Noen som går/gått i behandling for traumer?

[AnonymBruker]

Hvordan funket det? Mener da hvordan dere gjorde det, f.eks

Hvar det du eller psykologen som somregel tok opp tema for dagen? 

Hvordan tok du opp traumene? 

Snakket du om 1 og 1 traume av gangen eller masse på en gang? 

Hjalp sykologen med noe annet enn bare å si "Åh så vondt det må ha vært? 

Er det vanlig å trenge å snakke om det i flere timer eller burde man være ferdig med det etter å ha snakke tom det 1 gang? 

 

Og vet det er individuelt, men nå spør om deres egen erfaring og mening

Anonymkode: b6b9a...b4d

[AnonymBruker]

Hvorfor vil ingen svare?

Anonymkode: b6b9a...b4d

[Reiseradio]

Jeg har gått i behandling for tre konkrete traumatiske opplevelser. Snakket om en og en ting av gangen. Etter psykologen var blitt kjent med meg så foretok hun en psykoterapi-behandlingsmetode som jeg ikke husker navnet på. Det kjentes absurd og rart å gjennomgå traumene steg for steg. Det var vondt, men jeg følte meg trygg. Og det hadde helt utrolig effekt. Er kvitt ptsd-symptomene. 

Og psykologen ga mye bedre tilbakemeldinger enn "åh så vondt det må ha vært". Det var helt perfekt respons på alt jeg sa, akkurat slik omsorg og støtte som jeg ønsket og trengte. 

[FjellOgDalar]

@Eva Sofie

[Eva Sofie]

Beklager litt sent svar, men vært noen travle dager siste tiden som har vært utenfor DOL... 😍

Jeg har gått i langvarig traumebehandling de siste årene. Jeg har gått i terapi på DPS hos mange terapeuter før det, med lite utbytte, og jeg har gjort meg noen tanker om hvorfor jeg har hatt god bedring de siste 6-7 årene mot lite fremgang tiden før: Min egen motivasjon og ikke minst egeninnsats. Om jeg går ut av psykologens kontor og tenker at nå slipper jeg å tenke på det ubehagelige til neste gang, så er det gal innstilling. Jeg ser på det å gå i terapi som likestilt som "min type arbeid" - og tenker at den innsats jeg legger ned nå, vil jeg få igjen senere.

Men jeg tror at noen råd er allmenne uansett terapi og psykisk helse.

Leve et regelmessig liv når det kommer til søvn, måltider, fysisk mosjon og sosial kontakt og fylle hverdagen med meningsfylte aktiviteter. Det bør hverken bli for mye eller for lite fokus på traumer og psykisk lidelse. Jeg tror ikke for mye bruk av sosiale medier er positivt, men det kommer an på hvordan det brukes og hva det brukes til. Igjen er den gyldne middelvei et godt mål å sikte mot.

Og jeg sier ikke nå at jeg får til dette fullt og helt - den som tror at jeg er et supermenneske, må tro om igjen. Jeg vet hva jeg bør, jeg gjør det jeg gjør, og når jeg gjør feil, forsøker jeg på nytt neste morgen...

Over til spørsmålene dine:

AnonymBruker skrev (På 16.10.2022 den 12.27):

Hvordan funket det? Mener da hvordan dere gjorde det, f.eks

Hvar det du eller psykologen som somregel tok opp tema for dagen? 

Hvordan tok du opp traumene? 

Snakket du om 1 og 1 traume av gangen eller masse på en gang? 

I min type terapi, litt usikker på hva den heter, men tror det er innslag av flere typer terapiteknikker, men den psykodynamiske retningen og ikke den kognitive retningen, har det vært opp til meg å ta opp tema. Jeg vet at om jeg stiller uforberedt, kan jeg takke meg selv for å kaste bort en time og ikke få noe ut av den. Det er stor forskjell fra DPS-samtaler, fra min erfaring, hvor det i stor grad er terapeuten som spør og jeg som pasient som svarer. Hver samtale starter med "hva ønsker du å ta opp i dag?". Ulempen jeg ser med dette, er at det lett kan bli ustrukturert, om pasienten selv ikke er strukturert i valg av tema. I blant kan jeg se meg ut tema, men det kan ende opp med noe helt annet, fordi jeg har blitt trigget av noe på venterommet eller underveis i timen og da mistet tråden i samtalen. Men det blir ofte gode samtaler ut av det.

Hvert halvår oppsumerer vi hva som er blitt bedre og hva som gjenstår. Jeg ser at jeg nå dissosierer mye mindre enn før og jeg tør sette ord på mer, sier terapeuten. Jeg kan i mange timer ha vært taus som... en østers...

Men vi tar kun opp ett tema om gangen, som regel, det blir oftest bare tid til det, men i mitt tilfelle fletter flere av de inn i hverandre, så det kan bli naturlige overganger. Ofte kan vi avtale at vi fortsetter med et tema neste time. Innen traumer, kan det være vanskelig å sette ord på noe, det er min erfaring, men da har vi testet ut ulike teknikker, som at jeg skriver ordet ned, staver det, i blant kan vi snakke om hvorfor det er vanskelig, følelsene rundt det etc. og terapeuten spør om det har skjedd noe før på kontoret når jeg har fortalt vanskelige ting... I det siste har vi også begynt å benytte oss av at jeg skriver noe kort til terapeuten som jeg sender litt på forhånd - da kan det vanskelige være sagt og terapeuten vet om temaet.

AnonymBruker skrev (På 16.10.2022 den 12.27):

Hjalp sykologen med noe annet enn bare å si "Åh så vondt det må ha vært? 

Ja, det leger jo ikke et mentalt sår (traume) å bare få høre det - da får du i så fall en medisinsk pris... Men de kan hjelpe deg med å se annerledes på hendelsen(e) - det jobber vi mye med nå i terapifasen. Se på hvem som hadde ansvare og skylden i hendelsen(e) og kanskje få hjelp til å innse at de anklager du har rettet mot deg selv i alle år ikke er berettiget. At de rett og slett er urettferdige når du ser hvilke valg du reelt sett hadde... Det kan ofte være som å få en voksens perspektiv på ulike hendelser. I blant kan også terapeuten sette deg til veggs og du må motbevise h*ns påstander, som egentlig har vært dine egne, og du innser hvor ulogiske de høres ut... Så mye terapi handler også om å endre tankesett, like mye som å bare snakke om traumer. Det er i blant mer ødeleggende å snakke ut om alle traumene for enkelte... Det må en finne ut av selv...

AnonymBruker skrev (På 16.10.2022 den 12.27):

Er det vanlig å trenge å snakke om det i flere timer eller burde man være ferdig med det etter å ha snakke tom det 1 gang? 

Det er veldig ulikt fra traume til traume, men ingen hovedregel som sier at du blir ferdig med et traume etter en samtale. Det kan nok komme litt an på teknikk også. EMDR-behandling, som jeg antar at en over her har mottatt, som innebærer å flytte øynene frem og tilbake, etter å ha hentet minnet inn i bevisstheten og noe mer, er en rask og effektiv traumebehandlingsteknikk, men av hva min terapeut har sagt, så kan ting måtte behandles flere ganger også med EMDR-behandling. Det kommer an på traumets kompleksitet, om du har såkalte relasjonsskader med deg fra barndommen og hvordan tilliten til andre mennesker er, om hendelsen/traumet har skjedd en eller gjentatte ganger etc. Jeg forsøkte EMDR-behandling, men vi måtte stoppe nokså raskt, da terapeuten min så at dissosiasjonen min ødela for terapien (usikker på hvordan, men han er veileder og visste det nok...).Nå har du fått mine erfaringer - og beklager at det ble et langt svar. Si ifra om jeg skal utdype hva forskjellen er på psykodynamisk og kognitiv terapiretning.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (12 minutter siden):

Beklager litt sent svar, men vært noen travle dager siste tiden som har vært utenfor DOL... 😍

Jeg har gått i langvarig traumebehandling de siste årene. Jeg har gått i terapi på DPS hos mange terapeuter før det, med lite utbytte, og jeg har gjort meg noen tanker om hvorfor jeg har hatt god bedring de siste 6-7 årene mot lite fremgang tiden før: Min egen motivasjon og ikke minst egeninnsats. Om jeg går ut av psykologens kontor og tenker at nå slipper jeg å tenke på det ubehagelige til neste gang, så er det gal innstilling. Jeg ser på det å gå i terapi som likestilt som "min type arbeid" - og tenker at den innsats jeg legger ned nå, vil jeg få igjen senere.

Men jeg tror at noen råd er allmenne uansett terapi og psykisk helse.

Leve et regelmessig liv når det kommer til søvn, måltider, fysisk mosjon og sosial kontakt og fylle hverdagen med meningsfylte aktiviteter. Det bør hverken bli for mye eller for lite fokus på traumer og psykisk lidelse. Jeg tror ikke for mye bruk av sosiale medier er positivt, men det kommer an på hvordan det brukes og hva det brukes til. Igjen er den gyldne middelvei et godt mål å sikte mot.

Og jeg sier ikke nå at jeg får til dette fullt og helt - den som tror at jeg er et supermenneske, må tro om igjen. Jeg vet hva jeg bør, jeg gjør det jeg gjør, og når jeg gjør feil, forsøker jeg på nytt neste morgen...

Over til spørsmålene dine:

I min type terapi, litt usikker på hva den heter, men tror det er innslag av flere typer terapiteknikker, men den psykodynamiske retningen og ikke den kognitive retningen, har det vært opp til meg å ta opp tema. Jeg vet at om jeg stiller uforberedt, kan jeg takke meg selv for å kaste bort en time og ikke få noe ut av den. Det er stor forskjell fra DPS-samtaler, fra min erfaring, hvor det i stor grad er terapeuten som spør og jeg som pasient som svarer. Hver samtale starter med "hva ønsker du å ta opp i dag?". Ulempen jeg ser med dette, er at det lett kan bli ustrukturert, om pasienten selv ikke er strukturert i valg av tema. I blant kan jeg se meg ut tema, men det kan ende opp med noe helt annet, fordi jeg har blitt trigget av noe på venterommet eller underveis i timen og da mistet tråden i samtalen. Men det blir ofte gode samtaler ut av det.

Hvert halvår oppsumerer vi hva som er blitt bedre og hva som gjenstår. Jeg ser at jeg nå dissosierer mye mindre enn før og jeg tør sette ord på mer, sier terapeuten. Jeg kan i mange timer ha vært taus som... en østers...

Men vi tar kun opp ett tema om gangen, som regel, det blir oftest bare tid til det, men i mitt tilfelle fletter flere av de inn i hverandre, så det kan bli naturlige overganger. Ofte kan vi avtale at vi fortsetter med et tema neste time. Innen traumer, kan det være vanskelig å sette ord på noe, det er min erfaring, men da har vi testet ut ulike teknikker, som at jeg skriver ordet ned, staver det, i blant kan vi snakke om hvorfor det er vanskelig, følelsene rundt det etc. og terapeuten spør om det har skjedd noe før på kontoret når jeg har fortalt vanskelige ting... I det siste har vi også begynt å benytte oss av at jeg skriver noe kort til terapeuten som jeg sender litt på forhånd - da kan det vanskelige være sagt og terapeuten vet om temaet.

Ja, det leger jo ikke et mentalt sår (traume) å bare få høre det - da får du i så fall en medisinsk pris... Men de kan hjelpe deg med å se annerledes på hendelsen(e) - det jobber vi mye med nå i terapifasen. Se på hvem som hadde ansvare og skylden i hendelsen(e) og kanskje få hjelp til å innse at de anklager du har rettet mot deg selv i alle år ikke er berettiget. At de rett og slett er urettferdige når du ser hvilke valg du reelt sett hadde... Det kan ofte være som å få en voksens perspektiv på ulike hendelser. I blant kan også terapeuten sette deg til veggs og du må motbevise h*ns påstander, som egentlig har vært dine egne, og du innser hvor ulogiske de høres ut... Så mye terapi handler også om å endre tankesett, like mye som å bare snakke om traumer. Det er i blant mer ødeleggende å snakke ut om alle traumene for enkelte... Det må en finne ut av selv...

Det er veldig ulikt fra traume til traume, men ingen hovedregel som sier at du blir ferdig med et traume etter en samtale. Det kan nok komme litt an på teknikk også. EMDR-behandling, som jeg antar at en over her har mottatt, som innebærer å flytte øynene frem og tilbake, etter å ha hentet minnet inn i bevisstheten og noe mer, er en rask og effektiv traumebehandlingsteknikk, men av hva min terapeut har sagt, så kan ting måtte behandles flere ganger også med EMDR-behandling. Det kommer an på traumets kompleksitet, om du har såkalte relasjonsskader med deg fra barndommen og hvordan tilliten til andre mennesker er, om hendelsen/traumet har skjedd en eller gjentatte ganger etc. Jeg forsøkte EMDR-behandling, men vi måtte stoppe nokså raskt, da terapeuten min så at dissosiasjonen min ødela for terapien (usikker på hvordan, men han er veileder og visste det nok...).Nå har du fått mine erfaringer - og beklager at det ble et langt svar. Si ifra om jeg skal utdype hva forskjellen er på psykodynamisk og kognitiv terapiretning.

Du er god som gull, ingen over eller under deg❤️

Anonymkode: e77f4...bb5

[Everybody]

.

Endret 25. oktober 2022 av Everybody