en ste-mammas tanker...

[mamamamama]

I snart 2 år har jeg bodd sammen med en mann som har to tenåringsdøtre. Jeg har ingen barn fra før og vi har ingen barn sammen (ennå). Døtrene(16 og 13) bor sammen med sin far og meg - og er hos sin mor på en annen kant av landet ca hver 3. eller 4. helg. Altså er den harde hverdagen vår. I begynnelsen synes jeg ikke jeg kunne blande meg særlig inn når det gjelder oppdragelsen, men etterhvert har jeg deltatt i dette. Det går selvsagt bra så lenge vi to voksne har de samme holdningene og meningene om ting. Det er ikke alltid det er slik; samboeren min "glemmer" ofte hva vi har satt som grense på ting - og synes det er rart at jeg reagerer på dette.... Han er alltid den snille og det er ikke vanskelig å bli den onde, slemme stemoren! Vi stiller opp for barna begge to ift deres aktiviteter og drar på helgeturer sammen. I bunn og grunn har vi et bra forhold. Spesielt den eldste datteren og jeg har et nært forhold. Hun kan også bli sint på meg for noe hun ikke får, eller hvis det er noe hun ikke får lov til, eller hvis det er noe hun må hjelpe til med, men hun aksepterer dette (slik tenåringer gjør på sitt vis). Den minste datteren, derimot.... tåler dårlig grensesettingen fra min side. Det hender jo at jeg er alene hjemme med barna - men jeg føler meg ikke som noen barnevakt, jeg bor jo der jeg også.... men da oppstår ofte disse konfliktene med den yngste datteren. Hun har da ofte sagt til meg at jeg ikke er moren hennes og at jeg ikke kan bestemme over henne. Dette er svært sårende - men også noe man må regne med.. Den eldste datteren har forøvrig et ganske bra forhold til sin mor - mens den yngste ikke har dette. Hvordan kan jeg få henne til å forstå at jeg er den andre voksne i hennes daglige liv (har sagt dette mange ganger, men dette siger bare ikke inn!!!)

[Atene]

Jeg mener at hvis faren deres ønsker at du skal delta i oppdragelsen, er det hans oppgave å formidle dette til barna. Det gjør han ved å støtte deg i alt overfor barna - er han uenig i noe, får dere ta det på tomannshånd. Hvis han ser at barna trosser deg, skal han irettesette dem _hver_ gang_, og gi dem beskjed om at de skal høre på det du sier, like mye som de hører på ham.

[Gjest Mentalkrem]

Hei...

Jeg har som singel mann ikke noe langt reflekterende godt begrunnet svar, - av naturlige årsaker! :-)

Men jeg reagerte på en ting. Du skriver:

"Hun har da ofte sagt til meg at jeg ikke er moren hennes og at jeg ikke kan bestemme over henne. Dette er svært sårende - men også noe man må regne med.. "

Er ikke dette "så enkelt" at du bare kan være enig med henne i utgangspunktet, men fortsette å si:

"Vi bor i samme hus, jeg er voksen og skal sammen med pappa bestemme hvordan vi oppfører oss i dette huset. Det er vi som er voksne som må ta ansvaret for hva dere som er barn gjør, - derfor må også du akseptere å høre på meg av og til."

Og det skader heller ikke å si en gang eller ti at du aldri vi ta morens plass. Det hverken kan eller ønsker jeg, kan du si, men at du ønsker å være der for de.

Lykke til! :-)

[Gjest Magna]

Jeg mener at hvis faren deres ønsker at du skal delta i oppdragelsen, er det hans oppgave å formidle dette til barna. Det gjør han ved å støtte deg i alt overfor barna - er han uenig i noe, får dere ta det på tomannshånd. Hvis han ser at barna trosser deg, skal han irettesette dem _hver_ gang_, og gi dem beskjed om at de skal høre på det du sier, like mye som de hører på ham.

Jeg har ei datter selv, og har vært igjennom et hav av konflikter med min datter. Noen ungdommer er fulle av konflikter og er utrolig barske som ungdommer. Dette tror jeg, etter å ha oppdatt denne dattra mi, er spesielt for jenter.

Jeg har også to sønner som det har vært en lek å oppdra. Men dette vil vel noen si er veldig personavhengig.

Jeg forstår deg og din søken etter gode råd.

Min datter var helt fenomenal ift. å finne mine svake punkter, på linje med det du referer til (du er ikke mora mi).

Min datter sa til meg at jeg var den dårligste mora som var å oppdrive i denne verden og at jeg ikke skjønte meg på ungdom. Raserianfallene hennes var helt utrolige, når jeg nå tenker tilbake på dem.

Jenta er nå voksen og har skikket seg bra, men temperamentet har hun fortsatt. Egentlig så tror jeg ikke de bryr seg så mye om du er den ordentlige mora deres, det viktigste er om du viser interesse og følger dem opp.

Jeg synes ellers at det er flott av deg å ta del i foreldreoppgavene ift. jentene og ta oppgavene så vidt alvorlig som du formidler her. Det er i alle fall viktig å sette grenser for ungdommer i den alderen dere har.

[Trupsa]

Tanker fra en annen ste-mamma:

Jeg er helt enig med Atene her, det er veldig viktig at far viser overfor sine døtre at han støtter opp om det dere allerede er blitt enige om. I et vanlig mor/far-hjem er det viktig at de voksne stort sett er enig i grensene for sine barn, men jeg tror dette er enda mer viktig i et ste-hjem. Barna skal her plutselig forholde seg til en ny voksen person som har myndighet til å bestemme over dem, og trenger da å få bekreftet at denne nye personen har pappas tillit og respekt fullt ut.

I vårt tilfelle har også moren til "vår" nå 13-årige datter, i alle år (9) vist/bekreftet overfor sin datter at hun har respekt og tillit til meg -stemoren. Dette hjelper selvfølgelig veldig!

Fortsett med å være en voksen omsorgsperson og venn, og vis gjerne barna at du kan "inkludere" moren i dagliglivet ved å snakke om/med henne osv. (dersom dette er mulig ;o)

Lykke til )

[mamamamama]

Jeg har ei datter selv, og har vært igjennom et hav av konflikter med min datter. Noen ungdommer er fulle av konflikter og er utrolig barske som ungdommer. Dette tror jeg, etter å ha oppdatt denne dattra mi, er spesielt for jenter.

Jeg har også to sønner som det har vært en lek å oppdra. Men dette vil vel noen si er veldig personavhengig.

Jeg forstår deg og din søken etter gode råd.

Min datter var helt fenomenal ift. å finne mine svake punkter, på linje med det du referer til (du er ikke mora mi).

Min datter sa til meg at jeg var den dårligste mora som var å oppdrive i denne verden og at jeg ikke skjønte meg på ungdom. Raserianfallene hennes var helt utrolige, når jeg nå tenker tilbake på dem.

Jenta er nå voksen og har skikket seg bra, men temperamentet har hun fortsatt. Egentlig så tror jeg ikke de bryr seg så mye om du er den ordentlige mora deres, det viktigste er om du viser interesse og følger dem opp.

Jeg synes ellers at det er flott av deg å ta del i foreldreoppgavene ift. jentene og ta oppgavene så vidt alvorlig som du formidler her. Det er i alle fall viktig å sette grenser for ungdommer i den alderen dere har.

Takker for støtte....

Det er ikke problematisk å snakke om moren til barna. Hun har vært hos oss flere ganger - og har da for det meste kommet inn på en kopp kaffe. Hun har nemlig lånt huset noen ganger, for å være sammen med barna der (så slipper de å reise så mye). Det er over et halvt år siden sist hun lånte huset, men vi prates jo litt på tlf. når hun ringer. Jeg har aldri sagt noe negativt om henne til barna (selv om jeg har aldri så lyst, noen ganger!).

Har mange ganger forsøkt den vrien med at "jeg er ikke din mor, men den andre voksenpersonen her i huset" - uten at det gjør den store nytten når diskusjonen er i gang (håper bare at det siver inn litt for hver gang).

Vil gjerne høre om andres erfaringer om ste-barn!