hvordan takler dere barnløsheten?

[pus]

Hei jenter :-)

Sitter å lurer litt på hvordan dere andre takler dette med barnløsheten. Jeg tenker først og fremst på de som ikke har barn fra før. Skjønner at det kan være vel så tøft å ikke få til søsken, men slik jeg ser det blir det kanskje litt annerledes (er jeg på tynn is nå??).

Jeg selv har taklet dette veldig variert. En periode kan jeg drite i hele unge-prosjektet og glede meg over alt det andre jeg har i livet og sette pris på det. Imens andre perioder har jeg vært laangt nede og i dype depresjoner hvor ingenting annet et det å få barn betyr noe. Gidder ikke å finne på ting, alt er kjedelig og dritt, orker ikke se folk, alt er uinteressant - annet enn å lese på DOL eller finne ut mer om hvordan å få barn. Etter mitt første forsøk fikk jeg en kraftig reaksjon men ble helt fin igjen etter 1 uke. 2. forsøk gikk jeg helt på trynet og ble sykemeldt og hadde det heelt jæveeelig- 3. forsøk reagerte jeg ikke i det hele tatt. Livet gikk videre og jeg var glad og fornøyd og tok en pause på 4-5 måneder og tenkte ikke på barn i det hele tatt. Nå, etter mitt 4. forsøk gikk dundas sliter jeg enormt mye. Er sykemeldt fra jobb, har bestilt time hos psykolog, er veldig deprimert og ser ikke så mye lyspunkter i livet. Jeg gidder/orker ikke/har ikke interesse for noen ting, venninner ber meg med ut - jeg gidder ikke, kolleger og venner ringer, jeg orker mange ganger ikke å ta telefonen. Jeg er ikke i stand til å gå på jobb enda, selv om det kanskje kunne være lurt å presse seg selv til å tenke på noe annet. MEN på den annen side så føler jeg det er litt riktig å nå ta en pause fra livets forpliktelser og sette av tid til nye forsøk og ev. videre utredning. Jeg har litt vanskligheter akkurat nå med å kombinere jobb og stress der, med dette heltids-prosjektet.

Jeg og min sambo har liksom om ikke så mye annet innhold i livet vårt, nettop fordi jeg ikke orker eller tør å gå mere ut å finne på ting. Har også fått litt sosial angst etter denne isolasjonen fra omverden.

Jeg gleder meg til å komme igang så fort som mulig med nytt forsøk, men det er med blandede følelser og håp. Kanskje jeg burde fjerne min eggleder, eller kanskje jeg bare har hatt uflaks. Jeg skifter mellom optimisme og frykt/redsel før neste forsøk.

Vel, dette var litt om hvordan jeg har og har hatt det, er litt spent på hvordan dere andre takler dette problemet.

Klem fra

[Nord-Trønder]

Måten du beskriver din historie på er nok veldig representativ. Det er nok ikke bare jeg som kjenner meg i gjen i mye av det du skriver.

Selv om våre reaksjoner sikkert varierer noe - og det er jo like "normalt", så vil jeg personlig gi deg mye rett i at det nok er en vesentlig forskjell mellom det å ha et barn fra før og kjempe for å få et barn til versus det å ikke ha barn fra før. Har du barn fra før (slik som jeg har) så er du allerede innlemmet i barnefellesskapet. Du kan diskutere svangerskap og fødsel, barnehage og trippelvaksine, skole og SFO med venner og kollegaer ut fra egne erfaringer. Du har noe å bidra med og er en naturlig del. Uten barn er du - eller du føler deg uansett - utestengt fra dette felleskapet som vi møter over alt. Og i den sammenhengen har det ingen betydning om du har ett, to eller fem barn - du har uansett løst inngangsbilletten. Det å føle seg utestengt fra dette sosiale felleskapt er jeg sikker på må være en ekstra belstning for dere som sliter for å få også det første barnet.

Vi har etter noen forsøk på å få barn nummer to gradvis kommet til den erkjennelse at dette nok ikke lykkes - og med tiden tror jeg nå at vi kan si at dette ikke er en ekstensiell krise og at livet tross alt har fart godt med oss. Jeg er snart tenåringsmor og ser nå at den friheten som det gir også har sine goder. Det er blant flere en av grunnene til at vi har blitt mer og mer sikker på at adopsjon ikke er et alternativ for oss. Vi kan reise hvor vi vil, når vi vil. Vi har jobber vi stortrives med og kan legge mer av vår tid i dem. Om ikke lenge behøver vi ikke å tenke på barnevakt - ov vi kan sove så lenge vi vil. Slik har jeg gradvis lært meg å tenke - og sakte, men sikkert har jeg begynt å trives med disse tankene. Hadde jeg ikke hatt barn fra før tror jeg neppe at dette hadde vært noe jeg kunne ha slått meg til ro med. Jeg kjenner eller vet om flere som "bare" har ett barn, og de er da tilsynelatende velfungerende mennesker.

Poenget mitt er vel bare å gi deg rett i at det er en vesensforskjell mellom det å ha ett barn og det å ikke ha noen. Jeg tror nok de fleste av oss på dette forumet som har ett barn, men gjerne ønsker flere, er enige med meg i det, men det betyr ikke at man ikke har lov til å reagere med sorg over at man ikke får flere. Er det noe denne prosessen har lært meg så er det at det ikke er noe fasitsvar på hvordan man bør eller skal reagere. Dette er sterke og personlige følelser, og her finnes ingen gale eller riktige måter å reagere på. Det er også kanskje de mest sårbare følelser man kan ha, og da trenger man (slik du har gjort i perioder) å skåne seg selv mot situasjoner, og kanskje også personer, som man frykter kan såre og gjøre situasjonen vanskeligere.

Måtte dere lykkes!

[kamelia]

Hei pus

Som sikkert mange andre her gjør kjenner jeg meg igjen i mange av beskrivelsene dine. Det er så mange vonde og rare tanker - så mye håp - og så mye fortvilelse.

For meg starta en dyp bølgedal etter at første forsøk gikk i vasken i fjor vår. Jeg ble mer og mer trist, sørga mye og selvforakten økte. Heldigvis oppsøkte jeg psykolog - det hjalp å få hjelp til å sortere tankene. Så forsøkte vi igjen i november - og ny nedtur. Forsøkte å late som ingenting, men det gikk ikke. Jeg sov ikke og følte innimellom at det knøt seg sånn at det ble vanskelig å puste. Da fikk jeg en tre-ukers sykemelding - og det tror jeg var noe av det lureste jeg har gjort. Å kunne koble ut hverdagen, få tid til å bearbeide følelsene - og ikke minst til å gjøre positive ting. For meg var det godt å gå turer, å svømme, å gå på kafe midt på dagen - alt sammen helt alene. Etter det har livet blitt bedre. Vi har bestemt oss for å utsette neste forsøk til etter sommeren for å ikke stresse noe, men forsøke å ta vare på sjela oppi det hele.

Jeg vet at vi alle er forskjellige og har forskjellige reaksjoner, men mitt råd til deg er at du ikke skal ha dårlig samvittighet for sykemeldinga di, men tenke på den som en god sjanse til å ta vare på deg selv. Forsøk å gjøre ting som gjør deg godt - om det er å lese, gå på kino, ut i sola - eller hva som helst. Forsøk å finne ting å gjøre du føler gjør deg godt der og da.

Håper dagene føles litt bedre for deg etter hvert!

Klem fra

[kummin]

Måten du beskriver din historie på er nok veldig representativ. Det er nok ikke bare jeg som kjenner meg i gjen i mye av det du skriver.

Selv om våre reaksjoner sikkert varierer noe - og det er jo like "normalt", så vil jeg personlig gi deg mye rett i at det nok er en vesentlig forskjell mellom det å ha et barn fra før og kjempe for å få et barn til versus det å ikke ha barn fra før. Har du barn fra før (slik som jeg har) så er du allerede innlemmet i barnefellesskapet. Du kan diskutere svangerskap og fødsel, barnehage og trippelvaksine, skole og SFO med venner og kollegaer ut fra egne erfaringer. Du har noe å bidra med og er en naturlig del. Uten barn er du - eller du føler deg uansett - utestengt fra dette felleskapet som vi møter over alt. Og i den sammenhengen har det ingen betydning om du har ett, to eller fem barn - du har uansett løst inngangsbilletten. Det å føle seg utestengt fra dette sosiale felleskapt er jeg sikker på må være en ekstra belstning for dere som sliter for å få også det første barnet.

Vi har etter noen forsøk på å få barn nummer to gradvis kommet til den erkjennelse at dette nok ikke lykkes - og med tiden tror jeg nå at vi kan si at dette ikke er en ekstensiell krise og at livet tross alt har fart godt med oss. Jeg er snart tenåringsmor og ser nå at den friheten som det gir også har sine goder. Det er blant flere en av grunnene til at vi har blitt mer og mer sikker på at adopsjon ikke er et alternativ for oss. Vi kan reise hvor vi vil, når vi vil. Vi har jobber vi stortrives med og kan legge mer av vår tid i dem. Om ikke lenge behøver vi ikke å tenke på barnevakt - ov vi kan sove så lenge vi vil. Slik har jeg gradvis lært meg å tenke - og sakte, men sikkert har jeg begynt å trives med disse tankene. Hadde jeg ikke hatt barn fra før tror jeg neppe at dette hadde vært noe jeg kunne ha slått meg til ro med. Jeg kjenner eller vet om flere som "bare" har ett barn, og de er da tilsynelatende velfungerende mennesker.

Poenget mitt er vel bare å gi deg rett i at det er en vesensforskjell mellom det å ha ett barn og det å ikke ha noen. Jeg tror nok de fleste av oss på dette forumet som har ett barn, men gjerne ønsker flere, er enige med meg i det, men det betyr ikke at man ikke har lov til å reagere med sorg over at man ikke får flere. Er det noe denne prosessen har lært meg så er det at det ikke er noe fasitsvar på hvordan man bør eller skal reagere. Dette er sterke og personlige følelser, og her finnes ingen gale eller riktige måter å reagere på. Det er også kanskje de mest sårbare følelser man kan ha, og da trenger man (slik du har gjort i perioder) å skåne seg selv mot situasjoner, og kanskje også personer, som man frykter kan såre og gjøre situasjonen vanskeligere.

Måtte dere lykkes!

Ville bare takke for et godt innlegg. Jeg har ett barn, og har liten sjanse for å få nr. 2 - og det gjør at jeg tenker mye på denne problemstillingen.

Det er vondt å ikke kunne få barn uansett man har ett fra før eller ikke - men du skriver noe veldig viktig : nemlig at vi som har ett barn fra før er med i et fellesskap, som det må være vondt å ikke bli en del av. Og jeg krymper meg i skam når taktløse mødre spør sine barnløse kolleger / bekjente om de ikke snart skal få en liten en. Det er mye uforstand overfor ufrivillig barnløse.

Og jeg tenker mye på det at jammen har jeg vært heldig. Vårt barn kom helt uplanlagt da jeg var 25. - da vi begynte å planlegge viste det seg at det ikke kan planlegges for vår del...

Jeg kjenner at det er en lang prosess man skal gjennom - og her på DOL møter jeg kvinner som er på ulike steder i denne prosessen. Det er svært lærerikt.

Lykke til videre alle sammen.

[Zantippe]

Hei pus

Det som har vært både en hemsko og en lise for meg er min utålmodighet.

Etter tre måneder med prøving oppfattet jeg meg selv som Ufrivillig Barnløs. Etter åtte måneder startet vi utredningsprosessen, som forøvrig ikke kunne vise til noen resultater.

Etter snaue to år hadde vi hatt vårt første ivf-forsøk, som ikke gikk.

Etter en oppsummering og en titt på fremtiden fant vi ut at vi forsøker én gang til i tillegg til et fryseforsøk.

Og det å sette en grense så tidlig var kjempedeilig! Å "slippe" å vurdere fra gang til gang hva vi skal gjøre er en utrolig lettelse.

Enten blir det prøverørsbarn til neste vår, eller så blir det adoptivbarn om et par-tre år.

Fremtiden er klar!

[becca72]

Hei pus!

Du har nok rett i det med at barn fra før kan gjøre det lettere. Spesiellt dette med felleskapet...

Jeg har en datter på 8 år fra tidligere forhold. Samboeren min har ingen egne barn. Før jeg fikk min datter, hadde jeg 3 spontanaborter, men alle 4 gangene jeg ble gravid, ble jeg det med en gang! Så da vi hadde prøvd i 6 mnd, hadde jeg en mistanke om at ikke alt var som det skulle. Så vi kom tidlig igang med utredningen. Og da jeg var til lap, regnet jeg det som en slags "rutineundersøkelse".

Men da jeg fikk beskjed om tette eggledere, gikk luften ut av meg. Hva mente de med det??? Jeg hadde jo vært gravid 4 ganger. Hva pokker???!!! Jeg hadde ikke forbredt meg på at det faktisk kunne være noe galt med meg. Og da gikk det bare nedover. Og jeg fikk depresjon. Og venninnene mine rundt meg spyttet ut unger i hytt og pine. Og selv om jeg har et barn, så var det vondt!

Men det hadde nok vært veldig annerledes vist vi hadde dette barnet sammen. For jeg følte/føler meg ganske mislykket over å ikke kunne gi han jeg elsker et etterlengtet barn. Jeg begynte tilogmed å prate om å gå fra han. For å "skåne" han. Sånn at han kunne få muligheten til å få et eget barn, vist ikke jeg kunne gi han det. Helt idiotiske tanker! Men det er utrolig hva som surrer rundt i hodet noen ganger.

Nå føler jeg ting har stabilisert seg mer. Jeg har det bedre med meg selv. Jeg må jo også ta meg mer sammen siden jeg faktisk har en datter som jeg elsker så høyt, og som jeg må tenke på, og ta meg av.

Jeg har bare så fryktelig lyst å gi mannen min et barn også....

Klem fra

[ich]

Vi har vært "sterke" og fulle av "ståpåmot" og alt det der veldig mye. Hvertfall i årene før vi fikk startet med ivf, og liksom ikke følte oss "erklært" barnløse. Men det var noen tunge perioder innimellom, og nesten deilig i den perioden da vi visste at det var umulig på egenhånd, vi måtte ha hjelp, og derfor var ikke hver eneste mens et tegn på et stort nederlag.

Jeg synes 3. forsøk var aller aller verst. Vi hadde gått gjennom en pakke på Ciconia, legene forstod ikke hvorfor de flotte eggene ikke satt (med andre ord, var det noe galt meg meg også som ingen hadde oppdaget?), folk rundt oss begynte å spørre om adopsjon, store hormonelle påkjenninger som gjorde kroppen veldig tung både fysisk og psykisk - og en hel haug med barn alle steder. Jeg var langt nede i kjelleren, og synes ikke det var noe ved noenting. De tidligere "kjellerperiodene" mine, med litt gråting og tungsinn var ingenting mot dette.

Alt var grått og tungt og vondt, og vi hang alt håp på at de skulle finne en polypp i livmoren min ved hysteroskopien vi hadde bestemt oss for å ta. Jeg tror nok, sånn i ettertid, at det på ett eller annet tidspunkt i løpet av alt dette kunne vært lurt å få litt profesjonell hjelp. Spesielt også for mannen min, som hele tiden støttet meg og holdt meg oppe, og jeg kan ikke se at noen gav ham så mye støtte, heller ikke jeg. Fokuset ligger jo på oss....

Jeg tror ikke det er så mye det med barnet, som den evige håpingen og skuffelsen som sliter mest. Mannen min sa hele tiden at barn skal vi jo få, det er bare veien som er tung. Og det er den, mer enn noen kan fatte.

Jeg aner ikke hva jeg sitter og skriver denne lange avhandlingen for, det hjelper å få luftet seg litt, det som er rart er jo at det ikke er over når man blir gravid! Jeg hadde jo ikke turt å tenke videre enn til to blå, og når man nå sitter der, og føler at man ikke kan klage og bare skal være glad, og ikke det minste redd, da kan man bli rimelig nedfor da også. Men på en helt annen måte, selvsagt.

Jeg tenker masse på deg pus, og ønsker deg masse masse godt.

Stor klem fra