han sier han skal gå fra kona...

[Gjest ikke denne gang]

denne er vel klassisk.... Hadde ALDRI ALDRI trodd det skulle gjelde meg!

Vel, vi var to som levde i hvert vårt DÅRLIGE ekteskap, med barn. Kjente hverandre bare såvidt før det virkelig sa PANG. Vi var begge utro for første gang i vårt liv, trodde at det skulle bli med det, fordi vi bodde veldig langt fra hverandre. Jeg tenkte at jeg bare skulle LEVE et lite øyeblikk, dette var mitt livs eventyr, og så tilbake til det gledesløse samlivet med en ektemann som ikke alltid var så snill...

Vel, vi holdt littegrann kontakt likevel, og ganske fort så fant vi ut at dette var den STORE kjærligheten, som jeg trodde jeg hadde mistet troen på! Vi passer så utrolig godt sammen!

Det fikk meg til å innse hvordan jeg VIRKELIG hadde det i hverdagen, og jeg separerte meg fra min mann, har ikke angret på det. Nå er jeg ihvertfall MEG SELV, og har det mye bedre som menneske.

Han fant ut at han greide heller ikke å leve sammen med sin kone, heller, men av div praktiske årsaker så var vi enige om at han skulle vente en liten stund med det. NÅ har imidlertid tiden kommet!

Og så er han REDD. Han tør ikke si at han har truffet en annen, og føler at han ikke klarer å begrunne bruddet godt nok. De har snakket endel om sitt dårlige samliv før, men hun bare avfeier alt han sier og påstår at alt er bra. Selv om det er helt DØDT mellom dem, det er bare som en bedrift, der en pen fasade er viktigst (for henne). Hun vil vel ikke miste "pakken" sin, men å være en god kone virker hun lite interessert i... Hun har dessuten antydet at dersom hun blir alene, så tar hun med seg barna og flytter til en annen kant av landet! Jeg må understreke at hun har det flott der hun bor nå, med mange venner og noe familie rundt seg, kunne forstått det hvis hun vantrivdes, men det gjør hun ikke... Dessuten er han en fantastisk far! Kanskje hun bare sier det for å skremme ham fra slike tanker, men det triste er jo at det er akkurat det hun klarer!!

Ihvertfall så har han gått rundt og prøvd og prøvd å få seg til å si det, ordentlig, at han vil ut av dette. Men han har ikke klart det. Ennå så sier han at han elsker meg, han virkelig VIL ha meg, og at han IKKE vil fortsette det ekteskapet UANSETT, bare at han er REDD henne... Jeg kjenner henne ikke særlig godt, men hun virker litt "bitchy"...

Det er sikkert noen her som kunne tenke seg å fordømme oss, at det er synd å skilles begge to, ikke minst for ungenes skyld. JEG VET ALT DET, spar meg... Mine unger ser ihvertfall ut til å takle bruddet helt fint, og tanken er jo at alle skal få det veldig bra når vi har fått ordnet opp! Jeg mener dessuten at det ikke er bra for ungene å vokse opp i en så negativ atmosfære, med foreldre som slett ikke trives!

Det jeg gjerne vil høre om, er om noen har noen gode råd. Hva kan jeg gjøre for å oppmuntre ham, hvordan skal han få fortalt det? Han vil ikke fortelle om meg nå, i redsel for at hun blir enda sintere... Selv om hun selvfølgelig må få vite at han har funnet en annen etterhvert...

Dette er den STORE kjærligheten, vi kan ikke miste den!!!

[Gjest brutus]

Du tenker vel mye på ham, syns jeg.

Hva med deg? Hvordan vil DU ha det?

Du må også stille krav til ham.

"Han er redd?!??!" Hva er det for noe tøv?

Når det gjelder det at hun vil flytte og ta ungene med seg, så er det en risiko han må ta. Sånn er det bare. (Men hvis hun tenker på ungene, så gjør hun jo ikke det)

Og det er lett å skylde på at han venter for ungene sin skyld.

Du kan: bli gravid

Eller DU kan si det til henne, for du er vel ikke redd henne?

Lykke til!

[Gjest nonan]

Ja, det er nok slik at noen kan presse den andre i et parforhold ved hjelp av barna. Og det er desverre veldig trist. Men...

Det er jo en del regler som gjelder. Og for å finne ut av hvordan han bør gjøre det. Kan han kontakte foreningen 2 foreldre. www.f2f.no

Da vet han i hvertfall hva hun kan og ikke kan gjøre. Og det kan hjelpe en god del. Det er alltid skummelt det man ikke vet noe særlig om.

[Gjest Alisa]

Sitat: "Ihvertfall så har han gått rundt og prøvd og prøvd å få seg til å si det, ordentlig, at han vil ut av dette. Men han har ikke klart det. Ennå så sier han at han elsker meg, han virkelig VIL ha meg, og at han IKKE vil fortsette det ekteskapet UANSETT, bare at han er REDD henne... Jeg kjenner henne ikke særlig godt, men hun virker litt "bitchy"...

Les selv hva slags tøv av noen unnskyldninger dette er. ???? Han vil ha i pose og sekk og du biter selvfølgelig rett på. Hadde han hatt det så ille som han sier så er det vel ike noe å lure på? Du er jo der og vil ha han, så hva er EGENTLIG problemet? Det med at kona truer med ungene kan ikke han gjøre noe med uansett.

Tull og tøys, sier nå jeg.....

Men lykke til, det kan du trenge )

Been there

[Gjest nunnu]

Du tenker vel mye på ham, syns jeg.

Hva med deg? Hvordan vil DU ha det?

Du må også stille krav til ham.

"Han er redd?!??!" Hva er det for noe tøv?

Når det gjelder det at hun vil flytte og ta ungene med seg, så er det en risiko han må ta. Sånn er det bare. (Men hvis hun tenker på ungene, så gjør hun jo ikke det)

Og det er lett å skylde på at han venter for ungene sin skyld.

Du kan: bli gravid

Eller DU kan si det til henne, for du er vel ikke redd henne?

Lykke til!

Takk for tipsene.

Jeg har selvfølgelig tenkt tanken på det du foreslår, men synes det er en dårlig start på et forhold hvis jeg skal gå bak ryggen på ham!

Jeg personlig er ikke redd for kona, men er redd for å ødelegge for mye ifbm ungene! Poenget hans er jo at han vil gjøre det mest mulig "skånsomt", vil gjøre henne minst mulig sint.... Men jeg tror nå at det ikke gjør store forskjellen, en skilsmisse ER traumatisk for de fleste uansett... Og det kan få frem de verste sider i mange...

Det blir liksom feil å få barn av en sånn grunn! Vi har jo allerede barn på hver vår kant. Nå er det ikke umulig at vi likevel vil ha et til, sammen, en gang, men da vil jeg helst at vi begge skal være klare for det.

Jeg tror også at han ville blitt forbannet om jeg fortalte det til henne...

Dessuten har jeg ikke spesielt lyst til å bli "syndebukk" blant alle venner og kjente, synes at han skal ordne opp i det ekteskapet SELV...

Jeg har begynt å stille LITT krav, har faktisk gitt ham en tidsfrist. Han virket nesten litt lettet da jeg sa det, trengte et spark bak, men så er spørsmålet om han greier det innen fristen da. Tenk om jeg må gjøre alvor av trusselen om å gi ham opp??!!! Men han sa faktisk at han trodde han skulle klare det...

Tanken på å miste ham er uutholdelig. Det er tilogmed andre som gjerne kunne tenke seg å ta over etter ham, men jeg bryr meg ikke. Det er bare ham jeg elsker!

[Gjest ikke denne gang]

Takk for tipsene.

Jeg har selvfølgelig tenkt tanken på det du foreslår, men synes det er en dårlig start på et forhold hvis jeg skal gå bak ryggen på ham!

Jeg personlig er ikke redd for kona, men er redd for å ødelegge for mye ifbm ungene! Poenget hans er jo at han vil gjøre det mest mulig "skånsomt", vil gjøre henne minst mulig sint.... Men jeg tror nå at det ikke gjør store forskjellen, en skilsmisse ER traumatisk for de fleste uansett... Og det kan få frem de verste sider i mange...

Det blir liksom feil å få barn av en sånn grunn! Vi har jo allerede barn på hver vår kant. Nå er det ikke umulig at vi likevel vil ha et til, sammen, en gang, men da vil jeg helst at vi begge skal være klare for det.

Jeg tror også at han ville blitt forbannet om jeg fortalte det til henne...

Dessuten har jeg ikke spesielt lyst til å bli "syndebukk" blant alle venner og kjente, synes at han skal ordne opp i det ekteskapet SELV...

Jeg har begynt å stille LITT krav, har faktisk gitt ham en tidsfrist. Han virket nesten litt lettet da jeg sa det, trengte et spark bak, men så er spørsmålet om han greier det innen fristen da. Tenk om jeg må gjøre alvor av trusselen om å gi ham opp??!!! Men han sa faktisk at han trodde han skulle klare det...

Tanken på å miste ham er uutholdelig. Det er tilogmed andre som gjerne kunne tenke seg å ta over etter ham, men jeg bryr meg ikke. Det er bare ham jeg elsker!

javel, så er jeg nunnu, da...

[Gjest brutus]

Takk for tipsene.

Jeg har selvfølgelig tenkt tanken på det du foreslår, men synes det er en dårlig start på et forhold hvis jeg skal gå bak ryggen på ham!

Jeg personlig er ikke redd for kona, men er redd for å ødelegge for mye ifbm ungene! Poenget hans er jo at han vil gjøre det mest mulig "skånsomt", vil gjøre henne minst mulig sint.... Men jeg tror nå at det ikke gjør store forskjellen, en skilsmisse ER traumatisk for de fleste uansett... Og det kan få frem de verste sider i mange...

Det blir liksom feil å få barn av en sånn grunn! Vi har jo allerede barn på hver vår kant. Nå er det ikke umulig at vi likevel vil ha et til, sammen, en gang, men da vil jeg helst at vi begge skal være klare for det.

Jeg tror også at han ville blitt forbannet om jeg fortalte det til henne...

Dessuten har jeg ikke spesielt lyst til å bli "syndebukk" blant alle venner og kjente, synes at han skal ordne opp i det ekteskapet SELV...

Jeg har begynt å stille LITT krav, har faktisk gitt ham en tidsfrist. Han virket nesten litt lettet da jeg sa det, trengte et spark bak, men så er spørsmålet om han greier det innen fristen da. Tenk om jeg må gjøre alvor av trusselen om å gi ham opp??!!! Men han sa faktisk at han trodde han skulle klare det...

Tanken på å miste ham er uutholdelig. Det er tilogmed andre som gjerne kunne tenke seg å ta over etter ham, men jeg bryr meg ikke. Det er bare ham jeg elsker!

Flott at du har gitt ham en tidsfrist!

Håper det ikke var altfor langt fram i tid...

Hvis han ikke overholder tidsfristen, SÅ kan du si det til henne. Du trenger ikke gå bak ryggen hans. Du kan si til ham at det er det som kommer til å skje. (Selvsagt bare hvis han fremdeles sier at det er deg han er glad i)

Skjønner at det med graviditeten var et dårlig forslag.

Til hans forsvar, så vet jeg at menn lar seg helt blinde av barnemorens trusler om å "ødelegge" forholdet til ungene. Og det har de jo ofte mulighet for. Så det gjelder at han sjekker hvilke rettigheter han har. Og hvorfor skal HUN få ungene?

Men jeg skjønner ikke hvorfor hun skulle bli mindre sint om en måned eller et år?

Nei, han må bestemme seg. Og du må vise at du mener det. Holder han ikke tidsfristen nå - så går du!

Du kan jo gi ham en ny sjanse når han har fått savne deg noe forferdelig en stund.

[Gjest ikke denne gang]

Flott at du har gitt ham en tidsfrist!

Håper det ikke var altfor langt fram i tid...

Hvis han ikke overholder tidsfristen, SÅ kan du si det til henne. Du trenger ikke gå bak ryggen hans. Du kan si til ham at det er det som kommer til å skje. (Selvsagt bare hvis han fremdeles sier at det er deg han er glad i)

Skjønner at det med graviditeten var et dårlig forslag.

Til hans forsvar, så vet jeg at menn lar seg helt blinde av barnemorens trusler om å "ødelegge" forholdet til ungene. Og det har de jo ofte mulighet for. Så det gjelder at han sjekker hvilke rettigheter han har. Og hvorfor skal HUN få ungene?

Men jeg skjønner ikke hvorfor hun skulle bli mindre sint om en måned eller et år?

Nei, han må bestemme seg. Og du må vise at du mener det. Holder han ikke tidsfristen nå - så går du!

Du kan jo gi ham en ny sjanse når han har fått savne deg noe forferdelig en stund.

Tidsfristen var på en måned, og nå er det 8 dager igjen... Han hadde uansett tenkt å vente til påskeferien var slutt, men NÅ er jeg spent... Tør ikke mase for mye heller!

Nei, det er vel ikke noe som blir enklere senere, han leter vel etter den forsiktigste måten å si det på, som hun likevel ikke bare kan avfeie...

Det har ikke akkurat HJULPET at en kollega av ham nettopp har vært igjennom en sinnssyk skislmisserunde, han har fått servert fæle historier om hva kvinnfolka kan finne på (om det er 100 % sant vet jeg ikke, men det er jo skremmende uansett...)

Lurer på om jeg skal TØR å komme med en vag liten trussel om å sladre... Synes det er stygt, det er egentlig ikke min stil! Men hensikten helliger midlet?? Huff...

[Gjest brutus]

Tidsfristen var på en måned, og nå er det 8 dager igjen... Han hadde uansett tenkt å vente til påskeferien var slutt, men NÅ er jeg spent... Tør ikke mase for mye heller!

Nei, det er vel ikke noe som blir enklere senere, han leter vel etter den forsiktigste måten å si det på, som hun likevel ikke bare kan avfeie...

Det har ikke akkurat HJULPET at en kollega av ham nettopp har vært igjennom en sinnssyk skislmisserunde, han har fått servert fæle historier om hva kvinnfolka kan finne på (om det er 100 % sant vet jeg ikke, men det er jo skremmende uansett...)

Lurer på om jeg skal TØR å komme med en vag liten trussel om å sladre... Synes det er stygt, det er egentlig ikke min stil! Men hensikten helliger midlet?? Huff...

Uff, da har du noen spennende dager foran deg....!

Den kollegahistorien har nok ikke hjulpet, nei! Men det blir jo mer og mer vanlig å dele omsorgen for barna. Og grunnen til at ekteskapet oppløses betyr jo ingenting mht hvem som får ungene. Og så får han prøve å huske at selv om hun blir såret og sint i begynnelsen, så KAN det jo hende hun ser på barnas beste etterhvert.

Syns ikke du skal gå og si det til henne hvis det byr deg helt imot. Du får vente til du blir sint nok : )

Men jeg syns du skal la være å treffe ham helt til han har gjort noe med saken. (Jeg tror nemlig ikke han gjør det innen den fristen. Ikke fordi han ikke er glad i deg, men fordi han utsetter og utsetter det ubehagelige så lenge han kan. Og det er i grunnen opp til deg hvor lenge han kan få lov til det.

Nei, nå får vi bare vente og se. Men ikke ha for store forhåpninger..... Du må ikke bli helt knust om ingenting skjer. Bare vis ham at du mener det. Og gi ham kanskje EN sjanse til. For du kan vel ikke fortsette å vente i det uendelige?