Kompleks traumatisering - unormalt lav puls - farlig?

[Reiseradio]

Hei,

Jeg ble for snart et år siden diagnostisert med kompleks traumatisering, etter å ha blitt ganske hastet inn til utredning og behandling på DPS. Har etterhvert begynt å forstå litt mer om hvorfor kroppen er som den er og hvorfor jeg soner ut og mister hørselen min. Jeg har forstått litt om underaktivering og en rekke angstresponser, hvor frys-responsen er ganske typisk for meg. Det som skjer i mitt tilfelle når jeg blir stresset er at jeg havner i en slags lydtett boble, jeg blir kald, litt lett i hodet og etter jeg fikk meg pulsklokke så viser det seg at jeg dupper ned i puls på mellom 30-40 slag i minuttet (man skal sikkert ikke stole fullt og helt på denne men, hvis det har noen betydning så er det en veldig anerkjent klokke). Dette kan pågå i et minutt eller 20 minutter, avhengig av hvorvidt jeg kan vekke meg selv eller flykte fra situasjonen. Det som er litt ekkelt er at dette kan oppstå på jobb. Jeg har holdt på å besvime noen ganger, men det er ikke mange gangene. De gangene har jeg heller ikke hatt pulsregistrering. Ofte er jeg i situasjoner hvor jeg får veldig lav puls, men jeg må fullføre noe og jeg har mennesker rundt meg som jeg f.eks veileder eller jeg driver med noe avansert eller teknisk som er kritisk, så får jeg en veldig trang til å støtte meg til møbler, vegg, inventar fordi det blir så innmari slitsomt å holde kroppen oppe. Ikke som en nærbesvimelse i det heletatt men jeg blir sååå ekstremt utmattet, og må prøve å skjule det. 

Forøvrig er pulsen min enten høy eller lav. Ved stillesittende arbeid på jobb kan den variere mellom 90-130. Ved gange og stress er den fort oppe i 160. Også kan den dale rett i kjelleren til under 40 i situasjoner hvor jeg konsentrerer meg skikkelig og angsten tydligvis bare øker.  Jeg har sjeldent hjertebank, men de gangene jeg har det, hvor det kjennes ut som at hjertet skal hoppe ut av brystet, så trenger ikke pulsen være stort høyere enn 80-90.

Jeg er litt bekymret for pulsen. Er det helt ok at den er så uforutsigbar. Jeg tenker nok at det er en sammenheng med min psyke, og hvis dette er helt normalt og ufarlig så er jo det veldig godt å høre. Jeg tør ikke spørre legen min og være til bry så håper å høre fra noen som har kompetanse eller evt har like symptomer som har tatt det opp med legen/behandleren sin. Jeg vet at min tante døde av hjertestans i relativt ung alder. Hun hadde også psykisk sykdom, jeg aner ikke hvilken eller om hun tok medisiner. Men jeg er urolig for om dette er helt normalt knyttet til min diagnose eller evt angst. Eller om det er helt unormalt og burde sjekkes. 

 

[frosken]

Reiseradio skrev (4 timer siden):

Hei,

Jeg ble for snart et år siden diagnostisert med kompleks traumatisering, etter å ha blitt ganske hastet inn til utredning og behandling på DPS. Har etterhvert begynt å forstå litt mer om hvorfor kroppen er som den er og hvorfor jeg soner ut og mister hørselen min. Jeg har forstått litt om underaktivering og en rekke angstresponser, hvor frys-responsen er ganske typisk for meg. Det som skjer i mitt tilfelle når jeg blir stresset er at jeg havner i en slags lydtett boble, jeg blir kald, litt lett i hodet og etter jeg fikk meg pulsklokke så viser det seg at jeg dupper ned i puls på mellom 30-40 slag i minuttet (man skal sikkert ikke stole fullt og helt på denne men, hvis det har noen betydning så er det en veldig anerkjent klokke). Dette kan pågå i et minutt eller 20 minutter, avhengig av hvorvidt jeg kan vekke meg selv eller flykte fra situasjonen. Det som er litt ekkelt er at dette kan oppstå på jobb. Jeg har holdt på å besvime noen ganger, men det er ikke mange gangene. De gangene har jeg heller ikke hatt pulsregistrering. Ofte er jeg i situasjoner hvor jeg får veldig lav puls, men jeg må fullføre noe og jeg har mennesker rundt meg som jeg f.eks veileder eller jeg driver med noe avansert eller teknisk som er kritisk, så får jeg en veldig trang til å støtte meg til møbler, vegg, inventar fordi det blir så innmari slitsomt å holde kroppen oppe. Ikke som en nærbesvimelse i det heletatt men jeg blir sååå ekstremt utmattet, og må prøve å skjule det. 

Forøvrig er pulsen min enten høy eller lav. Ved stillesittende arbeid på jobb kan den variere mellom 90-130. Ved gange og stress er den fort oppe i 160. Også kan den dale rett i kjelleren til under 40 i situasjoner hvor jeg konsentrerer meg skikkelig og angsten tydligvis bare øker.  Jeg har sjeldent hjertebank, men de gangene jeg har det, hvor det kjennes ut som at hjertet skal hoppe ut av brystet, så trenger ikke pulsen være stort høyere enn 80-90.

Jeg er litt bekymret for pulsen. Er det helt ok at den er så uforutsigbar. Jeg tenker nok at det er en sammenheng med min psyke, og hvis dette er helt normalt og ufarlig så er jo det veldig godt å høre. Jeg tør ikke spørre legen min og være til bry så håper å høre fra noen som har kompetanse eller evt har like symptomer som har tatt det opp med legen/behandleren sin. Jeg vet at min tante døde av hjertestans i relativt ung alder. Hun hadde også psykisk sykdom, jeg aner ikke hvilken eller om hun tok medisiner. Men jeg er urolig for om dette er helt normalt knyttet til min diagnose eller evt angst. Eller om det er helt unormalt og burde sjekkes. 

 

Så fremt du ikke nylig har gjennomgått en undersøkelse av hjertet, så bør du ta disse symptomene opp med fastlegen din. 

Endret 26. oktober 2023 av frosken

[Eva Sofie]

Det som ofte er lurt når det gjelder fysiske tilstander med samtidig psykisk lidelse, er at en som regel bør få det avklart/utelukket med en lege. Selv om en har psykiske lidelser, skal leger ta fysiske symptomer på alvor.

 

Og med den familieanamnesen du viser til og den alvorlighetsgraden du forteller om, er jeg sikker på at legen vil tenke at du overhodet ikke bruker tiden hans unødig. Det er det fortidens troll som forsøker å overbevise deg om, dessverre.

 

Det jeg kan si, er at uansett utfallet av ev. legekonsultasjon, vil du mest trolig føle på en mer trygghet i hverdagen etterpå. Det gjør jeg mht. mine symptomer som er blitt grundig utredet på sykehus. Jeg kan gjennkjenne symptomene og gjøre tiltak deretter. Vise seg selv egenomsorg.