Depresjonssykdommen F32-33

[kupton]

Depresjonssykdommen

 

Jeg skriver litt om denne av to grunner. Den er den vanligste av alle psykiatriske lidelser. Det er etter min mening underkommunisert hvor alvorlig den er og dermed at behandlingen ikke tas alvorlig nok.

Dette er ingen lærebok og ei heller en vitenskapelig artikkel, men en popularisert tekst beregnet på lekfolk.

Depresjonssykdommen kjennetegnes ved 2-3 helt sentrale symptomer og flere tilleggsymptomer. De sentrale symptomer er tristhet, anhedoni (manglende evne til å føle lyst, glede og engasjement ved det som vanligvis gleder en) og initiativløshet. Andre symptomer er konsentrasjonsvansker, søvnproblemer, forstyrret appetitt, selvbebreidelser, nedsatt selvfølelse og selvmordsplaner med mer. Her kan det være nyttig å bruke MADRS som en huskeliste. I diagnosemanualen nevnes at varigheten skal være 14 dager før en setter diagnosen. En skille diagnostisk mellom depressiv episode (første depresjon i livet) og tilbakevendende/recurrent depresjon (fra depresjon nr to og alle senere)

Alvorlighetsgraden deles inn i fire: Mild, moderat, alvorlig uten psykotiske symptomer og alvorlig med psykotiske symptomer. ICD-10 bruker antallet symptomer til å vurdere dette. Andre mener det er bedre å bruke MADRS-score.

Jeg synes det gir mening for forståelsen om en bruker de eldre betegnelsene reaktiv og endogen. Reaktiv depresjon er når depresjonen skyldes en klar ytre belastning. Endogen (som kommer innenfra) er når depresjonen oppstår som en ren sykdom som kommer uten tydelige ytre belastninger. Her må en absolutt ikke tenke enten/eller, men på et kontinuum fra 100% reaktiv til 100% endogen. De aller fleste depresjoner er et eller annet sted mot midten av denne skalaen. Det er en betydelig arvelig/genetisk faktor som årsak til sykdommen.

Behandling: Med unntak av milde førstegangsdepresjoner anbefales alltid kombinasjonsbehandling med psykoterapi og antidepressiva. Aktivitet er et meget viktig behandlingstiltak i tillegg.

Jo mer reaktiv depresjonen er, jo viktigere er de ikke-medikamentelle tiltak, og jo tydeligere endogen den er, jo viktigere er medisiner.

Psykoterapien kan selvsagt klargjøre at også sosiale og økonomiske tiltak må settes inn for å bringe pasienten ut av depresjonen.

Medikamenter: Det er ingen sikre holdepunkter som forteller oss på forhånd hvilken medisin som vil være best for den konkrete pasient. Ofte må en prøve ulike typer og ulike doser før en kommer til målet. Kombinasjoner er heller ikke uvanlig. Mål for behandling er ikke kun respons (halvering av MADRS-score), men remisjon (MADRS<10). Behandling til remisjon gjør at risiko for tilbakefall reduseres betydelig.

For de som ikke kommer til målet med medisiner og psykoterapi, kan ECT være aktuelt. ECT er mer effektivt enn medikamentell behandling på aktuell episode. Utfordringen er at det ikke er forebyggende på nye episoder.

Hvis en tross riktig og anbefalt behandling for depresjon ikke blir bra, er det grunn til å revurdere diagnosen.

 

 

Bakgrunn for min mening om intensiv og aggressiv behandling er følgende - i uprioritert rekkefølge:

-          For hver gjennomgått episode øker risikoen for nok en episode.

-          Lengden samlet tid i depresjon øker risikoen for ny depresjon og uførhet.

-          Motstandskraften mot livspåkjenninger uten å bli deprimert svakkes for hver episode, EN kan si at depresjonen blir mer endogen. Det skal stadig mindre påkjenninger til for å havne i en ny depresjon.

-          Minst 2/3 av de deprimerte får nedsatt kognitiv funksjon, og denne nedsatte funksjon vedvarer lenge etter at depresjonen er hevet.

-          Depresjon øker risikoen for senere demens og er en viktigere/større risikofaktor enn høyt blodtrykk, diabetes, inaktivitet og fedme.

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med depresjonstilstander i mange, mange år, men klarte å komme meg ut av den uten bruk av medikamenter. Det ble forsøkt, men hadde ikke effekt.

Hos meg var tilstanden tilsynelatende endogen da det tilsynelatende ikke var ytre belastninger som utløste og opprettholdt depresjonen, men etterhvert forsto jeg at jeg selv reagerte på ytre belastninger som ikke andre mennesker reagerte på. Det vil si at det var enkelte ting som tilsynelatende var helt normale og ufarlige som for meg utløste depresjonstilstander. Så ved å bli klar over dette og tilpasse meg denne nye kunnskapen så merket jeg at jeg over et lengre tidsrom ble bedre og bedre av depresjonen. Jeg er preget den dag i dag da det pågikk veldig lenge og faller fort ned i lette depresjoner, men jeg vet alltid hva jeg må gjøre nå for å bryte ut av mønsteret og komme meg til hektene igjen.

Kan dette være en litt underkommunisert eller undervurdert kilde til depresjon? At noen mennesker reagerer på ting som tilsynelatende ikke skal være depresjonsutløsende, men som er det for disse. Og hvor depresjonen blir karakterisert som endogen fordi hverken pasient eller behandler fanger opp dette?

Anonymkode: a002d...7d5

[AnonymBruker]

Tror jeg har reaktiv depresjon (utløst av noe men også utløst av ekstrem angst (freeze modus?). Måtte ha behandling. Tidlig i den. Men kan medisin hjelpe likevel selvom ikke endogen?

Anonymkode: 9627a...786

[Emoji]

Bra du kaller det depresjonssykdom. Det er så mange som sier de er deprimert når de har en tung dag eller er deppa. Jeg prøver å si at det ikke er det samme, men jeg blir ikke hørt.

Kan man si at man har har denne sykdommen når man ikke er deprimert/i friske perioder? Jeg har diagnosen tilbakevendende depresjon. 

[kupton]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Tror jeg har reaktiv depresjon (utløst av noe men også utløst av ekstrem angst (freeze modus?). Måtte ha behandling. Tidlig i den. Men kan medisin hjelpe likevel selvom ikke endogen?

Anonymkode: 9627a...786

AD gis helt uavhengig av årsaken til depresjon. 

[kupton]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Kan dette være en litt underkommunisert eller undervurdert kilde til depresjon? At noen mennesker reagerer på ting som tilsynelatende ikke skal være depresjonsutløsende, men som er det for disse. Og hvor depresjonen blir karakterisert som endogen fordi hverken pasient eller behandler fanger opp dette?

Meget interessant. Kan det være at du har en tilleggslidelse/annen lidelse som kan forklare dette?

[AnonymBruker]

kupton skrev (13 minutter siden):

Meget interessant. Kan det være at du har en tilleggslidelse/annen lidelse som kan forklare dette?

Ja, jeg har en tilleggslidelse som jeg har blitt klar over etterhvert. Det er traumerelatert. Men når jeg ikke visste hva det var så skjønte jeg heller ikke sammenhengen med depresjonen.

Dey er jo en glidende overgang mellom lidelse og ikke-lidelse. Tenker noen kanskje kan ha milde til moderate tilstander som ikke kan klassifiseres som noe spesifikk lidelse, men som uoppdaget kan skape depresjonssymptomer? Da tenker jeg på de som har depresjon som eneste diagnose

Anonymkode: a002d...7d5

[Emoji]

Skjønner at spørsmålet mitt var dumt, kupton. 

[tilstede]

Men hva skal en tenke når en har vært deprimert i 15 år, konstant. Ikke episoder. Og vært gjennom hele lista med ad. Ikke har jeg personlighetsforstyrrelser eler er bipolar. Jeg hadde ptsd men det har ikke plagd meg på årevis etter 10 år i terapi hos psykiatere. Jeg har gad. Er det så enkelt at jeg er deprimert fordi jeg er så plaget av angst fra morgen til kveld?det er ihvertfall ingen som kan hjelpe meg. 

[Everybody]

Emoji skrev (15 minutter siden):

Skjønner at spørsmålet mitt var dumt, kupton. 

Nei det var ikke dumt.

[Everybody]

Så hvordan finner man egentlig ut av at noen har depresjon?

[kupton]

Emoji skrev (2 timer siden):

Bra du kaller det depresjonssykdom. Det er så mange som sier de er deprimert når de har en tung dag eller er deppa. Jeg prøver å si at det ikke er det samme, men jeg blir ikke hørt.

Kan man si at man har har denne sykdommen når man ikke er deprimert/i friske perioder? Jeg har diagnosen tilbakevendende depresjon. 

Ja, jeg mener en kan si at en har sykdommen selv om en ikke er syk i øyeblikket. 

[kupton]

Everybody skrev (42 minutter siden):

Så hvordan finner man egentlig ut av at noen har depresjon?

Det har jeg beskrevet i startinnlegget. 

[motiva2]

kupton skrev (3 timer siden):

Depresjonssykdommen

 

Jeg skriver litt om denne av to grunner. Den er den vanligste av alle psykiatriske lidelser. Det er etter min mening underkommunisert hvor alvorlig den er og dermed at behandlingen ikke tas alvorlig nok.

Dette er ingen lærebok og ei heller en vitenskapelig artikkel, men en popularisert tekst beregnet på lekfolk.

Depresjonssykdommen kjennetegnes ved 2-3 helt sentrale symptomer og flere tilleggsymptomer. De sentrale symptomer er tristhet, anhedoni (manglende evne til å føle lyst, glede og engasjement ved det som vanligvis gleder en) og initiativløshet. Andre symptomer er konsentrasjonsvansker, søvnproblemer, forstyrret appetitt, selvbebreidelser, nedsatt selvfølelse og selvmordsplaner med mer. Her kan det være nyttig å bruke MADRS som en huskeliste. I diagnosemanualen nevnes at varigheten skal være 14 dager før en setter diagnosen. En skille diagnostisk mellom depressiv episode (første depresjon i livet) og tilbakevendende/recurrent depresjon (fra depresjon nr to og alle senere)

Alvorlighetsgraden deles inn i fire: Mild, moderat, alvorlig uten psykotiske symptomer og alvorlig med psykotiske symptomer. ICD-10 bruker antallet symptomer til å vurdere dette. Andre mener det er bedre å bruke MADRS-score.

Jeg synes det gir mening for forståelsen om en bruker de eldre betegnelsene reaktiv og endogen. Reaktiv depresjon er når depresjonen skyldes en klar ytre belastning. Endogen (som kommer innenfra) er når depresjonen oppstår som en ren sykdom som kommer uten tydelige ytre belastninger. Her må en absolutt ikke tenke enten/eller, men på et kontinuum fra 100% reaktiv til 100% endogen. De aller fleste depresjoner er et eller annet sted mot midten av denne skalaen. Det er en betydelig arvelig/genetisk faktor som årsak til sykdommen.

Behandling: Med unntak av milde førstegangsdepresjoner anbefales alltid kombinasjonsbehandling med psykoterapi og antidepressiva. Aktivitet er et meget viktig behandlingstiltak i tillegg.

Jo mer reaktiv depresjonen er, jo viktigere er de ikke-medikamentelle tiltak, og jo tydeligere endogen den er, jo viktigere er medisiner.

Psykoterapien kan selvsagt klargjøre at også sosiale og økonomiske tiltak må settes inn for å bringe pasienten ut av depresjonen.

Medikamenter: Det er ingen sikre holdepunkter som forteller oss på forhånd hvilken medisin som vil være best for den konkrete pasient. Ofte må en prøve ulike typer og ulike doser før en kommer til målet. Kombinasjoner er heller ikke uvanlig. Mål for behandling er ikke kun respons (halvering av MADRS-score), men remisjon (MADRS<10). Behandling til remisjon gjør at risiko for tilbakefall reduseres betydelig.

For de som ikke kommer til målet med medisiner og psykoterapi, kan ECT være aktuelt. ECT er mer effektivt enn medikamentell behandling på aktuell episode. Utfordringen er at det ikke er forebyggende på nye episoder.

Hvis en tross riktig og anbefalt behandling for depresjon ikke blir bra, er det grunn til å revurdere diagnosen.

 

 

Bakgrunn for min mening om intensiv og aggressiv behandling er følgende - i uprioritert rekkefølge:

-          For hver gjennomgått episode øker risikoen for nok en episode.

-          Lengden samlet tid i depresjon øker risikoen for ny depresjon og uførhet.

-          Motstandskraften mot livspåkjenninger uten å bli deprimert svakkes for hver episode, EN kan si at depresjonen blir mer endogen. Det skal stadig mindre påkjenninger til for å havne i en ny depresjon.

-          Minst 2/3 av de deprimerte får nedsatt kognitiv funksjon, og denne nedsatte funksjon vedvarer lenge etter at depresjonen er hevet.

-          Depresjon øker risikoen for senere demens og er en viktigere/større risikofaktor enn høyt blodtrykk, diabetes, inaktivitet og fedme.

Tusen takk for veldig nyttig informasjon om depresjon!!

[motiva2]

Jeg synes det er bra at det blir mindre stigma rundt psykiske lidelser, men føler av og til at det hverdagsliggjør lidelsen i sykdommen depresjon.