Småproblemer som aldri blir snakket om i terapi

[lyseblå]

Jeg har ett par ting som jeg sliter en del med som jeg egentlig ser på som småproblemer og det har derfor aldri vert et tema i terapien. Jeg synes også egentlig at det er vanskelig å åpne seg opp om. Behandler som jeg gikk til vet jeg egentlig ikke om visste om det eller ikke, da den ene tingen står om i journalen mens den andre ikke. Så det kan være hun har lest om det, men hun sa aldri noe til meg, så jeg vet ikke helt. Uansett har det aldri blitt snakket om hvorfor. Og jeg tror kanskje egentlig det kan ha litt å si?

Hvordan vet en egentlig om det problemet en har kan sees på som småproblemer eller ett faktisk problem? Når vet en at en burde ta det opp?

[lyseblå]

Vet ikke helt om dette gav noe mening, men bare gi beskjed såfall så skal jeg forsøke omformulere meg og forklare på en annen måte. 

[AnonymBruker]

Når det gir deg funksjonssvikt. At du ikke klarer å være i jobb, beholde venner, dra på ting mm

Anonymkode: 52e35...932

[lyseblå]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Når det gir deg funksjonssvikt. At du ikke klarer å være i jobb, beholde venner, dra på ting mm

Anonymkode: 52e35...932

Forstår. Det er ikke så ille at det går utover det, det bare opptar mye tid i hodet mitt.

[kupton]

Hvis det er noe du ønsker å snakke om, så tar du det opp. Verre er det ikke. 

[emilie321]

lyseblå skrev (1 time siden):

Forstår. Det er ikke så ille at det går utover det, det bare opptar mye tid i hodet mitt.

Hvis det opptar mye tid i hode, så ville jeg ha pratet om det. 

[lyseblå]

kupton skrev (3 timer siden):

Hvis det er noe du ønsker å snakke om, så tar du det opp. Verre er det ikke. 

Ja, det er jo en enkel måte å tenke på det på. Tenker jeg skal ta det opp neste gang.

[lyseblå]

emilie321 skrev (2 timer siden):

Hvis det opptar mye tid i hode, så ville jeg ha pratet om det. 

Ja, du har nok rett. Jeg skal forsøke ta det opp neste gang.

[emilie321]

lyseblå skrev (32 minutter siden):

Ja, du har nok rett. Jeg skal forsøke ta det opp neste gang.

Såkalte små problemer kan bli til store, særlig hvis det er mange nok av de. 

[lyseblå]

emilie321 skrev (1 time siden):

Såkalte små problemer kan bli til store, særlig hvis det er mange nok av de. 

Det er sant.

[lyseblå]

Hvordan snakker man egentlig om sånne ting som man synes er vanskelig, men likevel er usikker på om vil bli tatt på alvor?

Endret 30. juni 2022 av lyseblå

[lyseblå]

Jeg har for øvrig ikke noen behandler i psykiatrien nå, så blir å ta det opp med fastlegen så fall. Har hatt lite kontakt med ham, så vet ikke helt hvordan han er å snakke med som person utover det at forrige behandler sa at hun hadde inntrykk av at han var veldig fin å snakke med, veldig lyttende og empatisk. Jeg burde sikkert vente litt med å ta det opp da, bare så jeg er ganske så sikker på å ikke bli avvist og ikke bli tatt på alvor.

[Madelenemie]

lyseblå skrev (På 30.6.2022 den 21.00):

Hvordan snakker man egentlig om sånne ting som man synes er vanskelig, men likevel er usikker på om vil bli tatt på alvor?

Hei

jeg tror at det man tar opp i en terapisetting blir tatt på alvor. Fordi det er en grunn til at folk tar opp ting.

Selv tok jeg opp mye « rart» må jeg si retrospektivt sett, den gang jeg gikk i terapi.

jeg tenkte aldri om det var seriøst eller viktig nok, jeg er mer sånn, får jeg lov, så spør jeg. Jeg spurte, tok opp ting og fikk meget gode svar. Men jeg er nok enklere liksom, mer lineær, som min pensjonerte psykiater sa. Om du forstår hva jeg mener. 

Så mitt råd er, « spør i vei, si det du har på hjertet». Det beste tror jeg i terapi er at man er 100% åpen, stoler på, er mottagelig for råd, står i motgang, fortsetter å være åpen. Kort oppsummert.

 

[Madelenemie]

lyseblå skrev (På 30.6.2022 den 11.10):

Ja, det er jo en enkel måte å tenke på det på. Tenker jeg skal ta det opp neste gang.

Hei!

bra konklusjon. Det meste er enklere enn man tror. Det like bra er at de fleste liker det enkle.

[lyseblå]

Madelenemie skrev (På 5.7.2022 den 0.11):

Hei

jeg tror at det man tar opp i en terapisetting blir tatt på alvor. Fordi det er en grunn til at folk tar opp ting.

Selv tok jeg opp mye « rart» må jeg si retrospektivt sett, den gang jeg gikk i terapi.

jeg tenkte aldri om det var seriøst eller viktig nok, jeg er mer sånn, får jeg lov, så spør jeg. Jeg spurte, tok opp ting og fikk meget gode svar. Men jeg er nok enklere liksom, mer lineær, som min pensjonerte psykiater sa. Om du forstår hva jeg mener. 

Så mitt råd er, « spør i vei, si det du har på hjertet». Det beste tror jeg i terapi er at man er 100% åpen, stoler på, er mottagelig for råd, står i motgang, fortsetter å være åpen. Kort oppsummert.

 

Takk for godt råd.