Tilgang til følelser, undertrykte følelser og underbevisst redsel for følelser

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er jo det jeg er i mellomfase om jeg har eller ikke har. Det vet jeg faktisk ikke. Jeg får medisiner for tankespinn og for å få sove. Ikke avhengighetsskapende men slår meg helt ut. Jeg har ekstremt god effekt av små doser. Ganske redd for å oppleve det du har opplevd. 

Anonymkode: 2be35...933

Det er nok lite sannsynlig at du plutselig skulle reagere med søvnpatalyse nå. Dessuten vil du mest sannsynlig sove dårligere uten medikamentene du har. Jeg brukte og bruker Sobril i vanskelige perioder, og aldri fått søvnparalyse på det. Da slapper jeg jo av, og sover godt som jeg normalt gjør. 

Endret 5. august 2023 av Kashmir

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (4 minutter siden):

Det er nok lite sannsynlig at du plutselig skulle reagere med søvnpatalyse nå. Dessuten vil du mest sannsynlig sove dårligere uten medikamentene du har. Jeg brukte og bruker Sobril i vanskelige perioder, og aldri fått søvnparalyse på det. Da slapper jeg jo av, og sover godt som jeg normalt gjør. 

Aldri brukt sobril eller noe sånn. Det verste jeg opplever er hangover dagen etterpå. Jeg må ha på 10 alarmer dagen etterpå for klare å våkne når jeg tar de sovetablettene som virker for søvn. Kan ellers ligge våken time etter time å gruble. 

Anonymkode: 2be35...933

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Aldri brukt sobril eller noe sånn. Det verste jeg opplever er hangover dagen etterpå. Jeg må ha på 10 alarmer dagen etterpå for klare å våkne når jeg tar de sovetablettene som virker for søvn. Kan ellers ligge våken time etter time å gruble. 

Anonymkode: 2be35...933

Ja, men ser ikke ut som at du trenger å bekymre deg for søvnparalyse 🙂 

 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (4 minutter siden):

Ja, men ser ikke ut som at du trenger å bekymre deg for søvnparalyse 🙂 

 

Ok  uansett det var nyttig at du fortalte at det kan skje . 

Anonymkode: 2be35...933

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (6 minutter siden):

Ja, men ser ikke ut som at du trenger å bekymre deg for søvnparalyse 🙂 

 

Og du pink floyd er gull. Another Bric in the wall. Ingen slår den  

Anonymkode: 2be35...933

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Og du pink floyd er gull. Another Bric in the wall. Ingen slår den  

Anonymkode: 2be35...933

Ja, den er bra. Den også 🙂

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (8 minutter siden):

Ja, den er bra. Den også 🙂

Hva het den med Hawaii du engang la ut? Litt som han som bob marly men det var ikke den. En med weekend? 

Anonymkode: 2be35...933

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hva het den med Hawaii du engang la ut? Litt som han som bob marly men det var ikke den. En med weekend? 

Anonymkode: 2be35...933

Hmm. Everything gonna be all right? Elns. Husker ikke hvem som sang, bortsett fra han guttungen 🙂

[lavender]

kupton skrev (På 4.8.2023 den 22.22):

1. Hele hypotesen bak er at et eller annet sted, sannsynligvis inne i deg, finnes det et rom med masse følelser, men som du ikke har tilgang til. Vi vet ikke en gang om det er slik. Jeg kjenner kasus som har lett etter dette i tiår i "terapi" uten å finne det. Kanskje fordi det ikke finnes. Men hvis vi antar at det finnes: Med de problemer du her, er det sannsynlig at det er overvekt av positive eller negative følelser? Jeg vil tro negative. Det blir som å arve gjeld. Blir en bedre av det?

Min veileder i psykoterapi var en topputdannet psykoanalytiker. Alt han sa til meg har stemt i ettertid. Han sa at dersom pasienten ønsker å få det bedre, skal en avstå fra slik terapi. Hvis derimot pasienten ønsker innsikt i hvorfor han er som han er, kan slik terapi være nyttig - men bedre av det blir han ikke.

Jeg skjønner. Men hvordan forklarer en det at enkelte har mye mer følelser enn andre? Må man bare godta at slik ble man født så slik blir det? Jeg hadde mye mer følelser som barn, men kanskje det er naturlig å vokse av seg følsomheten etterhvert? (Håper spørsmålet mitt var forståelig).

Jeg vil også tro der en overvekt av negative følelser, så det er kanskje ikke verdt det når alt kommer til alt.

[lavender]

AnonymBruker skrev (På 5.8.2023 den 0.28):

Med følelsene som kompass - IPR

Anonymkode: 21598...cea

Takk for link. Virker veldig interessant. Har du erfaring med å gå i denne type terapi selv?

[Glitter]

lavender skrev (På 6.8.2023 den 14.40):

Jeg skjønner. Men hvordan forklarer en det at enkelte har mye mer følelser enn andre? Må man bare godta at slik ble man født så slik blir det? Jeg hadde mye mer følelser som barn, men kanskje det er naturlig å vokse av seg følsomheten etterhvert? (Håper spørsmålet mitt var forståelig).

Jeg vil også tro der en overvekt av negative følelser, så det er kanskje ikke verdt det når alt kommer til alt.

Jeg kan bare komme med en teori og det er at de som har bedre evner til å regulere følelser i større grad holder seg innenfor toleransevinduet og opplever dermed ikke i like stor grad at følelsene er sterke, ukontrollerte, over alt og uutholdelig. Mens de som har dårlig følelsesregulering slik som mennesker med feks emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (men kan være andre diagnoser også, og det MÅ ikke være knyttet til en diagnose å ha dårlig selvregulering) så får de ikke regulert opp eller ned følelser på en adekvat måte slik at de til stadighet er utenfor toleransevinduet noe som kan føre til kraftige reaksjoner som ikke står til situasjonens faktiske belastning og/eller har en opplevelse av, og framstår også som at følelsene deres er faktisk sterkere enn andres følelser. At noen framstår som mer eller mindre følsom enn andre kan rett og slett handle om a; Deres evne til følelsesregulering og b; Deres måte å reagere på de følelsene de opplever. Også er det nok de som ikke føler så mye som en forsvarsmekanisme, men det kan handle om det jeg sier, de har dårlig følelsesregulering og reagerer med å være underaktivert mesteparten av tiden, og kan da ha en opplevelse av å ikke føle noe. Når realiteten egentlig er at de er utenfor toleransevinduet i form av underaktivering mesteparten av tiden. 

Hvis den hypotesen skulle stemme (noe den sikkert ikke gjør, det er bare min tanke om dette), så vil veien for å få mer tilgang til følelsene være å lære å akseptere og tåle følelser inni toleransevinduet. Eksponere seg for det vanskelige med små skritt. Hele tiden forsøke å ikke belaste så mye at en kommer ut av toleransevinduet, men når det skjer, jobbe med å komme tilbake igjen. Jobbe med at det er ikke farlig. Du sier jo du reagerer kraftig bare du får et snev av følelser. Så du trenger å lære både hode og kropp at det ikke er farlig. 

Jeg fikk også sterke reaksjoner på følelser før, men gjør det i mye mindre grad nå. Hvis jeg må gråte så gråter jeg bare. Da er jeg utenfor toleransevinduet ved å bli overaktivert, men så lar jeg gråten komme og etter hvert synker det ned til toleransevinduet igjen. Jeg sa for noen uker siden at "hadde dette vært for to år siden så hadde jeg reagert med selvmordsforsøk", men jeg klarer bedre å roe ned. Og det startet med en form for eksponering hvor en skal legge merke til det som skjer i kroppen og avslutte idet det blir for sterkt. 

For jeg tror ikke nødvendigvis at feks jeg som har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse eller i hvert fall hadde det, har MER følelser enn andre. Jeg bare tror jeg har hatt dårligere evne til å regulere det samt frykten for følelser skjøt meg til stadighet ut av mitt smale toleransevindu. Mens nå når jeg har blitt flinkere til å regulere det så har jeg sjeldnere opplevelsen av at følelsene mine er så sterk og store at de er umulig å håndtere. For jeg holder meg oftere i toleransevinduet til tross for vonde følelser og kommer jeg ut av toleransevinduet klarer jeg i større grad å regulere det. Jeg er ikke akkurat ferdig utlært, men dette er min erfaring. Og min teori. 

Men @kupton kan sikkert si noe om jeg er på en udokumentert bærtur eller om det er noe hold i det.

Ble litt langt, men jeg synes temaet er interessant. Før hylskrek jeg på kontoret til min behandler. Siste tiden med henne kunne jeg få et par tårer i øyekroken. Hadde ikke mindre følelser av den grunn. 

Endret 7. august 2023 av Glitter

[kupton]

@Glitter Mye klokt i det du skriver 😀

[Glitter]

kupton skrev (5 minutter siden):

@Glitter Mye klokt i det du skriver 😀

Hyggelig å høre!

[lavender]

Glitter skrev (19 timer siden):

Jeg kan bare komme med en teori og det er at de som har bedre evner til å regulere følelser i større grad holder seg innenfor toleransevinduet og opplever dermed ikke i like stor grad at følelsene er sterke, ukontrollerte, over alt og uutholdelig. Mens de som har dårlig følelsesregulering slik som mennesker med feks emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (men kan være andre diagnoser også, og det MÅ ikke være knyttet til en diagnose å ha dårlig selvregulering) så får de ikke regulert opp eller ned følelser på en adekvat måte slik at de til stadighet er utenfor toleransevinduet noe som kan føre til kraftige reaksjoner som ikke står til situasjonens faktiske belastning og/eller har en opplevelse av, og framstår også som at følelsene deres er faktisk sterkere enn andres følelser. At noen framstår som mer eller mindre følsom enn andre kan rett og slett handle om a; Deres evne til følelsesregulering og b; Deres måte å reagere på de følelsene de opplever. Også er det nok de som ikke føler så mye som en forsvarsmekanisme, men det kan handle om det jeg sier, de har dårlig følelsesregulering og reagerer med å være underaktivert mesteparten av tiden, og kan da ha en opplevelse av å ikke føle noe. Når realiteten egentlig er at de er utenfor toleransevinduet i form av underaktivering mesteparten av tiden. 

Hvis den hypotesen skulle stemme (noe den sikkert ikke gjør, det er bare min tanke om dette), så vil veien for å få mer tilgang til følelsene være å lære å akseptere og tåle følelser inni toleransevinduet. Eksponere seg for det vanskelige med små skritt. Hele tiden forsøke å ikke belaste så mye at en kommer ut av toleransevinduet, men når det skjer, jobbe med å komme tilbake igjen. Jobbe med at det er ikke farlig. Du sier jo du reagerer kraftig bare du får et snev av følelser. Så du trenger å lære både hode og kropp at det ikke er farlig. 

Jeg fikk også sterke reaksjoner på følelser før, men gjør det i mye mindre grad nå. Hvis jeg må gråte så gråter jeg bare. Da er jeg utenfor toleransevinduet ved å bli overaktivert, men så lar jeg gråten komme og etter hvert synker det ned til toleransevinduet igjen. Jeg sa for noen uker siden at "hadde dette vært for to år siden så hadde jeg reagert med selvmordsforsøk", men jeg klarer bedre å roe ned. Og det startet med en form for eksponering hvor en skal legge merke til det som skjer i kroppen og avslutte idet det blir for sterkt. 

For jeg tror ikke nødvendigvis at feks jeg som har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse eller i hvert fall hadde det, har MER følelser enn andre. Jeg bare tror jeg har hatt dårligere evne til å regulere det samt frykten for følelser skjøt meg til stadighet ut av mitt smale toleransevindu. Mens nå når jeg har blitt flinkere til å regulere det så har jeg sjeldnere opplevelsen av at følelsene mine er så sterk og store at de er umulig å håndtere. For jeg holder meg oftere i toleransevinduet til tross for vonde følelser og kommer jeg ut av toleransevinduet klarer jeg i større grad å regulere det. Jeg er ikke akkurat ferdig utlært, men dette er min erfaring. Og min teori. 

Men @kupton kan sikkert si noe om jeg er på en udokumentert bærtur eller om det er noe hold i det.

Ble litt langt, men jeg synes temaet er interessant. Før hylskrek jeg på kontoret til min behandler. Siste tiden med henne kunne jeg få et par tårer i øyekroken. Hadde ikke mindre følelser av den grunn. 

Jeg synes også temaet er interessant. Setter pris på at du tar deg tid til å skrive så langt og nøye. Interessant å lese det du skriver. Jeg har ett spørsmål om toleransevindu og det å være underaktivert og overaktivert, bare så jeg er sikker på at jeg har skjønt det rett. Toleransevindu er der man fungerer normalt, mens er man overaktivert er det når det blir for mye og man kanskje føler på mye følelser mens er man underaktivert så lukker man seg igjen og føler lite? Så som eksempel så ble jeg overaktivert i den timen med behandler der jeg fikk panikkanfall, kastet opp og hyperventilerte?

I forhold til det med å få tilgang til følelsene mine så er det som skremmer meg mest den muligheten der er for at jeg skal miste kontrollen. At følelsene blir så sterke at jeg mister kontrollen. Det har skjedd to ganger foreløpig. Og det skjedde jo egentlig ikke noe farlig, sett bort fra at det føltes veldig skremmende når alt sinnet bare flommet ut og jeg følte jeg absolutt ikke hadde noe kontroll. 

Det  du skriver om "eksponering hvor en skal legge merke til det som skjer i kroppen og avslutte idet det blir for sterkt", hvordan gjør man det sånn detaljert forklart? Når jeg skal forsøke kjenne etter i kroppen så kjenner jeg som oftest ingenting, eller en sjelden gang kvalme hvis jeg er under mye press. Og hvordan avslutter man det? Og hvordan kan man forsikre seg om at man klarer å avslutte det før det blir for sterkt?

[Glitter]

lavender skrev (1 time siden):

Jeg synes også temaet er interessant. Setter pris på at du tar deg tid til å skrive så langt og nøye. Interessant å lese det du skriver. Jeg har ett spørsmål om toleransevindu og det å være underaktivert og overaktivert, bare så jeg er sikker på at jeg har skjønt det rett. Toleransevindu er der man fungerer normalt, mens er man overaktivert er det når det blir for mye og man kanskje føler på mye følelser mens er man underaktivert så lukker man seg igjen og føler lite? Så som eksempel så ble jeg overaktivert i den timen med behandler der jeg fikk panikkanfall, kastet opp og hyperventilerte?

I forhold til det med å få tilgang til følelsene mine så er det som skremmer meg mest den muligheten der er for at jeg skal miste kontrollen. At følelsene blir så sterke at jeg mister kontrollen. Det har skjedd to ganger foreløpig. Og det skjedde jo egentlig ikke noe farlig, sett bort fra at det føltes veldig skremmende når alt sinnet bare flommet ut og jeg følte jeg absolutt ikke hadde noe kontroll. 

Det  du skriver om "eksponering hvor en skal legge merke til det som skjer i kroppen og avslutte idet det blir for sterkt", hvordan gjør man det sånn detaljert forklart? Når jeg skal forsøke kjenne etter i kroppen så kjenner jeg som oftest ingenting, eller en sjelden gang kvalme hvis jeg er under mye press. Og hvordan avslutter man det? Og hvordan kan man forsikre seg om at man klarer å avslutte det før det blir for sterkt?

Ja toleransevinduet er der hvor følelsene er på et nivå som en tolerer, hvor en reagerer adekvat på situasjoner og har kontroll på egne følelser. Da du fikk panikkanfall var du utenfor toleransevinduet. 

Sinne er ikke farlig. Det som kan være farlig er hvordan man takler sinne feks gjør ting for å få det bort. Lærer man at det ikke er farlig å være sint så vil en ikke ha behov for å agere det for å få det vekk. 

En måte å få tilgang på det som er i kroppen er å prate om diverse tema som er vanskelig. Da kan noe trigges. Den minste ting som at en begynner å riste på foten eller kanskje ubevisst puster overfladisk. En annen måte, hvis en feks har en tendens til å puste overfladisk så skal en gjøre pusteøvelser. Puste godt ned i magen og bare sitte deg. Hos meg utløste dette flere følelser. Da er det å utforske hvorfor dette skjer. En metode å avslutte det når det blir for mye er å på forhånd ha avtalt et hyggelig tema å snakke om. Jeg har feks snakket om trening. I starten dissosierer en gjerne noe og er ikke helt tilstede, men så synker stressnivået og en kommer ut av det. 

Endret 8. august 2023 av Glitter

[lavender]

Glitter skrev (3 minutter siden):

Ja toleransevinduet er der hvor følelsene er på et nivå som en tolerer, hvor en reagerer adekvat på situasjoner og har kontroll på egne følelser. Da du fikk panikkanfall var du utenfor toleransevinduet. 

Sinne er ikke farlig. Det som kan være farlig er hvordan man takler sinne feks gjør ting for å få det bort. Lærer man at det ikke er farlig å være sint så vil en ikke ha behov for å agere det for å få det vekk. 

En måte å få tilgang på det som er i kroppen er å prate om diverse tema som er vanskelig. Da kan noe trigges. Den minste ting som at en begynner å riste på foten eller kanskje ubevisst puster overfladisk. En annen måte, hvis en feks har en tendens til å puste overfladisk så skal en gjøre pusteøvelser. Puste godt ned i magen og bare sitte deg. Hos meg utløste dette flere følelser. Da er det å utforske hvorfor dette skjer. En metode å avslutte det når det blir for mye er å på forhånd ha avtalt et hyggelig tema å snakke om. Jeg har feks snakket om trening. I starten dissosierer en gjerne noe og er ikke helt tilstede, men så synker stressnivået og en kommer ut av det. 

Skjønner. Vet du hva som avgjør om man blir under eller over aktivert?

Det er sant. For meg tror jeg egentlig sinne på en måte har blitt en "forbudt" følelse og at jeg dermed har blitt redd og begravd den ned i det dypeste. 

Takk for god forklaring. Har aldri forsøkt akkurat den måten du forklarer å jobbe på før. Kanskje jeg kan foreslå det til behandler neste gang?

[Glitter]

lavender skrev (10 minutter siden):

Skjønner. Vet du hva som avgjør om man blir under eller over aktivert?

Det er sant. For meg tror jeg egentlig sinne på en måte har blitt en "forbudt" følelse og at jeg dermed har blitt redd og begravd den ned i det dypeste. 

Takk for god forklaring. Har aldri forsøkt akkurat den måten du forklarer å jobbe på før. Kanskje jeg kan foreslå det til behandler neste gang?

Vet egentlig ikke hva som avgjør hvordan man reagerer på det. 

Ja sinne er en skummel følelse. Det er den nok for meg også, men den er jo egentlig ikke farlig.  Likevel blir jeg redd av sinte menn og blir veldig stresset av å selv blir sint. 

Noe av det jeg skriver har jeg fra BET, men ikke alt slik som det om toleransevinduet.  Basal eksponeringsterapi. Men skal sies at det var ting ved det stedet som jeg mener er kritikkverdig og jeg dro derfra med plan om å aldri dra tilbake. Men selve prinsippet bak måten å jobbe på opplevde jeg som nyttig og det senket min frykt for følelser. Jeg stresser også mindre over om jeg føler mye eller lite. Det er som det er. Periodevis føler jeg mer, periodevis føler jeg mindre. Men det har ikke vært livsomvendende for meg. Jeg tror det er viktig å ikke forvente at bare du får kontakt med følelser så blir alt bra. For slik er det sannsynligvis ikke. Men det kan være ett av flere ledd i selvutvikling og det kan redusere bruk av destruktive strategier. Det gjorde egentlig ikke det for meg. Den reduksjonen jeg har klart å gjøre har kommet etter jeg begynte på Litium. Så har jeg langt å gå igjen. 

Endret 8. august 2023 av Glitter