På tide å innse at ikke alt kan behandles

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har engstelig og unnvikende Pf og syns det er tungt å levd med dette....hverdag med mye negative tanker og ubehag i sosiale situasjoner, depresjon og angst. Er nå midt i 50 årene.... 

Har alltid vært den stille personen i hjørnet, og har alltid slitt med å akseptere dette og har mye lidelse pga dette. 

Kan snart ikke huske alle de behandlere jeg har hatt, og alle personene jeg har møtt i ulike terapi grupper gjennom mer enn 25 år. 

Jeg kan ikke si at noen disse behandlinger klarer å endre min personlighet eller mitt  negative selvbilde. Det virker nesten medfødt.

Er det i hele tatt noe vitenskaplig grunnlag som underbygger at man forandre dette ved ulike terapiformer eller ved å ta antidepressive? 

Skal prøve en ny behandler igjen, men kjenner inni meg at jeg har mere tro på enda en omgang 

Bør man rett slett akseptere at noen ting rett og slett ikke lar seg behandle, og heller innrette livet sitt så godt man kan?

Anonymkode: 17a7b...c87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hei! Jeg har engstelig og unnvikende Pf og syns det er tungt å levd med dette....hverdag med mye negative tanker og ubehag i sosiale situasjoner, depresjon og angst. Er nå midt i 50 årene.... 

Har alltid vært den stille personen i hjørnet, og har alltid slitt med å akseptere dette og har mye lidelse pga dette. 

Kan snart ikke huske alle de behandlere jeg har hatt, og alle personene jeg har møtt i ulike terapi grupper gjennom mer enn 25 år. 

Jeg kan ikke si at noen disse behandlinger klarer å endre min personlighet eller mitt  negative selvbilde. Det virker nesten medfødt.

Er det i hele tatt noe vitenskaplig grunnlag som underbygger at man forandre dette ved ulike terapiformer eller ved å ta antidepressive? 

Skal prøve en ny behandler igjen, men kjenner inni meg at jeg har mere tro på enda en omgang 

Bør man rett slett akseptere at noen ting rett og slett ikke lar seg behandle, og heller innrette livet sitt så godt man kan?

Anonymkode: 17a7b...c87

All verdens terapi hjelper lite/ingenting med mindre du er motivert for endring og jobber med deg selv mellom timene.

Anonymkode: 6ab3b...e0a

[Gjest Hurja]

Hva har behandlingen gått ut på? I mltt tilfelle har jeg erfart at eksponering og trening i sosiale situasjoner er helt nødvendig i kombinasjon med veiledning/terapi. 

[kupton]

Jeg kan fortelle hva en av Norges fremste på området sa om dette (Prof Nordahl, NTNU).  Ved sosial fobi kan storparten av behandlingen gjøres i terapirommet. Ved engstelig/unnvikende pf må mer enn halvparten av arbeidet gjøres av pasienten selv ved eksponering i RL.

Du vil nok ikke bli bedre ved enda flere timer på et psykologkontor. Du må utfordre deg og gjøre ting som er langt utenfor din komfortsone. Dette må du gjøre regelmessig og over lang tid. Så kan dere snakke om hvordan det var og hva som skal være neste steg i timene.

Jeg kan fortelle om et kasus - ikke fra min behandlerpraksis, men fra min fritid.  Jeg gikk på dykkerkurs. I elevgruppen var det en kvinne på 39 år som fortalte om seg selv. Hun fortalte om en typisk engstelig/unnvikende person. Hun foraktet å være slik, og hun hadde bestemt seg for å endre dette før hun ble 40. Hun hadde startet med å gå alene på turer i skogen. Deretter hadde hun begynt med toppturer og hadde vært på flere topper over 2000m. Dykking var skremmende, men hun mente det var en skikkelig utfordring som ville føles som mestring om hun besto kurset og prøven. I starten var hun den av oss åtte som hadde mest problemer, men ved hjelp at en meget dyktig instruktør, vant hun over angsten sin, gjennomførte kurset og fikk sitt dykkersertifikat. Hun følte hun var på god vei til å nå målet sitt. Imponerende synes jeg. Men belønningen hennes var klart økt livskvalitet i alle livets situasjoner.

[Gjest Hurja]

kupton skrev (5 minutter siden):

Jeg kan fortelle hva en av Norges fremste på området sa om dette (Prof Nordahl, NTNU).  Ved sosial fobi kan storparten av behandlingen gjøres i terapirommet. Ved engstelig/unnvikende pf må mer enn halvparten av arbeidet gjøres av pasienten selv ved eksponering i RL.

Du vil nok ikke bli bedre ved enda flere timer på et psykologkontor. Du må utfordre deg og gjøre ting som er langt utenfor din komfortsone. Dette må du gjøre regelmessig og over lang tid. Så kan dere snakke om hvordan det var og hva som skal være neste steg i timene.

Jeg kan fortelle om et kasus - ikke fra min behandlerpraksis, men fra min fritid.  Jeg gikk på dykkerkurs. I elevgruppen var det en kvinne på 39 år som fortalte om seg selv. Hun fortalte om en typisk engstelig/unnvikende person. Hun foraktet å være slik, og hun hadde bestemt seg for å endre dette før hun ble 40. Hun hadde startet med å gå alene på turer i skogen. Deretter hadde hun begynt med toppturer og hadde vært på flere topper over 2000m. Dykking var skremmende, men hun mente det var en skikkelig utfordring som ville føles som mestring om hun besto kurset og prøven. I starten var hun den av oss åtte som hadde mest problemer, men ved hjelp at en meget dyktig instruktør, vant hun over angsten sin, gjennomførte kurset og fikk sitt dykkersertifikat. Hun følte hun var på god vei til å nå målet sitt. Imponerende synes jeg. Men belønningen hennes var klart økt livskvalitet i alle livets situasjoner.

Det er min erfaring også. 

[ISW]

Min erfaring med å ha en psykisk lidelse er at man ikke kan se behandlingsresultater som 0 eller 1. Altså ingen bedring eller helt frisk. Jeg tror dette er særlig relevant med personlighetsforandringer. Det er ikke som en infeksjon hvor man får antibiotika og blir kvitt infeksjonen, eller ikke. 

Jeg vil si at jeg nå med god behandling har blitt 80% frisk fra panikkangst og tvang. Jeg har fortsatt angsttilløp, og fortsatt en del tanker jeg tidligere ville sett på som plagsomme. Men jeg tenker at jeg har funnet et punkt der jeg har lite bivirkninger, en del effekt, og lært meg å leve med angsten. Men jeg har fortsatt mer angst enn en som ikke har angst. 

En med engstelig/unnvikende pf vil nok ofte kunne ha gjenværende trekk men livet kan bli veldig mye bedre.

Endret 5. september 2022 av ISW

[Gjest Hurja]

ISW skrev (25 minutter siden):

Min erfaring med å ha en psykisk lidelse er at man ikke kan se behandlingsresultater som 0 eller 1. Altså ingen bedring eller helt frisk. Jeg tror dette er særlig relevant med personlighetsforandringer. Det er ikke som en infeksjon hvor man får antibiotika og blir kvitt infeksjonen, eller ikke. 

Jeg vil si at jeg nå med god behandling har blitt 80% frisk fra panikkangst og tvang. Jeg har fortsatt angsttilløp, og fortsatt en del tanker jeg tidligere ville sett på som plagsomme. Men jeg tenker at jeg har funnet et punkt der jeg har lite bivirkninger, en del effekt, og lært meg å leve med angsten. Men jeg har fortsatt mer angst enn en som ikke har angst. 

En med engstelig/unnvikende pf vil nok ofte kunne ha gjenværende trekk men livet kan bli veldig mye bedre.

Jeg var ekstremt sjenert og sky før behandling. Og jeg jobbet alene på kveldstid for å unngå folk, kun slik greide jeg å stå i jobb. 
Nå er jeg oppegående i høy grad på jobb der jeg treffer mange mennesker hele dagen og jobber på dagtid. Jeg har også tatt på meg lederansvar når teamleder er borte. I forrige jobb ble jeg kåret til årets medarbeider. Jeg har bygget meg opp. Mot alle odds egentlig. Og jeg har diagnosen i kombinasjon med sosial angst. 

[Janvl]

Hurja skrev (2 timer siden):

Hva har behandlingen gått ut på? I mltt tilfelle har jeg erfart at eksponering og trening i sosiale situasjoner er helt nødvendig i kombinasjon med veiledning/terapi. 

Jeg har prøvd alt det jeg har fått gjennom psykiatrien, dvs ganske mange omganger med gruppeterapi kombinert med individuell oppfølging. For  Jeg har jobbet 100% i alle år, og eksponeres daglig for kontakt med kollegaer. jeg prøver også opprettholde sosialt liv utenom jobb, men det å være på jobb koster meg såpass mye følelsesmessig, så jeg er ofte utslitt når jeg kommer hjem. 

Jeg kan med min egen vilje styre mine handlinger, feks velge å gå på jobb, eller velge å bli med på en sosial aktivitet osv

Desverre kan jeg ikke på samme måte velge eller styre mine følelser, og fortie den stemmen inne meg som konstant forer meg med negative tanker. 

Eksponering har noen ganger gitt meg god hjelp hvis jeg i den aktuelle situasjon faktisk klarer å fungere ok sosialt. Ofte er jeg så hemmet og innelukket at jeg ikke klarer å rette oppmerksomheten på de rundt meg og få med hva folk snakker om. Blir sittende alene uten å delta. Og da blir eksponeringen en negativ erfaring som forverrer mitt selvbilde i stedet for å styrke det og gi meg mestringsevne.

Godt å høre at mange har klart å bedre sitt liv med god behandling og egeninnsats😊👌

[Everybody]

Det er ikke alltid sosial fobi/unnvikende pf som er årsaken til at man sliter sosialt. Det kan være andre ting som depresjon, ADHD, OCD, psykose. Da nytter det ikke med eksponering for å bli bedre, da må man ha medisiner.

[AnonymBruker]

Hurja skrev (1 time siden):

Jeg var ekstremt sjenert og sky før behandling. Og jeg jobbet alene på kveldstid for å unngå folk, kun slik greide jeg å stå i jobb. 
Nå er jeg oppegående i høy grad på jobb der jeg treffer mange mennesker hele dagen og jobber på dagtid. Jeg har også tatt på meg lederansvar når teamleder er borte. I forrige jobb ble jeg kåret til årets medarbeider. Jeg har bygget meg opp. Mot alle odds egentlig. Og jeg har diagnosen i kombinasjon med sosial angst. 

Men har du fremdeles disse diagnosene når du klarer det du klarer? 

Anonymkode: 412b8...6d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hei! Jeg har engstelig og unnvikende Pf og syns det er tungt å levd med dette....hverdag med mye negative tanker og ubehag i sosiale situasjoner, depresjon og angst. Er nå midt i 50 årene.... 

Har alltid vært den stille personen i hjørnet, og har alltid slitt med å akseptere dette og har mye lidelse pga dette. 

Kan snart ikke huske alle de behandlere jeg har hatt, og alle personene jeg har møtt i ulike terapi grupper gjennom mer enn 25 år. 

Jeg kan ikke si at noen disse behandlinger klarer å endre min personlighet eller mitt  negative selvbilde. Det virker nesten medfødt.

Er det i hele tatt noe vitenskaplig grunnlag som underbygger at man forandre dette ved ulike terapiformer eller ved å ta antidepressive? 

Skal prøve en ny behandler igjen, men kjenner inni meg at jeg har mere tro på enda en omgang 

Bør man rett slett akseptere at noen ting rett og slett ikke lar seg behandle, og heller innrette livet sitt så godt man kan?

Anonymkode: 17a7b...c87

Er det dps du nå skal inn til igjen å få ny behandler? 

Jeg mener det høres bare litt rart ut om det samme dps'et lar en person gå i 25år i behandling når det ikke har virket. 

Anonymkode: 7b44b...7a8

[Gjest Hurja]

Janvl skrev (6 timer siden):

Jeg har prøvd alt det jeg har fått gjennom psykiatrien, dvs ganske mange omganger med gruppeterapi kombinert med individuell oppfølging. For  Jeg har jobbet 100% i alle år, og eksponeres daglig for kontakt med kollegaer. jeg prøver også opprettholde sosialt liv utenom jobb, men det å være på jobb koster meg såpass mye følelsesmessig, så jeg er ofte utslitt når jeg kommer hjem. 

Jeg kan med min egen vilje styre mine handlinger, feks velge å gå på jobb, eller velge å bli med på en sosial aktivitet osv

Desverre kan jeg ikke på samme måte velge eller styre mine følelser, og fortie den stemmen inne meg som konstant forer meg med negative tanker. 

Eksponering har noen ganger gitt meg god hjelp hvis jeg i den aktuelle situasjon faktisk klarer å fungere ok sosialt. Ofte er jeg så hemmet og innelukket at jeg ikke klarer å rette oppmerksomheten på de rundt meg og få med hva folk snakker om. Blir sittende alene uten å delta. Og da blir eksponeringen en negativ erfaring som forverrer mitt selvbilde i stedet for å styrke det og gi meg mestringsevne.

Godt å høre at mange har klart å bedre sitt liv med god behandling og egeninnsats😊👌

«Desverre kan jeg ikke på samme måte velge eller styre mine følelser, og fortie den stemmen inne meg som konstant forer meg med negative tanker» 

Jeg tenker at det må være her fokuset må være i behandlingen (og helst kombinert med sosial trening) - at du jobber med følelsene der du korrigerer dem med fornuftige, alternative tanker (som behandleren hjelper deg med i timene) mens du er i situasjonen. Du må jobbe med det. Hvor godt fokus har dere hatt på det området?

[Gjest Hurja]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Men har du fremdeles disse diagnosene når du klarer det du klarer? 

Anonymkode: 412b8...6d1

Diagnosen pf ble fjernet fordi jeg ble friskmeldt. Jeg husker ikke om sosial angst ble det. 

Endret 6. september 2022 av Hurja

[Janvl]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Er det dps du nå skal inn til igjen å få ny behandler? 

Jeg mener det høres bare litt rart ut om det samme dps'et lar en person gå i 25år i behandling når det ikke har virket. 

Anonymkode: 7b44b...7a8

Det meste av behandlingen jeg har fått har nok vært "symptom" behandling, det meste for sosialangst og depresjon. Pga økonomi har det meste av behandlingen vært det som tilbys av det offentlige gjennom fastlege.

Så vidt jeg vet er det lite med tilbud som retter seg direkte mot engstelig og unnvikende Pf,. Etter det jeg kan lese meg til er det først de siste årene har kommet noen tilbud her. 

Det er nok  desverre mange som har et livsløp gjennom systemet uten at det gir noen bedring. 

[Gjest Hurja]

Janvl skrev (3 timer siden):

Det meste av behandlingen jeg har fått har nok vært "symptom" behandling, det meste for sosialangst og depresjon. Pga økonomi har det meste av behandlingen vært det som tilbys av det offentlige gjennom fastlege.

Så vidt jeg vet er det lite med tilbud som retter seg direkte mot engstelig og unnvikende Pf,. Etter det jeg kan lese meg til er det først de siste årene har kommet noen tilbud her. 

Det er nok  desverre mange som har et livsløp gjennom systemet uten at det gir noen bedring. 

Trenger man terapi rettet mot en spesifikk lidelse for å få god hjelp eller ha nytte av behandlingen?

Endret 6. september 2022 av Hurja

[AnonymBruker]

Hurja skrev (1 minutt siden):

Trenger man terapi rettet mot en spesifikk lidelse for å få god hjelp eller ha nytte av behandlingen?

En liten avsport men så kjekt å se deg igjen Hurja. 

Anonymkode: 42554...e18

[kupton]

Hurja skrev (24 minutter siden):

Trenger man terapi rettet mot en spesifikk lidelse for å få god hjelp eller ha nytte av behandlingen?

Ja, eller mot et spesifikt symptom/utfordring.

Da jeg begynte i psykiatrien, var det vanlige at en møtte pasienten en gang i uka og snakket om det som falt en inn. Så hadde en troen på at om en holdt på lenge nok med dette, ville problemene forsvinne.

På 90-tallet begynte en å innse at en måtte være langt mer fokusert på problemområdet. Da kom både de dynamiske korttidsterapiene og kognitiv terapi.

[Gjest Hurja]

kupton skrev (1 time siden):

Ja, eller mot et spesifikt symptom/utfordring.

Da jeg begynte i psykiatrien, var det vanlige at en møtte pasienten en gang i uka og snakket om det som falt en inn. Så hadde en troen på at om en holdt på lenge nok med dette, ville problemene forsvinne.

På 90-tallet begynte en å innse at en måtte være langt mer fokusert på problemområdet. Da kom både de dynamiske korttidsterapiene og kognitiv terapi.

Den ser jeg. Men det jeg tenkte på er om det trengs et slags program for hver enkelt lidelse/pf for å bli frisk. Må man feks ha et eget program for Eupf og et annet eget program  for unnvikende pf om du skjønner?

[Gjest Hurja]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

En liten avsport men så kjekt å se deg igjen Hurja. 

Anonymkode: 42554...e18

Tusen takk for hyggelg tilbakemelding  

[Janvl]

Slik jeg opplever livet med engstelig og unnvikende Pf er det vonde og ha virkelig lyst til å føle seg integrert og være sosial, men at du har negative tanker som hemmer deg og holder deg tilbake. Jeg har gått i mange grupper, og ofte er noe av gevinsten å dele dine opplevelser med andre og få tilbakemeldinger. Her føler jeg ofte at jeg ikke får det store utbytte når jeg plasseres i en generell gruppe for sosialangst. Feks har jeg, som mange i gruppen, ingen problemer med å gå inn i shoppingsenter eller reise med buss. Min utfordring er nærhet med andre mennesker, på et shoppingsenter er jeg anonym og i fred. 

Så ja, jeg tror jeg ville få større utbytte i å dele mine opplevelser med andre med samme diagnose.