Jeg elsker deg ikke lenger...!!?

[afytos]

Hei folkens.

Etter ti års forhold fikk jeg beskjed av min partner at han i løpet av noen uker hadde kommet frem til at han ikke elsket meg lenger. Han innrømmer at han storm-elsket meg 8 mnd. tidligere, og tre mnd. tidligere da han ville at vi skulle få en ny familieforøkelse, da elsket han meg også.......(gud, hvor jeg er glad for at den ideen ikke ble realisert...).Jeg sliter som en hund med hele greien. Man har gitt så mye i så mange år. Og hele tiden har jeg følt at vi hører sammen, selv med all dritten han til tider kunne påføre oss. Selvfølgelig så har det ikke vært en dans på roser hele tiden. Men det er vel fysisk umulig å slutte å elske et menneske på noen UKER !!? I hvertfall ikke i min bok. Jeg ønsket at vi skulle gå til familie rådgivning, (vi skulle mest sannsynlig ha gått for lenge siden), men det var det ikke vits i, i følge ham... Prøvde å si at om det ikke kunne hjelpe på "kjæreste" forholdet vårt, så kunne det ihvertfall kanskje hjelpe på vårt forhold som foreldre og det faktum at vi må kunne fungere sammen ovenfor barnet vårt. Men det var ikke aktuelt, han mente at jeg prøvde å lure ham til å gjøre noe som kunne redde ekteskapet (...og det var tydeligvis det dårligste scenarioet.....!!?). Venner og bekjente av oss har krøpet frem og sagt at det nok definitivt var til det beste, siden han er sånn og sånn. Kanskje har de rett, men samtidig så liker jeg ikke å legge meg flat og oppgi 10 års forhold/ ekteskap. Man må finne ut om det kan reddes og om det er verdt det. Og sånn ståa er så tror jeg ikke at vi kan gjøre det på tomannshånd. Jeg tror vi må ha en tredjepart. Men jeg kan jo ikke tvinge ham til det heller. Men er det fysisk mulig å slutte å elske på sååååå kort tid. Jeg fatter det bare ikke......... Skulle ønske jeg kunne bli forbannet og drite langt i ham. La han seile sin egen sjø, men samtidig så klarer jeg ikke helt å gi slipp fordi situasjonen er helt ufattelig for meg.... Usj, dette ble langt, lurer på om noen svarer

Mange klemmer fra meg til dere alle...

[mobile]

kjenner meg litt igjen i din,når jeg hører din historie.Det samme skjedde meg.mannen min sa at han ikke elsket meg lenger, fant ut at en annen var med i bildet. Har du spurt ham om han har truffet en annen?Følte meg så såret. Det var som om ekteskapet vårt ikke var verdt noe når han var så villig til å kaste det vekk for noen han så vidt kjenner. Jo mer jeg anstrengte meg for å løse problemet, desto mer ville han ut av ekteskapet, for å prøve ut det nye forholdet.

Ble tilslutt så såret og forbannet at jeg ikke ville ha noe mer med ham å gjøre.Nektet ham å öppsøke og å ringe meg.Det tok ikke lange stunden før han endret seg og ville tilbake igjen. Først da jeg gjorde meg hard, Skjønte han at han kom til å miste meg for godt hvis han fortsatte som han gjorde.

Har ennå ikke tatt ham tilbake, føler at nå er det hans tur til å jobbe litt, hvis han vil ha meg tilbake.Kanskje det er noe lignende du burde prøve på?

[Wulfi]

Vet så alt for godt hvordan det føles. Opplevde det samme for noen år siden ,og det holdt på sende meg rett til helvete. Etter mye om og menn ble vi enige om å prøve for ungenes skyld. Om VI ikke hadde så mye å vinne på det ,så hadde vaffal ungene krav på at vi forsøkte. Jeg og min mann er kompiser stort sett hele tiden ,og det gikk fint å bo sammen uten at han elsket meg. Det skulle gå 3 uten hans kjærlighet . Nå elsker han meg ,og det er så godt å høre han si det igjen. Jeg håper din mann også vil innse at man vaffal bør PRØVE for barnas skyld ,og ikke gi opp etter bare noen uker. Et så langt forhold er verd å gi en sjanse syns jeg. Dere har sikkert mange gode ,vakre ,morsomme og festlige minner ,dere har nok opplevd både oppturer og nedturer sammen , støttet hverandre i hverdagen i mange år. Da syns jeg ikke det er rett å la forholdet dø uten å ha prøvd. Ikke sikkert det hjelper å prøve ,men det kan vaffal ikke SKADE heller.... Lykke ,lykke til :-)

*Klem - Hvis du vil ha*

[afytos]

Vet så alt for godt hvordan det føles. Opplevde det samme for noen år siden ,og det holdt på sende meg rett til helvete. Etter mye om og menn ble vi enige om å prøve for ungenes skyld. Om VI ikke hadde så mye å vinne på det ,så hadde vaffal ungene krav på at vi forsøkte. Jeg og min mann er kompiser stort sett hele tiden ,og det gikk fint å bo sammen uten at han elsket meg. Det skulle gå 3 uten hans kjærlighet . Nå elsker han meg ,og det er så godt å høre han si det igjen. Jeg håper din mann også vil innse at man vaffal bør PRØVE for barnas skyld ,og ikke gi opp etter bare noen uker. Et så langt forhold er verd å gi en sjanse syns jeg. Dere har sikkert mange gode ,vakre ,morsomme og festlige minner ,dere har nok opplevd både oppturer og nedturer sammen , støttet hverandre i hverdagen i mange år. Da syns jeg ikke det er rett å la forholdet dø uten å ha prøvd. Ikke sikkert det hjelper å prøve ,men det kan vaffal ikke SKADE heller.... Lykke ,lykke til :-)

*Klem - Hvis du vil ha*

Takk for svaret. Det var kos å høre at dere fant ut av det. Men jeg tviler sterkt på at jeg får husbonden med på ideen. Han vil ikke prøve å fikse noe "bare" fordi vi har et barn sammen. Så dermed er det ikke mye jeg kan gjøre egentlig. Har tenkt å bestille time hos familierådgivning, og prøve meg på å få ham med. Men vi får se hvordan det går.

Når det gjelder minner osv. Joda, vi har veldig mange gode minner sammen. Men endel dårlig og. Samtidig så tror jeg at han i hovedsak stikker av fra "båndene" av å være i familie. Måtte ta ansvar for hverandre og felles barn, utvise respekt o.l. Dette er ting han aldri har fått til, og jeg tror han møtte veggen der et øyeblikk og stakk av fordi ham tror han ikke fikser det...

Og tar alltid i mot en klem

[afytos]

kjenner meg litt igjen i din,når jeg hører din historie.Det samme skjedde meg.mannen min sa at han ikke elsket meg lenger, fant ut at en annen var med i bildet. Har du spurt ham om han har truffet en annen?Følte meg så såret. Det var som om ekteskapet vårt ikke var verdt noe når han var så villig til å kaste det vekk for noen han så vidt kjenner. Jo mer jeg anstrengte meg for å løse problemet, desto mer ville han ut av ekteskapet, for å prøve ut det nye forholdet.

Ble tilslutt så såret og forbannet at jeg ikke ville ha noe mer med ham å gjøre.Nektet ham å öppsøke og å ringe meg.Det tok ikke lange stunden før han endret seg og ville tilbake igjen. Først da jeg gjorde meg hard, Skjønte han at han kom til å miste meg for godt hvis han fortsatte som han gjorde.

Har ennå ikke tatt ham tilbake, føler at nå er det hans tur til å jobbe litt, hvis han vil ha meg tilbake.Kanskje det er noe lignende du burde prøve på?

Hei mobile.

Jeg har tenkt samme tanken men fått nei til svar. MEN, han hadde vært utro sånn ca rundt den tiden jeg merket på humøret hans at noe var galt. Og jeg føler på mange måter at det har noe med saken å gjøre. Mange har sagt til meg at jeg skal prøve å gjøre meg hard og ikke dille så mye med ham. Men det er utrolig vanskelig å distansere seg fra en person man har brydd seg så mye om i så mange år. Mest av alt har jeg lyst til å deise til ham og skrike hvor høyt jeg elsker ham, men når sant skal sies, så vet jeg ikke om jeg kan leve med ham igjen. Han har oppført seg utrolig dårlig i mange år og jeg vet ikke helt hva han skal kunne si eller gjøre for å overbevise meg om at jeg skal kunne stole på ham. Men samtidig er det alt jeg ønsker,- skjønner du...hodet mitt er i fullstendig kaos. Hjerte og hodet er ikke litt på nivå en gang;-) Så det går i bølger, prøver å være likegyldig og uinteressert, og så daler det ned til at jeg åpenlyst bryr meg.

Æsj,... livet var lettere når vi var små og ble dumpet. Det var ikke så nøye den gang, rart egentlig.....

Klem fra meg

[mobile]

Hei mobile.

Jeg har tenkt samme tanken men fått nei til svar. MEN, han hadde vært utro sånn ca rundt den tiden jeg merket på humøret hans at noe var galt. Og jeg føler på mange måter at det har noe med saken å gjøre. Mange har sagt til meg at jeg skal prøve å gjøre meg hard og ikke dille så mye med ham. Men det er utrolig vanskelig å distansere seg fra en person man har brydd seg så mye om i så mange år. Mest av alt har jeg lyst til å deise til ham og skrike hvor høyt jeg elsker ham, men når sant skal sies, så vet jeg ikke om jeg kan leve med ham igjen. Han har oppført seg utrolig dårlig i mange år og jeg vet ikke helt hva han skal kunne si eller gjøre for å overbevise meg om at jeg skal kunne stole på ham. Men samtidig er det alt jeg ønsker,- skjønner du...hodet mitt er i fullstendig kaos. Hjerte og hodet er ikke litt på nivå en gang;-) Så det går i bølger, prøver å være likegyldig og uinteressert, og så daler det ned til at jeg åpenlyst bryr meg.

Æsj,... livet var lettere når vi var små og ble dumpet. Det var ikke så nøye den gang, rart egentlig.....

Klem fra meg

Jeg vet nøyaktig hva du mener, når du sier du er forvirret. Følelsene mine var som berg og dalbane.Ene øyeblikket sa jeg til meg selv at jeg ga blaffen, for så å føle at jeg var så glad i ham, og ville ikke miste ham.Hjertet sa en ting ,mens hodet sa noe annet. Men etter hvert som tiden gikk og jeg fikk det litt på avstand, ble jeg klar over at jeg ikke var villig til å beholde ham for enhver pris.Det er vel derfor jeg ennå ikke har tatt noen avgjørelse ennå.Jeg spør meg selv om jeg noen gang kan stole på ham igjen, og om de sidene ved ham som jeg har sett kun var midlertidig,eller om han egentlig er egoistisk og selvopptatt. Jeg ble glad i og giftet meg med en mann som var snill og alltid omtenksom mot andre, men nå tenker han bare på seg selv.

Han gjorde og sa ting som såret meg veldig dypt. Trodde aldri han var istand til å behandle meg på den måten. jeg fikk sjokk over måten han behandlet meg på.Er vel fortsatt veldig såret og krenket, derfor må han bevise for meg at den mannen jeg giftet meg med fortsatt finnes, ellers tror jeg det ikke er verdt å gi ekteskapet en ny sjans.Vil bare bli såret igjen.

Har vel også spørt meg selv om jeg virkelig er så glad i ham at jeg kan tilgi alt, eller om det bare er fori han har vært endel av livet mitt så lenge, at jeg er redd for å bli alene. Kom fram til at det var begge deler.

Har derfor bestemt meg for å gi oss en ny sjanse dersom det er mulig, men er ikke villig til å gjøre det for enhver pris. Må begynne å tenke på meg selv også for engangs skyld.

Håper du finner ut av det.

Klem mobile :-)

[afytos]

Jeg vet nøyaktig hva du mener, når du sier du er forvirret. Følelsene mine var som berg og dalbane.Ene øyeblikket sa jeg til meg selv at jeg ga blaffen, for så å føle at jeg var så glad i ham, og ville ikke miste ham.Hjertet sa en ting ,mens hodet sa noe annet. Men etter hvert som tiden gikk og jeg fikk det litt på avstand, ble jeg klar over at jeg ikke var villig til å beholde ham for enhver pris.Det er vel derfor jeg ennå ikke har tatt noen avgjørelse ennå.Jeg spør meg selv om jeg noen gang kan stole på ham igjen, og om de sidene ved ham som jeg har sett kun var midlertidig,eller om han egentlig er egoistisk og selvopptatt. Jeg ble glad i og giftet meg med en mann som var snill og alltid omtenksom mot andre, men nå tenker han bare på seg selv.

Han gjorde og sa ting som såret meg veldig dypt. Trodde aldri han var istand til å behandle meg på den måten. jeg fikk sjokk over måten han behandlet meg på.Er vel fortsatt veldig såret og krenket, derfor må han bevise for meg at den mannen jeg giftet meg med fortsatt finnes, ellers tror jeg det ikke er verdt å gi ekteskapet en ny sjans.Vil bare bli såret igjen.

Har vel også spørt meg selv om jeg virkelig er så glad i ham at jeg kan tilgi alt, eller om det bare er fori han har vært endel av livet mitt så lenge, at jeg er redd for å bli alene. Kom fram til at det var begge deler.

Har derfor bestemt meg for å gi oss en ny sjanse dersom det er mulig, men er ikke villig til å gjøre det for enhver pris. Må begynne å tenke på meg selv også for engangs skyld.

Håper du finner ut av det.

Klem mobile :-)

Kjære Mobile....

Det er så utrolig rart, det du skriver kjenner jeg meg utrolig igjen i. Deilig å vite at jeg ikke er ram sprø i hodet Alle rundt meg skjønner ikke at jeg ikke har trukket ut pluggen på ham for lenge siden. Men det er jo ikke så lett i praksis som i teori.

Tusen takk for svarene dine

Klem fra meg

[mann411]

Kjære Mobile....

Det er så utrolig rart, det du skriver kjenner jeg meg utrolig igjen i. Deilig å vite at jeg ikke er ram sprø i hodet Alle rundt meg skjønner ikke at jeg ikke har trukket ut pluggen på ham for lenge siden. Men det er jo ikke så lett i praksis som i teori.

Tusen takk for svarene dine

Klem fra meg

Hei

Det var interessant å lese inleggene under dette temaet. Jeg er en mann som har oppført seg akkurat slik som din mann. Jeg "valgte" utroskap, først en gang- inrømmet det og lovte bot og bedring. Prøvde å forandre meg men endte opp i et nytt elskerinne forhold. Dette ble oppdaget og helvete var startet. Jeg hadde løyet til både samboer og elskerinne og fikk som fortjent. Jeg hadde også slike tanker som din mann at jeg ikke elsket min samboer og ville ut av forholdet. Elskerinna var nok indirekte et middel "for å få det til", Nå har det gått opp for meg hva jeg har mistet!!. Et 7år gammelt samboer forhold er ødelagt på grunn av min egoisme og mine egoistiske tanker.

Det jeg prøver å si er at din mann vil ikke forandre seg hvis du trygler om at han om at dere skal fortsette samlivet. Han må forstå det selv, det er eneste mulighet for å få en mann som virkelig kan forandre seg. Jeg har ivertfall forstått det, selv om det for meg var for sent. Og forstår han ikke dette vil et fortsatt samliv bare være sorgen. Tro meg, jeg vet alt om å være drittsekk og mann

[Hawkwind]

Det blir vanskelig å ta stilling til dette ut fra din beskrivelse; da mange detaljer nok ikke er med.

Jeg stakk selv fra mitt ekteskap; på relativt kort varsel - men ut fra din beskrivelse var det neppe en sammenlignbar situasjon.

Har han sagt noe om hvorfor han mener at dette er det riktige å gjøre; gitt deg noen forklaringer på hva han mener gikk galt?

[afytos]

Hei

Det var interessant å lese inleggene under dette temaet. Jeg er en mann som har oppført seg akkurat slik som din mann. Jeg "valgte" utroskap, først en gang- inrømmet det og lovte bot og bedring. Prøvde å forandre meg men endte opp i et nytt elskerinne forhold. Dette ble oppdaget og helvete var startet. Jeg hadde løyet til både samboer og elskerinne og fikk som fortjent. Jeg hadde også slike tanker som din mann at jeg ikke elsket min samboer og ville ut av forholdet. Elskerinna var nok indirekte et middel "for å få det til", Nå har det gått opp for meg hva jeg har mistet!!. Et 7år gammelt samboer forhold er ødelagt på grunn av min egoisme og mine egoistiske tanker.

Det jeg prøver å si er at din mann vil ikke forandre seg hvis du trygler om at han om at dere skal fortsette samlivet. Han må forstå det selv, det er eneste mulighet for å få en mann som virkelig kan forandre seg. Jeg har ivertfall forstått det, selv om det for meg var for sent. Og forstår han ikke dette vil et fortsatt samliv bare være sorgen. Tro meg, jeg vet alt om å være drittsekk og mann

Hei på deg mann411.

Jeg er helt med på tankegangen din når det gjelder å ikke sitte der og tigge. Men av og til blir det litt vanskelig likssom ;-)

Men jeg jobber med saken, og av og til gjør han det jo veldig lett, på mange måter, slik at jeg faktisk ikke er så blid på ham.

[afytos]

Det blir vanskelig å ta stilling til dette ut fra din beskrivelse; da mange detaljer nok ikke er med.

Jeg stakk selv fra mitt ekteskap; på relativt kort varsel - men ut fra din beskrivelse var det neppe en sammenlignbar situasjon.

Har han sagt noe om hvorfor han mener at dette er det riktige å gjøre; gitt deg noen forklaringer på hva han mener gikk galt?

Hei Hawkwind.

Jeg er enig, det er vanskelig å ta stilling til hele problemet. Og det virker det også som om det er selv når man kjenner mesteparten av detaljene.

Gemalen har prøvd å gi grunner, hvorav noen av dem ikke helt holder mål. Disse grunnene tror jeg ikke har noe med saken å gjøre, så jeg holder dem utenfor. Saken er den; gemalen mener at han ikke er god nok for meg. Han har jobbet utenlands i over 2,5 år, når han først kom hjem så var det snakk om 12-14 dager, så 3 mnd. ut igjen. I utgangspunktet var det snakk om 6 mnd. engasjement, og ved fornyelse av kontrakten så fornyet han den uten å konferere med meg. Så jeg satt hjemme og prøvde å være forståelsesfull med en da 14 mnd. gammel baby og i full jobb. Mest av alt hadde jeg lyst til å skrike!! Så fornyet han den igjen og igjen. Han kom hjem for "godt" for 10 mnd. siden. Mens han har vært utenlands har det dukket opp konflikter vi har måttet snakke om og bearbeide sammen. Og vi har hele tiden kommet til enighet; dette vil vi og vi elsker hverandre... Da han kom hjem så gikk jeg mest mulig stille i krokene, fordi jeg hadde fått beskjed om at overgangen til hverdagen kunne bli litt voldsom for en som da var blitt vant til stadig utskiftelse og nye mennesker. Men etterhvert følte jeg at noe var galt og jeg ble redd for at han var i en depresjon eller lignende. Dette fordi han som i utgangspunktet er et godt menneske plutselig ble "vanskelig". Ingen vold, men han sov "hele" tiden. Jeg gikk fra ham om morgenen mens han sov. Leverte barn i bhg, gikk på jobb. Kom hjem fra jobb, med hentet barn og han sov enda. Han sto som regel opp (etter litt trusler :-)) til middag. Når barnet måtte være hjemme fra bhg p.g.a. sykdom, så satte han henne foran videoen og gikk og la seg igjen..... For meg var dette en vanskelig situasjon fordi han kunne da late som om de hadde vært ute en tur når jeg ringte, og jeg ville tro at barnet vårt "løy" (jeg har sett på 3 vieoer...).....Og hun måtte jo gjøre "rede" for seg. Men han krøp alltid til korset med sannheten. Han skjønte vel mest sannsynlig at det at en tre åring blir usikker fordi pappa sier noe annet enn hva sant er!! Jeg vet at det stemmer når han sier at han med hånden på hjertet elsket meg uten forbehold tre mnd. tidligere enn når han gikk, slki at jeg tror kanskje at mye av bruddet har med at han føler at han ikke er god nok for meg og for barnet vårt. Han kan gå ut på byen og forsvinne. Og når jeg blir redd, så skjønner han ikke helt hvorfor...... Dette ble fryktelig langt. Tror jeg slutter her, du har vel falt av forlengst :-)

Ble du noe klokere?

Klemmer fra meg...

[Hawkwind]

Hei Hawkwind.

Jeg er enig, det er vanskelig å ta stilling til hele problemet. Og det virker det også som om det er selv når man kjenner mesteparten av detaljene.

Gemalen har prøvd å gi grunner, hvorav noen av dem ikke helt holder mål. Disse grunnene tror jeg ikke har noe med saken å gjøre, så jeg holder dem utenfor. Saken er den; gemalen mener at han ikke er god nok for meg. Han har jobbet utenlands i over 2,5 år, når han først kom hjem så var det snakk om 12-14 dager, så 3 mnd. ut igjen. I utgangspunktet var det snakk om 6 mnd. engasjement, og ved fornyelse av kontrakten så fornyet han den uten å konferere med meg. Så jeg satt hjemme og prøvde å være forståelsesfull med en da 14 mnd. gammel baby og i full jobb. Mest av alt hadde jeg lyst til å skrike!! Så fornyet han den igjen og igjen. Han kom hjem for "godt" for 10 mnd. siden. Mens han har vært utenlands har det dukket opp konflikter vi har måttet snakke om og bearbeide sammen. Og vi har hele tiden kommet til enighet; dette vil vi og vi elsker hverandre... Da han kom hjem så gikk jeg mest mulig stille i krokene, fordi jeg hadde fått beskjed om at overgangen til hverdagen kunne bli litt voldsom for en som da var blitt vant til stadig utskiftelse og nye mennesker. Men etterhvert følte jeg at noe var galt og jeg ble redd for at han var i en depresjon eller lignende. Dette fordi han som i utgangspunktet er et godt menneske plutselig ble "vanskelig". Ingen vold, men han sov "hele" tiden. Jeg gikk fra ham om morgenen mens han sov. Leverte barn i bhg, gikk på jobb. Kom hjem fra jobb, med hentet barn og han sov enda. Han sto som regel opp (etter litt trusler :-)) til middag. Når barnet måtte være hjemme fra bhg p.g.a. sykdom, så satte han henne foran videoen og gikk og la seg igjen..... For meg var dette en vanskelig situasjon fordi han kunne da late som om de hadde vært ute en tur når jeg ringte, og jeg ville tro at barnet vårt "løy" (jeg har sett på 3 vieoer...).....Og hun måtte jo gjøre "rede" for seg. Men han krøp alltid til korset med sannheten. Han skjønte vel mest sannsynlig at det at en tre åring blir usikker fordi pappa sier noe annet enn hva sant er!! Jeg vet at det stemmer når han sier at han med hånden på hjertet elsket meg uten forbehold tre mnd. tidligere enn når han gikk, slki at jeg tror kanskje at mye av bruddet har med at han føler at han ikke er god nok for meg og for barnet vårt. Han kan gå ut på byen og forsvinne. Og når jeg blir redd, så skjønner han ikke helt hvorfor...... Dette ble fryktelig langt. Tror jeg slutter her, du har vel falt av forlengst :-)

Ble du noe klokere?

Klemmer fra meg...

Jeg er redd jeg må spørre litt mer før jeg kan forsøke å se en logisk sammenheng her; da det er flere muligheter å velge mellom.

Utenlandstjenesten; hva slags type har dette vært? Har han jobbet i en utenlandsk avdeling av et selskap, eller vært i kriseområder i militær sammenheng/nødhjelpssammenheng, eller eventuelt hva?

Det med at han sov hele dagen som du beskriver; er et fenomen som jeg stusser på; men er usikker på om faktiren der er traumebearbeiding, usikkerhet, depresjon, utbrenthet eller andre årsaker.

Kan man si noe mer om det forholdet; vil det antageligvis være lettere å skjønne hans reaksjoner i ettertid også.

Jeg får ikke vært på DOL-systemet før søndag kveld; leser din kommentar da, og legger inn mine tanker omkring dette umiddelbart deretter.

Ha en så god helg som mulig.

[afytos]

Jeg er redd jeg må spørre litt mer før jeg kan forsøke å se en logisk sammenheng her; da det er flere muligheter å velge mellom.

Utenlandstjenesten; hva slags type har dette vært? Har han jobbet i en utenlandsk avdeling av et selskap, eller vært i kriseområder i militær sammenheng/nødhjelpssammenheng, eller eventuelt hva?

Det med at han sov hele dagen som du beskriver; er et fenomen som jeg stusser på; men er usikker på om faktiren der er traumebearbeiding, usikkerhet, depresjon, utbrenthet eller andre årsaker.

Kan man si noe mer om det forholdet; vil det antageligvis være lettere å skjønne hans reaksjoner i ettertid også.

Jeg får ikke vært på DOL-systemet før søndag kveld; leser din kommentar da, og legger inn mine tanker omkring dette umiddelbart deretter.

Ha en så god helg som mulig.

Hei igjen Hawkwind !!

Skjønner godt at du ikke helt får oversikt over situasjonen. Jeg demper meg nok litt fordi jeg ikke vil at noen skal kjenne oss igjen....... Når det gjelder jobben hans, så jobbet han for NATO, men ikke som gevær mann eller sykepleier. Så noen direkte kontakt med traumatiske hendelser har han ikke vært i. MEN, han har jo sett hva slags konsekvenser disse grusomme handlingene har gjort mot både boligomr. og mennesker, og dette syntes han var vanskelig på mange måter. Men han selv jobbet i administrasjonen kan man si. Når det gjelder sovingen hans, om den er forårsaket av traumatiske hendelser, så tviler jeg litt på det. Han har nemlig hatt en slik periode før. Og da var det kun hans eget liv det grunnet i. Han la skylden på meg og tvilte på følelsene sine ovenfor meg og flyttet ut en liten stund. Det holdt en ukes tid, så innså han at det var hans egen misnøye med jobb o.l. som var grunnen og ikke meg. Men jeg er litt redd for at denne "depresjonen" ikke har blitt helet. Og at denne nye epoken som kom når han returnerte hjem, fremdeles er blitt dominert av en underliggende misnøye med hans forhold til familie og venner. Og ikke minst til et relativt nytt forhold til sitt barn. Han reiste jo ut når hun var under året. Og han har ikke brukt nok tid til henne til at han har "modnet" med henne, om jeg kan si det slik. Så han nevnte jo at han på mange måter faller litt igjennom i denne situasjonen. Og av reaksjonsmønsteret hans, så tror jeg at han er vettskremt av forpliktelsene han føler at han plutselig fikk på seg. Men jeg vet ikke helt jeg. En tanke som også melder seg er jo hvorvidt han skal klare å overbevise meg om at vi hører sammen hvis han ønsker å komme hjem igjen. Jeg elsker ham, men han har i så mange år kjørt et veldig egoistisk løp. Og jeg har ikke lyst til å føle meg "overkjørt" mer. Jeg synes at mangelen på respekt fra ham er et grunnleggende problem. Man må ha respekt for sin partner hvis et forhold skal fungere. Det hjelper meg ikke litt engang at han sier at han respekterer meg, for han gjorde akkurat som det passet ham. Og fordi han mente at det var best.,.......

Nei Hawkwind, jeg tar en pause jeg. Skal sjekke om du faller av nå eller ikke. Må si jeg beundrer standhaftigheten din med å følge med på disse utrolig laaaaaange innleggende mine

En god helg til deg også....

Klem

[conan]

Hei igjen Hawkwind !!

Skjønner godt at du ikke helt får oversikt over situasjonen. Jeg demper meg nok litt fordi jeg ikke vil at noen skal kjenne oss igjen....... Når det gjelder jobben hans, så jobbet han for NATO, men ikke som gevær mann eller sykepleier. Så noen direkte kontakt med traumatiske hendelser har han ikke vært i. MEN, han har jo sett hva slags konsekvenser disse grusomme handlingene har gjort mot både boligomr. og mennesker, og dette syntes han var vanskelig på mange måter. Men han selv jobbet i administrasjonen kan man si. Når det gjelder sovingen hans, om den er forårsaket av traumatiske hendelser, så tviler jeg litt på det. Han har nemlig hatt en slik periode før. Og da var det kun hans eget liv det grunnet i. Han la skylden på meg og tvilte på følelsene sine ovenfor meg og flyttet ut en liten stund. Det holdt en ukes tid, så innså han at det var hans egen misnøye med jobb o.l. som var grunnen og ikke meg. Men jeg er litt redd for at denne "depresjonen" ikke har blitt helet. Og at denne nye epoken som kom når han returnerte hjem, fremdeles er blitt dominert av en underliggende misnøye med hans forhold til familie og venner. Og ikke minst til et relativt nytt forhold til sitt barn. Han reiste jo ut når hun var under året. Og han har ikke brukt nok tid til henne til at han har "modnet" med henne, om jeg kan si det slik. Så han nevnte jo at han på mange måter faller litt igjennom i denne situasjonen. Og av reaksjonsmønsteret hans, så tror jeg at han er vettskremt av forpliktelsene han føler at han plutselig fikk på seg. Men jeg vet ikke helt jeg. En tanke som også melder seg er jo hvorvidt han skal klare å overbevise meg om at vi hører sammen hvis han ønsker å komme hjem igjen. Jeg elsker ham, men han har i så mange år kjørt et veldig egoistisk løp. Og jeg har ikke lyst til å føle meg "overkjørt" mer. Jeg synes at mangelen på respekt fra ham er et grunnleggende problem. Man må ha respekt for sin partner hvis et forhold skal fungere. Det hjelper meg ikke litt engang at han sier at han respekterer meg, for han gjorde akkurat som det passet ham. Og fordi han mente at det var best.,.......

Nei Hawkwind, jeg tar en pause jeg. Skal sjekke om du faller av nå eller ikke. Må si jeg beundrer standhaftigheten din med å følge med på disse utrolig laaaaaange innleggende mine

En god helg til deg også....

Klem

Følelsene har nok kjølnet over lenger tid, selv om evnen til å kommunisere det budskapet ikke har frembragt det tidligere.

[afytos]

Følelsene har nok kjølnet over lenger tid, selv om evnen til å kommunisere det budskapet ikke har frembragt det tidligere.

Det er mulig har du har rett. Det er jo noe av dilemmaet jeg befinner meg i. At han har følelser for meg fremdeles vet jeg. Og at jeg elsker ham vet jeg. Men samtidig når evnen vi har til å kommunisere med hverandre har vært så tilsidesatt så lenge, så blir det problemer. Men samtidig så vil jeg ikke gi opp så lett på en måte. Om det er fordi jeg virkelig vil få dette til å fungere eller om det er fordi jeg er vant til ham og dette forholdet, se det vet jeg ikke helt enda. Men det hører vel med til prosessen :-)

[Hawkwind]

Hei igjen Hawkwind !!

Skjønner godt at du ikke helt får oversikt over situasjonen. Jeg demper meg nok litt fordi jeg ikke vil at noen skal kjenne oss igjen....... Når det gjelder jobben hans, så jobbet han for NATO, men ikke som gevær mann eller sykepleier. Så noen direkte kontakt med traumatiske hendelser har han ikke vært i. MEN, han har jo sett hva slags konsekvenser disse grusomme handlingene har gjort mot både boligomr. og mennesker, og dette syntes han var vanskelig på mange måter. Men han selv jobbet i administrasjonen kan man si. Når det gjelder sovingen hans, om den er forårsaket av traumatiske hendelser, så tviler jeg litt på det. Han har nemlig hatt en slik periode før. Og da var det kun hans eget liv det grunnet i. Han la skylden på meg og tvilte på følelsene sine ovenfor meg og flyttet ut en liten stund. Det holdt en ukes tid, så innså han at det var hans egen misnøye med jobb o.l. som var grunnen og ikke meg. Men jeg er litt redd for at denne "depresjonen" ikke har blitt helet. Og at denne nye epoken som kom når han returnerte hjem, fremdeles er blitt dominert av en underliggende misnøye med hans forhold til familie og venner. Og ikke minst til et relativt nytt forhold til sitt barn. Han reiste jo ut når hun var under året. Og han har ikke brukt nok tid til henne til at han har "modnet" med henne, om jeg kan si det slik. Så han nevnte jo at han på mange måter faller litt igjennom i denne situasjonen. Og av reaksjonsmønsteret hans, så tror jeg at han er vettskremt av forpliktelsene han føler at han plutselig fikk på seg. Men jeg vet ikke helt jeg. En tanke som også melder seg er jo hvorvidt han skal klare å overbevise meg om at vi hører sammen hvis han ønsker å komme hjem igjen. Jeg elsker ham, men han har i så mange år kjørt et veldig egoistisk løp. Og jeg har ikke lyst til å føle meg "overkjørt" mer. Jeg synes at mangelen på respekt fra ham er et grunnleggende problem. Man må ha respekt for sin partner hvis et forhold skal fungere. Det hjelper meg ikke litt engang at han sier at han respekterer meg, for han gjorde akkurat som det passet ham. Og fordi han mente at det var best.,.......

Nei Hawkwind, jeg tar en pause jeg. Skal sjekke om du faller av nå eller ikke. Må si jeg beundrer standhaftigheten din med å følge med på disse utrolig laaaaaange innleggende mine

En god helg til deg også....

Klem

Ut fra det du der skriver; kommer jeg ihvertfall til en relativt klar oppfatning.

Jeg antar at han har vært deprimert over lengre tid; muligens at han har vært plaget av sosial ensomhet før i livet...?

Ut fra det du skriver som svar til både meg og andre her; ser det ut til at han nok ikke har hatt de rette følelsene overfor deg - og at dette har forsterket denne depresjonen han har hatt fra før av.

Det vil kunne forklare hans egoistiske løp som du beskriver - at han skaper en avstand direkte og indirekte som gjør at han klarer å ha et slags samliv med deg, uten at hans reelle følelser blir synlige for deg.

Dette er en helt personlig oppfatning selvsagt; men personlig vil jeg anta at det er noe i denne retning som her ligger bak.

Hadde han vært i situasjoner hvor han selv hadde opplevd traumatiske opplevelser kunne det vært andre ting; men slik du beskriver situasjonen finner jeg personlig det mest nærliggende at det er slik som jeg skisserer.

I så fall vil han trolig i lengre tid direkte og indirekte ha gitt uttrykk for å ha dårlig samvittighet overfor deg (og barnet).

Du får tenke gjennom, og se om det kan stemme. Uansett er jeg nok red for at du må starte prosessen med å forberede deg på at du med tiden må finne deg en ny partner.

Håper jeg har greid å hjelpe litt her.

Vennlig hilsen

[afytos]

Ut fra det du der skriver; kommer jeg ihvertfall til en relativt klar oppfatning.

Jeg antar at han har vært deprimert over lengre tid; muligens at han har vært plaget av sosial ensomhet før i livet...?

Ut fra det du skriver som svar til både meg og andre her; ser det ut til at han nok ikke har hatt de rette følelsene overfor deg - og at dette har forsterket denne depresjonen han har hatt fra før av.

Det vil kunne forklare hans egoistiske løp som du beskriver - at han skaper en avstand direkte og indirekte som gjør at han klarer å ha et slags samliv med deg, uten at hans reelle følelser blir synlige for deg.

Dette er en helt personlig oppfatning selvsagt; men personlig vil jeg anta at det er noe i denne retning som her ligger bak.

Hadde han vært i situasjoner hvor han selv hadde opplevd traumatiske opplevelser kunne det vært andre ting; men slik du beskriver situasjonen finner jeg personlig det mest nærliggende at det er slik som jeg skisserer.

I så fall vil han trolig i lengre tid direkte og indirekte ha gitt uttrykk for å ha dårlig samvittighet overfor deg (og barnet).

Du får tenke gjennom, og se om det kan stemme. Uansett er jeg nok red for at du må starte prosessen med å forberede deg på at du med tiden må finne deg en ny partner.

Håper jeg har greid å hjelpe litt her.

Vennlig hilsen

Jeg synes det er beundringsverdig av deg å ha klart å henge med så lenge, så din mening betyr selvfølgelig mye. Men alt bunner jo i hva følelser og forsnuft sier tilslutt. Dette med dårlig samvittighet høres også kjent ut. Bortsett fra at han har ikke sagt/vist det tidligere. Det kom frem når han leverte "oppsigelsen" :-) Men jeg tror at mye av bruddet har nettopp med dette å gjøre at han føler at han ikke strekker til. Kan være at du/dere har rett også, at alt håp er ute og at følelsene rett og slett er borte!! MEN, hvordan kan jeg da forklare at han fremdeles ønsker å ha sex med nettopp meg? Han legger ikke to fingre mellom hvis det gjelder å ha sex med andre (les: nye bekjentskaper"obs..vet ikke om han har ligget med andre etter "bruddet"), så dermed burde jo ikke behovet hans være der med å holde det inne i "familien":-) Han burde jo kunne få tilfredstillt seg selv, hvis behovet var prekært, med en annen enn den han ikke vil bo med/ leve med/ bli gammel med....usj... nå ble jeg litt nedfor...

Er dette en "manneting" eller hva er det egentlig.....

Uansett, mange klemmer fra

[Wulfi]

Jeg synes det er beundringsverdig av deg å ha klart å henge med så lenge, så din mening betyr selvfølgelig mye. Men alt bunner jo i hva følelser og forsnuft sier tilslutt. Dette med dårlig samvittighet høres også kjent ut. Bortsett fra at han har ikke sagt/vist det tidligere. Det kom frem når han leverte "oppsigelsen" :-) Men jeg tror at mye av bruddet har nettopp med dette å gjøre at han føler at han ikke strekker til. Kan være at du/dere har rett også, at alt håp er ute og at følelsene rett og slett er borte!! MEN, hvordan kan jeg da forklare at han fremdeles ønsker å ha sex med nettopp meg? Han legger ikke to fingre mellom hvis det gjelder å ha sex med andre (les: nye bekjentskaper"obs..vet ikke om han har ligget med andre etter "bruddet"), så dermed burde jo ikke behovet hans være der med å holde det inne i "familien":-) Han burde jo kunne få tilfredstillt seg selv, hvis behovet var prekært, med en annen enn den han ikke vil bo med/ leve med/ bli gammel med....usj... nå ble jeg litt nedfor...

Er dette en "manneting" eller hva er det egentlig.....

Uansett, mange klemmer fra

Har lest innleggene dine her ,og sitter med gråten i halsen på dine vegne. Har ikke noe fornuftig å komme med. Håper du klarer å være sterk nidt oppi dette. Tenker masse på deg !

*klem* (hvis du vil ha)

[afytos]

Har lest innleggene dine her ,og sitter med gråten i halsen på dine vegne. Har ikke noe fornuftig å komme med. Håper du klarer å være sterk nidt oppi dette. Tenker masse på deg !

*klem* (hvis du vil ha)

Hei Wulfi :-)

tar gjerne i mot en klem nesten når som helst jeg :-) Spesielt nå for tiden (merkelig med det :-)). Det er en utrolig frusterende situasjon. Vet ikke helt hva jeg skal tro, men som jeg sa til Hawkwind, alt detter vel på plass tilslutt. Og prøver å holde troen oppe om at uansett utfall, så er det det beste for alle parter....

Klem tilbake som takk...

[Hawkwind]

Jeg synes det er beundringsverdig av deg å ha klart å henge med så lenge, så din mening betyr selvfølgelig mye. Men alt bunner jo i hva følelser og forsnuft sier tilslutt. Dette med dårlig samvittighet høres også kjent ut. Bortsett fra at han har ikke sagt/vist det tidligere. Det kom frem når han leverte "oppsigelsen" :-) Men jeg tror at mye av bruddet har nettopp med dette å gjøre at han føler at han ikke strekker til. Kan være at du/dere har rett også, at alt håp er ute og at følelsene rett og slett er borte!! MEN, hvordan kan jeg da forklare at han fremdeles ønsker å ha sex med nettopp meg? Han legger ikke to fingre mellom hvis det gjelder å ha sex med andre (les: nye bekjentskaper"obs..vet ikke om han har ligget med andre etter "bruddet"), så dermed burde jo ikke behovet hans være der med å holde det inne i "familien":-) Han burde jo kunne få tilfredstillt seg selv, hvis behovet var prekært, med en annen enn den han ikke vil bo med/ leve med/ bli gammel med....usj... nå ble jeg litt nedfor...

Er dette en "manneting" eller hva er det egentlig.....

Uansett, mange klemmer fra

Bare for å presisere; så er dette min personlige mening - jeg har ingen fagkunnskap på området.

Det jeg antar; er at han har følelser for deg, men at de går på et mer vennskaplig plan; og at det er de forpliktelser han har som familiemann og ektemann som tynger ham ned. Med andre ord at han liker deg som menneske; og også som kvinne; men at følelsene ikke stikker noe dypere enn akkurat det.

Du kan forsøke å konfrontere ham med det som påstand; og se om han ønsker å snakke om det.

Om jeg har rett; vil det være ganske befriende for ham å snakke om det; såfremt problemstillingen presenteres på en rolig og grei måte.

Om jeg tar feil; vil han forhåpentligvis konkretisere mer ovenfor deg om hva som ligger bak hans for deg svært plutselige beslutning; slik at du slipper å sitte med alle mulige slags spørsmål og selvbebreidelser (som dere kvinner gjerne har i slike saker - uansett hva som har skjedd).