Kan negative foreldre være årsak til et barna psykiske problemer?

[AnonymBruker]

Min sønn er voksen. Han har slitt lenge  med psykiske problemer. Han har diagnosen Adhd og angst. Han har gått frem og tilbake til psykolog, og lege.

Han har vært av og på i jobb. Nå har han vært utenfor arbeid en stund. Klarer ikke å fungere i lengden. Jeg og far var enig i at vi skulle forsøke å få sønnen med på legebesøk,  og undersøke om det er mulig å få Aap støtte for han, pluss bedre oppfølging og hjelp. Sønnen aksepterte at faren var med. Men faren spurte ikke om Aap. Må man spørre om det? Eller sier legen slikt automatisk? 

Sønnen fortalte i dag at stemor snakket kun negativt om han, og til han. Og at faren gjør det samme. Jeg vet hvordan faren er. Han har alltid vært veldig negativt fokusert rettet mot sønnen. Men han er ikke slik mot vår datter, eller hans felles datter med stemor. Sønnen føler det gir mistrivsel. Jeg har dårligere økonomi men jeg sa til sønnen at hvis dette plager han så kan han flytte inn til meg med en gang. Sønnen sa at han kan bare bo på rommet hos faren men han orker ikke å prate med de pga at de prater så negativt. 

Han er voksen. Men jeg har aldri visst helt hva jeg kan gjøre for han. 

Tenker dere at fars og stemor kun negative fokus kan påvirke psyken til min sønn? Jeg tenker sånn og ble lei meg da sønnen klaget om det. 

Anonymkode: 2399f...c1d

[Everybody]

Ja. Når man er psykisk syk så trenger man støtte fra de nærmeste rundt en, særlig nær familie. Det virker ikke som om de kan mye om psykiatri og at de kanskje ikke helt forstår seg på han og tror han er lat? Kanskje de trenger opplæring eller samtaler med psykolog for å få mer forståelse?

[AnonymBruker]

Everybody skrev (Akkurat nå):

Ja. Når man er psykisk syk så trenger man støtte fra de nærmeste rundt en, særlig nær familie. Det virker ikke som om de kan mye om psykiatri og at de kanskje ikke helt forstår seg på han og tror han er lat? Kanskje de trenger opplæring eller samtaler med psykolog for å få mer forståelse?

Faren har vært slik mot sønnen helt fra han var liten. Altså så lenge jeg kan huske. Jeg har ikke helt visst hva jeg skal gjøre med det. Han bodde halvt hos meg  etter bruddet fra han var 10 år gammel, men han har bodd på et rom hos faren siden han var 18 år. Jeg ser at sønnen sliter veldig. Men vet ikke hvordan jeg skal klare å gripe fatt i det. Han er voksen nå. Men jeg sa til sønnen at han bør nevne alt til lege eller psykolog. For å få bare negativt kan bidra negativt. Jeg tenker i dag på å sende en melding til faren om det. Altså at de må huske å være positive mot han, men har gjort det før, men vil så gjerne gi han en påminner men samtidig så kan det oppfattes som drittslenging? Jeg vet ikke. 

Jeg er bare fortvilt av å se sønnen slite år etter år. 

Anonymkode: 2399f...c1d

[AnonymBruker]

Han vil både bo hjemme og samtidig gi hjemmet skyldes for sin uhelse? Jeg hadde ikke giddet å dille med en psykisk syk voksen sønn som ikke tok noe mer ansvar for eget liv og egen helse 

Anonymkode: 85b2f...a06

[AnonymBruker]

Everybody skrev (6 minutter siden):

Ja. Når man er psykisk syk så trenger man støtte fra de nærmeste rundt en, særlig nær familie. Det virker ikke som om de kan mye om psykiatri og at de kanskje ikke helt forstår seg på han og tror han er lat? Kanskje de trenger opplæring eller samtaler med psykolog for å få mer forståelse?

Det kan være at de ikke forstår seg på han. Det er veldig skuffende for stemor jobber som sykepleier på sykehus.  

Anonymkode: 2399f...c1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han vil både bo hjemme og samtidig gi hjemmet skyldes for sin uhelse? Jeg hadde ikke giddet å dille med en psykisk syk voksen sønn som ikke tok noe mer ansvar for eget liv og egen helse 

Anonymkode: 85b2f...a06

Nei han gir dem ikke skylden, men han sier at han sliter hjemme. 

Anonymkode: 2399f...c1d

[stjernestøv]

Når jeg kom hjem og fortalte som tenåring at jeg hadde angst sa min far til min mor "hun har angst i ræva". Det glemmer jeg aldri og han hadde ikke tro på at jeg var syk før langt etter jeg hadde fått barn. Rar var jeg men ikke syk, så det er ikke alle som forstår og det sårer jo. Psykologen min ville ha familiemøte men det nektet jeg, kanskje det kunne vært noe? 

[Everybody]

Ja, at familien går til psykologen hans kan hjelpe veldig. Han trenger ikke bli med men de kan dra og snakke med psykologen.

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (2 minutter siden):

Når jeg kom hjem og fortalte som tenåring at jeg hadde angst sa min far til min mor "hun har angst i ræva". Det glemmer jeg aldri og han hadde ikke tro på at jeg var syk før langt etter jeg hadde fått barn. Rar var jeg men ikke syk, så det er ikke alle som forstår og det sårer jo. Psykologen min ville ha familiemøte men det nektet jeg, kanskje det kunne vært noe? 

Problemet er at sønnen har sluttet å gå til psykolog. Han har gitt det opp. Fsren var med han til lege for litt siden. Faren lovet meg å spørre om Aap, og diagnoser,  og arbeidsmuligheter til legen , men faren sier at han tok ingen prat om det. Så der var vi like langt. 

Ikke lett situasjon. Veldig vanskelig. 

Anonymkode: 2399f...c1d

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Problemet er at sønnen har sluttet å gå til psykolog. Han har gitt det opp. Fsren var med han til lege for litt siden. Faren lovet meg å spørre om Aap, og diagnoser,  og arbeidsmuligheter til legen , men faren sier at han tok ingen prat om det. Så der var vi like langt. 

Ikke lett situasjon. Veldig vanskelig. 

Anonymkode: 2399f...c1d

Ok det var jo synd. Det var de på sosialkontoret som sa jeg hadde rett på penger fra trygdekontoret siden jeg var syk, og da tok jeg det opp med psykiatrien. Men legen kan jo hjelpe han med det, du kan ikke bli med han du da? 

[AnonymBruker]

Everybody skrev (10 minutter siden):

Ja, at familien går til psykologen hans kan hjelpe veldig. Han trenger ikke bli med men de kan dra og snakke med psykologen.

Jeg skrev til faren nå . Skrev at jeg hpoer på at de kan prate positivt til sønnen. For jeg forstår det slik at sønnen føler at mange snakker negativt til han. Klarte ikke å dy meg med å holde stille om det. Jeg skrev også at jeg føler at det ikke går fremover. Noe er positivt da. Han trener og er mer aktiv enn før. Det skrev jeg også. Jeg blir fortvilt for jeg håper på fremgang. 

Er det håp om fremgang i slike situasjoner? Eller vedvarer ofte slikt evigvarende? 

Anonymkode: 2399f...c1d

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (11 minutter siden):

Ok det var jo synd. Det var de på sosialkontoret som sa jeg hadde rett på penger fra trygdekontoret siden jeg var syk, og da tok jeg det opp med psykiatrien. Men legen kan jo hjelpe han med det, du kan ikke bli med han du da? 

Faren hans svarte og skrev at han mener faktisk at det går fremover. Han skal begynne i en jobb via nav. Han trener og er i mer aktivitet enn før. 

Anonymkode: 2399f...c1d

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Faren hans svarte og skrev at han mener faktisk at det går fremover. Han skal begynne i en jobb via nav. Han trener og er i mer aktivitet enn før. 

Anonymkode: 2399f...c1d

Ok det er jo positivt da. Håper det går bra og lykke til  

[Kashmir-]

stjernestøv skrev (35 minutter siden):

Når jeg kom hjem og fortalte som tenåring at jeg hadde angst sa min far til min mor "hun har angst i ræva". Det glemmer jeg aldri og han hadde ikke tro på at jeg var syk før langt etter jeg hadde fått barn. Rar var jeg men ikke syk, så det er ikke alle som forstår og det sårer jo. Psykologen min ville ha familiemøte men det nektet jeg, kanskje det kunne vært noe? 

Hjelpe meg. 

❤

[Kashmir-]

Så klart det kan påvirke psyken. Men om du skal sende melding? Nei. Snakk samme  fysisk. Ha øyekontakt og ta det alvorlig. Meldinger er ikke det.

Så må du også tenke at vi elsker ungene våre så høyt at vi er aldri helt objektive og helt rasjonelle når de føler på ting 🙂 veldig viktig å tenke på, og du kan uansett vurdere og støtte sønnen din. 

[laban]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Han skal begynne i en jobb via nav. Han trener og er i mer aktivitet enn før. 

Det er bra. Håper han blir fulgt opp slik at han ikke slutter ved første anledning til å finne noe som ikke er helt optimalt.

Det er også viktig at alle dere voksne rundt ham er positive og oppmuntrende til at han fortsetter denne positive utviklingen.

[frosken]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min sønn er voksen. Han har slitt lenge  med psykiske problemer. Han har diagnosen Adhd og angst. Han har gått frem og tilbake til psykolog, og lege.

Han har vært av og på i jobb. Nå har han vært utenfor arbeid en stund. Klarer ikke å fungere i lengden. Jeg og far var enig i at vi skulle forsøke å få sønnen med på legebesøk,  og undersøke om det er mulig å få Aap støtte for han, pluss bedre oppfølging og hjelp. Sønnen aksepterte at faren var med. Men faren spurte ikke om Aap. Må man spørre om det? Eller sier legen slikt automatisk? 

Sønnen fortalte i dag at stemor snakket kun negativt om han, og til han. Og at faren gjør det samme. Jeg vet hvordan faren er. Han har alltid vært veldig negativt fokusert rettet mot sønnen. Men han er ikke slik mot vår datter, eller hans felles datter med stemor. Sønnen føler det gir mistrivsel. Jeg har dårligere økonomi men jeg sa til sønnen at hvis dette plager han så kan han flytte inn til meg med en gang. Sønnen sa at han kan bare bo på rommet hos faren men han orker ikke å prate med de pga at de prater så negativt. 

Han er voksen. Men jeg har aldri visst helt hva jeg kan gjøre for han. 

Tenker dere at fars og stemor kun negative fokus kan påvirke psyken til min sønn? Jeg tenker sånn og ble lei meg da sønnen klaget om det. 

Anonymkode: 2399f...c1d

Jeg tenker at sønnen din dessverre får lov til å ta minste motstands vei - og at han har fått lov til det i mange år. Jeg hadde ikke kjempet for AAP for ham, men for et opplegg som hjelper ham til å mestre å være i jobb.