpsykiatrisk. Har også blitt tatt alvorlig av behandler. Og også miljøpersonal når jeg har vert innlagt, men likevel. 

Anonymkode: 2c89b...d27

Ser visstnok nedstemt ut. Men ikke ellers. Gråter ikke ofte hos legen. Aldri der jeg går nå. Men synes jeg blir tatt på alvor. Det funker å fortelle ærlig hvordan en har det. Når jeg er deprimert kan jeg grine en del. Vanskelig å stoppe og griner så til slutt for at jeg ikke kan stoppe før jeg må møte noen og jeg vil ikke skal se meg grine. Tenker at hos behandler er det ikke så galt,  lettere la det synes der, ikke så behov for å skjule det,  tror jeg.  Men der griner jeg ikke. 

Anonymkode: a8505...7df

[Glitter]

Jeg opplever å få hjelp både når jeg ikke greier å vise følelser og når det renner over og tårene kommer. Min behandler kjenner meg jo godt da så hun mener hun ser forskjell på hvor langt inn i en depresjon jeg feks er. Selv om jeg ikke gråter eller noe. Har vel litt med tregheten min, hvor mye eller lite jeg trekker på smilebåndet og hvor mye eller lite jeg klarer å bruke litt humor i det tunge.