Tiltrukket av andre??

[Gjest okidei]

Er av og til inne på dette forumet for å lese, og ser spesielt mange innlegg om utroskap både mentalt og fysisk. Jeg har derfor filosofert for meg selv om det virkelig går an å være sammen/gift med den samme personen hele livet uten noensinne å bli tiltrukket av andre. Jeg tror ikke det, nemlig. Med så mange forskjellige mennesker i dette landet, høres det da ikke usannsynlig ut at vi (av alle oss) kun skal være fysisk/mentalt tiltrukket av kun èn person resten av livet? Har diskutert dette med mannen min, og han kan på sett og vis være enig. Det er ikke dermed sagt man skal hoppe i det og være utro, men jeg tror at mye av utroskapen kommer av nettopp dette "problemet". Kan vi bare innse at slik er det, hadde det da vært lettere for mange å "holde seg på matta"? La oss kose oss med den gode følelsen "hver gang" vi blir tiltrukket av en annen og heller være glad for at vi ikke er helt følelsemessig død innvendig! Dette må vi kunne gjøre uten å gå så langt som til fysisk utroskap. Innspill mottaes med takk!

[Babette]

Jeg er helt enig med deg. Det er naturlig å bli tiltrukket av andre, og den spennende kriblingen kan fungere som krydder i hverdagen - en føler seg mer levende, og hormonene blomstrer. Noen føler også økt seksuell appetitt på partneren hvis de går med et lite svermeri i magen. Men kunsten og utfordringen er å holde det på det nivået og ikke lenger. Har en ikke bremsene på, kan mye skje, f. eks. langt hjemmefra på seminar og lignende.

Når det er sagt, har jeg alltid vært av den mening at utroskap ikke trenger å være verdens undergang. Jeg kjenner mange par, og vet at for rundt 50% av disse har den ene eller begge vært utro. I de fleste tilfeller får partneren aldri vite noe. I noen tilfeller vet de det. Men ingen av de jeg kjenner har gått fra hverandre som følge av utroskap. Og da snakker jeg både om enkeltepisoder og hemmelige forhold over tid. Dette at alt kommer for en dag uansett, er ikke sant. Det er mye som forblir en godt bevart hemmelighet. Men dette er stort sett folk i 40-årene, jeg snakker ikke om de helt unge. Gjennom årenes løp kjenner jeg også mange som har gått fra herandre, men så vidt jeg vet har dette skjedd etter år med slitasje og krangling, og ikke forårsaket av utroskap.

Jeg har merket meg at mange her inne har et absolutt og fordømmende syn på utroskap: Skjer det, er det over og ut, uansett. Og "en gang utro, alltid utro" sies det.

Når en har levd en stund, finner en ut at verden er ikke så sort/hvit. Det går an å tilgi utroskap og komme seg videre. Og det er ingen uhelbredelig "sykdom". Mange mener også at det er feil å skylde på fylla. Der er jeg også uenig. For bremsene blir så mye dårligere når alkoholen påvirker oss, og personen der ved siden av oss blir stadig mer tiltrekkende og spennende jo lenger ned i flaska vi kommer. En annen sak er at selve sexen ofte blir en gedigen skuffelse, når en kommer så langt. Jeg bruker å si at det er mest spennnende mens vi har buksa på.

Selv har jeg vært utro flere ganger i den tida jeg var gift. Det samme var mannen min. Likevel var det ikke derfor vi ble skilt.

Det kan høres ut som om jeg forsvarer utroskap. Det er ikke meningen, men jeg mener det er feil å avbryte et forhold utelukkende på grunn av det hvis det ellers fungerer bra. Og si ikke at utroskap ikke kan forekomme i et godt forhold. Det blir for enkelt. Og som med andre kriser går det an å komme styrket ut av en slik påkjenning.

Dette ble mye om utroskap, og kanskje en avsporing i forhold til ditt innlegg.

[seven]

Jeg er fullstendig enig med deg. Et godt innlegg!

[Gjest Daisy]

Jeg er helt enig med deg. Det er naturlig å bli tiltrukket av andre, og den spennende kriblingen kan fungere som krydder i hverdagen - en føler seg mer levende, og hormonene blomstrer. Noen føler også økt seksuell appetitt på partneren hvis de går med et lite svermeri i magen. Men kunsten og utfordringen er å holde det på det nivået og ikke lenger. Har en ikke bremsene på, kan mye skje, f. eks. langt hjemmefra på seminar og lignende.

Når det er sagt, har jeg alltid vært av den mening at utroskap ikke trenger å være verdens undergang. Jeg kjenner mange par, og vet at for rundt 50% av disse har den ene eller begge vært utro. I de fleste tilfeller får partneren aldri vite noe. I noen tilfeller vet de det. Men ingen av de jeg kjenner har gått fra hverandre som følge av utroskap. Og da snakker jeg både om enkeltepisoder og hemmelige forhold over tid. Dette at alt kommer for en dag uansett, er ikke sant. Det er mye som forblir en godt bevart hemmelighet. Men dette er stort sett folk i 40-årene, jeg snakker ikke om de helt unge. Gjennom årenes løp kjenner jeg også mange som har gått fra herandre, men så vidt jeg vet har dette skjedd etter år med slitasje og krangling, og ikke forårsaket av utroskap.

Jeg har merket meg at mange her inne har et absolutt og fordømmende syn på utroskap: Skjer det, er det over og ut, uansett. Og "en gang utro, alltid utro" sies det.

Når en har levd en stund, finner en ut at verden er ikke så sort/hvit. Det går an å tilgi utroskap og komme seg videre. Og det er ingen uhelbredelig "sykdom". Mange mener også at det er feil å skylde på fylla. Der er jeg også uenig. For bremsene blir så mye dårligere når alkoholen påvirker oss, og personen der ved siden av oss blir stadig mer tiltrekkende og spennende jo lenger ned i flaska vi kommer. En annen sak er at selve sexen ofte blir en gedigen skuffelse, når en kommer så langt. Jeg bruker å si at det er mest spennnende mens vi har buksa på.

Selv har jeg vært utro flere ganger i den tida jeg var gift. Det samme var mannen min. Likevel var det ikke derfor vi ble skilt.

Det kan høres ut som om jeg forsvarer utroskap. Det er ikke meningen, men jeg mener det er feil å avbryte et forhold utelukkende på grunn av det hvis det ellers fungerer bra. Og si ikke at utroskap ikke kan forekomme i et godt forhold. Det blir for enkelt. Og som med andre kriser går det an å komme styrket ut av en slik påkjenning.

Dette ble mye om utroskap, og kanskje en avsporing i forhold til ditt innlegg.

Jeg sa til kjæresten min at alt var over og ut hvis han noen gang var utro. Da ville jeg ikke ha noe med han å gjøre. Men så skjedde det... og jeg fant ut, som du sa, at verden ikke var svart/hvit. Vi har klart å jobbe oss gjennom det, noe jeg aldri hadde trodd jeg kunne.

Det er mange som uttaler seg om utroskap uten å ha opplevd det selv, og det synes jeg blir feil. Mange av mine venninner som hadde nokså sterke meninger om han etter den episoden. Men de har ikke opplevd det selv. Ting blir ikke sånn som man regner med at de blir i slike situasjoner.