åh, som jeg har stelt det i stand

[Gjest needSomeHelp]

...Mest for meg selv, men min kjære mann har nok merket det også. Jeg sier min kjære, for det er han så absolutt.

Til saken: Jeg er blitt så innmari forelsket, i 2 ( TO !! ) stykker. Den ene er broren hannes, og den andre er min nye venninnes mann. Det høres jo helt sykt ut, jeg innrømmer det, men jeg kan bare ikke noe for det. Dette har jeg vært gjennom før, men det er så lenge siden. Nå er vi voksne ( rundt 30), og jeg trodde det ikke kunne skje igjen. Jeg understreker at det bare er meg som er forelsket, det har ikke hendt noe mellom meg og noen av de to.

Det er akkurat som jeg har behov for den "drømmeverdenen". Sist jeg forelsket meg hadde jeg og min mann en vanskelig periode, og det har vi nå også. Vi tenker IKKE på å gå fra hverandre, men det er bare dødt og kjedelig liksom.

Er dette vanlig for mennesker i parforhold? Er det slik at man "flykter" inn i noe forbudt ?

Av og til er det helt håpløst. Jeg har som sagt fått en ny og nær venninne. En jente jeg har kjent i 6 måneder, men det er som vi har kjent hverandre hele livet. Så går jeg hen å faller så til de grader i grus for hennes mann. Av og til orker jeg bare ikke å dra bort til henne. Det føles som å plukke ruren av et sår hver gang. Det blør liksom litt hver gang jeg ser ham... Også svigersen da ! Naboen... Det er jo ikke til å holde ut.

Ville bare få det ut... Noen med samme erfaring ?

[miral]

Noen av oss har lettere for å forelske oss enn andre. Jeg har hatt samme problemet, også med familiemedlemmer. Når noen viser meg spesiell oppmerksomhet, er jeg solgt. Psykiateren min sier at dette kommer av at jeg har blitt følelsmessig understimulert som barn. Kanskje har han rett .. I alle fall: det er svært brysomt å ha det sånn, og en kommer lett opp i situasjoner der det oppstår ubotelig skade. Kan dessverre ikke gi deg noen patent løsning. Jeg har kastet bort mye av livet mitt på slikt. Uten å bli klokere.