Vondt å være min pårørende....

[AnonymBruker]

Jeg har engstelig og unnvikende pf som har vært i gradvis forverring fra midten av 20 årene. I 20 årene klarte jeg fortsatt å ha og få nye venner. Jeg klarte også å stifte familie, selv om det var min kone som tok initiativet til å bli kjærester og senere ekteskap. Nærhet har alltid vært vanskelig for meg.

Nå i midten av 50 årene er det bare er skall igjen av den personen jeg var den gangen. Redsel for å bli avvist, sterk mistro mot alle, unnvikelse og tilbaketrekking er nå mine grunnleggende personlighetstrekk. Dette har kommet gradvis, sammen med økt depresjon. 

Min tilstand rammer i særlig stor grad min kone, og mine barn som har måtte vokse opp med en tilbaketrukket og fjern far. Mine barn er store nå og har flyttet ut, og de trenger heldigvis ikke ha så mye kontakt med meg. Min kone sier hun savner nærhet og kommunikasjon, og at min depresjon er tung å bære for henne. Sånn som jeg har det nå klarer jeg ikke å gi henne det hun trenger.

Føler det er egoistisk av meg å fortsette ekteskapet med min tilstand, men jeg vil for all del ikke miste henne. Vi har snakket sammen om dette,  min kone vil ikke at vi avslutter ekteskapet. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre! Jeg har en tung hverdag, og plages av skyldfølelse når jeg tenker på min familie. Jeg har vært av og på behandling de siste 30 årene uten noen resultater, så realistisk sett vil min tilstand bare forverre seg for hver år som går. Pr. idag har jeg ingen behandling.

Hva kan jeg gjøre for min familie i en slik situasjon? 

 

Anonymkode: a73ab...d68

[Glitter]

Hei.

Jeg tenker at det du ikke skal gjøre er å la dine unnvikende trekk styre deg til å forlate din kone. Hun har selv sagt at hun ønsker å forbli i ekteskapet. Tror du ikke hun som voksen vil ta den avgjørelsen for seg selv? Eller at du skal ta avgjørelsen for henne? Med hvilken rett? Du ønsker ikke for egen del å avslutte ekteskapet, også må du la henne velge for sin del. Du er ikke ansvarlig for akkurat det.  

Jeg har ingen råd utover det, men ikke gå fra henne ut av barmhjertighet fordi "du er så fæl". Det er en del av din lidelse å tenke sånn, men det er altså ikke det din kone vil, og hun er jo voksen og kan bestemme selv?

[Kashmir-]

Det gjorde vondt å lese dette. Dere har det begge vondt, men dere fortjener begge kjærlighet, og at den andre vet at den får det. 

Om det hjalp? 

[Stormwind]

Jeg har hørt at den lidelsen det finnes minst forskning på i psykiatrien akkurat er engstelig og unnvikende personlighetsforstyrrelse. Dette er på grunn av at denne pasientgruppen ikke oppsøker hjelpeapparatet i så stor grad. Da får man heller ikke så mye kunnskap om denne lidelsen. 

I motsetning til pasientgruppen med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse som er en pasientgruppe som oppsøker hjelpeapparet i stor grad, fordi de lider så mye. 

Kanskje du kan bidra til å snu denne trenden ved at du forteller en psykolog eller psykiater om dine plager og hvordan du opplever hverdagen? Jo mer de vet om deg og hvordan du har det , dess bedre forutsetninger har de til å hjelpe deg.

[AnonymBruker]

Stormwind skrev (14 timer siden):

Jeg har hørt at den lidelsen det finnes minst forskning på i psykiatrien akkurat er engstelig og unnvikende personlighetsforstyrrelse. Dette er på grunn av at denne pasientgruppen ikke oppsøker hjelpeapparatet i så stor grad. Da får man heller ikke så mye kunnskap om denne lidelsen. 

I motsetning til pasientgruppen med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse som er en pasientgruppe som oppsøker hjelpeapparet i stor grad, fordi de lider så mye. 

Kanskje du kan bidra til å snu denne trenden ved at du forteller en psykolog eller psykiater om dine plager og hvordan du opplever hverdagen? Jo mer de vet om deg og hvordan du har det , dess bedre forutsetninger har de til å hjelpe deg.

Ja, min erfaring med behandlingen er at det er lite kunnskap i psykiatrien om denne p.f. Jeg har alltid fått behandling for symptomene, altså gruppe- eller individual terapi for sosial angst og depresjon. Jeg har ikke hatt noen effekt av dette. Det er noen DPS som har egne grupper for engstelig og unnvikende pf. Jeg har prøvd å få plass, men det var desverre ikke  ledig kapasitet, så jeg  ble henvist til å kontakte privat behandler. 

Er nok viktig som du sier å formidle overfor behandler hvordan det er leve med dette. Takk for innspill🙂

Anonymkode: a73ab...d68

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Min tilstand rammer i særlig stor grad min kone, og mine barn som har måtte vokse opp med en tilbaketrukket og fjern far. Mine barn er store nå og har flyttet ut, og de trenger heldigvis ikke ha så mye kontakt med meg. Min kone sier hun savner nærhet og kommunikasjon, og at min depresjon er tung å bære for henne. Sånn som jeg har det nå klarer jeg ikke å gi henne det hun trenger.

Føler det er egoistisk av meg å fortsette ekteskapet med min tilstand, men jeg vil for all del ikke miste henne. Vi har snakket sammen om dette,  min kone vil ikke at vi avslutter ekteskapet. 

Anonymkode: a73ab...d68

Du setter så fint ord på hva det vil innebære for deg å leve med unnvikende personlighetsforstyrrelsen i hverdagen.

Kan du tørre å stole på at din kone svarer ærlig, og som @Glitter er inne på, kan ta ansvar for eget valg og eget liv?

Og klarer du å se at den forakten du setter mot deg selv, kommer fra personlighetsforstyrrelsen?

Det samme også med ønsket om å trekke seg tilbake og tenke at "det vil være en lettelse for min familie å ikke ha kontakt med meg" - det er personlighetsforstyrrelsen som uttaler seg.

Kanskje du kan tørre å la din kone være din rådgiver i blant når du får selvkritiske og negative tanker, om hun selv vil det? Mulig dere sammen kan sette små små mål for deg? Jeg får inntrykk av at hun vil være der for deg om du gir henne tillatelse til det.

[AnonymBruker]

Takk for innspill og kloke ord til ettertanke🙂

Anonymkode: a73ab...d68

[AnonymBruker]

Stormwind skrev (19 timer siden):

Jeg har hørt at den lidelsen det finnes minst forskning på i psykiatrien akkurat er engstelig og unnvikende personlighetsforstyrrelse. Dette er på grunn av at denne pasientgruppen ikke oppsøker hjelpeapparatet i så stor grad. Da får man heller ikke så mye kunnskap om denne lidelsen. 

I motsetning til pasientgruppen med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse som er en pasientgruppe som oppsøker hjelpeapparet i stor grad, fordi de lider så mye. 

Kanskje du kan bidra til å snu denne trenden ved at du forteller en psykolog eller psykiater om dine plager og hvordan du opplever hverdagen? Jo mer de vet om deg og hvordan du har det , dess bedre forutsetninger har de til å hjelpe deg.

Unnskyld meg, men det der stemmer så absolutt IKKE! De med unnvikende pf lider like mye som de med eupf men ja de oppsøker ikke like mye/ofte helsevesenet nettopp fordi de er unnvikende og føler de ikke er verdt noe. 

Det betyr ikke at de lider mindre. Den som skriker høyest er ikke nødvendigvis den som har det vondest! 

Anonymkode: 30ba4...afb

[AnonymBruker]

Ja, der er jeg helt enig. De som har denne p.f håndterer det nok forskjellig, og få klarer å oppsøke hjelp.

For mitt eget vedkommende er hverdagen preget av mye lidelse... tristhet og håpløshet. Det er et evig tankekjør med skam og negative tanker som kommer i alle sosiale situasjoner, og når jeg kommer hjem analyser jeg alt som har gått dårlig og faller i depresjon.

Merker at jeg med årene har blitt mere og mere "paranoid" overfor andre mennesker. Tidligere kunne jeg i noen situasjoner mistenke at en person ikke liker meg og trekke meg tilbake. Nå konkluderer jeg ubevist og automatisk at personen jeg møter ikke liker meg, uten å tenke eller ha tvil om det. Dette gjelder også familie og venner jeg har kjent siden barndommen, jeg mistror alle. Jeg føler alltid at jeg har mistet eller vil miste alle personer rundt meg, jeg  isolerer meg for ikke å føle på smerten, og kjenner en sterk og evig sorg over alle som nå er på vei bort fra meg..... Og jeg sitter bare på sidelinjen og ser at alt dette skjer, uten at jeg lenger har noen kontroll over mine følelser og tanker...

Anonymkode: a73ab...d68

[Glitter]

Du har god formidlingsevne TS. Jeg har den type lidelse selv, men kanskje ikke like sterkt som deg. Jeg vet ikke for mine andre lidelser har drevet meg inn i isolasjon omtrent så får ikke kjent etter hvordan jeg nå er med relasjoner. Uansett kjenner jeg igjen litt fra det du skriver. Bare at jeg nok har det i mildere grad. 

Har du følt at du bare har blitt verre med alderen til tross for eksponering? Er det det som er vanlig, at en blir verre med årene? 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (5 minutter siden):

Du har god formidlingsevne TS. Jeg har den type lidelse selv, men kanskje ikke like sterkt som deg. Jeg vet ikke for mine andre lidelser har drevet meg inn i isolasjon omtrent så får ikke kjent etter hvordan jeg nå er med relasjoner. Uansett kjenner jeg igjen litt fra det du skriver. Bare at jeg nok har det i mildere grad. 

Har du følt at du bare har blitt verre med alderen til tross for eksponering? Er det det som er vanlig, at en blir verre med årene? 

Ja, jeg føler at det har blitt verre med alderen. Jeg har resignert på mange områder, unnviker mere det som gjør meg engstelig, nok fordi jeg er sliten og oppgitt...og da mister jeg mye av det som før ga livet mening og innhold.

Likevel har jeg hittil klart å holde på jobben. Har tidligere prøvd eksponering ved å delta i lunsj og sosiale aktiviteter. Men jeg er blitt så sosialt hemmet at det ikke fungerer, jeg klarer ikke delta i samtalen og blir bare sittende i taushet, jeg fryser fast. Etterpå kjører de negative tanker på høygir og fordømmer meg for å være slik . Så jeg velger å spise lunsj alene og deltar ikke i noe sosialt med kollegaer, samtidig gjør det veldig vondt å sitte alene, og jeg føler at alle kollegaer ser på meg og fordømmer meg. Det faglige er det eneste jeg mestrer, og derfor velger jeg å klore meg fast så lenge det går.

Privat er det vanskelig å ta initiativ til sosialt med venner når tankene mine sier at det er en belastning å være sammen med meg.  Jeg tar ikke lenger initiativ til noe. Og da blir jeg helt avhengig at de få venner som fortsatt tar kontakt med meg, og det er jo ikke en holdbar måte å opprettholde relasjoner på i lengden.

Anonymkode: a73ab...d68

[Glitter]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ja, jeg føler at det har blitt verre med alderen. Jeg har resignert på mange områder, unnviker mere det som gjør meg engstelig, nok fordi jeg er sliten og oppgitt...og da mister jeg mye av det som før ga livet mening og innhold.

Likevel har jeg hittil klart å holde på jobben. Har tidligere prøvd eksponering ved å delta i lunsj og sosiale aktiviteter. Men jeg er blitt så sosialt hemmet at det ikke fungerer, jeg klarer ikke delta i samtalen og blir bare sittende i taushet, jeg fryser fast. Etterpå kjører de negative tanker på høygir og fordømmer meg for å være slik . Så jeg velger å spise lunsj alene og deltar ikke i noe sosialt med kollegaer, samtidig gjør det veldig vondt å sitte alene, og jeg føler at alle kollegaer ser på meg og fordømmer meg. Det faglige er det eneste jeg mestrer, og derfor velger jeg å klore meg fast så lenge det går.

Privat er det vanskelig å ta initiativ til sosialt med venner når tankene mine sier at det er en belastning å være sammen med meg.  Jeg tar ikke lenger initiativ til noe. Og da blir jeg helt avhengig at de få venner som fortsatt tar kontakt med meg, og det er jo ikke en holdbar måte å opprettholde relasjoner på i lengden.

Anonymkode: a73ab...d68

Høres fryktelig slitsomt ut. 

Du er sliten og resignert, men det er forhåpentligvis mulig å snu det. Hvis du finner rett behandling og får eksponert deg. Jeg vet ikke, men man kan jo ikke tenke at alt håp er ute. 

[Stormwind]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Unnskyld meg, men det der stemmer så absolutt IKKE! De med unnvikende pf lider like mye som de med eupf men ja de oppsøker ikke like mye/ofte helsevesenet nettopp fordi de er unnvikende og føler de ikke er verdt noe. 

Det betyr ikke at de lider mindre. Den som skriker høyest er ikke nødvendigvis den som har det vondest! 

Anonymkode: 30ba4...afb

Hva var hensikten med denne besvarelsen egentlig? Det står ingen ting i mitt innlegg om at unnvikende engstelig pf. lider mindre. Jeg sier at de søker hjelp i mindre grad.

Les før du kommenterer.