Alle de syke ungdommene

[kupton]

Kronikk som er meget verdt å lese:

https://www.nrk.no/ytring/alle-de-syke-ungdommene-1.16452807

[knas]

Denne likte jeg. 

[Kashmir-]

Jeg kan være enig i at det diagnostiseres ihjel noen ganger. Eller, det er inntrykket jeg får. At hver lille forskjell betyr at den som skiller seg ut på minste nivå må lide av noe.

Men når denne kritikken kommer, så er det altfor dumt å trekke paralleller til "tidligere tider"  Man kan ikke gi en ungdom en realitetsorientering ved å fortelle hvor grusomt de hadde det på 1600- tallet. Ei heller under 2. verdenskrig. Ikke voksne heller. Såpass fantasi og innlevelse har nok ikke så mange uten å ha opplevd selv og erfart. 

En annen ting er at det mest er forskjeller som skaper problemer for unge. Det å ikke passe inn. Det å bli mobbet eller utestengt, og det å være den som er annerledes fra et mer eller mindre avvikende hjem eller miljø. Å bli utstøtt er for barn og unge en stor påkjenning og belastende- like så å ikke føle noen tilhørighet .

Mye av grunnen til at unge sliter er jo av de grunnene. 

Endret 3. juli 2023 av Kashmir

[Vhanja]

Jeg leste en tidligere i dag og likte den godt. 

[stjernestøv]

Det er i hvert fall mer åpenhet enn før, da var det jo en skam å slite psykisk. Men det er vel mange unge som får diagnoser og tror de har det. 

[Den forsvunne diamanten]

Er enig at mange voksne planter frykt i ungdommen når det gjelder det å bli psykisk syk. Det kan bli for mye noen ganger. Men vi må ha en mellomting. Jeg har opplevd å ikke blitt tatt på alvor på grunn av alderen min selv om jeg faktisk var svært syk. Blitt fortalt «du er ung, du har tak over hodet, derfor kan du ikke være særlig deprimert.» et år senere ble jeg diagnostisert med schizofreni. Så jeg var faktisk syk og ikke bare en ung person med normale humørsvingninger. Så vi må ta de ungdommene som faktisk sliter på alvor uten å gjøre friske ungdommer usikker på sitt eget sinn.

[skogbrann]

Den forsvunne diamanten skrev (2 timer siden):

Er enig at mange voksne planter frykt i ungdommen når det gjelder det å bli psykisk syk. Det kan bli for mye noen ganger. Men vi må ha en mellomting. Jeg har opplevd å ikke blitt tatt på alvor på grunn av alderen min selv om jeg faktisk var svært syk. Blitt fortalt «du er ung, du har tak over hodet, derfor kan du ikke være særlig deprimert.» et år senere ble jeg diagnostisert med schizofreni. Så jeg var faktisk syk og ikke bare en ung person med normale humørsvingninger. Så vi må ta de ungdommene som faktisk sliter på alvor uten å gjøre friske ungdommer usikker på sitt eget sinn.

Jeg syntes at det var en god og høyst aktuell kronikk. Jeg tror nok at kronikkens forfatter, Tore Renberg også er opptatt av at dem som sliter skal tas seriøst, og få god behandling. Relativt nylig gikk hans 19 år gamle datter, diagnostisert med bipolar lidelse og Renberg selv ut mot, eller kritiserte nedbyggingen av psykiatrien. 

[kupton]

Kashmir skrev (5 timer siden):

Man kan ikke gi en ungdom en realitetsorientering ved å fortelle hvor grusomt de hadde det på 1600- tallet. Ei heller under 2. verdenskrig. Ikke voksne heller. Såpass fantasi og innlevelse har nok ikke så mange uten å ha opplevd selv og erfart. 

Det er det heller ikke meningen at vi skal gjøre. Men vi kan slutte med den kollektive  sutringen om hvor vanskelig det er å være ung i dag og hvor ille det er å bo i Norge.

Utfordringen på sikt er at vi må forme et samfunn som gjør den oppvoksende slekt mer robuste - ikke skjøre skapninger som ikke tåler motgang og stress.

[Kashmir-]

kupton skrev (13 minutter siden):

Det er det heller ikke meningen at vi skal gjøre. Men vi kan slutte med den kollektive  sutringen om hvor vanskelig det er å være ung i dag og hvor ille det er å bo i Norge.

Utfordringen på sikt er at vi må forme et samfunn som gjør den oppvoksende slekt mer robuste - ikke skjøre skapninger som ikke tåler motgang og stress.

Den kollektive sutringen kommer jo fra voksne som ikke evner å lære unge hva som er normalt og ikke. Hva de må lære seg å stå i, og hvordan håndtere ting. 

Så kanskje det ikke er alle de syke unge, men heller inkompetente voksne.

Så jeg tror vinklingen kan misforstås. At de unge blir bebreidet mens kritikken bør gå på de voksne som av en eller annen grunn har glemt menneskers potensiale. 

Ofte oppfatter jeg det som at det er de unge som blir ansvarliggjort. Også mtp overskriften i kronikken. Legg ansvaret der det hører hjemme i så fall. 

Endret 3. juli 2023 av Kashmir

[frosken]

kupton skrev (46 minutter siden):

Det er det heller ikke meningen at vi skal gjøre. Men vi kan slutte med den kollektive  sutringen om hvor vanskelig det er å være ung i dag og hvor ille det er å bo i Norge.

Utfordringen på sikt er at vi må forme et samfunn som gjør den oppvoksende slekt mer robuste - ikke skjøre skapninger som ikke tåler motgang og stress.

Jeg liker dette initiativet: e-risk.no 

Her prøver de å bidra til å gjøre barn og unge mer robuste.

[XbellaX]

kupton skrev (8 timer siden):

Kronikk som er meget verdt å lese:

https://www.nrk.no/ytring/alle-de-syke-ungdommene-1.16452807

Enig, Janne Lund skriver også klokt om dette: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/8moxB1/nei-vi-maa-ikke-snakke-om-det-janne-lund

[AnonymBruker]

Jeg er syk. Og slike saker som dette stikker alltid litt i siden fordi det gjør noe med hvordan man føler seg. Fordi jeg er delvis uføretrygdet så klarer jeg å håndtere lidelsen min såpass godt at jeg virker temmelig "normal". Jeg tror mange tenker sitt. Og det er litt vondt samtidig som jeg må være/har blitt voksen nok til å drite i det. Bare jeg vet.

Når det er sagt så er jeg enig med kronikkforfatter. Jeg fritas fra en del ting i mitt liv som jeg vet gjør meg dårlig, samtidig er jeg veldig obs på at jeg ikke skal gi meg selv slack på ting som jeg kan få til. Også det som er dødsskummelt og skikkelig vanskelig. Fordi jeg har måttet jobbe så mye med vanskelige ting i livet mitt er jeg blitt ganske flink til å utfordre meg selv utover hva mange mennesker er komfortable med.

 

Det er denne komfortsonen som nok står i fare for å bli for stor i dag. Man slipper å gjøre ting som man vokser på, om man bare holder ut en uke eller en måned med mye tvil, bekymring og uro, fordi ubehaget sykeliggjøres. Da får man problemer den dagen utfordringene tropper opp på døra og man faktisk må handle selv og ingen er der til å hjelpe en.

 

Jeg er helt sikker på at jeg hadde havnet på gaten eller vært død i en annen tidsepoke eller verdensdel enn vår. Kanskje hadde jeg kommet ut av det etter årevis med lidelse mange lever lykkelig uvitende om, kanskje hadde jeg ikke klart meg. Kanskje hadde stresset og lidelsen tatt knekken av meg midt i 30-årene. Jeg vet ikke. Jeg er takknemlig for å bo i ett land som ivaretar alle, men vi har alle et ansvar for å ivareta oss på best mulig måte selv og motta så lite hjelp fra fellesskapet som mulig. Det er sånn man bygger et sterkt og godt samfunn. Men det er viktig at hjelpa finnes. Om alle må redde seg selv blir det langt mer utrivelig for kortene er ulikt fordelt og noen må da ty til metoder som velferdsstaten i dag beskytter oss alle mot.

Anonymkode: 403e5...2a2

[Trine]

Jeg er ikke uenig med kronikkforfatter, men vet ikke om jeg er helt enig heller. Ihvertfall har han glemt en vesentlig ting. Vi er mye mer opplyste i dag enn på 1600-tallet. Jo mer man vet, jo mer har man å bekymre seg for. Er det krig, har man én ting å fokusere på, og det er å overleve. Nå skal man redde verden, og tiden renner snart ut, men det er ingen som egentlig gjør noe. Det er bare masse ord, avtaler og lovnader, men det skjer ikke stort. Samtidig blir barna proppet fulle, til og med på skolen, av skremsler om hvordan hele kloden vil gå til helvete hvis vi ikke når et klimamål alle med fornuften i behold vet vi ikke kommer til å nå. 

I tillegg har vi gjort livet så til de grader komplisert. Før var det ingen som klagde hvis du bodde i en hytte i skogen med utedass. Nå er det ikke lov å bo i en hytte med utedass, samme hvor mye du måtte ønske det. 

Bevisst eller ikke, overbeviser vi barna om at man ikke har en fullverdig ferie med mindre man er 3 uker i Syden. Hvorfor kan det ikke være ferie å bo i telt i 3 uker? 

Jeg er enig med Kashmir (hvem skulle tro at det kunne skje 😂), alle de syke ungdommene skapes av de voksne. Vi har skapt et samfunn hvor normalen er innsnevret og flere opplever å ikke mestre kravene som stilles. Når man ikke får til å leve det livet som forventes, blir man egentlig litt avhengig av å få en diagnose. Vi må slutte å skulle skvise alle inn i en liten boks. Det er ikke plass og da havner altfor mange utenfor boksen. 

På mange måter er det nok lettere å forholde seg til krig enn å forholde seg til livet og samfunnet. Mange små problemer er ikke nødvendigvis lettere å leve med enn ett stort problem. I krig forsvinner de små problemene. Det blir ikke lenger plass til dem. Nå sier jeg ikke at jeg tar krig over en million små og halvstore bekymringer, men jeg tror vi skal være forsiktige med å sammenligne, for de små problemene er ikke noe som en dag vil forsvinne. De har ikke like stort skadepotensiale som en krig, men de kan heller ikke bekjempes slik som en krig. De blir aldri borte.