Fordommer (?) og nedvurdering av psykiske «utfordringer»…

[AnonymBruker]

F.eks:

- Det er noe feil/svakt ved en når det oppstår.

- Det som kan bli bedre ved kun samtaleterapi, burde en kunne tenke seg ut av helt på egen hånd også.

- Det er ens egen feil. 
 

Jeg kunne fortsatt.. Nei, dette er ikke en oppgitthet av noe jeg føler «samfunnet» sier, ei heller opplever eller tror at folk rundt meg mener.

Det er rett og slett mine egne tanker om meg selv 🙈 Jeg har aldri tenkt slik om andre! Og gjør det heller ikke nå. Men etter noen tøffe år, så befinner jeg meg plutselig i noen utfordringer selv. I følge fastlegen tror han jeg har moderat depresjon, og han mener jeg har en form for spiseforstyrrelse (litt uenige der altså..jeg er mer tilbøyelig til å nedskalere til «spiseutfordring»). Dette har pågått over en god stund, og etter hans anbefaling er jeg nå henvist til DPS, og allerede fått time der om ikke lenge. Ingen andre vet hva jeg strever med, med unntak av at mannen  vet om depresjonen (men vi snakker ikke om det, jeg klarer ikke).

Tenker jeg har plassert meg i denne situasjonen, spesielt mtp maten, synes det er veldig veldig flaut. Vil ikke at noen skal vite, bare komme meg ut selv. Er livredd for timen på DPS.. Jeg klarer ikke snakke om ting. 

Vet ikke om det er verst om hun ikke mener jeg har behov (da slipper jeg å snakke mer, men blir et tegn på at tankene mine stemmer - dette er bare teit og jeg burde klare å fikse selv) eller motsatt. 

Hva kan jeg forvente i en slik kartleggingstime?

Hvordan vil en fagperson takle at noen sliter veldig med å si ting? (så mye at jeg ofte opplever at hjernen blir fullstendig tømt for ord og meningsfulle tanker, helt blank, om jeg plutselig skal svare på noe vanskelig om meg selv).

Legen er visst en LIS. Kan jeg være trygg på at hun likevel er god til å snakke med folk? De har vel ikke noe særlig erfaring? (Det uroer meg ikke sånn faglig sett, tenker nyutdannede kan være veldig flinke - men de har vel ikke like mye erfaring i å lese folk..)

 

 

Anonymkode: 70e0c...2ea

[Eva Sofie]

Jeg tenker at nyutdannede helsepersonell kan være dyktige på sitt vis og sitte på kunnskap som eldre ikke har fått med seg på samme måte. Ofte er det å lese andre personer mer med personlig egnethet enn noe man klarer å øve seg opp til. Man lærer hva man kan se etter osv., men noen leger passer best som kirurger eller anestesi fremfor spesialisering i psykiatri  

Husk også at om det er noe LIS-legen tenker bør diskuteres med andre, tas du opp som case i et behandlerteam hvor man nettopp møtes for å samle hoder for å tenke bedre sammen, nye og erfarne terapeuter. Jeg vet at min terapeut, som har vært behandler i mer enn 20 år, har tatt mitt tilfelle inn i et slikt møte et par ganger i løpet av behandlerperioden. Det er for å få innspill om veien videre - uansett hvor kort eller lenge man har drevet med terapi.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

F.eks:

- Det er noe feil/svakt ved en når det oppstår.

- Det som kan bli bedre ved kun samtaleterapi, burde en kunne tenke seg ut av helt på egen hånd også.

- Det er ens egen feil. 
 

Jeg kunne fortsatt.. Nei, dette er ikke en oppgitthet av noe jeg føler «samfunnet» sier, ei heller opplever eller tror at folk rundt meg mener.

Det er rett og slett mine egne tanker om meg selv 🙈 Jeg har aldri tenkt slik om andre! Og gjør det heller ikke nå. Men etter noen tøffe år, så befinner jeg meg plutselig i noen utfordringer selv. I følge fastlegen tror han jeg har moderat depresjon, og han mener jeg har en form for spiseforstyrrelse (litt uenige der altså..jeg er mer tilbøyelig til å nedskalere til «spiseutfordring»). Dette har pågått over en god stund, og etter hans anbefaling er jeg nå henvist til DPS, og allerede fått time der om ikke lenge. Ingen andre vet hva jeg strever med, med unntak av at mannen  vet om depresjonen (men vi snakker ikke om det, jeg klarer ikke).

Tenker jeg har plassert meg i denne situasjonen, spesielt mtp maten, synes det er veldig veldig flaut. Vil ikke at noen skal vite, bare komme meg ut selv. Er livredd for timen på DPS.. Jeg klarer ikke snakke om ting. 

Vet ikke om det er verst om hun ikke mener jeg har behov (da slipper jeg å snakke mer, men blir et tegn på at tankene mine stemmer - dette er bare teit og jeg burde klare å fikse selv) eller motsatt. 

Hva kan jeg forvente i en slik kartleggingstime?

Hvordan vil en fagperson takle at noen sliter veldig med å si ting? (så mye at jeg ofte opplever at hjernen blir fullstendig tømt for ord og meningsfulle tanker, helt blank, om jeg plutselig skal svare på noe vanskelig om meg selv).

Legen er visst en LIS. Kan jeg være trygg på at hun likevel er god til å snakke med folk? De har vel ikke noe særlig erfaring? (Det uroer meg ikke sånn faglig sett, tenker nyutdannede kan være veldig flinke - men de har vel ikke like mye erfaring i å lese folk..)

 

 

Anonymkode: 70e0c...2ea

Den legen jeg har hatt best kontakt med noen gang, var en LIS-lege. Utrolig god på relasjonsbygging. Flink faglig også, og når hun var  usikker,  spurte hun bare en overlege.

Ellers er nok leger vandt med at det kan være vanskelig for pasienter å snakke. Kanskje du kan notere noe på forhånd?

Anonymkode: d7358...282

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

F.eks:

- Det er noe feil/svakt ved en når det oppstår.

- Det som kan bli bedre ved kun samtaleterapi, burde en kunne tenke seg ut av helt på egen hånd også.

- Det er ens egen feil. 
 

 

 

Anonymkode: 70e0c...2ea

Jeg synes det er selvkritiske og dømmende tanker du retter mot deg selv. Jeg tenker at om du ikke ville rettet disse påstandene mot andre som blir psykisk syke, med vilken god grunn har du da til å kunne rette de mot deg selv? Du er et menneske som har like mye verdi som andre, selv om du muligens vil ha innvendinger mot det.

Hvorfor tar vi ofte opp en sak med en venn, et familiemedlem e.l. om det er noe vi er litt usikker på hvordan vi skal gå frem? Det er selvsagt for å få den andres innspill. I terapi skjer dette i en formell setting og en terapeut er trent til å skulle få deg til å tenke alternativt. Vri om dine depressive tanker i en litt annen retning. Se andre muligheter.

Ofte kan det være lettere å snakke med en person som ikke står deg nær. Jeg selv tenker også at venner eller hjemme/med samboer skal være et fristed for psykiatri og mine vansker. Vi støtter hverandre som par ellers i hverdagenns motgang og medgang, men det er terapeuten min som får mine vansker servert på kontoret.

At det er din skyld... Det er å påta seg et vel stort ansvar. Er det ditt ansvar at du fikk den oppveksten du fikk? At mennesker har gjort det de har gjort mot deg? Vi er alle sammen et produkt av våre erfaringer og levd liv, til syvende og sist, og det har lite å gjøre med å være sterk eller svak, men hvordan man håndterer motgang i livet og hvilket nettverk man har rundt seg.

Å klandre seg selv er en mestringsstrategi det også, men den er lite hensiktsmessig om man ønsker å bli bedre og komme seg videre. Men det ligger dessverre i menneskets natur å ransake seg selv om en ikke finner andre fornuftige forklaringer på noe som har skjedd... "Hadde ikke jeg dratt på jobb den dagen, hadde h*n kanskje levd i dag" er typiske selvanklager vi alle kan lage oss - inkl. psykologer og psykiatere som jobber med dette til daglig lager slike tanker i hodet sitt når tilfellet oppstår. Kunsten er å jobbe seg ut av det.

Vel, dette var en avsporing. Beklager...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Den legen jeg har hatt best kontakt med noen gang, var en LIS-lege. Utrolig god på relasjonsbygging. Flink faglig også, og når hun var  usikker,  spurte hun bare en overlege.

Ellers er nok leger vandt med at det kan være vanskelig for pasienter å snakke. Kanskje du kan notere noe på forhånd?

Anonymkode: d7358...282

Takk 😊 ja, det handler nok mye om personlighet og kjemi. Satser på at det klaffer sånn noenlunde 🤞 

Eva Sofie skrev (18 timer siden):

Hvorfor tar vi ofte opp en sak med en venn, et familiemedlem e.l. om det er noe vi er litt usikker på hvordan vi skal gå frem? Det er selvsagt for å få den andres innspill. I terapi skjer dette i en formell setting og en terapeut er trent til å skulle få deg til å tenke alternativt. Vri om dine depressive tanker i en litt annen retning. Se andre muligheter.

Tusen takk for mange gode refleksjoner! ❤️ Skal prøve å se det på denne måten, det var et lurt utgangspunkt. 
Jeg klandrer ikke meg selv for selve depresjonen, det er nå en sak..og ikke så veldig vanskelig å forstå ut fra situasjonen forsåvidt. Det er mest det med å la meg selv daglig ta dårlige valg mtp mat..å finne mestring i å ikke spise når jeg ikke er 15 år liksom, og vet så mye bedre. Da burde jeg kunne snu. Og det kan jeg når som helst, jeg bare vil ikke. 🙄 og det er udiskutabelt egen feil og jeg vil ikke snakke om det. Jaja, forhåpentligvis blir det mest fokus på det andre. 
 

Uansett, ville bare si takk for at du tok deg tid til å skrive så mye - og at jeg synes du sier mye klokt! 🌸

Anonymkode: 70e0c...2ea

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 26.8.2022 den 9.15):

Det er mest det med å la meg selv daglig ta dårlige valg mtp mat..å finne mestring i å ikke spise når jeg ikke er 15 år liksom, og vet så mye bedre. Da burde jeg kunne snu. Og det kan jeg når som helst, jeg bare vil ikke. 🙄

Du er fremdeles, og det kan jeg si er udiskutabelt, svært streng mot deg selv. Jeg får et inntrykk av at du ser på deg selv som en dommer, og sier at "det er rett, det er galt og det er galt valgt i dag". Vi mennesker er en gang slik at vi har fri vilje, og det innebærer også at vi står (heldigvis) fritt til å velge hva vi vil spise og når. F.eks. vet de fleste av Norges befolkning det overordnede av hva Helsemyndighetene anbefaler befolkningen å spise for å opprettholde en sunn helse og vekt: Lavt inntak av salt, sukker, alkohol, rødt kjøtt, bearbeidet kjøtt, mer av fisk, hvit kjøtt, grønnsaker/frukt, mer fullkorn enn hvit mel (eller hva det heter...) m.m. og på toppen av det kommer alle de 10-talls trendene som flyter forbi i en stor elv...

Hadde det ikke vært vanskelig å ta de store valgene i dag, hadde ikke ca. 25% av den voksne befolkningen i Norge i dag blitt definert som overvektige (BMI >30). Det er jo fordi vi fristes til å gjøre andre valg.  Et av valgene kan være å bruke tiden på den dingsen du leser på nå, istedenfor å lage deg mat. Da fristes vi til å bli sittende å scrolle på skjermene - og den ber stadig om din oppmerksomhet uten at du selv har bedt den om det. Nå er ikke ditt problem overvekt, men å få i deg riktig og nok mat, om jeg gjetter riktig, men det er like vanskelig å hanskes med det som f.eks. overspising. Begge deler har med følelser å gjøre - i mange tilfeller.

Dette ble mye rot, og jeg fikk ikke ned det jeg ønsker å si på en strukturert måte. Om du likevel får noe vettugt ut av det, så er du dyktig. Slik går det i blant når man selv har mye halvtenkte tanker 😅

AnonymBruker skrev (På 26.8.2022 den 9.15):

og det er udiskutabelt egen feil og jeg vil ikke snakke om det. Jaja, forhåpentligvis blir det mest fokus på det andre. 
 

 

Anonymkode: 70e0c...2ea

Mulig du bør revurdere hva du vil snakke med terapeuten din om? Ofte er det liten nytte i å danse rundt grøten, men det er selvsagt mest bekvemt. Effekten er ofte ikke den samme.

For egen del er det ofte en god innfallsvinkel, om jeg skal snakke om vanskelige emner med terapeuten, å snakke med ham om nettopp hvorfor jeg opplever det som vanskelig. Men det forutsetter full ærlighet fra min side og tro på at terapeuten kan og vil hjelpe meg, og at han tåler det jeg har å si. Om du er i tvil, så spør?

I forrige time beskyttet jeg min egen terapeut fra det jeg selv hadde på hjertet - den eneste det går utover, til syvende og sist, er meg selv, og en terapeut som ikke forstår noen ting av hva som egentlig foregår... Det fine med å gjennomgå en slik time, er at jeg lærer av det til senere, og vil forhåpentligvis ikke gjenta det.

[AnonymBruker]

@Eva Sofie

Igjen - tusen takk for lange, utfyllende, tankevekkende svar ❤️ Jeg har lest mange ganger, og prøver å snu tankene litt. Setter enormt pris på at du tok deg tid! 😊

Anonymkode: 70e0c...2ea