Depresjon som kommer veldig brått

[AnonymBruker]

Er det vanligere at depresjoner som ledd i bipolar lidelse kommer brått enn ved andre depresjoner?

Hater det. Fra å tenke en dag, er jeg på vei inn i depresjon? Neste dag: Jeg er nok det, men jeg er tidligere ute med tiltak enn sist, så det blir nok bare mild og kortvarig depresjon. Dag 3: Moderat depresjon som hemmer funksjon. Fatter det ikke. Sånn var det sist også. Forverring dag for dag. Trodde jeg var så rask å få hjelp nå at det skulle bli annerledes 

Anonymkode: 96f77...f09

[AnonymBruker]

Det er bra de som vurderer behandling kjenner meg.  Hvis de vurderte ventetid utfra hva jeg fortalte i går uten å legge sammen med hvordan det har vært før skulle jeg nok ventet en god stund. De var ikke like naiv som meg. De skjønner mer enn jeg har innsikt.

Anonymkode: 96f77...f09

[Eva Sofie]

Jeg har ingen bipolar lidelse, men jeg har tilbakevendende depressiv lidelse (endogen type) som kan utvikle seg fra ingen symptomer en dag til svært langt nede og akutt behandlingstrengende to-tre dager senere. Jeg skal derfor ikke uttale meg noe om hvor vanlig det er etc.

Det jeg vil si, er at det er flott at du har identifisert at det er en depressiv fase på gang. Det gir deg mulighet til å iverksette selvivaretakende tiltak. Depresjon kan enten gi økt eller mindre søvn, og avhengig av hva som gjelder for deg, bør du forsøke å få støtte til å strukturere døgnet. Det samme med måltider og aktiviteter. Har du familie eller venner, er jeg sikker på at de vil sette pris på at du forteller dine nærmeste at du nå er i en krevende periode. Du trenger og fortjener nå all støtte og hjelp du kan få, for lettere å komme deg igjennom denne perioden. Ønsker deg masse lykke til - og vær sterk 💝 Det blir bedre...

Jeg har gjort den feilen altfor, altfor mange ganger selv - at jeg holder tankene mine for meg selv og derfor ikke lar andre få anledning til å hjelpe meg. Da eskalerer situasjonen unødvendig. Jeg har nå, i 8 år uten alvorlige tilbakefall, spurt mine nærmeste hva de helst hadde ønsket: Å få informasjon eller være intetanende. Samtlige svarer at det er bedre å vite enn å ikke vite hva som skjer. Men å informere de innebærer ikke å fremsette trusler om selvmord...

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (4 minutter siden):

Jeg har ingen bipolar lidelse, men jeg har tilbakevendende depressiv lidelse (endogen type) som kan utvikle seg fra ingen symptomer en dag til svært langt nede og akutt behandlingstrengende to-tre dager senere. Jeg skal derfor ikke uttale meg noe om hvor vanlig det er etc.

Det jeg vil si, er at det er flott at du har identifisert at det er en depressiv fase på gang. Det gir deg mulighet til å iverksette selvivaretakende tiltak. Depresjon kan enten gi økt eller mindre søvn, og avhengig av hva som gjelder for deg, bør du forsøke å få støtte til å strukturere døgnet. Det samme med måltider og aktiviteter. Har du familie eller venner, er jeg sikker på at de vil sette pris på at du forteller dine nærmeste at du nå er i en krevende periode. Du trenger og fortjener nå all støtte og hjelp du kan få, for lettere å komme deg igjennom denne perioden. Ønsker deg masse lykke til - og vær sterk 💝 Det blir bedre...

Jeg har gjort den feilen altfor, altfor mange ganger selv - at jeg holder tankene mine for meg selv og derfor ikke lar andre få anledning til å hjelpe meg. Da eskalerer situasjonen unødvendig. Jeg har nå, i 8 år uten alvorlige tilbakefall, spurt mine nærmeste hva de helst hadde ønsket: Å få informasjon eller være intetanende. Samtlige svarer at det er bedre å vite enn å ikke vite hva som skjer. Men å informere de innebærer ikke å fremsette trusler om selvmord...

Takk for fine ord.

Gjør så godt jeg greier med rytmen. Opp før 07 hver dag. Har vært nødt til det. Sovnet sent noen ganger. Har ikke lyst på mat. Men spiser noe for uten fungerer jeg jo enda dårligere. Men jeg vet ikke. Spiser usunt. Det jeg orker. Alternativet blir ingen eller veldig lite mat.

Og er i noe aktivitet men mindre enn vanlig. Presser meg til det. Skal gjøre noen av tingene jeg synes er gøy til vanlig

skal si fra til min nærmeste venn.  Med han kan jeg bare "være" hvis du skjønner.  Trenger ikke gjøre eller si så mye. Er åpen med de fleste kollegaer.  Snakker ikke i detaljer selvfølgelig. Familien jeg omgås får vite.

Selvsagt ingen trusler. Det har jeg aldri gjort. 

Anonymkode: 96f77...f09

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Takk for fine ord.

Gjør så godt jeg greier med rytmen. Opp før 07 hver dag. Har vært nødt til det. Sovnet sent noen ganger. Har ikke lyst på mat. Men spiser noe for uten fungerer jeg jo enda dårligere. Men jeg vet ikke. Spiser usunt. Det jeg orker. Alternativet blir ingen eller veldig lite mat.

Og er i noe aktivitet men mindre enn vanlig. Presser meg til det. Skal gjøre noen av tingene jeg synes er gøy til vanlig

skal si fra til min nærmeste venn.  Med han kan jeg bare "være" hvis du skjønner.  Trenger ikke gjøre eller si så mye. Er åpen med de fleste kollegaer.  Snakker ikke i detaljer selvfølgelig. Familien jeg omgås får vite.

Selvsagt ingen trusler. Det har jeg aldri gjort. 

Anonymkode: 96f77...f09

Jeg synes det høres ut som om du gjør mye riktig. Fortsett slik. Om det kan hjelpe deg, så kan du også gjøre avtaler med folk om å møtes, ringes, gå på kafé, spise lunsj sammen etc. Det har gjort at jeg har kommet meg igjennom lettere depressive perioder en og annen gang nå de siste årene, fordi det forplikter.

Og, samtidig som om det er bra at du opprettholder aktivitetsnivået ditt, er du ikke tjent med å dømme deg selv om du ikke får det til en dag. Da er det bedre å se fremover, dagen som har vært kan du uansett ikke endre. Si om du hadde brukket et bein, hadde du senket forventningene til deg selv, samtidig som du gjør det beste ut av situasjonen. Det er ikke helt overførbart, men jeg tror du forstår - du virker til å vite hva som er best for deg.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (13 minutter siden):

Jeg synes det høres ut som om du gjør mye riktig. Fortsett slik. Om det kan hjelpe deg, så kan du også gjøre avtaler med folk om å møtes, ringes, gå på kafé, spise lunsj sammen etc. Det har gjort at jeg har kommet meg igjennom lettere depressive perioder en og annen gang nå de siste årene, fordi det forplikter.

Og, samtidig som om det er bra at du opprettholder aktivitetsnivået ditt, er du ikke tjent med å dømme deg selv om du ikke får det til en dag. Da er det bedre å se fremover, dagen som har vært kan du uansett ikke endre. Si om du hadde brukket et bein, hadde du senket forventningene til deg selv, samtidig som du gjør det beste ut av situasjonen. Det er ikke helt overførbart, men jeg tror du forstår - du virker til å vite hva som er best for deg.

Har egentlig en fin plan kriftlig laget på DPS med behandler. Derfor gjør jeg disse tingene. Problemet er at jeg er for sent ute med forstå at det er tid for å ta den i bruk. Det står bare ikke hvem jeg skal kontakte. Lege eller behandler men ikke hvem av de. Må spørre. Men vet ikke hvem av de jeg skal spørre heller.

Jo, jeg forstår. Prøver stille inn målet for aktivitet etter "hvor jeg er". Men jeg vet at noen ganger presser jeg meg for mye likevel og det straffer seg. Helst når jeg er i bedring jeg gjør det. Noen ganger, i noen perioder har målet vært bare å være ute i det fri minst en halvtime hver dag, om jeg sitter eller rusler eller hva. Det kan være nok i tillegg til det jeg er nødt til å gjøre husarbeid  for eksempel 

Andre ganger å være fysisk aktiv så og så mye hver dag. 

Skal prøve gjøre en avtale Med en venn.

Det hender jeg ikke kommer meg til å følge målet, med aktivitet men stort sett 

 

Anonymkode: 96f77...f09