Å snakke med pasienter som har betydelige vrangforestillinger - hva er lurest? Kupton/andre?

[FjellOgDalar]

Jeg har pt en jobb der jeg intervjuer pasienter i psykiatrien for å kartlegge opplevd tvang og postatmosfære. Det innebærer at jeg er på ulike avdelinger noen dager i uka. Det jeg nå lurer på er hvordan jeg best kan føre en god samtale med de som har vrangforestillinger. Jeg velger slik det er nå å jatte med, si at jeg skjønner at det var krevende å bli tvangsinnlagt, at det må ha vært vanskelig å oppleve det pas. beskriver. Jeg vurderte selvsagt den aktuelle pasienten som ukapabel til å  bli intervjuet. Å realitetsorientere tror jeg bare vil gjøre alt verre. Har jobbet på sykehjem for mange år siden, og der jattet vi alle med de demente heller enn å motsi dem med at virkeligheten var en annen. En av de ansatte tok meg etterpå til side og forklarte meg at den personen hadde store vrangforestillinger og at hun hadde forsøkt å kommunisere det nonverbalt. Siden jeg har sterkt nedsatt syn, oppfattet jeg det ikke. Jeg fortalte vedkommende at jeg skjønte at det var vrangforestillinger som ikke var forenlig med virkeligheten, og at jeg tenkte at beste var å jatte med. Sa etter hvert til pas. som ga uttrykk for at hen likte seg på avd. og at hen hadde hatt en god samtale med psykologen der og at nå skulle hen få hjelp med alt det vanskelige, samt ro og hvile for å få det bedre. Det virket som det gikk inn. Det jeg imidlertid lurer på nå er om det å late som man tror på en persons vrangforestillinger kan eskalere dem? I så fall ønsker jeg noen råd om hvordan jeg best kan møte disse pasientene.

[Den forsvunne diamanten]

Hmm ja jeg kan bare skrive ut i fra hva jeg syntes var tryggest da jeg hadde vrangforestillinger. I den akutte fasen følte jeg meg validert og tryggere når behandlere sa. «Uff det høres veldig skummelt ut» eller «ja det kan ikke være noe godt å oppleve». Og hvis noen presset for hardt og skulle prøve å realtitetsorientere meg ble jeg provosert og forvirret.    

Men etterhvert som jeg ble friskere kunne jeg tåle at noen sa «det er vrangforestillinger» Jeg tror også det er lov å si slik: «jeg forstår at du opplever det slik men for meg er det annerledes». Jeg tror hvis man jatter alt for mye med så kan man eskalere vrangforestillingene som feks. «ja jeg er helt enig i at FBI er ute etter deg.»

[stjernestøv]

Sykepleieren pleide å si vi hadde ulik oppfatning av ting, at det jeg trodde var litt utenfor normen. Jeg hadde min oppfatning av virkeligheten og psykiatrien hadde sin. 

[AnonymBruker]

Den forsvunne diamanten skrev (37 minutter siden):

Hmm ja jeg kan bare skrive ut i fra hva jeg syntes var tryggest da jeg hadde vrangforestillinger. I den akutte fasen følte jeg meg validert og tryggere når behandlere sa. «Uff det høres veldig skummelt ut» eller «ja det kan ikke være noe godt å oppleve». Og hvis noen presset for hardt og skulle prøve å realtitetsorientere meg ble jeg provosert og forvirret.    

Men etterhvert som jeg ble friskere kunne jeg tåle at noen sa «det er vrangforestillinger» Jeg tror også det er lov å si slik: «jeg forstår at du opplever det slik men for meg er det annerledes». Jeg tror hvis man jatter alt for mye med så kan man eskalere vrangforestillingene som feks. «ja jeg er helt enig i at FBI er ute etter deg.»

Hadde du akutt stressutløst psykose? 

Anonymkode: 245a8...dd6

[Den forsvunne diamanten]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hadde du akutt stressutløst psykose? 

Anonymkode: 245a8...dd6

Jeg hadde en psykose på grunn av schizofreni.

[frosken]

FjellOgDalar skrev (1 time siden):

Jeg har pt en jobb der jeg intervjuer pasienter i psykiatrien for å kartlegge opplevd tvang og postatmosfære. Det innebærer at jeg er på ulike avdelinger noen dager i uka. Det jeg nå lurer på er hvordan jeg best kan føre en god samtale med de som har vrangforestillinger. Jeg velger slik det er nå å jatte med, si at jeg skjønner at det var krevende å bli tvangsinnlagt, at det må ha vært vanskelig å oppleve det pas. beskriver. Jeg vurderte selvsagt den aktuelle pasienten som ukapabel til å  bli intervjuet. Å realitetsorientere tror jeg bare vil gjøre alt verre. Har jobbet på sykehjem for mange år siden, og der jattet vi alle med de demente heller enn å motsi dem med at virkeligheten var en annen. En av de ansatte tok meg etterpå til side og forklarte meg at den personen hadde store vrangforestillinger og at hun hadde forsøkt å kommunisere det nonverbalt. Siden jeg har sterkt nedsatt syn, oppfattet jeg det ikke. Jeg fortalte vedkommende at jeg skjønte at det var vrangforestillinger som ikke var forenlig med virkeligheten, og at jeg tenkte at beste var å jatte med. Sa etter hvert til pas. som ga uttrykk for at hen likte seg på avd. og at hen hadde hatt en god samtale med psykologen der og at nå skulle hen få hjelp med alt det vanskelige, samt ro og hvile for å få det bedre. Det virket som det gikk inn. Det jeg imidlertid lurer på nå er om det å late som man tror på en persons vrangforestillinger kan eskalere dem? I så fall ønsker jeg noen råd om hvordan jeg best kan møte disse pasientene.

Hvem er oppdragsgiver og hva slags hensikt har disse intervjuene? Dersom dette er forskning, så blir jeg spørrende til hvilke føringer som ligger i den forskningsetiske avklaringen som er gjort på forhånd. 

[AnonymBruker]

Den forsvunne diamanten skrev (18 minutter siden):

Jeg hadde en psykose på grunn av schizofreni.

Hvordan visste de at det var schizofreni og ikke stressutløst forbigående psykose? 

Anonymkode: 245a8...dd6

[Den forsvunne diamanten]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvordan visste de at det var schizofreni og ikke stressutløst forbigående psykose? 

Anonymkode: 245a8...dd6

Fordi den varte lenger enn det som er kriteriene for akutt psykose.

[Den forsvunne diamanten]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvordan visste de at det var schizofreni og ikke stressutløst forbigående psykose? 

Anonymkode: 245a8...dd6

Og jeg hadde mye selvforstyrrelser og negative symptomer.

[AnonymBruker]

FjellOgDalar skrev (1 time siden):

Jeg har pt en jobb der jeg intervjuer pasienter i psykiatrien for å kartlegge opplevd tvang og postatmosfære. Det innebærer at jeg er på ulike avdelinger noen dager i uka. Det jeg nå lurer på er hvordan jeg best kan føre en god samtale med de som har vrangforestillinger. Jeg velger slik det er nå å jatte med, si at jeg skjønner at det var krevende å bli tvangsinnlagt, at det må ha vært vanskelig å oppleve det pas. beskriver. Jeg vurderte selvsagt den aktuelle pasienten som ukapabel til å  bli intervjuet. Å realitetsorientere tror jeg bare vil gjøre alt verre. Har jobbet på sykehjem for mange år siden, og der jattet vi alle med de demente heller enn å motsi dem med at virkeligheten var en annen. En av de ansatte tok meg etterpå til side og forklarte meg at den personen hadde store vrangforestillinger og at hun hadde forsøkt å kommunisere det nonverbalt. Siden jeg har sterkt nedsatt syn, oppfattet jeg det ikke. Jeg fortalte vedkommende at jeg skjønte at det var vrangforestillinger som ikke var forenlig med virkeligheten, og at jeg tenkte at beste var å jatte med. Sa etter hvert til pas. som ga uttrykk for at hen likte seg på avd. og at hen hadde hatt en god samtale med psykologen der og at nå skulle hen få hjelp med alt det vanskelige, samt ro og hvile for å få det bedre. Det virket som det gikk inn. Det jeg imidlertid lurer på nå er om det å late som man tror på en persons vrangforestillinger kan eskalere dem? I så fall ønsker jeg noen råd om hvordan jeg best kan møte disse pasientene.

Dette fremstår veldig etisk betenkelig.

Anonymkode: dc0a0...824

[FjellOgDalar]

Det er et forskningsprosjekt som tar for seg miljøbehandling. Jeg ønsker ikke å si for mye om det her, men de ville ha forskningsassistenter med erfaringsbakgrunn, da tanken er at det kanskje er lettere å åpne opp for en som selv har vært psykisk syk og innlagt i psykiatrien. Intervjuene er anonyme, og FRIVILLIG å være med på. De som blir med på det må være samtykkekompetente og i stand til å forstå verden rundt seg . De består av en rekke påstander som skal rangeres på en skala fra 1-5 etter hvor enig/uenig man er i dem. Nå er dette en baselinekartlegging, så er det ny kartlegging om 6 måneder for å se om eventuelt iverksatte forbedringstiltak har vert virksomme. 

Inntrykket mitt er at jeg har sagt det mer fornuftige i form av at det hørtes vanskelig ut, jeg forstår du er opprørt over det osv. Prøvede å få fokus på at vedkommende ga uttrykk for at det var greit å være på avdelingen og at psykologen hadde framstått hjelpsom. Jeg har og de andre som er med i prosjektet får faglig veiledning av de som leder det, og har alltid kontakt med fagutvikler på de ulike avdelingene.

Endret 22. oktober 2022 av FjellOgDalar

[AnonymBruker]

FjellOgDalar skrev (2 timer siden):

Jeg har pt en jobb der jeg intervjuer pasienter i psykiatrien for å kartlegge opplevd tvang og postatmosfære. Det innebærer at jeg er på ulike avdelinger noen dager i uka. Det jeg nå lurer på er hvordan jeg best kan føre en god samtale med de som har vrangforestillinger. Jeg velger slik det er nå å jatte med, si at jeg skjønner at det var krevende å bli tvangsinnlagt, at det må ha vært vanskelig å oppleve det pas. beskriver. Jeg vurderte selvsagt den aktuelle pasienten som ukapabel til å  bli intervjuet. Å realitetsorientere tror jeg bare vil gjøre alt verre. Har jobbet på sykehjem for mange år siden, og der jattet vi alle med de demente heller enn å motsi dem med at virkeligheten var en annen. En av de ansatte tok meg etterpå til side og forklarte meg at den personen hadde store vrangforestillinger og at hun hadde forsøkt å kommunisere det nonverbalt. Siden jeg har sterkt nedsatt syn, oppfattet jeg det ikke. Jeg fortalte vedkommende at jeg skjønte at det var vrangforestillinger som ikke var forenlig med virkeligheten, og at jeg tenkte at beste var å jatte med. Sa etter hvert til pas. som ga uttrykk for at hen likte seg på avd. og at hen hadde hatt en god samtale med psykologen der og at nå skulle hen få hjelp med alt det vanskelige, samt ro og hvile for å få det bedre. Det virket som det gikk inn. Det jeg imidlertid lurer på nå er om det å late som man tror på en persons vrangforestillinger kan eskalere dem? I så fall ønsker jeg noen råd om hvordan jeg best kan møte disse pasientene.

Synes det er en fin ting å si. Som du skriver, skjønner det er krevende å ....

Ikke diskutere hva som er virkelig. Men uttrykke forståelse for følelsene

Som "skjønner du er redd når du tenker på at noen er ute etter deg"

Anonymkode: 0eac2...7eb

[frosken]

FjellOgDalar skrev (1 minutt siden):

Det er et forskningsprosjekt som tar for seg miljøbehandling. Jeg ønsker ikke å si for mye om det her, men de ville ha forskningsassistenter med erfaringsbakgrunn, da tanken er at det kanskje er lettere å åpne opp for en som selv har vært psykisk syk og innlagt i psykiatrien. Intervjuene er anonyme, og FRIVILLIG å være med på. De som blir med på det må være samtykkekompetente og i stand til å forstå verden rundt seg . De består av en rekke påstander som skal rangeres på en skala fra 1-5 etter hvor enig/uenig man er i påstandene. 

Inntrykket mitt er at jeg har sagt det mer fornuftige i form av at det hørtes vanskelig ut, jeg forstår du er opprørt over det osv. Prøvede å få fokus på at vedkommende ga uttrykk for at det var greit å være på avdelingen og at psykologen hadde framstått hjelpsom. Jeg har og de andre som er med i prosjektet får faglig veiledning av de som leder prosjektet, og har alltid kontakt med fagutvikler på de ulike avdelingene.

Dersom de dere skal intervjue må være samtykkekompetente og ikke ha store realitetsbrister, hvorfor intervjuet du da denne personen? 

[FjellOgDalar]

Nå tror jeg det har skjedd en misforståelse. Jeg foretok ikke noe intervju med denne personen. Det var en samtale som oppsto i stua. Jeg er litt i miljøet på avdelingene slik at pasientene får mulighet til å bli litt kjent med meg, og dermed kanskje føle seg tryggere på å delta i undersøkelsen.

Endret 22. oktober 2022 av FjellOgDalar

[kupton]

Jeg synes du har fått et meget godt svar i det første innlegget til "Den forsvunne diamanten".

[frosken]

FjellOgDalar skrev (3 minutter siden):

Nå tror jeg det har skjedd en misforståelse. Jeg foretok ikke noe intervju med denne personen. Det var en samtale som oppsto i stua. Jeg er litt i miljøet på avdelingene slik at pasientene får mulighet til å bli litt kjent med meg, og dermed kanskje føle seg tryggere på å delta i undersøkelsen.

Her oppsto så avgjort en misforståelse:-) 

[Gjest Hurja]

kupton skrev (37 minutter siden):

Jeg synes du har fått et meget godt svar i det første innlegget til "Den forsvunne diamanten".

Er korrigering av vrangforestillinger en spesialist-oppgave? 

[AnonymBruker]

Hurja skrev (40 minutter siden):

Er korrigering av vrangforestillinger en spesialist-oppgave? 

Skjønner ikke hvorfor ikke folk bare kan ha forestillingene sine i fred. Hvis man selv frivillig går inn i psykologen kontor så skjønner jeg psykologene vil snakke om det, men dersom man bare vil leve sitt liv i fred så burde helsevesenet la en være. 

Anonymkode: 245a8...dd6

[emilie321]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Skjønner ikke hvorfor ikke folk bare kan ha forestillingene sine i fred. Hvis man selv frivillig går inn i psykologen kontor så skjønner jeg psykologene vil snakke om det, men dersom man bare vil leve sitt liv i fred så burde helsevesenet la en være. 

Anonymkode: 245a8...dd6

Jeg er sjeleglad for at en lege tok tak sist jeg var syk... Det livet jeg levde da var svært ødeleggende for meg, men det skjønte jeg ikke da. Med riktig medisinering kom jeg sakte til meg selv og har idag et mye bedre liv. Også de rundt meg har det bedre med meg

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Skjønner ikke hvorfor ikke folk bare kan ha forestillingene sine i fred. Hvis man selv frivillig går inn i psykologen kontor så skjønner jeg psykologene vil snakke om det, men dersom man bare vil leve sitt liv i fred så burde helsevesenet la en være. 

Anonymkode: 245a8...dd6

Jeg er helt enig. Jeg hadde litt rare forestillinger, men det var ikke til sjenanse for andre. Det gikk over av seg selv. Jeg fikk medisiner,  men det var ikke medisinene som fikk det til å gå over. Jeg hadde symptomet i 2 år, samtidig som jeg fikk medisiner. Medisinene hjalp med andre ord ikke. Symptomet gikk over. Etterhvert trappet de ned medisinene. Jeg merket ingenting til medisinene,  hverken når jeg gikk på dem,  eller når jeg trappet ned. I dag er jeg medisinfri. Det er mange år siden jeg hadde det symptomet. 

Anonymkode: d32fc...70f