Å godta tingenes tilstand

[Gjest Vendi]

Jeg har tenkt litt de siste dagene på om man ikke bare bør bli flinkere til å godta den situasjonen man er i. 

Jeg får vel bare snakke for meg selv, for jeg vet jo ikke eksakt hvordan andre har det og tar det de ikke kan forandre. 

Eksempel: Jeg har hatt tendenser til å nærmest frike litt ut av små endringer i stemningsleiet. Pga min bipolare lidelse er det liksom det jeg har lært at jeg skal være obs på, men jeg har nok trukket det for langt. Jeg har monitorert meg selv unødvendig mye, sånn at jeg ofte har vært engstelig for om en episode av et eller annet slag er i gjære. Men det er jo sjeldent tilfelle. Jeg tar jo medisiner som skal holde alvorlige episoder i sjakk. 

Likevel må jeg bare godta at jeg kan ha et svingende stemningsleie. Sånn er det å være meg. Jeg kan ikke forandre det. Jeg får ha mine timer og dager med dette uten å tenke at det betyr noe spesielt farlig. Jeg må godta det, og om jeg så legger meg på sofaen litt for å hvile meg på dårlige dager, så får jeg bare gjøre det. Om jeg så får lyst på sjokolade eller bakverk for å trøste meg, får jeg bare gjøre det. Jeg gidder ikke lenger å kjempe imot. Det får bare komme det som kommer, selv om det kommer ut av det blå uten åpenbar grunn. Jeg må godta min skjebne. Gidder som sagt ikke å jobbe mer med dette, for det er uansett nytteløst. Hadde det vært ytre ting som utløser det hadde det kanskje vært lettere å få gjort noe med det, men det er det sjeldent.  

Gir det mening for noen? Har noen noen innspill? 

[UtakknemligDiva]

Jeg tror jeg skjønner hva du mener. Vi har blitt fortalt hele livet at vi skal bli bedre og forandre oss. Vel, hva er alternativet? Hadde kanskje ikke vært bare bra om vi ikke trengte å forbedre oss på noe heller?

Men jeg synes det er en merkelig greie, det at vi liksom ikke skal kunne bare slappe av. 

[Gammelsang]

 

23 minutes ago, Vendi said:

Likevel må jeg bare godta at jeg kan ha et svingende stemningsleie. Sånn er det å være meg. Jeg kan ikke forandre det.

Dette synes jeg er fint med tanke på at du har en uforutsigbar lidelse.

24 minutes ago, Vendi said:

om jeg så legger meg på sofaen litt for å hvile meg på dårlige dager, så får jeg bare gjøre det.

Dette tenker jeg også er veldig sunt.

26 minutes ago, Vendi said:

Om jeg så får lyst på sjokolade eller bakverk for å trøste meg, får jeg bare gjøre det.

Nå har du gått fra å jobbe med deg selv, til å jobbe mot deg selv.

Det er forskjell på å godta en ting, og gi opp en ting.

Bipolar har tatt fra deg noen valg. Bipolar har ikke tatt fra deg alle valg.

[AnonymBruker]

Er du bipolar? Trodde du hadde schizoaffektiv jeg. Det har du ihvertfall sagt før. 

Anonymkode: 3be0b...8d6

[Gjest Vendi]

90tallsbarn skrev (1 time siden):

Jeg tror jeg skjønner hva du mener. Vi har blitt fortalt hele livet at vi skal bli bedre og forandre oss. Vel, hva er alternativet? Hadde kanskje ikke vært bare bra om vi ikke trengte å forbedre oss på noe heller?

Men jeg synes det er en merkelig greie, det at vi liksom ikke skal kunne bare slappe av. 

Tenkte helst på at man bare må godta det man uansett ikke kan forandre. 

 

Gammelsang skrev (58 minutter siden):

Nå har du gått fra å jobbe med deg selv, til å jobbe mot deg selv.

Det er forskjell på å godta en ting, og gi opp en ting.

Bipolar har tatt fra deg noen valg. Bipolar har ikke tatt fra deg alle valg.

Hehe, tenkte bare at god egenomsorg også kan innebære å gi etter for sånne ting i blant. Jeg kjemper uansett en daglig kamp mot bivirkninger (økt matlyst) av Zyprexa. 

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er du bipolar? Trodde du hadde schizoaffektiv jeg. Det har du ihvertfall sagt før. 

Anonymkode: 3be0b...8d6

Jeg har Schizoaffektiv, bipolar type ja. Men det er det bipolare som plager meg mest. 

[Glitter]

Visse ting må man vel akseptere som at selv om man går på medisiner så tar det ikke vekk alle svingningene. Det har jeg merket at gjelder meg også. Men fortsatt blir jeg visst ikke skikkelig deprimert eller skikkelig høy. Så da er jeg fornøyd med akkurat det. Så har jeg jo de problemene som ikke kan medisineres vekk og det er jo sånt jeg bare ikke kan akseptere at er sånn. 

Det er jo bra å akseptere de ting en ikke kan gjøre noe med, og å gi seg selv egenomsorg av og til må være lov. Så lenge en ikke gjør det hver dag liksom. Som jeg gjør for tiden. Hehe. 

[UtakknemligDiva]

Vendi skrev (39 minutter siden):

Tenkte helst på at man bare må godta det man uansett ikke kan forandre. 

 

Hvordan vet du hva du kan forandre? Jeg blir aldri klok på dette.

Jeg vet jeg ikke kan forandre høyden min, været og fortiden. 
 

Men alt man ikke kan se eller hva enn jeg skal si, klarer jeg ikke slutte å forandre. Jeg er nærmest født med bare egenskaper jeg ikke setter pris på feks. Som barn og langt ut i voksen alder veldig sjenert, tilbaketrukket, få interesser og mye sliten. Alt samfunnet ikke ser etter. Men utseendemessig var jeg visst motsatt og folk forventet liksom en del av meg før de ble kjent med meg. Gjett om jeg har følt noe var alvorlig feil med meg da. Så jeg ble jo sykelig opptatt av å forandre meg da. 
I dag synes jeg at jeg fungerer bra, men jeg er ikke fornøyd.
Om det er god grunn til det eller ikke vil jeg aldri vite så lenge jeg ikke klarer å måle grad av storkrevethet (fant jeg opp et nytt ord? Måtte Google for å sjekke om noe faktisk heter det, men det var det ikke).

Jeg har enda noen ting jeg sliter med. Og om jeg merker de minste ting som minner om den jeg var før blir jeg irritert på meg selv. Dette skjer kun i fritiden da jeg får tid til å tenke. Jeg tenker at man kan tvinge seg til å bli noe som ikke faller naturlig. Vi er jo forskjellige.

Jeg analyserer nettopp slike ting når jeg har tid til å tenke: hvorfor er noen mer deprimert, hvordan kan noen være så glade hele tiden, hvordan klarer de få så lett mange venner, hvorfor har jeg så få interesser, hvorfor klarer noen skolen så mye bedre osv osv.. 

Jeg vil ikke slå meg til ro med at jeg er mer depressiv, få interesser og lite sosial. Hvordan vet vi at dette ikke kan endres? Altså hvordan vet vi hva vi egt er? «Vi må være som vi er» og «vi er den vi er» blir mer og mer irriterende for meg. For når ble vi den vi er? I svangerskapet, DNA, oppvekst? Man må bare prøve finne hvor alt gikk galt, og ødelegge det man ikke er fornøyd med enten det er med å lære seg væremåte og erfare, inngrep eller stoff  

Nå ble nok dette langt.

 

[Gjest Vendi]

90tallsbarn skrev (6 minutter siden):

Hvordan vet du hva du kan forandre? Jeg blir aldri klok på dette.

Jeg vet jeg ikke kan forandre høyden min, været og fortiden. 
 

Men alt man ikke kan se eller hva enn jeg skal si, klarer jeg ikke slutte å forandre. Jeg er nærmest født med bare egenskaper jeg ikke setter pris på feks. Som barn og langt ut i voksen alder veldig sjenert, tilbaketrukket, få interesser og mye sliten. Alt samfunnet ikke ser etter. Men utseendemessig var jeg visst motsatt og folk forventet liksom en del av meg før de ble kjent med meg. Gjett om jeg har følt noe var alvorlig feil med meg da. Så jeg ble jo sykelig opptatt av å forandre meg da. 
I dag synes jeg at jeg fungerer bra, men jeg er ikke fornøyd.
Om det er god grunn til det eller ikke vil jeg aldri vite så lenge jeg ikke klarer å måle grad av storkrevethet (fant jeg opp et nytt ord? Måtte Google for å sjekke om noe faktisk heter det, men det var det ikke).

Jeg har enda noen ting jeg sliter med. Og om jeg merker de minste ting som minner om den jeg var før blir jeg irritert på meg selv. Dette skjer kun i fritiden da jeg får tid til å tenke. Jeg tenker at man kan tvinge seg til å bli noe som ikke faller naturlig. Vi er jo forskjellige.

Jeg analyserer nettopp slike ting når jeg har tid til å tenke: hvorfor er noen mer deprimert, hvordan kan noen være så glade hele tiden, hvordan klarer de få så lett mange venner, hvorfor har jeg så få interesser, hvorfor klarer noen skolen så mye bedre osv osv.. 

Jeg vil ikke slå meg til ro med at jeg er mer depressiv, få interesser og lite sosial. Hvordan vet vi at dette ikke kan endres? Altså hvordan vet vi hva vi egt er? «Vi må være som vi er» og «vi er den vi er» blir mer og mer irriterende for meg. For når ble vi den vi er? I svangerskapet, DNA, oppvekst? Man må bare prøve finne hvor alt gikk galt, og ødelegge det man ikke er fornøyd med enten det er med å lære seg væremåte og erfare, inngrep eller stoff  

Nå ble nok dette langt.

 

Takk for interessante refleksjoner. Jeg tenker at det er lettere å tenke "vi får være som vi er" når man blir eldre sånn som jeg selv er. Du er ennå ung. 

Men jeg mener selvfølgelig ikke at det ikke er rom for endring selv om man er blitt godt voksen altså. Jeg kan med fordel endre mye hos meg selv enda. Men jeg tenker bare at man bør slå seg til ro med det man ikke kan endre, enten det er personlighet, utseende, sykdom, osv. Noe er bare konstant, og det blir lettere å akseptere jo eldre man blir tror jeg. 

Beklager om jeg ikke svarte deg slik du kanskje var ute etter, men er litt sliten i hodet nå. Tar derfor en pause resten av kvelden. 

[UtakknemligDiva]

Vendi skrev (26 minutter siden):

Takk for interessante refleksjoner. Jeg tenker at det er lettere å tenke "vi får være som vi er" når man blir eldre sånn som jeg selv er. Du er ennå ung. 

Men jeg mener selvfølgelig ikke at det ikke er rom for endring selv om man er blitt godt voksen altså. Jeg kan med fordel endre mye hos meg selv enda. Men jeg tenker bare at man bør slå seg til ro med det man ikke kan endre, enten det er personlighet, utseende, sykdom, osv. Noe er bare konstant, og det blir lettere å akseptere jo eldre man blir tror jeg. 

Beklager om jeg ikke svarte deg slik du kanskje var ute etter, men er litt sliten i hodet nå. Tar derfor en pause resten av kvelden. 

Vet du alderen min? 
Personlighet er det jeg alltid har ønsket å endre. Jeg har til en viss grad klart det. Men jeg er ikke fornøyd. Men det kan jo hende jeg har blitt så fokusert på å endre meg at jeg ikke ser endringen heller. Og det kan jo hende det er en slags pers.forstyrrelse siden jeg føler jeg snakker om forskjellige personer når jeg snakker om meg selv i fortiden. Jeg heter ikke engang det samme før, fordi navnet mine foreldre gav meg minner meg om den jeg ikke ville være. 

Utseende kan forandres, men det koster og er ikke risikofritt. Jeg har noe genetisk jeg er veldig misfornøyd med, som jeg nok nå må ut med kanskje 30.000 for, men det skal bort. Det jeg ikke vil ha, skal ødelegges. 
 

Sykdom er nok noe verre. Men hvordan vet du om du har sykdommen? Jeg kan noen ganger bli redd for at jeg har ME uten å vite det. Eller at hvis jeg er litt trett en dag så er det tegn på ME. Man blir også sykere hvis man får høre av leger at man er det, eller man hater seg selv så intenst at man forteller seg selv at man er syk. Jeg var i en periode på mitt verste nesten overbevist på at jeg hadde hjernefeil og kanskje var tilbakestående men at mamma, hele familien og meg selv bare hadde fornektet det. Så jeg prøvde å liksom innse at jeg var et individ som egt ikke var verdifult. Jeg har jo hatt psykologi på skolen og lært hvordan egoet vårt funker, at vi gjerne ikke vil innse ting med oss selv, og det var dette jeg trodde og prøvde å slå ihjel egoet 😝 

Det skal ikke alltid så mye til å bli bedre. Og enkelte virker til å ha lært at så fort der gjør litt vondt i en tå, så kan de sykemelde seg, andre av oss har lært at vi må være sengeliggende med kraftig influensa eller norovirus for å være borte fra skole/jobb. 
Så hvordan vet vi hvor syke vi er? Er det smerteterskel? Eller graden av sykdom? 
 

Min bror kan feks ha norovirus men fungere normalt. Eneste som skjer er at han går og spyr når han må. Selv ligger jeg hele dagen tappet for krefter, heldigvis ikke hatt det siden 2017. 
 

Si fra hvis innleggene er for lange, men jeg evner ikke helt å forklare ting kort 😳 grunnen til at jeg serverer livshistorien min er at det er mine eksempler og kan kanskje gi litt perspektiv  

Endret 28. mai 2023 av 90tallsbarn

[laban]

90tallsbarn skrev (22 timer siden):

Om det er god grunn til det eller ikke vil jeg aldri vite så lenge jeg ikke klarer å måle grad av storkrevethet (fant jeg opp et nytt ord? Måtte Google for å sjekke om noe faktisk heter det, men det var det ikke).

Hvis man skal være helt korrekt, heter det kravstorhet. 

[UtakknemligDiva]

laban skrev (1 time siden):

Hvis man skal være helt korrekt, heter det kravstorhet. 

Åja, falt meg ikke inn.

[stjernestøv]

Kommer ikke til å godta tingenes tilstand, vil bli bedre. 

[frosken]

Vendi skrev (På 28.5.2023 den 16.58):

Jeg har tenkt litt de siste dagene på om man ikke bare bør bli flinkere til å godta den situasjonen man er i. 

Jeg får vel bare snakke for meg selv, for jeg vet jo ikke eksakt hvordan andre har det og tar det de ikke kan forandre. 

Eksempel: Jeg har hatt tendenser til å nærmest frike litt ut av små endringer i stemningsleiet. Pga min bipolare lidelse er det liksom det jeg har lært at jeg skal være obs på, men jeg har nok trukket det for langt. Jeg har monitorert meg selv unødvendig mye, sånn at jeg ofte har vært engstelig for om en episode av et eller annet slag er i gjære. Men det er jo sjeldent tilfelle. Jeg tar jo medisiner som skal holde alvorlige episoder i sjakk. 

Likevel må jeg bare godta at jeg kan ha et svingende stemningsleie. Sånn er det å være meg. Jeg kan ikke forandre det. Jeg får ha mine timer og dager med dette uten å tenke at det betyr noe spesielt farlig. Jeg må godta det, og om jeg så legger meg på sofaen litt for å hvile meg på dårlige dager, så får jeg bare gjøre det. Om jeg så får lyst på sjokolade eller bakverk for å trøste meg, får jeg bare gjøre det. Jeg gidder ikke lenger å kjempe imot. Det får bare komme det som kommer, selv om det kommer ut av det blå uten åpenbar grunn. Jeg må godta min skjebne. Gidder som sagt ikke å jobbe mer med dette, for det er uansett nytteløst. Hadde det vært ytre ting som utløser det hadde det kanskje vært lettere å få gjort noe med det, men det er det sjeldent.  

Gir det mening for noen? Har noen noen innspill? 

Jeg tror at aksept og selvivaretakelse er gode strategier ved alle former for kronisk sykdom. Tror også det vil være en fordel om du klarer å monitorere ditt eget stemningsleie litt mindre,  da det jo ikke gjør noe med en og annen dårlig dag. 

Jeg synes også det kan være greit med mindre fokus på å forandre seg, og mer fokus på ivareta seg selv på gode måter. 

[aa-k-j]

Jeg måtte bare slutte å bekymre meg ang stemningsleiet for jeg var så engstelig at det gikk ut over helsa på feil måte. Nå tar jeg det mer som det kommer. Er mest opptatt av å få nok søvn. Stemningsleiet håndterer jeg slik det kommer og en dag om gangen.  

[Gjest Vendi]

aa-k-j skrev (36 minutter siden):

Jeg måtte bare slutte å bekymre meg ang stemningsleiet for jeg var så engstelig at det gikk ut over helsa på feil måte. Nå tar jeg det mer som det kommer. Er mest opptatt av å få nok søvn. Stemningsleiet håndterer jeg slik det kommer og en dag om gangen.  

Ja, man får bare ta det som det kommer. Jeg vil nok alltid ha disse stemningssvingnigene, og det er noe med å godta at det er helt ok. Sånn er det liksom bare, og så får jeg bare leve gjennom dem, vente dem ut, og gjøre det beste ut av det, uten at jeg (i mitt tilfelle) trenger å rapportere det til noen.

[AnonymBruker]

Hvorfor svinger vi også på medisiner? Veldig rart 

Anonymkode: 28f29...91e

[Gjest Vendi]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvorfor svinger vi også på medisiner? Veldig rart 

Anonymkode: 28f29...91e

Sykdommen lever vel sitt liv uansett. Men medisiner kan hjelpe sånn at de veldig alvorlige episodene kan unngås. Man kan unngå å bli veldig høy eller veldig lav når man tar medisiner.