Kriterier for uføretrygd - ansette mennesker med helseutfordringer

[AnonymBruker]

ISW skrev (4 minutter siden):

Jeg kan nevne som et eksempel:

Fetteren min har BP1. Han jobber som investor og har tjent flere hundre millioner kroner. Man kan kanskje påstå at kombinasjonen av BP1 og investeringer ikke er helt gunstig, men:

- Han blir godt fulgt opp av helsevesenet, og han følger anbefalingene han får. Eksempelvis gjør medikamentelle endringer med en gang han merker en svingning oppover eller nedover.

- Kona hans jobber i helsevesenet og har god kompetanse i å se endringer i tilstanden når han ikke ser det selv.

- Det er gjort beskyttende tiltak (f.eks. at i tilfelle en mani kan man ikke gjøre store porteføljeendringer alene, osv.)

Jeg nevner dette bare for å illustrere at mye kan løses hvis man får den hjelpen og støtten man trenger.

Heldig for han da at han har kapasitet. Jeg har bp1 og har jobbet fullt til nå med kritisk mye sykemeldinger. På vei til gradert ufør nå, er 44 år. Kroppen og det kognitive er helt kjørt, føler meg eldgammel. Alt dette til tross for optimal medikasjon og gode tilrettelegginger fra arbeidsgivers hold. Du legger det frem som at tilrettelegging og god oppfølging gjør at alle kan jobbe fullt. Du bør nyansere mye mer når du kommer med både eksempler og problemstillinger. Jeg har 10 års universitetsutdannelse. Til lite hjelp når sykdommen tar kapasiteten 

Anonymkode: 1367c...334

[motiva2]

ISW skrev (25 minutter siden):

Jeg kan nevne som et eksempel:

Fetteren min har BP1. Han jobber som investor og har tjent flere hundre millioner kroner. Man kan kanskje påstå at kombinasjonen av BP1 og investeringer ikke er helt gunstig, men:

- Han blir godt fulgt opp av helsevesenet, og han følger anbefalingene han får. Eksempelvis gjør medikamentelle endringer med en gang han merker en svingning oppover eller nedover.

- Kona hans jobber i helsevesenet og har god kompetanse i å se endringer i tilstanden når han ikke ser det selv.

- Det er gjort beskyttende tiltak (f.eks. at i tilfelle en mani kan man ikke gjøre store porteføljeendringer alene, osv.)

Jeg nevner dette bare for å illustrere at mye kan løses hvis man får den hjelpen og støtten man trenger.

Dette er en solskinnshistorie. Du får det til å virke veldig enkelt; følg rådene du får fra helsevesenet,  så blir du frisk og velfungerende og kan bidra i samfunnet!

Virkeligheten er mer kompleks. De som er uføre kan også ha fått masse hjelp og oppfølging, fulgt råd og gjort sitt beste, men alle blir ikke friske/arbeidsføre av den grunn. Bipolare lidelser kommer i veldig mange fasonger.

Endret 27. desember 2023 av motiva2

[Trinity80]

Når det snart bli tvangskriterier i helsevesenet og sosiale tjenester og tilbud legges ned - noe vi fint er i gang med nå, sitter man med to valg: å leve på grensen til fattigdom (flere med uføre lever allerede slik i dag), eller å yte etter evne.

Yte etter evne betyr ikke å måtte stå i jobb 100%, men med det man klarer - på dagene man klarer.

Diskusjonen er vel ikke om uføre er riktig eller ikke, men i hvilken grad det er hensiktsmessig. I mange land hvor man ikke har slike tilbud så er antall syke magisk veldig lavt. Enten blir man tatt vare på av familien eller er man ute på gata. 

[Sokk]

ISW skrev (28 minutter siden):

Jeg kan nevne som et eksempel:

Fetteren min har BP1. Han jobber som investor og har tjent flere hundre millioner kroner. Man kan kanskje påstå at kombinasjonen av BP1 og investeringer ikke er helt gunstig, men:

- Han blir godt fulgt opp av helsevesenet, og han følger anbefalingene han får. Eksempelvis gjør medikamentelle endringer med en gang han merker en svingning oppover eller nedover.

- Kona hans jobber i helsevesenet og har god kompetanse i å se endringer i tilstanden når han ikke ser det selv.

- Det er gjort beskyttende tiltak (f.eks. at i tilfelle en mani kan man ikke gjøre store porteføljeendringer alene, osv.)

Jeg nevner dette bare for å illustrere at mye kan løses hvis man får den hjelpen og støtten man trenger.

Har sett innleggene dine her og i den andre tråden. Her tror jeg du går i fella ved at du tror at du selv og dine nærmeste, og dine opplevelser av dette, er representative for resten av landet. Langt fra alle er så ressurssterke som deg og din fetter. Du forteller en ren solskinnshistorie om BP1 og fremstiller det som om man kan gjøre hva som helst hvis man bare er «flink» nok. Hvis man har BP1 og tjener hundrevis av millioner på investeringer er man ekstremt ressurssterk og man må også ha noen andre spesielle egenskaper (ikke det at jeg tror at evnen til å tjene hundrevis av millioner gjør deg til et slags idealmenneske, kanskje snarere tvert imot). Du kan ikke ekstrapolere fra denne unike situasjonen til andre med psykiske lidelser.

Heldigvis møter du mye motstand og fornuftige nyanseringer i denne tråden. Jeg har ingen personlige erfaringer med BP1 og kan dessverre ikke bidra til ytterligere nyanseringer knyttet til denne spesifikke problemstillingen. 

Men jeg havner nok i kategorien ressurssterk på papiret. Likevel ser jeg livet rase sammen på alle områder fordi jeg har utfordringer med psyken. Vær takknemlig for det du har uten å føle deg berettiget til å rette pekefingereren mot andre som ikke er like privilegerte som deg. 

[Gaylord Focker]

ISW skrev (53 minutter siden):

Jeg kan nevne som et eksempel:

Fetteren min har BP1. Han jobber som investor og har tjent flere hundre millioner kroner.

Da tenker jeg han er en av de som sikkert kan bidra med mer skatt, med slik en vanvittig inntekt?

[Worriesome Plenty 2]

Det finnes tunge angst pasienter også, selv om det regnes som en nevrose. Just saying. En med hektisk ocd kan være like plaget som en med schizofreni eller autisme.

 

Men å uføretrygde folk for livet fordi de ikke har kompetanse eller en lett angstlidelse blir jo feil.

[cilie]

ISW skrev (1 time siden):

Jeg tenker jo (jeg vet hva du er utdannet men tar det ikke her) hvor mye mening livet ditt vil få dersom du kan jobbe igjen. I tillegg har du en kompetanse samfunnet skriker etter.

Her er heller ikke jeg enig med deg.

«På seg selv kjenner man ingen andre.» Selv om «lediggang er roten til alt ondt» osv., og forskning også sier at å stå i jobb er viktig.

Jeg vet ikke om det gir så mye mening om du må ofre alt annet i livet for å holde ut «å slave» i et lavtlønnet, krevende, uten hjemmekontor yrke i feks offentlig sektor. 

Endret 27. desember 2023 av cilie

[motiva2]

Christine Koht hadde en veldig god kronikk i Aftenposten for noen uker siden, der hun bl.a skrev: " Det lønner seg å jobbe. Det lønner seg økonomisk, sosialt, mentalt, fysisk og kulturelt. Likevel er det noen av oss som ikke får det til. Det betyr ikke at vi ikke savner jobben og livet og stresset og samholdet, at vi ikke vet hvor verdifullt det er."

Dette oppsummerer ganske godt hvordan jeg føler det. Jeg vet hvor viktig det er å jobbe, men har de siste årene vært for syk til det. I tillegg har jeg hatt belastninger på hjemmebane som ikke kan løses. Det må også med i regnestykket.

[ISW]

cilie skrev (11 minutter siden):

Her er heller ikke jeg enig med deg.

«På seg selv kjenner man ingen andre.» Selv om «lediggang er roten til alt ondt» osv., og forskning også sier at å stå i jobb er viktig.

Jeg vet ikke om det gir så mye mening om du må ofre alt annet i livet for å holde ut «å slave» i et lavtlønnet, krevende, uten hjemmekontor yrke i feks offentlig sektor. 

La oss gå tilbake til start og hva denne diskusjonen egentlig hadde sitt utspring i:

Kort sagt: Jeg synes helsevesenet har en ukultur gjennom å "selge inn" at man skal holde seg utenfor arbeid, uten å se på risikoen som følger med dette. Selv min utmerkede fastlege pleier å spørre meg om jeg vil ha eller trenger sykmelding, eller kan argumentere med at "nå er det mye for deg, så kanskje du trenger noen uker fri fra jobben" etc. 

Jeg forstår at dette er omsorg, men jeg synes det er en farlig vei å gå. Skulle jeg f.eks. i en angstfull periode holde meg borte fra jobb i 2 måneder, ville Staten tape ca 120.000 kroner i skatt, 40.000 kroner i arbeidsgiveravgift, pluss måtte betale meg 2 måneder a 6G, tilsvarende ca 100.000 kroner etter arbeidsgiverperioden. Det er 260.000 kroner med et pennestrøk fra fastlegen.

Sammenlign det med at man sliter med å få nødvendige medisiner på blå resept - så får man et inntrykk av hvor pengene går for Staten.

[motiva2]

ISW skrev (4 minutter siden):

La oss gå tilbake til start og hva denne diskusjonen egentlig hadde sitt utspring i:

Kort sagt: Jeg synes helsevesenet har en ukultur gjennom å "selge inn" at man skal holde seg utenfor arbeid, uten å se på risikoen som følger med dette. Selv min utmerkede fastlege pleier å spørre meg om jeg vil ha eller trenger sykmelding, eller kan argumentere med at "nå er det mye for deg, så kanskje du trenger noen uker fri fra jobben" etc. 

Jeg forstår at dette er omsorg, men jeg synes det er en farlig vei å gå. Skulle jeg f.eks. i en angstfull periode holde meg borte fra jobb i 2 måneder, ville Staten tape ca 120.000 kroner i skatt, 40.000 kroner i arbeidsgiveravgift, pluss måtte betale meg 2 måneder a 6G, tilsvarende ca 100.000 kroner etter arbeidsgiverperioden. Det er 260.000 kroner med et pennestrøk fra fastlegen.

Sammenlign det med at man sliter med å få nødvendige medisiner på blå resept - så får man et inntrykk av hvor pengene går for Staten.

Men synes du at fastlegen din skal ha høyere terskel for å sykmelde deg, fordi du tjener så mye?? Skal det ikke være en faglig vurdering?

[ISW]

motiva2 skrev (Akkurat nå):

Men synes du at fastlegen din skal ha høyere terskel for å sykmelde deg, fordi du tjener så mye?? Skal det ikke være en faglig vurdering?

Hva jeg tjener er mest relevant for regnestykket - det jeg mener er at fastlegen (og andre behandlere) burde ha en motivasjon for å heller spørre meg "Hva skal til for at du kan holde deg i arbeid gjennom denne perioden"?

Om det er 20 Vival eller henvisning til psykolog eller psykiater, vil sikkert variere. Men jeg føler at sykmelding ikke nødvendigvis er løsningen.

[cilie]

ISW skrev (13 minutter siden):

Jeg synes helsevesenet har en ukultur gjennom å "selge inn" at man skal holde seg utenfor arbeid, uten å se på risikoen som følger med dette.

Jeg deler ikke det inntrykket.

Jeg forstår selvfølgelig at det er svært viktig samfunnsøkonomisk at folk jobber mest mulig. Jeg snakket om hvor mye mening det ville ha for den enkelte. 

Endret 27. desember 2023 av cilie

[AnonymBruker]

motiva2 skrev (5 minutter siden):

Men synes du at fastlegen din skal ha høyere terskel for å sykmelde deg, fordi du tjener så mye?? Skal det ikke være en faglig vurdering?

Hvor har du det fra at helsevesenet selger inn til pasientene sine at de skal holde seg utenfor arbeidslivet, og dette uten å opplyse om risikoene det å være utenfor arbeidslivet innebærer? Påstandene dine et helt feil ISW. Du har en forestilling om et helsevesen som gjør dette men det er ikke holdepunkt for at din påstand og hypotese er rett. Leger sykemelder når pasienten ikke lengre evner å stå i arbeid grunnet sykdom. Sykemeldingene er på uker av gangen nettopp for at pasienten skal evalueres og tiden utenfor arbeid skal være kortest mulig. Når pasienter er for sjuke til å returnere til arbeidslivet igangsetter man tiltak med aap. Og senere ufør om det må til. Det er lange prosesser ispedd en rekke evalueringer og det må dokumenteres at pasienten ikke kan arbeide og hvorfor. Prosessen er hverken enkel for lege eller pasient. Du fremkommer kunnskapsløs og litt pinlig med å så arrogant og selvsagt nærmest insinuere at leger og pasienter samarbeider om å ikke la pasientene returnere til arbeidslivet på for tynt grunnlag. 

Anonymkode: 1367c...334

[ISW]

cilie skrev (5 minutter siden):

Jeg deler ikke det inntrykket.

Jeg forstår selvfølgelig at det er svært viktig samfunnsøkonomisk at folk jobber mest mulig. Jeg snakket om hvor mye mening det ville ha for den enkelte. 

Nå var dette et spesifikt svar til Glitter og slik jeg forstår henne er det viktig å jobbe. Det trenger selvfølgelig ikke å gjelde alle.

Kritikken min her går ikke på individnivå, men handler om at hvis velferdsstaten skal overleve, så må hjelpen man får handle mer om behovet for at man må bidra i arbeidslivet. Så er også dette noe som er arbeidsgivers ansvar (som vi har diskutert mange ganger) - men dessverre er vi ikke der i dag og mange faller utenfor og blir gående på sykepenger eller trygd - etter mitt syn unødig.

[cilie]

ISW skrev (Akkurat nå):

Så er også dette noe som er arbeidsgivers ansvar

Det er jeg veldig enig i. Ikke lett å utnytte rest-arbeidsevne når arbeidsgiver ikke vil eller kan tilrettelegge. 

Jeg forstår at det kan være andre forhold hva angår en konkret her inne enn generelt 👍😊

[AnonymBruker]

ISW skrev (19 minutter siden):

La oss gå tilbake til start og hva denne diskusjonen egentlig hadde sitt utspring i:

Kort sagt: Jeg synes helsevesenet har en ukultur gjennom å "selge inn" at man skal holde seg utenfor arbeid, uten å se på risikoen som følger med dette. Selv min utmerkede fastlege pleier å spørre meg om jeg vil ha eller trenger sykmelding, eller kan argumentere med at "nå er det mye for deg, så kanskje du trenger noen uker fri fra jobben" etc. 

Jeg forstår at dette er omsorg, men jeg synes det er en farlig vei å gå. Skulle jeg f.eks. i en angstfull periode holde meg borte fra jobb i 2 måneder, ville Staten tape ca 120.000 kroner i skatt, 40.000 kroner i arbeidsgiveravgift, pluss måtte betale meg 2 måneder a 6G, tilsvarende ca 100.000 kroner etter arbeidsgiverperioden. Det er 260.000 kroner med et pennestrøk fra fastlegen.

Sammenlign det med at man sliter med å få nødvendige medisiner på blå resept - så får man et inntrykk av hvor pengene går for Staten.

Der synes jeg det et staten som trenerer. Var sykemeldt i 6mnd pga problemer med hofte. Lege ville ikke sende meg ut i jobb før dette var undersøkt med mr.

Fikk brev fra røntgeninstutisjonen om at ventetid med offentlig helsevesnet var 6 mnd, mens jeg kunne få privat time på dagen hvis jeg betalte selv. 

Her er en stor utgiftspost. Denne burde det være veldig enkel å tette. Var ett par hundre tusen fra fellespotten der. Mot 3000kr for å gi meg den timen jeg kunne få på dagen. For jeg betaler ikke for å få de helsetjenesten jeg har krav på.

Slike tilfeller forsvinner det mengder av penger som hører til helsevesnet.

Noe som kunne brukt til å styrke psykisk helsevern for eksempel.

 

 

 

Anonymkode: aba46...4d7

[Kashmir-]

ISW skrev (8 minutter siden):

Hva jeg tjener er mest relevant for regnestykket - det jeg mener er at fastlegen (og andre behandlere) burde ha en motivasjon for å heller spørre meg "Hva skal til for at du kan holde deg i arbeid gjennom denne perioden"?

Om det er 20 Vival eller henvisning til psykolog eller psykiater, vil sikkert variere. Men jeg føler at sykmelding ikke nødvendigvis er løsningen.

Dette blir sånn "flink person"- syndrom i mitt syn. Du er opptatt av å gjøre det du anser som moralsk riktig ift økonomi. Du må jo gjerne presse deg selv og også bruke medikamenter for å holde ut. Jeg hadde blitt både forbauset og muligens ergerlig hvis jeg var åpenbart i en psyk periode, og legen hadde lagt mer press på meg ved å stille et sånt spørsmål. Da ville jeg mistenkt vedkommende for å mangle kunnskap. Dessuten er jeg ikke enig i at leger tilbyr seg å sykemelde uten faglig vurdering heller. 

Jeg vil si at jeg er en ganske utholdende person som også klarer å bruke noe selvterapi, men jeg presser meg ikke selv bare for å være flink av hensyn til landets økonomi eller hva andre skulle forvente. Dessuten misliker jeg å bruke medikamenter hvis annet kan hjelpe. De er ikke en løsning jeg bruker for å presse meg til å gjøre ting som strengt tatt ikke er nødvendige. 

[ISW]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvor har du det fra at helsevesenet selger inn til pasientene sine at de skal holde seg utenfor arbeidslivet, og dette uten å opplyse om risikoene det å være utenfor arbeidslivet innebærer? Påstandene dine et helt feil ISW. Du har en forestilling om et helsevesen som gjør dette men det er ikke holdepunkt for at din påstand og hypotese er rett. Leger sykemelder når pasienten ikke lengre evner å stå i arbeid grunnet sykdom. Sykemeldingene er på uker av gangen nettopp for at pasienten skal evalueres og tiden utenfor arbeid skal være kortest mulig. Når pasienter er for sjuke til å returnere til arbeidslivet igangsetter man tiltak med aap. Og senere ufør om det må til. Det er lange prosesser ispedd en rekke evalueringer og det må dokumenteres at pasienten ikke kan arbeide og hvorfor. Prosessen er hverken enkel for lege eller pasient. Du fremkommer kunnskapsløs og litt pinlig med å så arrogant og selvsagt nærmest insinuere at leger og pasienter samarbeider om å ikke la pasientene returnere til arbeidslivet på for tynt grunnlag. 

Anonymkode: 1367c...334

Vel,

De siste 10 årene er antallet uføre i aldersgruppen 25-29 år mer enn doblet.

Kilde: Mottakere av uføretrygd, etter kjønn og alder. Pr. 30.09.2014-2023. Antall. - nav.no

Hva er din teori for at dette skjer? Har det objektivt sett plutselig blitt ekstremt mye mer sykdom i den aldersgruppen? Eller kan det være noe i det jeg skriver likevel, at sykemeldingene og andre trygdetiltak sitter løsere hos helsevesenet?

 

 

[Kashmir-]

ISW skrev (1 time siden):

Jeg kan nevne som et eksempel:

Fetteren min har BP1. Han jobber som investor og har tjent flere hundre millioner kroner. Man kan kanskje påstå at kombinasjonen av BP1 og investeringer ikke er helt gunstig, men:

- Han blir godt fulgt opp av helsevesenet, og han følger anbefalingene han får. Eksempelvis gjør medikamentelle endringer med en gang han merker en svingning oppover eller nedover.

- Kona hans jobber i helsevesenet og har god kompetanse i å se endringer i tilstanden når han ikke ser det selv.

- Det er gjort beskyttende tiltak (f.eks. at i tilfelle en mani kan man ikke gjøre store porteføljeendringer alene, osv.)

Jeg nevner dette bare for å illustrere at mye kan løses hvis man får den hjelpen og støtten man trenger.

Så de som følger han opp har vurdert det sånn at han med bp1 bør jobbe med risiko?  Litt av en oppfølging som nok også koster samfunnet mer enn hvis han hadde innsett at en annen jobb ville vært mye mer gunstig mtp diagnose. 

At kona er sykepleier er jo flaks. Vi kan ikke velge partnere ut fra hva som er nyttig ift diagnose. 

Merkelig illustrasjon. 

[ISW]

Kashmir skrev (5 minutter siden):

Dette blir sånn "flink person"- syndrom i mitt syn. Du er opptatt av å gjøre det du anser som moralsk riktig ift økonomi. Du må jo gjerne presse deg selv og også bruke medikamenter for å holde ut. Jeg hadde blitt både forbauset og muligens ergerlig hvis jeg var åpenbart i en psyk periode, og legen hadde lagt mer press på meg ved å stille et sånt spørsmål. Da ville jeg mistenkt vedkommende for å mangle kunnskap. Dessuten er jeg ikke enig i at leger tilbyr seg å sykemelde uten faglig vurdering heller. 

Jeg vil si at jeg er en ganske utholdende person som også klarer å bruke noe selvterapi, men jeg presser meg ikke selv bare for å være flink av hensyn til landets økonomi eller hva andre skulle forvente. Dessuten misliker jeg å bruke medikamenter hvis annet kan hjelpe. De er ikke en løsning jeg bruker for å presse meg til å gjøre ting som strengt tatt ikke er nødvendige. 

Jeg gjør det jeg mener gir meg best effekt i forhold til bedring i tilstanden min. Så kan man selvfølgelig ha en annen vurdering av det enn jeg har, men et eksempel: Begge ganger jeg har hatt Covid, har jeg tatt 2 Paracet og jobbet på hjemmekontor, framfor å være sykmeldt. Noen har ikke mulighet til å jobbe hjemmefra - og da er det selvfølgelig greit å være sykmeldt for å ikke smitte andre. Men poenget mitt er at jeg ikke tror jeg hadde blitt raskere frisk av å ligge i sengen og syntes synd på meg selv. Jeg mener til en viss grad at det samme er relevant ved andre sykdommer - jeg tror ikke angst og depresjon (i alle fall de mildere tilstandene) bedres av inaktivitet.