Romme følelser- sint sønn.

[Fru2020]

frosken skrev (37 minutter siden):

Jeg tenker at dersom det er som du sier at han aldri pleier å være sint, så er det bra at han endelig markerer seg på denne måten. Når det gjelder hva du kan gjøre akkurat når han er sinna, så tenker jeg at du bare skal la ham (og deg selv) kjølne seg litt før du gjør noe som helst. 

Du nevner flere ganger i denne tråden at du ønsker å "romme" sinnet hans. Hva legger du egentig i det? 

Jeg ønsker at han skal kunne være trygg nok til å vise sinnet, at jeg tåler det. At han skal kjenne at det er ok å være sint. At sinne ikke er farlig. 

Jeg har jo ikke et sånt forhold til sinne. Jeg var aldri sint som barn eller ungdom. Som voksen var det farlig med sinne.

Jeg vil ikke at han skal undertrykke følelsen slik som meg.

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (2 minutter siden):

Jeg ønsker at han skal kunne være trygg nok til å vise sinnet, at jeg tåler det. At han skal kjenne at det er ok å være sint. At sinne ikke er farlig. 

Jeg har jo ikke et sånt forhold til sinne. Jeg var aldri sint som barn eller ungdom. Som voksen var det farlig med sinne.

Jeg vil ikke at han skal undertrykke følelsen slik som meg.

Jeg syns du skal snakke med behandleren din i rl om det du tar opp  og ikke med legfolk som frosken og andre som ikke har den samme kompetansen.

Anonymkode: 706b7...44d

[Fionys]

Fru2020 skrev (4 timer siden):

Men det viktigste i denne tråden her er ikke om hvilke oppgaver vi sammen har kommet frem til at han skal ha ansvaret for, men hvordan jeg skal romme sinnet hans.

Det glemte jeg å svare på. Det skal være rom for å være sint, men det finnes flere måter å vise sinne og å takle sinne på. Hvis dette er noe nytt for han så kom det sikkert overraskende og var kanskje vanskelig for han å takle det på en "god" måte. Jeg var plaget med "ukontroller" sinne i ca. 2 år, og vet en god del om hvordan det føles. 

Jeg tror det er vanskelig å håndtere et slik utbrudd der og da, i hvertfall slik det var hos dere da det skjedde. Ville ventet til alt var rolig for så å ta det kort opp. En ting jeg lærte da jeg gikk til behandling og var ganske dårlig, var at sinne er vanlig som en sekundær følelse, det vil si at det kan "erstatte" mer sårbare følelser som f.eks. tristhet, skam, frykt osv. , dette er for å beskytte seg selv. Dette hadde jeg egentlig aldri tenk over selv før jeg lærte det gjennom behandlingen.  
Så kanskjed hadde han bare en dårlig dag eller noe sånt. Tror ikke jeg ville gjort noe stort av det siden den var første gang det skjedde. Gjentar det seg så kan det være greit å ta en god prat om det. En ting som kan være greit å ha i "bakhode" er at han kan være "preget" av din livssituasjon. 

[Glitter]

Fionys skrev (8 timer siden):

Det glemte jeg å svare på. Det skal være rom for å være sint, men det finnes flere måter å vise sinne og å takle sinne på. Hvis dette er noe nytt for han så kom det sikkert overraskende og var kanskje vanskelig for han å takle det på en "god" måte. Jeg var plaget med "ukontroller" sinne i ca. 2 år, og vet en god del om hvordan det føles. 

Jeg tror det er vanskelig å håndtere et slik utbrudd der og da, i hvertfall slik det var hos dere da det skjedde. Ville ventet til alt var rolig for så å ta det kort opp. En ting jeg lærte da jeg gikk til behandling og var ganske dårlig, var at sinne er vanlig som en sekundær følelse, det vil si at det kan "erstatte" mer sårbare følelser som f.eks. tristhet, skam, frykt osv. , dette er for å beskytte seg selv. Dette hadde jeg egentlig aldri tenk over selv før jeg lærte det gjennom behandlingen.  
Så kanskjed hadde han bare en dårlig dag eller noe sånt. Tror ikke jeg ville gjort noe stort av det siden den var første gang det skjedde. Gjentar det seg så kan det være greit å ta en god prat om det. En ting som kan være greit å ha i "bakhode" er at han kan være "preget" av din livssituasjon. 

Jeg har også tenkt at sinneutbruddet kan ha vært en reaksjon på at du, Fru2020 har vært mer dårlig igjen i det siste. Så kom det bare som en litt voldsom og malplassert reaksjon. Spesielt fordi han også nå driver og hopper over måltider osv. Er det slik at han bare ikke er sulten, eller føler han seg utrygg og prøver å ta kontroll på noe han kan, nemlig maten, og at det også var derfor han ble sint knyttet til noe matrelatert? 

Jeg vet jo ikke om det er sånn, men det er tanker jeg har gjort meg ut ifra det du har skrevet. 

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg syns du skal snakke med behandleren din i rl om det du tar opp  og ikke med legfolk som frosken og andre som ikke har den samme kompetansen.

Anonymkode: 706b7...44d

Jeg synes det er nyttig å snakke med legfolk, selv om jeg selv faktisk har en lang utdannelse og erfaring med tema selv. Jeg syntes det er nyttig å gjøre flere folks tilbakemeldinger og så bygge sammen min egen vei.

Fionys skrev (16 timer siden):

Det glemte jeg å svare på. Det skal være rom for å være sint, men det finnes flere måter å vise sinne og å takle sinne på. Hvis dette er noe nytt for han så kom det sikkert overraskende og var kanskje vanskelig for han å takle det på en "god" måte. Jeg var plaget med "ukontroller" sinne i ca. 2 år, og vet en god del om hvordan det føles. 

Jeg tror det er vanskelig å håndtere et slik utbrudd der og da, i hvertfall slik det var hos dere da det skjedde. Ville ventet til alt var rolig for så å ta det kort opp. En ting jeg lærte da jeg gikk til behandling og var ganske dårlig, var at sinne er vanlig som en sekundær følelse, det vil si at det kan "erstatte" mer sårbare følelser som f.eks. tristhet, skam, frykt osv. , dette er for å beskytte seg selv. Dette hadde jeg egentlig aldri tenk over selv før jeg lærte det gjennom behandlingen.  
Så kanskjed hadde han bare en dårlig dag eller noe sånt. Tror ikke jeg ville gjort noe stort av det siden den var første gang det skjedde. Gjentar det seg så kan det være greit å ta en god prat om det. En ting som kan være greit å ha i "bakhode" er at han kan være "preget" av din livssituasjon

Du har rett i at jeg ikke trenger å gjøre det til en stor ting når det skjer så sjelden. Jeg kjenner bare at han har to foreldre som har et veldig dårlig forhold til sinne og håndterer sinne veldig dårlig. Meg som er livredd følelsen og faren som kunne bli voldelig. Faren blir så fort sint at familien og vennene mine brukte flere år på å bli trygg på han. 

Jeg synes praten vi hadde dagen etter gikk fint og jeg trenger ikke gjøre så big deal utav det. Men jeg er fremdeles usikker på hvordan jeg skal håndtere det underveis. Han får jo på rommet sitt og vil være i fred. Jeg vil snakke om det å bli venner igjen. Jeg gav han endel tid, men så tenkte jeg at det ble feil å la han sitter i det hele til leggetid. Så jeg gikk inn til han. Kanskje skulle jeg ventet til dagen etter, men det blir feil i mitt hode 

Glitter skrev (8 timer siden):

Jeg har også tenkt at sinneutbruddet kan ha vært en reaksjon på at du, Fru2020 har vært mer dårlig igjen i det siste. Så kom det bare som en litt voldsom og malplassert reaksjon. Spesielt fordi han også nå driver og hopper over måltider osv. Er det slik at han bare ikke er sulten, eller føler han seg utrygg og prøver å ta kontroll på noe han kan, nemlig maten, og at det også var derfor han ble sint knyttet til noe matrelatert? 

Jeg vet jo ikke om det er sånn, men det er tanker jeg har gjort meg ut ifra det du har skrevet. 

Sønnen min har hatt det vanskelig siden skolestart, men har det generelt mye bedre nå enn tidligere i høst. Jeg tror ikke han er så preget av at jeg har hatt en dårlig periode da innleggelsene var nå han var bortreist. Men på generelt grunnlag så er det jo en selvfølge at de fem årene som har vært har påvirket barndommen hans mye. Tror likevel ikke det var det dette handler om. Han hadde en dårlig dag, det merket jeg egentlig litt tidligere på dagen, men han ville ikke puste om det. Kanskje jeg skulle pushet litt på den samtalen så kunne vi unngått eksplosjonen senere.

[Glitter]

Fru2020 skrev (26 minutter siden):

Jeg synes det er nyttig å snakke med legfolk, selv om jeg selv faktisk har en lang utdannelse og erfaring med tema selv. Jeg syntes det er nyttig å gjøre flere folks tilbakemeldinger og så bygge sammen min egen vei.

Du har rett i at jeg ikke trenger å gjøre det til en stor ting når det skjer så sjelden. Jeg kjenner bare at han har to foreldre som har et veldig dårlig forhold til sinne og håndterer sinne veldig dårlig. Meg som er livredd følelsen og faren som kunne bli voldelig. Faren blir så fort sint at familien og vennene mine brukte flere år på å bli trygg på han. 

Jeg synes praten vi hadde dagen etter gikk fint og jeg trenger ikke gjøre så big deal utav det. Men jeg er fremdeles usikker på hvordan jeg skal håndtere det underveis. Han får jo på rommet sitt og vil være i fred. Jeg vil snakke om det å bli venner igjen. Jeg gav han endel tid, men så tenkte jeg at det ble feil å la han sitter i det hele til leggetid. Så jeg gikk inn til han. Kanskje skulle jeg ventet til dagen etter, men det blir feil i mitt hode 

Sønnen min har hatt det vanskelig siden skolestart, men har det generelt mye bedre nå enn tidligere i høst. Jeg tror ikke han er så preget av at jeg har hatt en dårlig periode da innleggelsene var nå han var bortreist. Men på generelt grunnlag så er det jo en selvfølge at de fem årene som har vært har påvirket barndommen hans mye. Tror likevel ikke det var det dette handler om. Han hadde en dårlig dag, det merket jeg egentlig litt tidligere på dagen, men han ville ikke puste om det. Kanskje jeg skulle pushet litt på den samtalen så kunne vi unngått eksplosjonen senere.

Okei. Det er ikke ofte min eldste får sinneutbrudd heller (men han har adferdsvansker rettet mot lillebroren...), men sist gang, hvor han ble sint pga jeg som konsekvens av noe skrudde av tv (var en logisk foranledning til at tv ble skrudd av), så fikk han raserianfall og begynte å kaste ut alt av puter og sofaputer fra sofaen. Da lot jeg han bare rase fra seg. Da han hadde roet seg og virket mer lei seg enn rasende så satte jeg meg ned ved han og pratet med han. Da sa jeg noe som at det er lov å bli sint, men at det er jo dumt å kaste alle putene på den måten, også sa jeg noe mer, blant annet forsøkte å undersøke hva han kjente på når han ble så sint. Men jeg husker ikke det er ett år siden eller mer. 

Jeg så i situasjonen med raseriutbruddet at det ville ikke føre til noe bra dersom jeg skulle gå inn og fysisk stoppe han fra å kaste putene. Hadde vært noe annet hvis han ødela noe. Så ventet jeg til jeg så han var mottakelig for å prate litt. Det viktigste for meg når han blir kjempesint er å ikke bli skikkelig sint tilbake. Jeg blir sint innimellom når begge ungene er ute av kontroll og går løs på hverandre og nervene er tynnslitt, men de sjeldne gangene jeg ser ungene få en slags følelsesmessig reaksjon så reagerer jeg på automatikk med å innta en rolig væremåte. Slik at det ikke blir sint mot sint. Jeg vet ikke hvorfor mtp at jeg noen ganger blir sint i andre situasjoner, men. Det er nettopp for å romme deres følelser og at deres sinne helst ikke skal bli møtt med sinne, men med aksept for følelsen. Så sant de ikke ødelegger noe, og det har ikke skjedd så langt. 

Endret 6. november 2022 av Glitter

[frosken]

Fru2020 skrev (2 timer siden):

Jeg synes det er nyttig å snakke med legfolk, selv om jeg selv faktisk har en lang utdannelse og erfaring med tema selv. Jeg syntes det er nyttig å gjøre flere folks tilbakemeldinger og så bygge sammen min egen vei.

Du har rett i at jeg ikke trenger å gjøre det til en stor ting når det skjer så sjelden. Jeg kjenner bare at han har to foreldre som har et veldig dårlig forhold til sinne og håndterer sinne veldig dårlig. Meg som er livredd følelsen og faren som kunne bli voldelig. Faren blir så fort sint at familien og vennene mine brukte flere år på å bli trygg på han. 

Jeg synes praten vi hadde dagen etter gikk fint og jeg trenger ikke gjøre så big deal utav det. Men jeg er fremdeles usikker på hvordan jeg skal håndtere det underveis. Han får jo på rommet sitt og vil være i fred. Jeg vil snakke om det å bli venner igjen. Jeg gav han endel tid, men så tenkte jeg at det ble feil å la han sitter i det hele til leggetid. Så jeg gikk inn til han. Kanskje skulle jeg ventet til dagen etter, men det blir feil i mitt hode 

Sønnen min har hatt det vanskelig siden skolestart, men har det generelt mye bedre nå enn tidligere i høst. Jeg tror ikke han er så preget av at jeg har hatt en dårlig periode da innleggelsene var nå han var bortreist. Men på generelt grunnlag så er det jo en selvfølge at de fem årene som har vært har påvirket barndommen hans mye. Tror likevel ikke det var det dette handler om. Han hadde en dårlig dag, det merket jeg egentlig litt tidligere på dagen, men han ville ikke puste om det. Kanskje jeg skulle pushet litt på den samtalen så kunne vi unngått eksplosjonen senere.

Jeg lurer på om du i for stor grad ønsker harmoni hele tiden. Det er kanskje ikke et mål å unngå at han blir sint, - særlig ikke når det skjer uhyre sjelden. 

Når det gjelder hvor lenge du skal la han være for seg for å kjølne litt, så kommer jo det an på hvor lang tid han trenger. Det går an å invitere ham til å komme inn i stua igjen når han har lyst til å gjøre noe sammen igjen, dvs. la han avgjøre litt selv når han er klar for å ikke være sint lenger. 

[Fru2020]

Glitter skrev (4 timer siden):

Okei. Det er ikke ofte min eldste får sinneutbrudd heller (men han har adferdsvansker rettet mot lillebroren...), men sist gang, hvor han ble sint pga jeg som konsekvens av noe skrudde av tv (var en logisk foranledning til at tv ble skrudd av), så fikk han raserianfall og begynte å kaste ut alt av puter og sofaputer fra sofaen. Da lot jeg han bare rase fra seg. Da han hadde roet seg og virket mer lei seg enn rasende så satte jeg meg ned ved han og pratet med han. Da sa jeg noe som at det er lov å bli sint, men at det er jo dumt å kaste alle putene på den måten, også sa jeg noe mer, blant annet forsøkte å undersøke hva han kjente på når han ble så sint. Men jeg husker ikke det er ett år siden eller mer. 

Jeg så i situasjonen med raseriutbruddet at det ville ikke føre til noe bra dersom jeg skulle gå inn og fysisk stoppe han fra å kaste putene. Hadde vært noe annet hvis han ødela noe. Så ventet jeg til jeg så han var mottakelig for å prate litt. Det viktigste for meg når han blir kjempesint er å ikke bli skikkelig sint tilbake. Jeg blir sint innimellom når begge ungene er ute av kontroll og går løs på hverandre og nervene er tynnslitt, men de sjeldne gangene jeg ser ungene få en slags følelsesmessig reaksjon så reagerer jeg på automatikk med å innta en rolig væremåte. Slik at det ikke blir sint mot sint. Jeg vet ikke hvorfor mtp at jeg noen ganger blir sint i andre situasjoner, men. Det er nettopp for å romme deres følelser og at deres sinne helst ikke skal bli møtt med sinne, men med aksept for følelsen. Så sant de ikke ødelegger noe, og det har ikke skjedd så langt. 

Jeg reagerer også på sinne hos barn med å bli helt rolig. Jeg var ikke rolig når jeg måtte mase på han. Da var jeg irritert, men når han ble sint var jeg helt rolig. Jeg har stått i utallige situasjoner med sinte barn, og håndterer det egentlig bra. Blir bare litt usikker når det er min egen sønn det gjelder for vi har en annen relasjon.

frosken skrev (2 timer siden):

Jeg lurer på om du i for stor grad ønsker harmoni hele tiden. Det er kanskje ikke et mål å unngå at han blir sint, - særlig ikke når det skjer uhyre sjelden. 

Når det gjelder hvor lenge du skal la han være for seg for å kjølne litt, så kommer jo det an på hvor lang tid han trenger. Det går an å invitere ham til å komme inn i stua igjen når han har lyst til å gjøre noe sammen igjen, dvs. la han avgjøre litt selv når han er klar for å ikke være sint lenger. 

Jeg hatt ikke som mål at han ikke skal være sint. Målet er at han skal kunne være sint, uten å la det gå for langt. 

Han trenger lang tid på å roe seg. Men jeg føler ikke at jeg kan gi han timer uten at jeg forsøker å snakke med han. Jeg følte iallefall at det ble feil å la han legge seg uten at jeg hadde snakket med han. Men den samtalen ble helt feil. Han var fremdeles sint dagen etterpå.

[Fionys]

Fru2020 skrev (3 minutter siden):

Jeg reagerer også på sinne hos barn med å bli helt rolig. Jeg var ikke rolig når jeg måtte mase på han. Da var jeg irritert, men når han ble sint var jeg helt rolig. Jeg har stått i utallige situasjoner med sinte barn, og håndterer det egentlig bra. Blir bare litt usikker når det er min egen sønn det gjelder for vi har en annen relasjon.

Jeg hatt ikke som mål at han ikke skal være sint. Målet er at han skal kunne være sint, uten å la det gå for langt. 

Han trenger lang tid på å roe seg. Men jeg føler ikke at jeg kan gi han timer uten at jeg forsøker å snakke med han. Jeg følte iallefall at det ble feil å la han legge seg uten at jeg hadde snakket med han. Men den samtalen ble helt feil. Han var fremdeles sint dagen etterpå.

Høres nesten ut som om det ligger mer bak enn bare det at han måtte lage middag. 

[Fru2020]

Fionys skrev (Akkurat nå):

Høres nesten ut som om det ligger mer bak enn bare det at han måtte lage middag. 

Ja, jeg tror ikke det handlet om det å lage middag i det hele tatt. Han liker å lage mat.Det har bare blitt en stor ting i tråden og i den andre tråden. 

Det jeg leter etter i denne tråden er ikke bakgrunnen for hvorfor han ble sint. Jeg kjenner min sønn og vet veldig mye om hva han strever med. Vi snakker mye og jeg er vant til å observere og analysere adferd. 

Jeg er ute etter hvordan jeg på en best mulig måte kan møte min sønn når han er sint, uavhengig av hvilken grunn han ble sint.

[Nicklusheletida]

Jeg synes det er litt rart at en 13- åring får ansvar for å lage middag til familien de fleste av dagene i uka og at hvis han ønsker at mamma skal lage middag, må han spørre om det. 

Det pleier å være motsatt. 

[Fru2020]

Nicklusheletida skrev (14 timer siden):

Jeg synes det er litt rart at en 13- åring får ansvar for å lage middag til familien de fleste av dagene i uka og at hvis han ønsker at mamma skal lage middag, må han spørre om det. 

Det pleier å være motsatt. 

Hvis du sier du skal gjøre noe, men ikke vil allikevel? Pleier du ikke å si ifra med om det? Hvis du ikke pleier det så tenker jeg at det er noe du bør jobbe med. Det er helt normalt at man sier i fra hvis man ikke kan eller vil gjøre noe man har avtalt.

 

[Nicklusheletida]

Fru2020 skrev (3 timer siden):

Hvis du sier du skal gjøre noe, men ikke vil allikevel? Pleier du ikke å si ifra med om det? Hvis du ikke pleier det så tenker jeg at det er noe du bør jobbe med. Det er helt normalt at man sier i fra hvis man ikke kan eller vil gjøre noe man har avtalt.

 

Det pleier jeg å gjøre. 

Likevel lurer jeg på om du stiller for store krav til han som går på skole, har lekser og kanskje fritidsaktiviterer ? 

Hva med deg ? Er du i full jobb ? 

[Fru2020]

Nicklusheletida skrev (58 minutter siden):

Det pleier jeg å gjøre. 

Likevel lurer jeg på om du stiller for store krav til han som går på skole, har lekser og kanskje fritidsaktiviterer ? 

Hva med deg ? Er du i full jobb ? 

Jeg har gitt et utfyllende svar i den andre tråden på åpen. Dette er et ansvar som han helt og holdent har tatt på seg selv og han kan når som helst avslutte avtalen. Av alle tingene han har i sitt liv er det å lage mat noe av det han liker mest og er flinkest til.

Jeg syntes det er viktig å lære min sønn at om en sier en skal gjøre noe så må man sørge for at det blir gjort enten av deg selv eller av andre. En kan ikke bare lukke øynene og tenke at ting skjer av seg selv. 

I dag spurte han om jeg kunne lage middagen så det gjorde jeg selvfølgelig. Uproblematisk.

[Kashmir-]

Jeg vet ikke helt om jeg får helt tak på hva du mener når du skriver at årsaken til sinnet hans ikke er viktig, men at du vil romme det. Jeg skjønner ikke helt hvordan du kan separere de to tingene, for årsaken er jo viktig for hvordan du takler sinnet hans? Jeg mener at hvis du tenker at du fks maste på han, så ville det jo vært naturlig å åpne med å si at du skjønner at du gjorde nettopp det og beklager det. Deretter spurt om han ville si noe om hvorfor han ikke ville lage mat.

Du skriver at han fikk lov til å spille ferdig på rommet før matlaging, ergo hadde han allerede utsatt det litt. Deretter er han opptatt av telefonen men lager maten, før han da eksploderer og setter retten inn i ovnen før han løper på rommet. Jeg antar ut fra det du har skrevet at du har mast, og at han fikk nok. Likevel tenker jeg at utbruddet hans ikke helt samsvarer med årsaken her, og jeg syns i likhet med flere at det er mye for en så ung gutt å skulle lage middag fire dager i uken. Nå tror jeg på deg at han ville dette selv, men nettopp fordi det er en stor oppgave, så burde han få slippe en gang iblant hvis han er opptatt. Uten at han får formaninger om at det er hans plikt og at han har påtatt seg ansvaret selv. Jeg reagerer jo litt på det også, at du bruker det uttrykket, å påta seg ansvar. Han er jo bare tolv år etter som jeg skjønner, så han er ikke helt der at han alltid skjønner konsekvenser og kan planlegge så langt frem. Han må få lov til å være barn og få slippe en daglig plikt uten å føle seg presset og mast på. Han vil tjene penger, og du skriver at du ikke vet om akkurat det er drivkraften eller om han virkelig vil gjøre de tingene han "påtar seg ansvaret" for. Jeg får et inntrykk av at du betrakter han mer som en voksen enn et barn.

Jeg syns det er fint og viktig at barn hjelper til hjemme og har plikter, men det må være oss voksne sin oppgave å skjønne eller si at noe blir for mye, eller for lite for den del. 

Jeg tenker at å spørre han om hva han mener og føler er viktig. At du bekrefter at du aksepterer at han blir sint, men at du også vurderer om et slikt sinneutbrudd stikker dypere enn en liten konflikt om middagslaging. Sinne er helt naturlig, men alt er ikke like naturlig å bli veldig sint for. Pubertet eller ikke, det tenker nå jeg. 

[Fru2020]

Kashmir skrev (29 minutter siden):

Jeg vet ikke helt om jeg får helt tak på hva du mener når du skriver at årsaken til sinnet hans ikke er viktig, men at du vil romme det. Jeg skjønner ikke helt hvordan du kan separere de to tingene, for årsaken er jo viktig for hvordan du takler sinnet hans? Jeg mener at hvis du tenker at du fks maste på han, så ville det jo vært naturlig å åpne med å si at du skjønner at du gjorde nettopp det og beklager det. Deretter spurt om han ville si noe om hvorfor han ikke ville lage mat.

Du skriver at han fikk lov til å spille ferdig på rommet før matlaging, ergo hadde han allerede utsatt det litt. Deretter er han opptatt av telefonen men lager maten, før han da eksploderer og setter retten inn i ovnen før han løper på rommet. Jeg antar ut fra det du har skrevet at du har mast, og at han fikk nok. Likevel tenker jeg at utbruddet hans ikke helt samsvarer med årsaken her, og jeg syns i likhet med flere at det er mye for en så ung gutt å skulle lage middag fire dager i uken. Nå tror jeg på deg at han ville dette selv, men nettopp fordi det er en stor oppgave, så burde han få slippe en gang iblant hvis han er opptatt. Uten at han får formaninger om at det er hans plikt og at han har påtatt seg ansvaret selv. Jeg reagerer jo litt på det også, at du bruker det uttrykket, å påta seg ansvar. Han er jo bare tolv år etter som jeg skjønner, så han er ikke helt der at han alltid skjønner konsekvenser og kan planlegge så langt frem. Han må få lov til å være barn og få slippe en daglig plikt uten å føle seg presset og mast på. Han vil tjene penger, og du skriver at du ikke vet om akkurat det er drivkraften eller om han virkelig vil gjøre de tingene han "påtar seg ansvaret" for. Jeg får et inntrykk av at du betrakter han mer som en voksen enn et barn.

Jeg syns det er fint og viktig at barn hjelper til hjemme og har plikter, men det må være oss voksne sin oppgave å skjønne eller si at noe blir for mye, eller for lite for den del. 

Jeg tenker at å spørre han om hva han mener og føler er viktig. At du bekrefter at du aksepterer at han blir sint, men at du også vurderer om et slikt sinneutbrudd stikker dypere enn en liten konflikt om middagslaging. Sinne er helt naturlig, men alt er ikke like naturlig å bli veldig sint for. Pubertet eller ikke, det tenker nå jeg. 

Selvfølgelig så må man ta hensyn til hva han blir sint for og snakke om det i etterkant. Det gjorde jeg selvfølgelig og jeg vet derfor at dette ikke dreide seg om matlaging. Han hadde en dårlig dag rett og slett. Når jeg sier at det ikke er viktig hvorfor han ble sint er det ment at i denne tråden er det ikke viktig da det jeg er ute etter er mer generelle råd for hvordan håndtere sinne hos barn. Jeg vil håndtere de kommende kamper på en best mulig måte. Og de vil komme. Og ha forskjellige årsaker på overflaten og forskjellige underliggende årsaker.

Angående det å lage mat føler jeg at jeg gjentar meg selv. Avtalen er at han laget mat i ukedagene. Dette kommer etter et ønske fra han. Jeg er sammen med han hele tiden og vi har en fin tid sammen. Det er kvalitetstid vi har sammen som begge setter pris på. Han opplever mestring og trives med oppgaven. 

Han kan når som helst si at han ikke vil lage maten og så lager jeg maten. Det skjer ikke ofte, men det skjer. Han er ikke for ung til å ha ansvar. Selv om mange her mener det er et voksent ansvar å lage middag (noe som jeg ikke er uenig i, jeg hadde aldri kommet på dette selv) så har vi her med en gutt som er veldig glad i å lage mat. Han er heller ikke for ung til å vite at man må si fra hvis man ikke vil gjøre en oppgave som en har sagt at man vil gjøre. Jeg kommer ikke til å si til han at du får ikke lov til å lage mat mer fordi noen som ikke kjenner deg mener at du rett for ung. 

Oppsummert; det jeg ber om er ikke en analyse av hva som lå bak akkurat denne krangelen. Det klarer jeg veldig godt selv. Jeg ber heller ikke om råd om hva min sønn får lov til og ikke lov til. Den dialogen har vi selv og sønnen min har stor innflytelse på valg av oppgaver (selv om det er forventet at han bidrar, han kan derfor ikke velge å ikke gjøre noe)

Jeg ber om gode råd til hvordan håndtere fremtidige krangler på en god måte akkurat når han har forlatt rommet i sinne. Hvordan håndtere det som skjer mens han er sint og i fasen hvor han er i ferd med å roe seg ned. Praten dagen derpå når alt har roet seg trenger jeg ikke hjelp til, det pleier å gå helt fint.

Endret 7. november 2022 av Fru2020

[Kashmir-]

Fru2020 skrev (8 minutter siden):

Selvfølgelig så må man ta hensyn til hva han blir sint for og snakke om det i etterkant. Det gjorde jeg selvfølgelig og jeg vet derfor at dette ikke dreide seg om matlaging. Han hadde en dårlig dag rett og slett. Når jeg sier at det ikke er viktig hvorfor han ble sint er det ment at i denne tråden er det ikke viktig da det jeg er ute etter er mer generelle råd for hvordan håndtere sinne hos barn. Jeg vil håndtere de kommende kamper på en best mulig måte. Og de vil komme. Og ha forskjellige årsaker på overflaten og forskjellige underliggende årsaker.

Angående det å lage mat føler jeg at jeg gjentar meg selv. Avtalen er at han laget mat i ukedagene. Dette kommer etter et ønske fra han. Jeg er sammen med han hele tiden og vi har en fin tid sammen. Det er kvalitetstid vi har sammen som begge setter pris på. Han opplever mestring og trives med oppgaven. 

Han kan når som helst si at han ikke vil lage maten og så lager jeg maten. Det skjer ikke ofte, men det skjer. Han er ikke for ung til å ha ansvar. Selv om mange her mener det er et voksent ansvar å lage middag (noe som jeg ikke er uenig i, jeg hadde aldri kommet på dette selv) så har vi her med en gutt som er veldig glad i å lage mat. Han er heller ikke for ung til å vite at man må si fra hvis man ikke vil gjøre en oppgave som en har sagt at man vil gjøre. Jeg kommer ikke til å si til han at du får ikke lov til å lage mat mer fordi noen som ikke kjenner deg mener at du rett for ung. 

Oppsummert; det jeg ber om er ikke en analyse av hva som lå bak akkurat denne krangelen. Det klarer jeg veldig godt selv. Jeg ber heller ikke om råd om hva min sønn får lov til og ikke lov til. Den dialogen har vi selv og sønnen min har stor innflytelse på valg av oppgaver (selv om det er forventet at han bidrar, han kan derfor ikke velge å ikke gjøre noe)

Jeg ber om gode råd til hvordan håndtere fremtidige krangler på en god måte akkurat når han har forlatt rommet i sinne. Hvordan håndtere det som skjer mens han er sint og i fasaden hvor han er i ferd med å roe seg ned. Praten dagen derpå når alt har roet seg trenger jeg ikke hjelp til, det pleier å gå helt fint.

Kan du ikke la han være sint, la han roe seg ned uten å gjøre noe? Så tar dere praten når han er rolig som dere bruker? Jeg vet ikke helt hva du mener, beklager. Er det følelsene dine eller at du mener at du må gjøre noe med/ovenfor han? 

[Fru2020]

Kashmir skrev (1 minutt siden):

Kan du ikke la han være sint, la han roe seg ned uten å gjøre noe? Så tar dere praten når han er rolig som dere bruker? Jeg vet ikke helt hva du mener, beklager. Er det følelsene dine eller at du mener at du må gjøre noe med/ovenfor han? 

Jeg synes det er så fælt at han har det så vondt som det er å være så sint. Jeg vil så gjerne gjøre noe for at det skal bli bedre for han. Jeg vet at han må få tid for seg selv. Men jeg synes det er vanskelig å vite hvor lenge jeg skal vente. Venter selvfølgelig til etter at sinnalydene fra rommet gir seg. Men han er ikke den som kommer ut av rommet igjen. Jeg synes det blir feil å la hele kvelden gå og la han legge seg uten at vi har pratet sammen igjen.

Jeg har nesten aldri opplevd å være så sint. Bare noen få ganger. Så jeg vet ikke helt hvordan jeg selv ville bli møtt.

Og så lurer jeg på hvilke ord jeg skal bruke når jeg skal snakke med han, mens det er ganske ferskt. Dagen derpå-samtalen har jeg kontroll på. Men hva vil en som har vært så sint høre rett etter at han har roet seg?

[emilie321]

Fru2020 skrev (3 minutter siden):

Jeg synes det er så fælt at han har det så vondt som det er å være så sint. Jeg vil så gjerne gjøre noe for at det skal bli bedre for han. Jeg vet at han må få tid for seg selv. Men jeg synes det er vanskelig å vite hvor lenge jeg skal vente. Venter selvfølgelig til etter at sinnalydene fra rommet gir seg. Men han er ikke den som kommer ut av rommet igjen. Jeg synes det blir feil å la hele kvelden gå og la han legge seg uten at vi har pratet sammen igjen.

Jeg har nesten aldri opplevd å være så sint. Bare noen få ganger. Så jeg vet ikke helt hvordan jeg selv ville bli møtt.

Og så lurer jeg på hvilke ord jeg skal bruke når jeg skal snakke med han, mens det er ganske ferskt. Dagen derpå-samtalen har jeg kontroll på. Men hva vil en som har vært så sint høre rett etter at han har roet seg?

At du er glad i han uansett? 

[Kashmir-]

Fru2020 skrev (11 minutter siden):

Jeg synes det er så fælt at han har det så vondt som det er å være så sint. Jeg vil så gjerne gjøre noe for at det skal bli bedre for han. Jeg vet at han må få tid for seg selv. Men jeg synes det er vanskelig å vite hvor lenge jeg skal vente. Venter selvfølgelig til etter at sinnalydene fra rommet gir seg. Men han er ikke den som kommer ut av rommet igjen. Jeg synes det blir feil å la hele kvelden gå og la han legge seg uten at vi har pratet sammen igjen.

Jeg har nesten aldri opplevd å være så sint. Bare noen få ganger. Så jeg vet ikke helt hvordan jeg selv ville bli møtt.

Og så lurer jeg på hvilke ord jeg skal bruke når jeg skal snakke med han, mens det er ganske ferskt. Dagen derpå-samtalen har jeg kontroll på. Men hva vil en som har vært så sint høre rett etter at han har roet seg?

Jeg hadde ikke problemer med å vise sinne som barn og ungdom, men det varte aldri lenge. Jeg fikk sitte på rommet til jeg fikk roet meg, og så brukte moren min å bare stikke hodet inn og spørre om jeg trengte mer tid, eller om jeg ville komme ut til kveldsmat, en kopp kakao eller se noe på TV sammen med dem. Da kom jeg som regel ut, og vi bare skværet opp. Det var ikke så mye mer rundt det, men noen ganger spurte de om noe plaget meg. Jeg vet jo at ikke alle barn er like, men min datter var som meg. Sønnen min var lengre sint, men jeg gikk alltid inn å sa god natt og sov godt, glad i deg. Neste dag var han like blid, og vi snakket ikke alltid om ting. Det avhengte noe av årsak osv.

Du kan jo spørre han om han helst vil være i fred? Det er ikke farlig om han vil det, men si god natt og glad i deg. Det er jo viktig. 

Endret 7. november 2022 av Kashmir