Hvor høyt symptomtrykk skal man si er nok i forbindelse med jobb?

[AnonymBruker]

Jeg har jobba fullt, men da hadde jeg ikke noe glede i livet og orka ikke noe annet enn å være på jobben og gjøre de viktigste tingene. Noen ganger klarte jeg ikke å komme meg opp av senga på morgenen så jeg måtte ta ut egenmelding.

På et tidspunkt sa det helt stopp og jeg har vært ute av arbeidslivet i noen år. Har det siste året begynt å få litt livsgnist tilbake. Merker det på at jeg klarer å lese bøker og følge litt med på nyheter av ren interesse. Jeg kan trene litt og ikke bare fordi det er lurt, men fordi jeg kan kose meg på tur.

Jeg lurer på hva folk mener er ok i forhold til hvor mye man skal jobbe, hva man burde tåle av psykiske vansker i forbindelse med jobben og hvordan man kan forvente å ha det på fritiden?

Jeg vil ikke tilbake til sånn jeg hadde det. Har varige psykiske plager som jeg ikke blir kvitt, men jeg har jo arbeidsevne. På gode dager og når jeg kan legge opp ting litt selv kan jeg jobbe helt fint. Men full tid tror jeg ikke jeg vil rett og slett. Særlig den sosiale biten med arbeidet er sinnsykt vanskelig. Blir så utslitt av for mye av det. Noen dager blir det så ille at jeg ikke klarer å gjøre noe som helst når jeg kommer hjem.

Anonymkode: a4517...49c

[AnonymBruker]

Det er kjempe vanskelig å si, synes jeg. Det er mye lettere å være hjemme med feber og hodepine o.l. For egen samvittighets skyld har jeg som regel at jeg går på jobb selv om jeg har angst og håper at det går seg til. Som regel gjør det det, mtp å oppfylle arbeidsoppgaver og å komme gjennom på et vis. Føler etterpå at jeg jar vært litt hyper og at jeg kanskje har "skreket/snakket" litt høyt for å kompensere, skjelver en del og bøtter innpå med kaffe. Blir sånn kunstig gira... Men så får jeg jo jobben gjort da...Men tror ikke det er sunt - det er ut av samvittighet for jobb.

Snakk med behandler om hva de tror er lurt. Det kan kanskje være greit med en slags offisiell bekreftelse på at probleme er reelle, særlig hvis man er usikker på egne følelser og reaksjoner. 

 

Anonymkode: 92dd2...3e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er kjempe vanskelig å si, synes jeg. Det er mye lettere å være hjemme med feber og hodepine o.l. For egen samvittighets skyld har jeg som regel at jeg går på jobb selv om jeg har angst og håper at det går seg til. Som regel gjør det det, mtp å oppfylle arbeidsoppgaver og å komme gjennom på et vis. Føler etterpå at jeg jar vært litt hyper og at jeg kanskje har "skreket/snakket" litt høyt for å kompensere, skjelver en del og bøtter innpå med kaffe. Blir sånn kunstig gira... Men så får jeg jo jobben gjort da...Men tror ikke det er sunt - det er ut av samvittighet for jobb.

Snakk med behandler om hva de tror er lurt. Det kan kanskje være greit med en slags offisiell bekreftelse på at probleme er reelle, særlig hvis man er usikker på egne følelser og reaksjoner. 

 

Anonymkode: 92dd2...3e9

PS.. til fritiden. Har manglet livslyst i cirka et halvt år nå. Det har bestått av forpliktelser. Det er slitsomt, men man har ikke krav på å ha det greit kanskje. Tenker ikke qt jg har rett på å jobbe mindre for å kanskje ha det bedre på fritiden. Men det kan være annerledes med deg. 

Anonymkode: 92dd2...3e9

[AnonymBruker]

Jeg bare tenker litt det at vi jobber for å leve, ikke motsatt. Når jeg blir så sliten og trigget på jobb at fritida ikke kan brukes til noe eget så synes hvertfall jeg at det er å krysse en grense for hva som blir for mye. Livet mister jo mening når man ikke trives på jobb (pga psykiske plager) og blir så sliten etter jobb at fritida heller ikke kan brukes til noe fordi man er helt oppbrukt etter dagen. Det er oppskriften på meningsløshet.

Anonymkode: a4517...49c

[AnonymBruker]

Noen andre med noen tanker?

Når er man for syk til å jobbe 100%? Og hvordan kan man evt. finne ut av hva som er rett belastning?

Skal man jobbe så mye man klarer eller skal man ta en prosent hvor man også klarer å opprettholde en viss glede i hverdagen?

Problemet mitt er at jeg ikke trives med sosialt samvær. Det er som stille tortur for meg og det gjør det ekstremt vanskelig å finne arbeid man trives i så har gitt litt opp å like jobben min.

Anonymkode: a4517...49c

[Everybody]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Noen andre med noen tanker?

Når er man for syk til å jobbe 100%? Og hvordan kan man evt. finne ut av hva som er rett belastning?

Skal man jobbe så mye man klarer eller skal man ta en prosent hvor man også klarer å opprettholde en viss glede i hverdagen?

Problemet mitt er at jeg ikke trives med sosialt samvær. Det er som stille tortur for meg og det gjør det ekstremt vanskelig å finne arbeid man trives i så har gitt litt opp å like jobben min.

Anonymkode: a4517...49c

Hvorfor trives du ikke med sosialt samvær? Er det bare noe du ikke liker eller har du sosial angst?

[frosken]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har jobba fullt, men da hadde jeg ikke noe glede i livet og orka ikke noe annet enn å være på jobben og gjøre de viktigste tingene. Noen ganger klarte jeg ikke å komme meg opp av senga på morgenen så jeg måtte ta ut egenmelding.

På et tidspunkt sa det helt stopp og jeg har vært ute av arbeidslivet i noen år. Har det siste året begynt å få litt livsgnist tilbake. Merker det på at jeg klarer å lese bøker og følge litt med på nyheter av ren interesse. Jeg kan trene litt og ikke bare fordi det er lurt, men fordi jeg kan kose meg på tur.

Jeg lurer på hva folk mener er ok i forhold til hvor mye man skal jobbe, hva man burde tåle av psykiske vansker i forbindelse med jobben og hvordan man kan forvente å ha det på fritiden?

Jeg vil ikke tilbake til sånn jeg hadde det. Har varige psykiske plager som jeg ikke blir kvitt, men jeg har jo arbeidsevne. På gode dager og når jeg kan legge opp ting litt selv kan jeg jobbe helt fint. Men full tid tror jeg ikke jeg vil rett og slett. Særlig den sosiale biten med arbeidet er sinnsykt vanskelig. Blir så utslitt av for mye av det. Noen dager blir det så ille at jeg ikke klarer å gjøre noe som helst når jeg kommer hjem.

Anonymkode: a4517...49c

Bare en kommentar til siste avsnittet: Kan du evt. ha en jobb hvor det er anledning til å ha en del hjemmekontor? Etter covid er jo de fleste arbeidsgivere mye mer villige til å la folk jobbe hjemmefra. 

[Glitter]

frosken skrev (1 time siden):

Bare en kommentar til siste avsnittet: Kan du evt. ha en jobb hvor det er anledning til å ha en del hjemmekontor? Etter covid er jo de fleste arbeidsgivere mye mer villige til å la folk jobbe hjemmefra. 

Men som et generelt spørsmål hvis man ikke har jobb med utdanning innenfor ulike steder, hvor en lover og forventes et visst nivå av kunnskap for å få det til og må begynne "på gulvet" for å være i grunn-kvalifisert, hva slags jobber bortsett fra helse er det egentlig er? Som ikke krever dagen lang på føttene?

Jeg ser jo for meg å kanskje gjøre noe annet enn helse først, bare tradisjonell omsorg. Men siden jeg ikke kan stå oppe dagen hele dagen langen er jeg kanskje for handicapet for det. Hva slags kontorarbeid kan en som meg egentlig gjøre? Noe som både engasjerer, men også er fysisk mulig? 

Jeg lurer veldig på hva folk i mine situasjoner kan gjøre jobb. Nå krever de jo tdanning for omtrent alt. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (4 timer siden):

Men som et generelt spørsmål hvis man ikke har jobb med utdanning innenfor ulike steder, hvor en lover og forventes et visst nivå av kunnskap for å få det til og må begynne "på gulvet" for å være i grunn-kvalifisert, hva slags jobber bortsett fra helse er det egentlig er? Som ikke krever dagen lang på føttene?

Jeg ser jo for meg å kanskje gjøre noe annet enn helse først, bare tradisjonell omsorg. Men siden jeg ikke kan stå oppe dagen hele dagen langen er jeg kanskje for handicapet for det. Hva slags kontorarbeid kan en som meg egentlig gjøre? Noe som både engasjerer, men også er fysisk mulig? 

Jeg lurer veldig på hva folk i mine situasjoner kan gjøre jobb. Nå krever de jo tdanning for omtrent alt. 

Jeg jobber i utdanningssektoren og syns det er trist med tilfeller som dette. Du har ressurser og du vil jobbe men tilrettelegging blir vanskelig fordi systemet er firkantet etterhvert og krever bare kvalifiserte i alle ledd. Du har muligheter gjennom nav-systemet tipper jeg. De har oversikt over aktuelle utprøvingsplasser og arbeidsgivere som ønsker å åpne dører. Eventuelt ville jeg satset på å jobbe innen utdannelsen min, du har jo en til forskjell fra mange som ikke har utdanning, og heller jobbet så gradert at det var mulig å være sykepleier. Begynn med 15% stilling og stå i det til du er klar for 20 osv. 

Anonymkode: 7003b...722

[Glitter]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg jobber i utdanningssektoren og syns det er trist med tilfeller som dette. Du har ressurser og du vil jobbe men tilrettelegging blir vanskelig fordi systemet er firkantet etterhvert og krever bare kvalifiserte i alle ledd. Du har muligheter gjennom nav-systemet tipper jeg. De har oversikt over aktuelle utprøvingsplasser og arbeidsgivere som ønsker å åpne dører. Eventuelt ville jeg satset på å jobbe innen utdannelsen min, du har jo en til forskjell fra mange som ikke har utdanning, og heller jobbet så gradert at det var mulig å være sykepleier. Begynn med 15% stilling og stå i det til du er klar for 20 osv. 

Anonymkode: 7003b...722

Jeg tørr ikke jobbe som sykepleier i første omgang. Føler meg svært inkompetent da jeg har lite erfaring på snart 10 år som autorisert sykepleier. 

Om et par år derimot vil jeg gjerne prøve meg, men det blir i psykiatrien. Dvs rusomsorgen. Må bare få kontroll på egen rus først. 

Jeg er i kontakt med en IPS-konsulent via rusteamet. Han skal hjelpe meg ut i jobb. 

Nav har jeg ikke inntrykk av at bruker ressurser på uføre? 

Endret 6. september 2023 av Glitter

[AnonymBruker]

Everybody skrev (8 timer siden):

Hvorfor trives du ikke med sosialt samvær? Er det bare noe du ikke liker eller har du sosial angst?

Jeg liker det ikke. Får et veldig sterkt behov for å fjerne meg fra situasjonen. Er rent følelsesmessig.

Har eksponert meg jevnlig over flere år, men reaksjonen er veldig fastlåst så kjenner at det er begrenset hvor mye jeg orker å utfordre den da resultatet ikke endrer seg nevneverdig.

Det gjør at fellesskapet på jobben er mer kilde til stress enn avveksling og gjør det krevende å være på arbeidsplassen. Har det omtrent alltid bedre alene.

Anonymkode: a4517...49c

[AnonymBruker]

frosken skrev (8 timer siden):

Bare en kommentar til siste avsnittet: Kan du evt. ha en jobb hvor det er anledning til å ha en del hjemmekontor? Etter covid er jo de fleste arbeidsgivere mye mer villige til å la folk jobbe hjemmefra. 

Jeg har ikke relevant utdanning. Liker ikke å snakke i telefon.

Føler også at om man finner sånne hjemmekontor-stillinger utlyst så er det ikke akkurat de beste lønns- og arbeidsbetingelsene. Det er bedre å få det til via en arbeidsgiver man har et forhold til i utgangspunktet.

Anonymkode: a4517...49c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har ikke relevant utdanning. Liker ikke å snakke i telefon.

Føler også at om man finner sånne hjemmekontor-stillinger utlyst så er det ikke akkurat de beste lønns- og arbeidsbetingelsene. Det er bedre å få det til via en arbeidsgiver man har et forhold til i utgangspunktet.

Anonymkode: a4517...49c

Du virker ikke så veldig løsningsorientert da. Man får ikke uførestønad fordi man syns det er slitsomt med folk, syns telefon er kjipt i snakke i og fordi man har latt være å ta utdannelse. Du må ha bedre grunner.

Anonymkode: 7003b...722

[AnonymBruker]

Jeg har jo prøvd ganske mye da og vet hva jeg blir sliten av, og ikke.

Er i et utdanningsløp nå f. eks. Men vet ikke hvordan jeg kan skaffe meg hjemmekontorarbeid. Jeg kan prate i telefon, men en jobb som innebærer at å prate i telefon ER jobben vil være en veldig dårlig match.

Har jobbet litt som hjelpearbeider og det gikk ok, men jeg sliter mye med kontakten med medarbeiderne.

Kjenner jeg blir litt irritert når du skriver sånne ting fordi du for det første ikke aner hvordan symptomene mine utarter seg og for det andre ikke vet hvor syk jeg har vært. Opplever selv at jeg er samarbeidsvillig og prøver å få ting til. Og det er blandt annet en av grunnene til at jeg lagde denne tråden for å høre hva folk tenker om hvor mye hensyn jeg burde ta til psykdommen min. For de vil være der uansett hva jeg gjør. Skulle ønska de ikke var der for det er mangr ting jeg kunne tenkt meg til å gjøre, men som ikke er realistisk å få gjort.

 

Anonymkode: a4517...49c

[AnonymBruker]

Jeg har ikke latt være å ta utdannelse f. eks. Jeg har vært så dårlig at det å stå opp av senga og lage seg mat har vært vanskelig nok. Utdannelse i en sånn situasjon er ganske far fetched.

Anonymkode: a4517...49c

[AnonymBruker]

@kupton? Du virker å være en slags guru her inne. Hva tenker du?

Anonymkode: a4517...49c