Kronisk suicidalitet

[AnonymBruker]

Hvordan defineres det? Hva betyr det? 

Anonymkode: 10f35...388

[Kashmir-]

Det ligger jo helt tydelig i betegnelsen. Det er de som har gjentatte selvmordsforsøk eller selvskading som gir økt fare for selvdrap. 

[Glitter]

Kashmir skrev (5 minutter siden):

Det ligger jo helt tydelig i betegnelsen. Det er de som har gjentatte selvmordsforsøk eller selvskading som gir økt fare for selvdrap. 

Og et stempel som er veldig vanskelig å bli kvitt når man først har fått det dessverre. 

[Sokk]

Jeg oppfatter det som et stempel som ofte knyttes til pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og at det brukes som begrunnelse for ikke å gjøre noe i form av beskyttelsestiltak, ekstra oppfølging eller behandling, i forbindelse med selvmordstanker og selvmordsadferd hos disse pasientene. Det er i så fall et uheldig stempel og begrep, særlig hvis det ender med at personer begår selvmord. Da er det jo tydeligvis ikke alltid falsk alarm. 
 

Jeg vet jo ikke, da, det er bare noe jeg tror. 

[kupton]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvordan defineres det? Hva betyr det? 

Anonymkode: 10f35...388

Det finnes ingen definisjon på begrepet. Det finnes heller ikke på "kronisk" når de brukes i andre sammenhenger i medisinen.

Men kronisk betyr langvarig og kan sees i motsetning til akutt. Det betyr imidlertid ikke at den er livslang, eller at det ikke finnes behandling.

[ISW]

Jeg tror det ligger i det med kronisk suicidalitet at man mye lettere "tyr" til selvmordstanker som en mestringsmekanisme for saker som andre mennesker ikke ville blitt suicidale over.

Etter mitt syn kan dette bero på to ting:

1) Livet er såpass kjipt at det skal lite til for å tippe en over,

eller

2) Man har lært seg til å enten finne trøst eller hjelp i å være suicidal. Enten som følge av at man tenker dette som en utvei, eller som en måte å få oppmerksomhet på.

Jeg tenker for min egen del - jeg har gjennomgått rimelig mye drit de siste årene, men jeg har aldri blitt suicidal. Jeg vet egentlig ikke hva som skulle til før jeg skulle blitt suicidal - men det beror kanskje også på at jeg er redd for å dø. Og at jeg har mange beskyttende faktorer i livet mitt.

Jeg tror en av de tingene jeg skriver over kanskje kan være grunnen til at noen blir suicidale av å f.eks. bli avvist. Enten er livet så dritt at det blir "dråpen" som får begeret til å renne over, eller så handler det mer om en uhensiktsmessig tankemåte og mestringsmekanisme.

[Glitter]

ISW skrev (1 time siden):

Jeg tror det ligger i det med kronisk suicidalitet at man mye lettere "tyr" til selvmordstanker som en mestringsmekanisme for saker som andre mennesker ikke ville blitt suicidale over.

Etter mitt syn kan dette bero på to ting:

1) Livet er såpass kjipt at det skal lite til for å tippe en over,

eller

2) Man har lært seg til å enten finne trøst eller hjelp i å være suicidal. Enten som følge av at man tenker dette som en utvei, eller som en måte å få oppmerksomhet på.

Jeg tenker for min egen del - jeg har gjennomgått rimelig mye drit de siste årene, men jeg har aldri blitt suicidal. Jeg vet egentlig ikke hva som skulle til før jeg skulle blitt suicidal - men det beror kanskje også på at jeg er redd for å dø. Og at jeg har mange beskyttende faktorer i livet mitt.

Jeg tror en av de tingene jeg skriver over kanskje kan være grunnen til at noen blir suicidale av å f.eks. bli avvist. Enten er livet så dritt at det blir "dråpen" som får begeret til å renne over, eller så handler det mer om en uhensiktsmessig tankemåte og mestringsmekanisme.

Ja for meg var det en del slik du skisserer. Det ble en automatisk tanke som følge av at det skjedde vanskelige ting og jeg tviholdt på å ha den bakdøren. Altså opprettholdt jeg det å være kronisk suicidal. Jeg tillot meg derfor i større grad å utøve en suicidal handling. I 2017 ukentlig. 

Men nå har jeg gitt slipp på dette. Det KAN komme tilbake en sjelden gang hvis jeg er veldig full, men stort sett ikke da heller, og jeg tenker det da ikke er reelt i det hele tatt. Derfor var de to tvangsinnleggelsene pga mine frustrerte utsagn i april/mai som var mer en dum måte å kommunisere fortvilelse uten å tenke på hvordan det ble oppfattet, enn at det var reell fare, strengt tatt unødvendig og jeg skrev meg selv ut dagen etterpå. Da var jeg tilbake til null ønske om å dø. 

Der er jeg nå. Null ønske. Ikke hatt et reelt ønske, dvs så alvorlig og reelt at det faktisk var fare siden september i fjor og før der 1,5 år siden.

Det tok litt tid fra jeg klarte å stenge tillatelsen til å ta selvmord hvis jeg ville og til jeg klarte å uttrykke smerte og håpløshet helt uten å si noe i gaten selvmord. Men det fikk jeg avlært meg, og sier jeg at jeg er lei av å leve så supplerer jeg alltid med at "men jeg har ikke tenkt å ta livet mitt likevel". Alt for å ikke bli oppfattet som fortsatt kronisk suicidal. Men jeg blir foreløpig ikke kvitt det stemplet. Kanskje da jeg fortalte om at jeg føler meg straffet av universet og at jeg kjenner på tvang til å ta livet mitt selv om jeg ikke ville det selv, ble oppfattet som selvmordssnakk som ledd i kronisk suicidalitet. Men det var ikke det det var. Det er noe jeg fortsatt kjenner på regelmessig, men etter jeg ble stabil på medisiner så har tvangen til det vært helt håndterbart og selv om jeg kan føle meg tvunget til å gjøre det så er jeg overhodet ikke suicidal. Mulig det bunner i et ekstremt selvhat, men jeg kan ikke se at det skal være grunn til å ikke få vekk "diagnosen" kronisk suicidal. 

At jeg har forhøyet risiko for suicid får de bare skrive da basert på at jeg har et par diagnoser hvor dette ikke er så uvanlig. Men jeg tenker at folk skal slippe å ha kronisk suicidal som beskrevet personlighetstrekk i journalen når suicidalitet ikke lenger er en del av personens mestringsstrategi, adferd og mønster ved motgang. 

Lurer på hva som skal til for at man blir fritatt for å være det. Jeg har ikke hatt dette som en del av min typiske måte å tenke og reagere på siden 2021 tror jeg. I hvert fall sett i lys av antall forsøk og antall tvangsinnleggelser. Mulig jeg må strekke det til starten av 2022 når jeg tenker meg om. Var vel rundt da jeg tok oppgjør med mitt forhold til død og selvmord. 

Endret 27. juni 2023 av Glitter

[ISW]

Glitter skrev (1 time siden):

Ja for meg var det en del slik du skisserer. Det ble en automatisk tanke som følge av at det skjedde vanskelige ting og jeg tviholdt på å ha den bakdøren. Altså opprettholdt jeg det å være kronisk suicidal. Jeg tillot meg derfor i større grad å utøve en suicidal handling. I 2017 ukentlig. 

Men nå har jeg gitt slipp på dette. Det KAN komme tilbake en sjelden gang hvis jeg er veldig full, men stort sett ikke da heller, og jeg tenker det da ikke er reelt i det hele tatt. Derfor var de to tvangsinnleggelsene pga mine frustrerte utsagn i april/mai som var mer en dum måte å kommunisere fortvilelse uten å tenke på hvordan det ble oppfattet, enn at det var reell fare, strengt tatt unødvendig og jeg skrev meg selv ut dagen etterpå. Da var jeg tilbake til null ønske om å dø. 

Der er jeg nå. Null ønske. Ikke hatt et reelt ønske, dvs så alvorlig og reelt at det faktisk var fare siden september i fjor og før der 1,5 år siden.

Det tok litt tid fra jeg klarte å stenge tillatelsen til å ta selvmord hvis jeg ville og til jeg klarte å uttrykke smerte og håpløshet helt uten å si noe i gaten selvmord. Men det fikk jeg avlært meg, og sier jeg at jeg er lei av å leve så supplerer jeg alltid med at "men jeg har ikke tenkt å ta livet mitt likevel". Alt for å ikke bli oppfattet som fortsatt kronisk suicidal. Men jeg blir foreløpig ikke kvitt det stemplet. Kanskje da jeg fortalte om at jeg føler meg straffet av universet og at jeg kjenner på tvang til å ta livet mitt selv om jeg ikke ville det selv, ble oppfattet som selvmordssnakk som ledd i kronisk suicidalitet. Men det var ikke det det var. Det er noe jeg fortsatt kjenner på regelmessig, men etter jeg ble stabil på medisiner så har tvangen til det vært helt håndterbart og selv om jeg kan føle meg tvunget til å gjøre det så er jeg overhodet ikke suicidal. Mulig det bunner i et ekstremt selvhat, men jeg kan ikke se at det skal være grunn til å ikke få vekk "diagnosen" kronisk suicidal. 

At jeg har forhøyet risiko for suicid får de bare skrive da basert på at jeg har et par diagnoser hvor dette ikke er så uvanlig. Men jeg tenker at folk skal slippe å ha kronisk suicidal som beskrevet personlighetstrekk i journalen når suicidalitet ikke lenger er en del av personens mestringsstrategi, adferd og mønster ved motgang. 

Lurer på hva som skal til for at man blir fritatt for å være det. Jeg har ikke hatt dette som en del av min typiske måte å tenke og reagere på siden 2021 tror jeg. I hvert fall sett i lys av antall forsøk og antall tvangsinnleggelser. Mulig jeg må strekke det til starten av 2022 når jeg tenker meg om. Var vel rundt da jeg tok oppgjør med mitt forhold til død og selvmord. 

Jeg kan vel bare si at jeg håper du har rett. Jeg vet at livet ditt er vanskelig og til tross for rus synes jeg du har blitt mer stabil den senere tiden. Og ja, det har vært færre innleggelser og mindre suicidalitet. Det er jeg glad for.

Jeg tror vel de fleste sykdommer statistisk sett har økt selvmordsrisiko i forhold til å være helt frisk. Men det er jo på gruppenivå og ikke individnivå. Jeg tror f.eks. de fleste som mister en forelder har økt selvmordsrisiko i starten av sorgprosessen. Jeg var aldri der. På samme måte er det jo statistisk sett ved bipolar lidelse 22x høyere selvmordsrisiko enn blant friske. Det er signifikant. Men likevel tror jeg det er viktig å huske på at til tross for skriverier i media, så er selvmord en svært sjelden dødsårsak (f.eks. er kreft og hjerte-karsykdommer 40x dødeligere). Det er alt i alt heldigvis få mennesker som tar livet sitt i Norge. Så 22x et veldig lite tall trenger heller ikke å bli et stort tall.

[Glitter]

ISW skrev (1 time siden):

Jeg kan vel bare si at jeg håper du har rett. Jeg vet at livet ditt er vanskelig og til tross for rus synes jeg du har blitt mer stabil den senere tiden. Og ja, det har vært færre innleggelser og mindre suicidalitet. Det er jeg glad for.

Jeg tror vel de fleste sykdommer statistisk sett har økt selvmordsrisiko i forhold til å være helt frisk. Men det er jo på gruppenivå og ikke individnivå. Jeg tror f.eks. de fleste som mister en forelder har økt selvmordsrisiko i starten av sorgprosessen. Jeg var aldri der. På samme måte er det jo statistisk sett ved bipolar lidelse 22x høyere selvmordsrisiko enn blant friske. Det er signifikant. Men likevel tror jeg det er viktig å huske på at til tross for skriverier i media, så er selvmord en svært sjelden dødsårsak (f.eks. er kreft og hjerte-karsykdommer 40x dødeligere). Det er alt i alt heldigvis få mennesker som tar livet sitt i Norge. Så 22x et veldig lite tall trenger heller ikke å bli et stort tall.

Så bra du har det inntrykket. Det er mitt inntrykk også. Da er selvinnsikten inntakt akkurat der i hvert fall.

Tror du at de (oss) som tyr til selvmord som potensiell løsning har noe medfødt i personligheten som går på at når det er fight, flight or freeze så er det mest naturlige for oss å gå for flight, mens hos personer som deg så er det mer medfødt (eller innprentet?) Å gå for fight, dvs møte det vanskelige med det en har av styrke? Samt en iboende selvoppfatning; "Dette klarer jeg" mot slike som meg "dette har jeg ikke sjans til"? Også er det sikkert de som møter vanskelige ting med freeze, og stikker kanskje hodet i sanden og later mest mulig som ingenting, blir ofte på stedet hvil i livet og mangler handlingskraft verken i å ha selvmord og handling som løsning eller sunn kampvilje, handlekraft og en robust holdning til seg selv og sine evner?

Jeg er kanskje på viddene nå, men jeg kom til å lure på nettopp det. Jeg vet at jeg hadde fått sterk trang til å reagere suicidalt hvis mamma plutselig hadde dødd. I hvert fall for noen år siden. Mens du på ditt mørkeste har ikke vurdert det som løsning. Hvilke egenskaper og eventuelt gener er det som avgjør hvordan man møter vanskelige ting? 

Det er interessant synes jeg og skulle gjerne lest en hel bok om dette med mennesketyper og hvordan de møter livet. Antar det ikke kun er medfødt, men også oppvekst og selvutvikling ved å lære å møte det vanskelige og hvordan regulere seg selv. 

Jeg tror ikke jeg lærte å regulere meg selv. Men det blir stadig bedre. Men denne evnen til behovsutsettelse framfor umiddelbar tilfredsstillelse. Det må jo være noe en lærer seg og øver på? Og som ikke er statisk da jeg definitivt har hatt mer selvdisiplin enn de fleste store deler av livet fram til proppen bare gikk ut og jeg gjorde alt tanker og følelser og lyster ville. Litt sånn flink pike sier fuck you til verden, nå er det min tur til å gi faen. Det var litt sånn. 

Endret 27. juni 2023 av Glitter

[ISW]

Glitter skrev (1 minutt siden):

Så bra du har det inntrykket. Det er mitt inntrykk også. Da er selvinnsikten inntekt akkurat der i hvert fall.

Tror du at de (oss) som tyr til selvmord som potensiell løsning har noe medfødt i personligheten som går på at når det er fight, flight or freeze så er det mest naturlige for oss å gå for flight, mens hos personer som deg så er det mer medfødt (eller innprentet?) Å gå for fight, dvs møte det vanskelige med det en har av styrke? Samt en iboende selvoppfatning; "Dette klarer jeg" mot slike som meg "dette har jeg ikke sjans til"? Også er det sikkert de som møter vanskelige ting med freeze, og stikker kanskje hodet i sanden og later mest mulig som ingenting, blir ofte på stedet hvil i livet og mangler handlingskraft verken i å ha selvmord og handling eller sunn kampvilje, handlekraft og en robust holdning til seg selv og sine evner?

Jeg er kanskje på viddene nå, men jeg kom til å lure på nettopp det. Jeg vet at jeg hadde fått sterk trang til å reagere suicidalt hvis mamma plutselig hadde dødd. I hvert fall for noen år siden. Mens du på ditt mørkeste har ikke vurdert det som løsning. Hvilke egenskaper og eventuelt gener er det som avgjør hvordan man møter vanskelige ting? 

Det er interessant synes jeg og skulle gjerne lest en hel bok om dette med mennesketyper og hvordan de møter livet. 

Det er mulig du er inne på noe. Det KAN ha noe med hvordan man forholder seg til ubehag, der noen kjemper for å løse problemet mens noen flykter, blir sykmeldte, trekker seg tilbake eller i ytterste konsekvens tar livet sitt.

Men jeg tror også som jeg var inne på, at det har med at livet suger svett balle i utgangspunktet. Hvis lidelsestrykket på forhånd er 90, og du får en smell på 15 på toppen av det, tipper du mer over enn hvis det på forhånd er 20. Det er lettere å flykte når alt føles dritt.

 

[Glitter]

ISW skrev (32 minutter siden):

Det er mulig du er inne på noe. Det KAN ha noe med hvordan man forholder seg til ubehag, der noen kjemper for å løse problemet mens noen flykter, blir sykmeldte, trekker seg tilbake eller i ytterste konsekvens tar livet sitt.

Men jeg tror også som jeg var inne på, at det har med at livet suger svett balle i utgangspunktet. Hvis lidelsestrykket på forhånd er 90, og du får en smell på 15 på toppen av det, tipper du mer over enn hvis det på forhånd er 20. Det er lettere å flykte når alt føles dritt.

 

Ja det er sant. For å bruke en metafor så var jeg en vulkan som fyltes mer og mer opp med lava. Da jeg var 26 ble det fullt vulkanutbrudd og siden da har ikke vulkanen gått tilbake til dvaletilstanden. Den har vært ustabil med nye utbrudd i tide og utide. Jeg som vulkan må derfor roe ned slik at lavaen slutter å boble og stige mot overflaten, men heller gå tilbake til å bare blåse litt svart røyk når det er behov for å reagere. Kanskje til og med boble litt i bunnen av vulkanen, men ikke tillate lavaen å stige i høy hastighet til det blir enda et ødeleggende utbrudd for både meg som vulkan og habitatet rundt. 

Haha det var en skikkelig dårlig metafor, men noen er jo bare sånn at de sjeldent bobler over for de holder temperaturen nede. Andre eksploderer også er det de fleste midt i mellom. 

En ulykke kommer sjeldent alene sier de, og graden av livsbelastning og kanskje nettverket rundt er nok som du sier noe om viktig faktor mtp hvordan en takler det. 

Det var jo hun legen som ble så utbrent og alltid var utilstrekkelig på jobb pga arbeidsmengde. Hun skulle begynne å jobbe privat, men byrden hun kjente på av å ha forlatt kolleger og pasienter til fordel for privat sektor, samt hun hadde to barn og en mann var stor. Mulig hun hadde ytterligere forpliktelser. Man kan vel påstå at dette er en person med høy resiliens, er ressurssterk og via utdanning også vet noe om psykisk helse og hvilke varseltegn en kan merke før det går for langt. Men presset ble over tid så stort og hun ble kjempedeprimert og så ikke lenger på saken hennes med faglige øyne. Hun så dem med syke. Det ble for mye så hun tok livet sitt. 

Jeg vil jo tenke at denne damen i utgangspunktet hadde en sunn og sterk måte å møte verden på all den tid hun hadde klart å bli lege. I alle fall en som går inn i det som er utfordrende med hensikt å finne en løsning. Det er jo helt nødvendig som lege. Ingen grunn til å tenke det ikke gjaldt privat heller. 

Jeg hadde mindre press på meg enn henne da jeg bukket under. Så jeg tror at noe har jeg medfødt og noe har jeg bare ikke lært meg. Tilsammen en svakhet. 

Men igjen så ville andre igjen ha bukket under da jeg var 16 år gammel. Det hadde allerede vært 14 vanskelige år også toppet det seg. For jeg var ganske sterk da i form av å holde ut. 

Så er det de som rekker å bli 20 år med lite motgang. De er kanskje lite motstandsdyktig og knekker i hop av en 4 på eksamen eller en kjæreste som ikke sa jeg elsker deg tilbake når personen sa det først. Sistnevnte har jeg opplevd og det var ingen big deal for meg. Men har sett på tv at det er all grunn til å bli såret, lage drama og nesten slå opp. Sånt skjønner jeg ikke helt. Det engasjerer meg ikke om en kjæreste bruker seks mnd lenger enn meg før han sier det. Eller om i det hele tatt sier det. For meg er det mer naturlig å si glad i deg. Jeg har begynt å si elsker deg til ungene fordi de sier det til meg,  men mine foreldre har aldri sagt de elsker meg og det lever jeg godt med. Andre er oppriktig såret over det. Av og til fikk jeg høre glad i deg. Det skadet meg ikke. Men folk er ulike. Jeg har jo tatt skade av andre ting. 

Det er virkelig mange faktorer og ting å ta med i betraktning når det gjelder hva som gjør at noen har en "jeg skal fikse dette" holdning og hvorfor noen tenker "jeg klarer ikke dette jeg vil dø". 

En liten spekulasjon så tror jeg det er de som vil "fikse problemet" som har størst sannsynlighet for å begå partnerdrap fordi for noen er det den åpenbare løsningen og de har levd et liv med handlekraft. Mens den som "ikke klarer det jeg vil dø" vil ved tanken om å drepe tenke at det får den ikke til og det er lettere å drepe seg selv istedenfor. Fordi "jeg klarer ingenting" er et snev av offermentalitet og et offer finner ikke handlekraft til å drepe. Med mindre offeret faktisk er et ekte offer og blir presset til det klikker og tar sin overgriper. Har selv blitt sjokka over hva som kan skje med konfliktskye meg hvis jeg blir truet. For å si det sånn jeg gjorde en voksen mann så redd for å gå forbi meg at han satt seg i sofaen for å vente på politiet. Men da er det instinkter som tar over og alle kan drepe på instinkt. Vi bare har varierende terskel for når vi tyr til drap. Den pshyco moren som i sjalusi og hevn drepte sine to barn og prøvde å legge skylden på eksmannen. Da har det skjedd noe meget ille over lang tid som får en til å rettferdiggjøre noe slikt. Men hun må jo være typen som ser et problem og velger mest mulig virkningsfulle løsning med kalkulert handlekraft. 

Mulig jeg har mistet tråden litt nå. Jeg bare får så masse tanker om dette. 

Finnes det noen bøker om slikt som dette på norsk? Jeg har ikke konsentrasjon til engelsk. 

Jeg orket ikke redigere dette innlegget for skrivefeil. Engasjementet gikk inn i en mentalt sliten tankevirksomhet hvor jeg kanskje snakket meg vekk eller kompliserte det for mye. Samt litt spekulasjon hvorvidt hvilke mennesketyper som oftest dreper sin partner. 😛

Jeg feks i en konflikt så er jeg typen som trekker meg unna framfor å bli værende i en opphetet situasjon. Jeg flykter. Eller blir stille, kanskje gråter hvis den andre er stygg. Mens den andre kjører på for å bevise sine poeng og kanskje bruker hersketeknikker, sier sårende ting ment for å sette ut parten slik at en har overtaket i krangelen. Deretter når det er rolig vil jeg snakke om det for å skvære opp. Mens da anser den andre situasjonen som ferdig og gir lite respons eller forståelse. 

vi mennesker er sååå forskjellige. 

Er det mer typisk kvinne å ville snakke ut framfor å bare legge ballen død og tenke det som ble sagt er sagt, nå går vi videre. Det er i alle fall ofte typisk kvinne å ønske nærhet og kos etter en heftig krangel, mens mannen vil kanskje ha fred og spille på pc og ikke snakke. I hvertfall er det min erfaring. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 time siden):

Ja det er sant. For å bruke en metafor så var jeg en vulkan som fyltes mer og mer opp med lava. Da jeg var 26 ble det fullt vulkanutbrudd og siden da har ikke vulkanen gått tilbake til dvaletilstanden. Den har vært ustabil med nye utbrudd i tide og utide. Jeg som vulkan må derfor roe ned slik at lavaen slutter å boble og stige mot overflaten, men heller gå tilbake til å bare blåse litt svart røyk når det er behov for å reagere. Kanskje til og med boble litt i bunnen av vulkanen, men ikke tillate lavaen å stige i høy hastighet til det blir enda et ødeleggende utbrudd for både meg som vulkan og habitatet rundt. 

Haha det var en skikkelig dårlig metafor, men noen er jo bare sånn at de sjeldent bobler over for de holder temperaturen nede. Andre eksploderer også er det de fleste midt i mellom. 

En ulykke kommer sjeldent alene sier de, og graden av livsbelastning og kanskje nettverket rundt er nok som du sier noe om viktig faktor mtp hvordan en takler det. 

Det var jo hun legen som ble så utbrent og alltid var utilstrekkelig på jobb pga arbeidsmengde. Hun skulle begynne å jobbe privat, men byrden hun kjente på av å ha forlatt kolleger og pasienter til fordel for privat sektor, samt hun hadde to barn og en mann var stor. Mulig hun hadde ytterligere forpliktelser. Man kan vel påstå at dette er en person med høy resiliens, er ressurssterk og via utdanning også vet noe om psykisk helse og hvilke varseltegn en kan merke før det går for langt. Men presset ble over tid så stort og hun ble kjempedeprimert og så ikke lenger på saken hennes med faglige øyne. Hun så dem med syke. Det ble for mye så hun tok livet sitt. 

Jeg vil jo tenke at denne damen i utgangspunktet hadde en sunn og sterk måte å møte verden på all den tid hun hadde klart å bli lege. I alle fall en som går inn i det som er utfordrende med hensikt å finne en løsning. Det er jo helt nødvendig som lege. Ingen grunn til å tenke det ikke gjaldt privat heller. 

Jeg hadde mindre press på meg enn henne da jeg bukket under. Så jeg tror at noe har jeg medfødt og noe har jeg bare ikke lært meg. Tilsammen en svakhet. 

Men igjen så ville andre igjen ha bukket under da jeg var 16 år gammel. Det hadde allerede vært 14 vanskelige år også toppet det seg. For jeg var ganske sterk da i form av å holde ut. 

Så er det de som rekker å bli 20 år med lite motgang. De er kanskje lite motstandsdyktig og knekker i hop av en 4 på eksamen eller en kjæreste som ikke sa jeg elsker deg tilbake når personen sa det først. Sistnevnte har jeg opplevd og det var ingen big deal for meg. Men har sett på tv at det er all grunn til å bli såret, lage drama og nesten slå opp. Sånt skjønner jeg ikke helt. Det engasjerer meg ikke om en kjæreste bruker seks mnd lenger enn meg før han sier det. Eller om i det hele tatt sier det. For meg er det mer naturlig å si glad i deg. Jeg har begynt å si elsker deg til ungene fordi de sier det til meg,  men mine foreldre har aldri sagt de elsker meg og det lever jeg godt med. Andre er oppriktig såret over det. Av og til fikk jeg høre glad i deg. Det skadet meg ikke. Men folk er ulike. Jeg har jo tatt skade av andre ting. 

Det er virkelig mange faktorer og ting å ta med i betraktning når det gjelder hva som gjør at noen har en "jeg skal fikse dette" holdning og hvorfor noen tenker "jeg klarer ikke dette jeg vil dø". 

En liten spekulasjon så tror jeg det er de som vil "fikse problemet" som har størst sannsynlighet for å begå partnerdrap fordi for noen er det den åpenbare løsningen og de har levd et liv med handlekraft. Mens den som "ikke klarer det jeg vil dø" vil ved tanken om å drepe tenke at det får den ikke til og det er lettere å drepe seg selv istedenfor. Fordi "jeg klarer ingenting" er et snev av offermentalitet og et offer finner ikke handlekraft til å drepe. Med mindre offeret faktisk er et ekte offer og blir presset til det klikker og tar sin overgriper. Har selv blitt sjokka over hva som kan skje med konfliktskye meg hvis jeg blir truet. For å si det sånn jeg gjorde en voksen mann så redd for å gå forbi meg at han satt seg i sofaen for å vente på politiet. Men da er det instinkter som tar over og alle kan drepe på instinkt. Vi bare har varierende terskel for når vi tyr til drap. Den pshyco moren som i sjalusi og hevn drepte sine to barn og prøvde å legge skylden på eksmannen. Da har det skjedd noe meget ille over lang tid som får en til å rettferdiggjøre noe slikt. Men hun må jo være typen som ser et problem og velger mest mulig virkningsfulle løsning med kalkulert handlekraft. 

Mulig jeg har mistet tråden litt nå. Jeg bare får så masse tanker om dette. 

Finnes det noen bøker om slikt som dette på norsk? Jeg har ikke konsentrasjon til engelsk. 

Jeg orket ikke redigere dette innlegget for skrivefeil. Engasjementet gikk inn i en mentalt sliten tankevirksomhet hvor jeg kanskje snakket meg vekk eller kompliserte det for mye. Samt litt spekulasjon hvorvidt hvilke mennesketyper som oftest dreper sin partner. 😛

Jeg feks i en konflikt så er jeg typen som trekker meg unna framfor å bli værende i en opphetet situasjon. Jeg flykter. Eller blir stille, kanskje gråter hvis den andre er stygg. Mens den andre kjører på for å bevise sine poeng og kanskje bruker hersketeknikker, sier sårende ting ment for å sette ut parten slik at en har overtaket i krangelen. Deretter når det er rolig vil jeg snakke om det for å skvære opp. Mens da anser den andre situasjonen som ferdig og gir lite respons eller forståelse. 

vi mennesker er sååå forskjellige. 

Er det mer typisk kvinne å ville snakke ut framfor å bare legge ballen død og tenke det som ble sagt er sagt, nå går vi videre. Det er i alle fall ofte typisk kvinne å ønske nærhet og kos etter en heftig krangel, mens mannen vil kanskje ha fred og spille på pc og ikke snakke. I hvertfall er det min erfaring. 

Du har ikke adhd også da? Kanskje Ritalin kunne fjernet noe av tankekjøret og ambivalensen og de stadige skiftene i fokus? Jeg bruker litium selv og det sløver meg nok til at angst og tankekjør ikke finnes mere og sånne lange tekster som du skriver her kunne jeg skrevet før litium men ikke lenger. Det er et eller annet med deg som ikke lar seg behandle av stemningsstabiliserende og da finnes kanskje noe annet som kan behandle det? Får du bukt med tankekjør og ambivalens får nok behover for rus seg en knekk. Som hadde vært bra 

Anonymkode: f710b...3a3

[Glitter]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Du har ikke adhd også da? Kanskje Ritalin kunne fjernet noe av tankekjøret og ambivalensen og de stadige skiftene i fokus? Jeg bruker litium selv og det sløver meg nok til at angst og tankekjør ikke finnes mere og sånne lange tekster som du skriver her kunne jeg skrevet før litium men ikke lenger. Det er et eller annet med deg som ikke lar seg behandle av stemningsstabiliserende og da finnes kanskje noe annet som kan behandle det? Får du bukt med tankekjør og ambivalens får nok behover for rus seg en knekk. Som hadde vært bra 

Anonymkode: f710b...3a3

Jeg ble testet nevropsykologisk og jeg fikk Asperger og en anbefaling om videre utredning for adhd basert på testresultatene. Men dette ble aldri fulgt opp. 

Og jeg er redd for å be om utredning i frykt for å bli anklaget for å være ute etter å jukse til meg medisiner. Men jeg har alltid slitt med konsentrasjon, jeg har skrevet lange tekster med masse avsporinger så lenge jeg kan huske, sliter med å holde det ryddig, blir lett distrahert i feks klasserom, sliter mrd å holde fokus når folk forteller meg ting og jeg blir bedre av både Ritalin og Concerta. Har tatt det ulovlig noen ganger. Da kommer jeg meg i gang med huslige oppgaver, jeg kan i større grad gå på kjøpesenter uten å bli gal av inntrykkene, bedre fokus, mer positiv til å gjøre arbeidsoppgaver. Ikke prøvd å lære meg nye ting på Ritalin. Jo jeh sliter med å se en hel episode av en serie i strekk. Dvs klarer det ikke. Sporer av ved uhell når jeg snakker med venner til stadighet. De er vant til at med meg så hopper vi fram og tilbake i tema,  men jeg oppdager som regel at jeg sporer av og tar hundre stikkveier/digresjoner for å komme til poenget, så jeg sporer praten tilbake. Men dette innebærer også at jeg ved uhell avbryter med en digresjon og det kunne irritert de, men de få jeg har vet jeg bare er sånn etter 30 års vennskap. Men jeg har sikkert irritert vettet av mange andre. Jeg må alltid ha noe å fikle mrd, men vet ikke om det er uro eller autistisk stimming. Fikler med fingre, håret, snor på genser, snusboks, en penn etc.før var jeg pga autismen IKKE flink til å takle plutselige uforutsette planer, men tåler det bedre nå så lenge det ikke innebærer å komme for sent til noe. Jeg kjeder meg veldig lett samtidig som jeg sliter med å finne på noe annet enn trening. Jeg har helt normal hørsel, men dårlig konsentrasjon når vi ikke sitter rett foran hverandre gjør at jeg veldig ofte ikke oppfatter det som blir sagt. Jeg var ikke skoleflink, men på universitetet lærte jeg meg min egen teknikk på hjemmeeksamen og hyperfokuserte i tre timer så var den gjort. Å måtte huske fra bøker derimot er verre. Det fester seg ikke. Jeg hadde fra jeg var 15-25 9 jobber fordi jeg fant meg ikke tilrette. Jeg gikk fort lei av arbeidsoppgavene og tenkte alltid en annen jobb ville bli bedre. Dog fikk jeg gode attester. Men jeg klarte de for jeg er veldig effektiv når det er rutiner på ting. Kunne ikke hatt en veldig uforutsigbar jobb, samtidig ikke noe repeterende for da får jeg makk. Sykepleier var utmattende for jeg måtte holde tunga rett i munn og gi rett medisin til rett pasient til rett tid. Samt tidspress. Elsket å låse meg inn på medisinrommet i fred og legge opp medisinene og vite at jeg var eneste på jobb med tilgang. 

Men jeg er autist også og der er jeg svært punktlig av meg. Jeg er opptatt av klokken og er bokstavelig talt aldri for sen. Planlegger nøyaktig når kl jeg skal gå til bussen (1136 for å nå buss 1141 og da går jeg ikke ut døren før klokken er der). Jeg er ikke spesielt surrete jeg er vanedyr sitter på samme sete på bussen og i hvert fall samme side. Blir stresset av å sitte på feil side. Er veldig opptatt av detaljer. Ja pluss jeg kan være en sosial kløne, blondine som bruker 10 sekunder på å skjønne vitsen, tar av og til ting bokstavelig, men skjønner mye sarkasme og ironi jeg bruker det selv. Likevel les jeg også av fordi jeg tok noe bokstavelig eller feks vi ser på tv også må jeg spørre om de mente det de sa. Jeg skjønner liksom ikke alltid om ting er skuespill eller ekte. Var for lyd og inntrykk. Er ikke veldig seksuell av meg. 

Slikt jeg kommer på i farta. Testene var på konsentrasjon, den x-testen, hukommelse etc.som tydeligvis viste at jeg kanskje har det. Pluss min sønn har det og han har det ikke fra sin far. 

Endret 27. juni 2023 av Glitter

[AnonymBruker]

Sokk skrev (På 25.6.2023 den 18.28):

Jeg oppfatter det som et stempel som ofte knyttes til pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og at det brukes som begrunnelse for ikke å gjøre noe i form av beskyttelsestiltak, ekstra oppfølging eller behandling, i forbindelse med selvmordstanker og selvmordsadferd hos disse pasientene. Det er i så fall et uheldig stempel og begrep, særlig hvis det ender med at personer begår selvmord. Da er det jo tydeligvis ikke alltid falsk alarm. 
 

Jeg vet jo ikke, da, det er bare noe jeg tror. 

Enig med denne her. Etter to forsøk i en (av totalt to alvorlige) sykdomsperiode, opplevde jeg å få en slik betegnelse på meg i journalen. Derfor ble jeg ikke innlagt ved tredje forsøk, tror jeg.

Nå noen år senere ser jeg på sm som helt uaktuelt, til tross for at jeg ikke er så glad i livet. Poenget er at jeg har kontroll og ikke mister kontakt med realiteten. Jeg synes det er skremmende at man velger å unnlate videre oppfølging og behandling etter bare noen få måneder med sykdom.  Det var en såpass kort tidsperiode med reell fare for at jeg kunne ta livet mitt og skilte seg enormt ut fra a4 livet jeg levde årene før, og nå har gjenopprettet. Opplevde å koble helt fra og handle som om ingenting var ekte i den perioden jeg var syk. Skummelt å tenke på at det ikke skal mer til enn en slik episode igjen for at slutten kan bli realitet, uten at noen tenker å ta eventuelle varselsignal på alvor. For min egen del bryr jeg meg ikke særlig, men det er ikke rettferdig mot dem som trenger meg her. Man har ikke klart å komme frem til noen diagnose, men eupf er tentativ og sikkert begrunnelse nok til å ikke foreta seg mer. 

 

Anonymkode: 5f2ae...4d3