Hva jobber du med i terapitimene hos psykologen nå?

[AnonymBruker]

Jeg jobber med å klare å være sosial. Ihvertfall det vi brukte forrige time på. 

Anonymkode: 0f338...25b

[Glitter]

Med å ikke drikke like mye. Egentlig er vi bare i en slags ventefase på behandling. Ellers er jeg ganske utpratet. Jeg vil ha mindre prat og mer handling. Men det blir det snart så da et jeg fornøyd. 

[AnonymBruker]

Vi har gått igjennom scid og jeg har scoret til en pf. Ellers høre hvordan det går generelt. Har nettopp begynt i terapi hos denne behandleren jeg går til nå.

Anonymkode: fdb92...aa5

[AnonymBruker]

Endring av tanker og adferd. 

Anonymkode: 9909a...bf4

[AnonymBruker]

Endring av tanker her også. Kognitiv atferdsterapi.

Anonymkode: fdb92...aa5

[AnonymBruker]

Fjerde behandler på fire år: fortsatt pjatt og utredning. Hun er hyggelig da, men vet ikke om vi kommer til å få jobbet med noe. Aner ikke hva det vil si å faktisk få behandling. 

Anonymkode: e0f60...a19

[AnonymBruker]

Begynte hos psykolog i vår. Opplevde en traume i vinter da en nær slektning døde i ei bilulykke 19 år gammel. Sjokk, angst, sorg. 
Jobber mest med å sette ord på tanker og følelser, Lærer meg teknikker for å roe ned nervesystemet da det er i alarmberedskap. 
Ikke noe quick fix, og tiden hjelper også. 
veldig vanskelig å stå i sorg da det er mange familiemedlemmer å ta hensyn til og som sørger ulikt. 

 

Anonymkode: f3ef4...139

[Glitter]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Fjerde behandler på fire år: fortsatt pjatt og utredning. Hun er hyggelig da, men vet ikke om vi kommer til å få jobbet med noe. Aner ikke hva det vil si å faktisk få behandling. 

Anonymkode: e0f60...a19

Jeg har ikke gått mye på DPS, men å være i behandling da tenker jeg man er ferdig med bli kjent-fasen (til en viss grad, min behandler på akuttposten gjennom 5 år hvor vi kunne fullføre hverandres setninger omtrent kunne fortsatt stille spørsmål om meg som gikk ut på å bli kjent med og forstå ting ved meg), og kommet over i en mer dypere fase. Hvor man allerede har snakket om hva man trenger i behandling eller ønsker som selvutvikling og hvor man står i forhold til den type mål. Hvis målet er å holde foredrag på en stor forsamling så må en kanskje adressere alle de ødeleggende tankene en får om det. Tanker som at "alle kommer til å himle med øynene, de vil ikke synes det er interessant, de kommer til og med å snikfilme meg og legge det ut på Tiktok og jeg kommer til å miste jobben, og alle forsøk på ny jobb blir vanskelig da det bare er å Google så kommer videoen på Tiktok. Ingen vil like noe av det jeg sier, jeg er patetisk.", ja, sånn kan det jo være. Kan tenke sånn selv, men kan også klare være meg rasjonell. 

I hvert fall når målet er å takle dette bedre, dvs uten så mange negative tanker og forestillinger så er det å sammen med behandler jobbe med å ikke betrakte det en sier eller tror som en sannhet. Kanskje få verktøy som hvordan bruke ABC-modellen. Så kan en få i oppgave å bruke denne modellen til neste gang så kan en diskutere det da. 

Hvis det da er unnvikende personlighetsforstyrrelse en sliter med i hovedsak så vil det være å aktivt jobbe med dette her. Bruke ABC-modellen, sammen med behandler finne tålegrensen og deretter starte helt forsiktig med eksponering for ubehaget hvor en blant annet lærer at en er ikke så unik at omverden generelt misliker en sterkt. Det er mer sannsynlig at folk flest er nøytrale til en, noen liker en svært godt og noen få misliker en. Med mindre man er et stort hatsobjekt slik som moren til Angelica, hun som ble sultet ihjel på hytta pga morens maunchensen by proxy, så er en ikke hatet av majoriteten i gruppen mennesker i auditoriumet. 

Så det kan være én ting man jobber med. Altså hvis man har unnvikende PF så jobber man med hvordan tolke verden og hvordan møte den. For det en tenker at andre tenker er jo ofte ikke sånn realiteten er. Og hvordan sette seg mål en vil nå uten at en blir så påvirket av de unnvikende trekkene at endel ender med å bare trekke seg fra alt. 

Sikkert veldig mye mer man jobber med i terapi for unnvikende PF. 

Hvis det er en annen diagnose(r) eller problemstilling(er) så vil jo tilnærmingen være en annen. Da jeg var sterkere preget av emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse så kunne samtaler med behandler dreie seg om å se hvordan jeg kunne framstå utenifra og hvordan jeg med alternativ (fra opprinnelig tolkning) tolkning kunne se personen innenfra. Mentaliseringsbasert tilnærming altså. Som forøvrig kan brukes ved unnvikende PF også. 

Gode behandlere kommer med konkrete oppgaver eller ting man skal øve på som kan gi et konkret resultat etter min mening. Med de så kan det være veldig nyttig å gå i behandling. Det kan man si ved første møte. At man ønsker ikke å bare få høre uff og huff. Man ønsker å få innspill, motstand og oppgaver og at i stedet for å diskutere øyeblikksbilde hver gang (hvordan har det gått siden sist) så kan en sette av litt tid til en oppdatering og resten til å snakke om utfordringene en fikk, om hva en skal fortsette å jobbe med og om en er klar for å jobbe videre med det. 

Så ja. Sånn KAN det være å gå i terapi. Jeg har opplevd disse "hvordan har det gått siden sist" i det uendelige med "det hørtes vondt ut" uten videre konstruktive innspill som om jeg går i terapi kun for å strykes med hårene og få hver følelse validert og forstått seg ihjel på. Min erfaring der er at en kommer ikke noen særlig vei med det. Hvis en bare skal snakke om hvordan det har gått siden sist uten noe formål (er noe annet hvis en sist fikk en konkret oppgave, da er det jo muligens nyttig å bruke tid på tid siden sist. Men hvis ikke kan en like gjerne ha psykiatrisk sykepleier/vernepleier i kommunen) så trenger man kanskje ikke en psykologspesialist eller en psykiater. Hvis alt en trenger å snakke om er hvordan det går så vil sikkert en sykepleier på DPS være tilstrekkelig med kompetanse. Ikke noe i mot sykepleiere jeg er det selv, om enn ikke i jobb, men paragraf 4 hvis jeg husker i helsepersonelloven går på at en har ansvar til å holde seg faglig oppdatert, utøve faglig forsvarlig helsehjelp og innhente øvrig kompetanse der det trengs for øvrig. Dvs ha selvinnsikt til å se når en ikke har tilstrekkelig med kompetanse. Jeg kunne per nå ikke gått tilbake i jobb som sykepleier. Må oppdatere meg først. 

Så en forventnings-avklaring når en starter i terapi. Være klar på at en ønsker aktive innspill og konkrete ting å jobbe med. Så skal en jobbe mellom hver time. Vær tydelig på at øyeblikksbilde om hvordan det er akkurat nå ikke er hovedfokus. Klart man kan bli så dårlig at det må bli fokus, men å ha et hovedfokus på det overordnede bildet hvor en legger energi og  tiden man har tilrådelig og hva som vil hjelpe på sikt tror jeg er mye mer nyttig. Jeg har hatt for mye øyeblikksbilde-behandling og tid på å forstå meg og livet mitt både i fortid og nåtid tror jeg. Det lindrer å snakke om der og da og en får økt selvinnsikt av det. Men jeg tror helt klart at det er nødvendig å sette seg konkrete mål som en skal jobbe med mellom hver time. Da vil en nok også tenke mer over hva en vil bruke første del av timen på hvor en får snakke fritt om det som skjer. For etter de feks avtalte 10 min til å snakke om øyeblikksbilde så må en være forberedt til resten av timen. 

Dette ble veldig langt som med alt annet om dagen. Men det er i hvert fall litt om hvordan det kan være i terapi og hva jeg mener er hensiktsmessig og ikke. Hvis det var uklart så mener jeg det er uheldig å kun sitte og fortelle hvordan det har vært siden sist uke og de behandlere som ikke gir innspill, men bare sier hmmm, offf, ååå. Men det er min mening..Sikkert noen som har fått hjelp sånn. Men da lurer jeg oppriktig på om de trenger en psykolog/psykiater eller om det ville holde med en psykiatrisk sykepleier/vernepleier/sosionom. 

Stort sett er det ikke grusomt å gå i terapi, men har man en god behandler så blir man utfordret og man får konkrete ting å jobbe med. Samt man som pasient ut ifra hvordan behandler møter en og jobber, selv får motivasjon til å jobbe. 

Jeg har hatt passive behandlere og det er jo ikke noe vits så da har jeg selv avsluttet behandling etter en tid. Det er som natt og dag å få en behandler som hjelper deg til konkrete mål og oppgaver og som fokuserer på at det skal være mer enn bare å tømme seg som er mål for behandling forutsatt at pasienten ønsker å bli bedre. Hvis stabilisering og opprettholding av nåværende funksjonsnivå er målet så kan det å snakke om hvordan det går uke for uke være ok. Men igjen trenger man da en spesialist? 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Fjerde behandler på fire år: fortsatt pjatt og utredning. Hun er hyggelig da, men vet ikke om vi kommer til å få jobbet med noe. Aner ikke hva det vil si å faktisk få behandling. 

Anonymkode: e0f60...a19

Det hadde jeg ikke orket? Har du sagt det til henne? At du er usikker på om du har utbytte av behandlingen?

Anonymkode: fdb92...aa5

[AnonymBruker]

Glitter skrev (19 timer siden):

Jeg har ikke gått mye på DPS, men å være i behandling da tenker jeg man er ferdig med bli kjent-fasen (til en viss grad, min behandler på akuttposten gjennom 5 år hvor vi kunne fullføre hverandres setninger omtrent kunne fortsatt stille spørsmål om meg som gikk ut på å bli kjent med og forstå ting ved meg), og kommet over i en mer dypere fase. Hvor man allerede har snakket om hva man trenger i behandling eller ønsker som selvutvikling og hvor man står i forhold til den type mål. Hvis målet er å holde foredrag på en stor forsamling så må en kanskje adressere alle de ødeleggende tankene en får om det. Tanker som at "alle kommer til å himle med øynene, de vil ikke synes det er interessant, de kommer til og med å snikfilme meg og legge det ut på Tiktok og jeg kommer til å miste jobben, og alle forsøk på ny jobb blir vanskelig da det bare er å Google så kommer videoen på Tiktok. Ingen vil like noe av det jeg sier, jeg er patetisk.", ja, sånn kan det jo være. Kan tenke sånn selv, men kan også klare være meg rasjonell. 

I hvert fall når målet er å takle dette bedre, dvs uten så mange negative tanker og forestillinger så er det å sammen med behandler jobbe med å ikke betrakte det en sier eller tror som en sannhet. Kanskje få verktøy som hvordan bruke ABC-modellen. Så kan en få i oppgave å bruke denne modellen til neste gang så kan en diskutere det da. 

Hvis det da er unnvikende personlighetsforstyrrelse en sliter med i hovedsak så vil det være å aktivt jobbe med dette her. Bruke ABC-modellen, sammen med behandler finne tålegrensen og deretter starte helt forsiktig med eksponering for ubehaget hvor en blant annet lærer at en er ikke så unik at omverden generelt misliker en sterkt. Det er mer sannsynlig at folk flest er nøytrale til en, noen liker en svært godt og noen få misliker en. Med mindre man er et stort hatsobjekt slik som moren til Angelica, hun som ble sultet ihjel på hytta pga morens maunchensen by proxy, så er en ikke hatet av majoriteten i gruppen mennesker i auditoriumet. 

Så det kan være én ting man jobber med. Altså hvis man har unnvikende PF så jobber man med hvordan tolke verden og hvordan møte den. For det en tenker at andre tenker er jo ofte ikke sånn realiteten er. Og hvordan sette seg mål en vil nå uten at en blir så påvirket av de unnvikende trekkene at endel ender med å bare trekke seg fra alt. 

Sikkert veldig mye mer man jobber med i terapi for unnvikende PF. 

Hvis det er en annen diagnose(r) eller problemstilling(er) så vil jo tilnærmingen være en annen. Da jeg var sterkere preget av emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse så kunne samtaler med behandler dreie seg om å se hvordan jeg kunne framstå utenifra og hvordan jeg med alternativ (fra opprinnelig tolkning) tolkning kunne se personen innenfra. Mentaliseringsbasert tilnærming altså. Som forøvrig kan brukes ved unnvikende PF også. 

Gode behandlere kommer med konkrete oppgaver eller ting man skal øve på som kan gi et konkret resultat etter min mening. Med de så kan det være veldig nyttig å gå i behandling. Det kan man si ved første møte. At man ønsker ikke å bare få høre uff og huff. Man ønsker å få innspill, motstand og oppgaver og at i stedet for å diskutere øyeblikksbilde hver gang (hvordan har det gått siden sist) så kan en sette av litt tid til en oppdatering og resten til å snakke om utfordringene en fikk, om hva en skal fortsette å jobbe med og om en er klar for å jobbe videre med det. 

Så ja. Sånn KAN det være å gå i terapi. Jeg har opplevd disse "hvordan har det gått siden sist" i det uendelige med "det hørtes vondt ut" uten videre konstruktive innspill som om jeg går i terapi kun for å strykes med hårene og få hver følelse validert og forstått seg ihjel på. Min erfaring der er at en kommer ikke noen særlig vei med det. Hvis en bare skal snakke om hvordan det har gått siden sist uten noe formål (er noe annet hvis en sist fikk en konkret oppgave, da er det jo muligens nyttig å bruke tid på tid siden sist. Men hvis ikke kan en like gjerne ha psykiatrisk sykepleier/vernepleier i kommunen) så trenger man kanskje ikke en psykologspesialist eller en psykiater. Hvis alt en trenger å snakke om er hvordan det går så vil sikkert en sykepleier på DPS være tilstrekkelig med kompetanse. Ikke noe i mot sykepleiere jeg er det selv, om enn ikke i jobb, men paragraf 4 hvis jeg husker i helsepersonelloven går på at en har ansvar til å holde seg faglig oppdatert, utøve faglig forsvarlig helsehjelp og innhente øvrig kompetanse der det trengs for øvrig. Dvs ha selvinnsikt til å se når en ikke har tilstrekkelig med kompetanse. Jeg kunne per nå ikke gått tilbake i jobb som sykepleier. Må oppdatere meg først. 

Så en forventnings-avklaring når en starter i terapi. Være klar på at en ønsker aktive innspill og konkrete ting å jobbe med. Så skal en jobbe mellom hver time. Vær tydelig på at øyeblikksbilde om hvordan det er akkurat nå ikke er hovedfokus. Klart man kan bli så dårlig at det må bli fokus, men å ha et hovedfokus på det overordnede bildet hvor en legger energi og  tiden man har tilrådelig og hva som vil hjelpe på sikt tror jeg er mye mer nyttig. Jeg har hatt for mye øyeblikksbilde-behandling og tid på å forstå meg og livet mitt både i fortid og nåtid tror jeg. Det lindrer å snakke om der og da og en får økt selvinnsikt av det. Men jeg tror helt klart at det er nødvendig å sette seg konkrete mål som en skal jobbe med mellom hver time. Da vil en nok også tenke mer over hva en vil bruke første del av timen på hvor en får snakke fritt om det som skjer. For etter de feks avtalte 10 min til å snakke om øyeblikksbilde så må en være forberedt til resten av timen. 

Dette ble veldig langt som med alt annet om dagen. Men det er i hvert fall litt om hvordan det kan være i terapi og hva jeg mener er hensiktsmessig og ikke. Hvis det var uklart så mener jeg det er uheldig å kun sitte og fortelle hvordan det har vært siden sist uke og de behandlere som ikke gir innspill, men bare sier hmmm, offf, ååå. Men det er min mening..Sikkert noen som har fått hjelp sånn. Men da lurer jeg oppriktig på om de trenger en psykolog/psykiater eller om det ville holde med en psykiatrisk sykepleier/vernepleier/sosionom. 

Stort sett er det ikke grusomt å gå i terapi, men har man en god behandler så blir man utfordret og man får konkrete ting å jobbe med. Samt man som pasient ut ifra hvordan behandler møter en og jobber, selv får motivasjon til å jobbe. 

Jeg har hatt passive behandlere og det er jo ikke noe vits så da har jeg selv avsluttet behandling etter en tid. Det er som natt og dag å få en behandler som hjelper deg til konkrete mål og oppgaver og som fokuserer på at det skal være mer enn bare å tømme seg som er mål for behandling forutsatt at pasienten ønsker å bli bedre. Hvis stabilisering og opprettholding av nåværende funksjonsnivå er målet så kan det å snakke om hvordan det går uke for uke være ok. Men igjen trenger man da en spesialist? 

 

Takk for et utfyllende svar og mange tanker. Det er nettopp det jeg føler at jeg har gjort: bare fortalt... det gir meg ikke så mye, annet enn følelsen av at jeg er bevisst på at uansett hvor dårlig det går, så er det bare uff eller oi... jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal unngå uheldige mønstre og reaksjoner. Jeg skal forsøke å bruke noe av det du skriver det til å uttrykke noen ønsker. Forventningene mine er så lave at jeg er usikker på hvorfor jeg går dit. Det  hjelper ikke å bare fortelle. Føler egentlig at de prøver å bli kvitt meg hver gang, for det tilbys ingen behandling. De sier at jeg har rett på behandling, men de gir ingen. Det blir også alltid poengert at jeg går dit frivillig, og det spørres alltid OM jeg vil ha en ny time. Grunnen til det er nok at de er usikre på om jeg har eupf eller bp2. Jeg er en plagsom pasient å ha med å gjøre fordi man ikke vet hva diagnosen er. Også bryter jeh fordi relasjonen er dårlig, jeg kjenner på mistillit, at de prøver å bli kvitt meg. Så senest når jeg er enten sint eller i en oppegående periode, avbryter jeg "behandlingen".  

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Det hadde jeg ikke orket? Har du sagt det til henne? At du er usikker på om du har utbytte av behandlingen?

Anonymkode: fdb92...aa5

Skal prøve å adressere, men jeg har ikke så mye annet valg enn å bare forsøke gå dit. Der blir enten å bare resignere, eller forsøke å endre på omstendighetene. 

Anonymkode: e0f60...a19

[aa-k-j]

Utredningen og behandling av traumer, oppfølging av bipolar og nå litt mer utredning. 

[Glitter]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Takk for et utfyllende svar og mange tanker. Det er nettopp det jeg føler at jeg har gjort: bare fortalt... det gir meg ikke så mye, annet enn følelsen av at jeg er bevisst på at uansett hvor dårlig det går, så er det bare uff eller oi... jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal unngå uheldige mønstre og reaksjoner. Jeg skal forsøke å bruke noe av det du skriver det til å uttrykke noen ønsker. Forventningene mine er så lave at jeg er usikker på hvorfor jeg går dit. Det  hjelper ikke å bare fortelle. Føler egentlig at de prøver å bli kvitt meg hver gang, for det tilbys ingen behandling. De sier at jeg har rett på behandling, men de gir ingen. Det blir også alltid poengert at jeg går dit frivillig, og det spørres alltid OM jeg vil ha en ny time. Grunnen til det er nok at de er usikre på om jeg har eupf eller bp2. Jeg er en plagsom pasient å ha med å gjøre fordi man ikke vet hva diagnosen er. Også bryter jeh fordi relasjonen er dårlig, jeg kjenner på mistillit, at de prøver å bli kvitt meg. Så senest når jeg er enten sint eller i en oppegående periode, avbryter jeg "behandlingen".  

Skal prøve å adressere, men jeg har ikke så mye annet valg enn å bare forsøke gå dit. Der blir enten å bare resignere, eller forsøke å endre på omstendighetene. 

Anonymkode: e0f60...a19

Har du snakket med de om at du føler de ikke vil ha deg der? 

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 12.8.2023 den 9.23):

Det hadde jeg ikke orket? Har du sagt det til henne? At du er usikker på om du har utbytte av behandlingen?

Anonymkode: fdb92...aa5

Orke og ikke orke... En har et lite reelt valg om en kastes rundt som en kasteball, og om det å være uten kontakt med hjelpeapparatet er det dårligste alternativet tross alt...

Jeg har også hatt fryktelig mange terapeuter på kort tid i perioder, og jeg vet ikke, men det må ha vært frustrerende for terapeutene også i den korte tiden de var innom, å se at jeg ble dårligere og dårligere... Det gir ingen kontinuitet i terapiarbeidet.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (3 minutter siden):

Orke og ikke orke... En har et lite reelt valg om en kastes rundt som en kasteball, og om det å være uten kontakt med hjelpeapparatet er det dårligste alternativet tross alt...

Jeg har også hatt fryktelig mange terapeuter på kort tid i perioder, og jeg vet ikke, men det må ha vært frustrerende for terapeutene også i den korte tiden de var innom, å se at jeg ble dårligere og dårligere... Det gir ingen kontinuitet i terapiarbeidet.

Var det ikke match med kjemi da? 

Anonymkode: a09cc...27e

[Eva Sofie]

Jeg har nå hatt 5 ukers ferie, eller ev. har terapeuten hatt det, litt hvordan en ser det, men jeg velger å se på det som at jeg også har ferie fra terapien når terapeuten min har ferie, er bortreist på seminar etc., men timene før ferien ble brukt mye til at jeg har rett til å ta plass i livet/hverdagen, konkret hvordan jeg kan gjøre det, grensesetting m.m.

Vi avslutter i blant timene med at jeg guides inn i fysisk avslapning - det er for meg mye eksponering i dét. Det tar nå ca 6-7 minutter. Målet er at jeg skal kunne få det til hjemme. Jeg er ofte forknytt og anspent i hele kroppen slik at det fører til vonter...

[Glitter]

Eva Sofie skrev (14 minutter siden):

Orke og ikke orke... En har et lite reelt valg om en kastes rundt som en kasteball, og om det å være uten kontakt med hjelpeapparatet er det dårligste alternativet tross alt...

Jeg har også hatt fryktelig mange terapeuter på kort tid i perioder, og jeg vet ikke, men det må ha vært frustrerende for terapeutene også i den korte tiden de var innom, å se at jeg ble dårligere og dårligere... Det gir ingen kontinuitet i terapiarbeidet.

Den frustrasjonen har jeg tenkt på noen ganger. Hvordan det var for min behandler å følge meg i 5,5 år med alle opp- og nedturer. Hvor tålmodig hun har vært. Hun kunne gitt meg opp, men hun gjorde ikke det. Lurer også på hvordan det er å jobbe på DPS hvor man pga pakkeforløpet i mange tilfeller ikke får muligheten til å se at en pasient faktisk blir bedre. Hos noen tar det jo flere år med ustabilitet før noe løsner og en gradvis blir bedre og mer fungerende igjen. Det er ikke så ofte at DPS kan tilby sammenhengende behandling i flere år til en pasient som tilsynelatende ikke blir bedre. Den bedringen kan skje ganske plutselig og det er en bedring man ikke vet om kommer. Så vurderingen av om en pasient skal skrives ut til kommunen eller om en skal fortsette å bruke tid og ressurser på den må være vanskelig. For hvis man bare holder hodet over vannet i et par år til så vil pasienten kanskje plutselig begynne å bli bedre.  Men kanskje vil det aldri skje. Hvor lenge skal en da gå på DPS? 

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Var det ikke match med kjemi da? 

Anonymkode: a09cc...27e

Nei, årsaken til byttet lå hos sykehuset/DPS - og er nesten et kvart århundrede siden  📠

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (Akkurat nå):

Nei, årsaken til byttet lå hos sykehuset/DPS - og er nesten et kvart århundrede siden  📠

Å ja så lenge siden. Sorry dumt spørsmål. 

Anonymkode: a09cc...27e

[Eva Sofie]

Glitter skrev (7 minutter siden):

Den frustrasjonen har jeg tenkt på noen ganger. Hvordan det var for min behandler å følge meg i 5,5 år med alle opp- og nedturer. Hvor tålmodig hun har vært. Hun kunne gitt meg opp, men hun gjorde ikke det. Lurer også på hvordan det er å jobbe på DPS hvor man pga pakkeforløpet i mange tilfeller ikke får muligheten til å se at en pasient faktisk blir bedre. Hos noen tar det jo flere år med ustabilitet før noe løsner og en gradvis blir bedre og mer fungerende igjen. Det er ikke så ofte at DPS kan tilby sammenhengende behandling i flere år til en pasient som tilsynelatende ikke blir bedre. Den bedringen kan skje ganske plutselig og det er en bedring man ikke vet om kommer. Så vurderingen av om en pasient skal skrives ut til kommunen eller om en skal fortsette å bruke tid og ressurser på den må være vanskelig. For hvis man bare holder hodet over vannet i et par år til så vil pasienten kanskje plutselig begynne å bli bedre.  Men kanskje vil det aldri skje. Hvor lenge skal en da gå på DPS? 

Jeg leste en god artikkel i Psykologtidsskriftet som berører litt dette temaet, om en skal la pasienter fortsette om fremgangen stopper opp eller la nye slippe til? At en terapeut har ansvar for sine nåværende pasienter, men også de som kommer etterpå...

 

Hvor mye gagner det pasientens terapiforløp å være den snille terapeuten som ikke gir pasienten motgang - eller jeg tenker også å gi pasienten ansvar for egen situasjon?

 

Psykologtidsskriftet.no - "Advarer mot snillisme i terapirommet"

 

Et lite utdrag av artikkelen:

"Av andre prosesser som ligger bak avsporing i terapirommet, trekker Waller frem at mange terapeuter ser på pasientene sine som veldig skjøre.  

–  På samme måte som vi pakker en julekule av glass forsiktig vekk for å passe på at den ikke blir ødelagt, ønsker vi heller ikke å gjøre vondt verre for personen som sitter foran oss.  

Waller beskriver det som refereres til som spun-glass-teorien, først introdusert av Paul Meehl i 1973. Vi unngår å engasjere pasienter i endringsarbeid fordi vi er redde for at vi skal «ødelegge» de «skjøre» pasientene. Istedenfor nøstes terapeuten inn i sin egen sikkerhetsatferd i frykt for at det positive bildet pasienten har av oss, skal settes på prøve.  

– Pasientene kommer til terapi, og vi er bekymret for at vi skal gjøre skade i de 50 minuttene timen varer. Risikoen er at vi ender opp med å ikke gjøre noen ting. Til slutt har 50 rolige minutter passert, og pasientene vender tilbake til hverdagen uten å ha lært seg de nødvendige ferdighetene for å håndtere den. En uke senere kommer de tilbake, og det samme gjentar seg.   

Waller mener det hele ender opp i et passivt og uvirksomt terapiløp."

 

[Glitter]

Eva Sofie skrev (3 minutter siden):

Jeg leste en god artikkel i Psykologtidsskriftet som berører litt dette temaet, om en skal la pasienter fortsette om fremgangen stopper opp eller la nye slippe til? At en terapeut har ansvar for sine nåværende pasienter, men også de som kommer etterpå...

 

Hvor mye gagner det pasientens terapiforløp å være den snille terapeuten som ikke gir pasienten motgang - eller jeg tenker også å gi pasienten ansvar for egen situasjon?

 

Psykologtidsskriftet.no - "Advarer mot snillisme i terapirommet"

 

Et lite utdrag av artikkelen:

"Av andre prosesser som ligger bak avsporing i terapirommet, trekker Waller frem at mange terapeuter ser på pasientene sine som veldig skjøre.  

–  På samme måte som vi pakker en julekule av glass forsiktig vekk for å passe på at den ikke blir ødelagt, ønsker vi heller ikke å gjøre vondt verre for personen som sitter foran oss.  

Waller beskriver det som refereres til som spun-glass-teorien, først introdusert av Paul Meehl i 1973. Vi unngår å engasjere pasienter i endringsarbeid fordi vi er redde for at vi skal «ødelegge» de «skjøre» pasientene. Istedenfor nøstes terapeuten inn i sin egen sikkerhetsatferd i frykt for at det positive bildet pasienten har av oss, skal settes på prøve.  

– Pasientene kommer til terapi, og vi er bekymret for at vi skal gjøre skade i de 50 minuttene timen varer. Risikoen er at vi ender opp med å ikke gjøre noen ting. Til slutt har 50 rolige minutter passert, og pasientene vender tilbake til hverdagen uten å ha lært seg de nødvendige ferdighetene for å håndtere den. En uke senere kommer de tilbake, og det samme gjentar seg.   

Waller mener det hele ender opp i et passivt og uvirksomt terapiløp."

 

Ja det er gode poeng. En behandler må tørre å utfordre pasienten. Tørre å si ting som de er. Jeg har flere ganger fått høre ting fra behandler som jeg ikke har likt å høre, men jeg er glad hun sa det. Og jeg er glad jeg fikk ha en så aktiv og nysgjerrig behandler. Har også hatt de som til enhver tid er helt nøytral og som gir lite grobunn for nye refleksjoner og ny innsikt. Det blir bare å sitte og fortelle om alt som er kjipt i livet og få validert at det må være tungt, men uten noe særlig mer enn det. Det lærer man jo ikke noe av. Blir bare å tømme seg også går en hjem til det samme. Til nese gang og det fortsetter likens. 

Når en pasient går i årevis til samme behandler uten at bedringen kommer er det da pasienten eller er det behandler sin feil? Det er det vel ingen fasit på. Men bør en ikke da i hvert fall forsøke å bytte behandler for å få nye og friske øyne på det?