Er din psykiske lidelse

[AnonymBruker]

En del av din identitet?

Anonymkode: aa542...5f3

[AnonymBruker]

Spørs på hvordan man ser det.

Noen ganger tenker jeg at jeg ikke har noen psykisk lidelse, men at jeg bare er en kjip person.

Andre ganger er det lettere å se at jeg har hatt en avgrenset periode med klare symptomer, og at det skiller seg ut fra normalen. 

Men uansett har variasjonene i energi og personlighet vært der i hele mitt voksne liv, og noe før, så det setter absolutt sitt preg på selvbildet og påvirker livet i stor grad. 

--- 

Spørsmålet gir meg ellers også litt vibes om fordommen om at noen psyke er opptatt av diagnoser som identitet. For min del kan jeg si at jeg faktisk tenker mye mer over dette spørsmålet når jeg har kontakt med helsevesenet. Symptomene er der uansett, men når du faktisk går til samtaler og får forskrevet medisiner som skal endre noe, så føles det noe sykt ut. Må jobbe litt med meg selv for å tenke at jeg fortsatt er en normal person som tilfeldigvis har noen psykiske plager - noe som gjelder en stor del av befolkningen og sånn sett ikke er sååå rart. Ikke noe kult i øyeblikk der man avskriver seg selv som en "gal person", end of story. 

Så finnes det dem som har vært preget av sine lidelser mer konstant og i alvorligere grad, i store viktige deler av sine liv. De har kanskje ikke fungert på et nivå som har tillatt dem å leve særlig selvstendig utenfor de rammene gitt i form av behandling og innleggelser, og omsorg gitt av helsepersonell i det daglige. Kan vanskelig forestille meg at dette IKKE påvirker synet på hvem man er. Må bare anta at det påvirker identiteten på samme måte som andre mennesker også preges av sin historie. Hvis du har vært håndballspiller eller drevet med annen idrett i over 30 år, så vil jeg tro at det utgjør en del av din identitet, eller du har tilbragt mange år som feltsykepleier i et u-land. Rollen du utøver og historien du har, påvirker vel identiteten deg, uavhengig av hva slags historie det er. 

Tror at noen psykisk syke har sin diagnose som del av sin identitet, uten at jeg tenker det er noe vits i å vurdere det faktum i den eller andre retningen. 

 

Anonymkode: b6ae1...5a2

[AnonymBruker]

Det er en del av min identitet. Uten at jeg helt liker det. Det er mye stigma rundt det. Det kan jeg bli provosert over.

 

Det er ikke akkurat en gullmedalje man får når man blir diagnostisert. Men jeg ble litt lettet, det ble en forklaring om ikke annet på den mentale (til tider) torturen og mitt utenforskap.

Anonymkode: aa542...5f3

[bibben]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Spørs på hvordan man ser det.

Noen ganger tenker jeg at jeg ikke har noen psykisk lidelse, men at jeg bare er en kjip person.

Andre ganger er det lettere å se at jeg har hatt en avgrenset periode med klare symptomer, og at det skiller seg ut fra normalen. 

Men uansett har variasjonene i energi og personlighet vært der i hele mitt voksne liv, og noe før, så det setter absolutt sitt preg på selvbildet og påvirker livet i stor grad. 

--- 

Spørsmålet gir meg ellers også litt vibes om fordommen om at noen psyke er opptatt av diagnoser som identitet. For min del kan jeg si at jeg faktisk tenker mye mer over dette spørsmålet når jeg har kontakt med helsevesenet. Symptomene er der uansett, men når du faktisk går til samtaler og får forskrevet medisiner som skal endre noe, så føles det noe sykt ut. Må jobbe litt med meg selv for å tenke at jeg fortsatt er en normal person som tilfeldigvis har noen psykiske plager - noe som gjelder en stor del av befolkningen og sånn sett ikke er sååå rart. Ikke noe kult i øyeblikk der man avskriver seg selv som en "gal person", end of story. 

Så finnes det dem som har vært preget av sine lidelser mer konstant og i alvorligere grad, i store viktige deler av sine liv. De har kanskje ikke fungert på et nivå som har tillatt dem å leve særlig selvstendig utenfor de rammene gitt i form av behandling og innleggelser, og omsorg gitt av helsepersonell i det daglige. Kan vanskelig forestille meg at dette IKKE påvirker synet på hvem man er. Må bare anta at det påvirker identiteten på samme måte som andre mennesker også preges av sin historie. Hvis du har vært håndballspiller eller drevet med annen idrett i over 30 år, så vil jeg tro at det utgjør en del av din identitet, eller du har tilbragt mange år som feltsykepleier i et u-land. Rollen du utøver og historien du har, påvirker vel identiteten deg, uavhengig av hva slags historie det er. 

Tror at noen psykisk syke har sin diagnose som del av sin identitet, uten at jeg tenker det er noe vits i å vurdere det faktum i den eller andre retningen. 

 

Anonymkode: b6ae1...5a2

Dette var så fint skrevet! 

[Glitter]

Jeg vet ikke. Jeg preges jo endel av mine lidelser så de er jo sånn sett en del av meg. Men jeg ser ikke på meg som bare sykdom. Er mye mer enn det. 

[Trinity80]

Jeg gjør meg følgende tanke: Man var en person før symptomene startet? Som barn, ungdom, før traumer inntraff? Forstår jo at visse lidelser kan være medfødt men mange symptomer på lidelser utvikler seg ut over tid?

Tror derfor kanskje at man blir preget av psykiske lidelser, men at man ikke kan identifiseres ut fra dem. Ikke alle med angst har 100% lik personlighet, ikke alle med schizofreni etc. Man har en baseline som er et menneske uten en psykisk sykdom.

Ser ikke så annerledes på psykiske sykdommer som på fysiske sykdommer. Mener vi at alle med bensarkom (skjelettkreft) har det som en del av sin identitet? Eller enda enklere: alle med halsbetennelse?

Stigma bør bort da det bare er støy som påvirker de berørte i veldig negativ retning.

 

[ISW]

Jeg tenker at man må skille mellom f.eks. personlighetstrekk (og andre symptomer som man betrakter som en del av seg selv) og sykdommer (f.eks. depresjon) som man ser på som komplett uønsket.

En depresjon fører absolutt ingenting positivt med seg, og jeg tror svært få ønsker å se på depresjonen som en del av sin identitet. 

[Trinity80]

ISW skrev (19 minutter siden):

Jeg tenker at man må skille mellom f.eks. personlighetstrekk (og andre symptomer som man betrakter som en del av seg selv) og sykdommer (f.eks. depresjon) som man ser på som komplett uønsket.

En depresjon fører absolutt ingenting positivt med seg, og jeg tror svært få ønsker å se på depresjonen som en del av sin identitet. 

Bare til diskusjon, kan fint hende jeg tar feil her:

Før medisinering med Cipralex - en helt ordinær AD var jeg i en periode av mitt liv en svært engstelig person med angst. Dette oppstod etter lengre tid med fysisk sykdom. 

Skjønner da at det å være engstelig er personlighetstrekk, og det å ha angst er en sykdom. Men jeg var ikke engstelig før, f.eks. da jeg barn, ungdom og opp til jeg var 30+.

Det jeg kanskje prøver å si er at det i noen tilfeller er sunt å vite at man ikke ER sin sykdom, uansett om den er fysisk eller psykisk. 

Nå er jeg mer meg selv, og opplever at jeg er den lugne avbalanserte personen jeg var før denne tiden. Noen i slekta bestrider dette sikkert da de mener jeg har ett par skruer løs, men av andre grunner haha✌️ 

[erik123]

Jeg har hatt en psykisk lidelse i over 40 år, og blir aldri bra. 

[ISW]

Trinity80 skrev (3 minutter siden):

Bare til diskusjon, kan fint hende jeg tar feil her:

Før medisinering med Cipralex - en helt ordinær AD var jeg i en periode av mitt liv en svært engstelig person med angst. Dette oppstod etter lengre tid med fysisk sykdom. 

Skjønner da at det å være engstelig er personlighetstrekk, og det å ha angst er en sykdom. Men jeg var ikke engstelig før, f.eks. da jeg barn, ungdom og opp til jeg var 30+.

Det jeg kanskje prøver å si er at det i noen tilfeller er sunt å vite at man ikke ER sin sykdom, uansett om den er fysisk eller psykisk. 

Nå er jeg mer meg selv, og opplever at jeg er den lugne avbalanserte personen jeg var før denne tiden. Noen i slekta bestrider dette sikkert da de mener jeg har ett par skruer løs, men av andre grunner haha✌️ 

Jeg er egentlig enig med deg, men jeg tror vi må se på dette i lys av begrepene om noe er i tråd med den man er eller er fremmed for den man er (egosynton vs egodyston)

Nå er det jo slik at flere personer med angstlidelser har en engstelig personlighetsforstyrrelse / personlighetsforandring "i bunn" og gjennom dette er litt unnvikende, konfliktsky, usikre på seg selv, osv. Mange har en slags overbevisning om at verden er et farlig sted, og synes dette er helt logisk, men jeg mener det er en forskjell på å være redd for at verden er et farlig sted, og faktisk mene at verden er et farlig sted.

De fleste med "rene" angstlidelser skjønner at det de er redde for egentlig ikke er noe farlig (eksempelvis edderkopper i Norge). Men angsten kommer likevel, og er gjerne uønsket i denne situasjonen. Så har du de som mener at man ikke bør ta bussen fordi det kan komme en terrorist inn på bussen. Det blir i min verden noe litt annet.

[Trinity80]

ISW skrev (19 minutter siden):

Jeg er egentlig enig med deg, men jeg tror vi må se på dette i lys av begrepene om noe er i tråd med den man er eller er fremmed for den man er (egosynton vs egodyston)

Nå er det jo slik at flere personer med angstlidelser har en engstelig personlighetsforstyrrelse / personlighetsforandring "i bunn" og gjennom dette er litt unnvikende, konfliktsky, usikre på seg selv, osv. Mange har en slags overbevisning om at verden er et farlig sted, og synes dette er helt logisk, men jeg mener det er en forskjell på å være redd for at verden er et farlig sted, og faktisk mene at verden er et farlig sted.

De fleste med "rene" angstlidelser skjønner at det de er redde for egentlig ikke er noe farlig (eksempelvis edderkopper i Norge). Men angsten kommer likevel, og er gjerne uønsket i denne situasjonen. Så har du de som mener at man ikke bør ta bussen fordi det kan komme en terrorist inn på bussen. Det blir i min verden noe litt annet.

Avsnitt to er jeg uenig med deg i. De KAN ha en engstelig personlighet (som ikke engang trenger å være personlighetsforstyrrelse).

Jeg har alltid blitt fortalt at jeg er for chill og tålmodig, så hvordan jeg er utviklet en forstyrrende angstsykdom etter livets opplevelser gir jo ikke mening i denne sammenhengen.

Hadde også et familiemedlem som jeg så endret personlighet 100% til paranoid schizofren. Hun var også utrolig chill, morsom, smart. Men etter mange år med behandling og medisinering, samt alder kjenner jeg at hun er litt mer tilbake til der hun var. Kjenner henne mer og mer igjen❤️

Som sagt, dette ser jeg på som en svært interessant diskusjon. Du må gjerne komme med flere nyanser om jeg har gått glipp av det☺️

[UtakknemligDiva]

Absolutt ikke! For meg er denne nedstemtheten begrunnet av ting jeg ikke kan kontrollere. Det som er inni meg gir seg ikke før jeg får det som jeg vil, og det er dette som gjør meg nedstemt. 
Psykdommen er altså ikke en del av meg, men en konsekvens av at noe inni meg kjemper.
 

Endret 2. oktober 2023 av UtakknemligDiva

[stjernestøv]

Føler dessverre sykdommen er en del av meg og har ødelagt så mye. 

[Trinity80]

stjernestøv skrev (1 time siden):

Føler dessverre sykdommen er en del av meg og har ødelagt så mye. 

Det du skriver gir meg litt annet perspektiv. Veldig leit å høre. 

[AnonymBruker]

Jeg er redd for at det blir det i andres øyne. At andre skal forhånds dømme meg eller reagere negativt. Jeg er ikke åpen om det av den grunn. Men for meg blir det en del av meg, litt som en vond rygg. Symptomene preger jo livet mitt i større eller mindre grad, men jeg vil ikke si at jeg ser på det som identiteten min. 

Anonymkode: 1cfda...f3a

[erik123]

Depresjonen min slipper aldri taket. Gått på medisiner siden 1974. Og må gå på det livet ut. Men det er ok. Jeg har intet annet valg. 

[AnonymBruker]

Jeg ER bipolar. 

Uten den hadde jeg vært en annen.

Derfor er jeg bipolar og ikke bare har biolar.

Jeg identifiserer  meg ikke som syk. For føler på ingen måte jeg er syk.

Men har perioder der jeg er syk.

 

Anonymkode: e22a4...57c

[AnonymBruker]

erik123 skrev (30 minutter siden):

Depresjonen min slipper aldri taket. Gått på medisiner siden 1974. Og må gå på det livet ut. Men det er ok. Jeg har intet annet valg. 

Hvilken diagnose har du?

Anonymkode: 7bc25...d8d

[erik123]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvilken diagnose har du?

Anonymkode: 7bc25...d8d

Kronisk deprimert etter en grufull oppvekst. Mobbing og mangel på kjærlighet. Mangel på fysisk kontakt. 

[AnonymBruker]

erik123 skrev (1 minutt siden):

Kronisk deprimert etter en grufull oppvekst. Mobbing og mangel på kjærlighet. Mangel på fysisk kontakt. 

Så leit å høre! Har du trygge relasjoner i livet ditt i dag?

Anonymkode: 7bc25...d8d