Mister tålmodigheten - hjelp!

[Gjest meg]

Jeg skriver et innlegg med håp at noen har gode råd.

Min samboer og jeg har vært sammen i fem år, og har et barn sammen. Vi har det siste halvåret gått til familieterapi. Det var jeg som foreslo dette, og har forsøkt å være tålmodig med den hensikt at det kanksje skulle "åpne øynene" til samboeren min også. Han har fra mitt ståsted problemer med å engasjere i mitt følelsesliv, og vanskeligheter med empati og innlevelsesevne - både ovenfor meg og vårt barn

Han "lukker seg" og snakker ikke om sin barndom - med unntak av et eksempel der han sa at det var mye fyll. Hans foreldre er skilt, hans søster har anklaget deres felles far for seksuelle overgrep. Han vil ikke snakke med meg om dette. Jeg tror - og kan forstå -at han føler jeg blir for analyserende og kanskje han lukker seg mer pga dette.

Mitt problem er at jeg ikke klarer å holde på tålmodigheten - jeg vil ha en anderledes mann til min livsledsager ! En som er følelsesmessig engasjert, som støtter meg og ser meg og som kan nyte de små ting i livet - alene eller sammen med familien sin.

Jeg vil gjerne at denne mannen skal være min nåverende samboer - og far til mitt barn - vårt herlige barn!! Men tiden går og jeg begynner å innse at ting kanskje ikke går i denne retningen. Jeg vil heller ikke legge ekstra bør på min samboers skuldre ved å gå fra han, men hva ellers skal jeg gjøre når jeg ikke når inn til han?

Jeg forsøker å gjøre de ting som gjør meg lykkelig uavhengig av hans deltakelse, men når vi skal være intim føles det bare tomt noen ganger.

Jeg håper at noen vil dele sin oppfatning om hvordan dette ser ut for fremtiden - vil han endre seg med hjelp av videre familieterapi? Burde han kanskje gå alene - og hva om han ikke ønsker det?

Vennlig hilsen meg

[kameliadamen]

Hei!

Jeg er også gift med en mann som ikke "ser" meg på andre måter enn det reint fysiske og som mor....

Har i mange år trodd at det skulle skje et mirakel....at vi skulle finne hverandre på det mentale planet også. Har nå (etter 13 år) skjønt at det ikke vil skje. Vi er rett og slett ikke opptatt av de samme verdiene, er ikke interessert i de samme tingene. Så nå ender det med samlivsbrudd her, jeg klarer ikke å leve et liv av plikt (og drømmer om mirakler) og han har inntil nå ikke skjønt at vi hadde seriøse problemer engang...sukk!

Var nok ikke mye oppmuntring å hente herfra....men jeg tror rett og slett du som meg...har funnet feil type mann og satse på.

Lykke til uansett :-)

[Gjest hmmm]

Å elske en du har vunnet men aldri helt kan nå, det er som å bryte en rosenkvist med en duftende rose på.........

Stort sett er vel vi mennesker avhengig av bekreftelser på oss selv, spesielt fra de som betyr mye for oss. Vi er avhengige av å være i et forhold der en ikke må be om å bli verdsatt , men der responsen kommer uoppfordret. Viktig å føle en gjensidighet i det en gjør sammen.Er i et forhold der jeg fortsatt venter på at han skal vise sitt "sanne jeg", og gi meg det jeg venter på.Ikke vent for lenge,et brudd føles mye verre for et lite menneske jo eldre han/hun blir. Ta ansvar for din egen og barnets lykke og stol på følelsene dine. Du skal leve mens du lever...fullt ut. Lykken finnes der et eller annet sted.

[Gjest meg]

Hei!

Jeg er også gift med en mann som ikke "ser" meg på andre måter enn det reint fysiske og som mor....

Har i mange år trodd at det skulle skje et mirakel....at vi skulle finne hverandre på det mentale planet også. Har nå (etter 13 år) skjønt at det ikke vil skje. Vi er rett og slett ikke opptatt av de samme verdiene, er ikke interessert i de samme tingene. Så nå ender det med samlivsbrudd her, jeg klarer ikke å leve et liv av plikt (og drømmer om mirakler) og han har inntil nå ikke skjønt at vi hadde seriøse problemer engang...sukk!

Var nok ikke mye oppmuntring å hente herfra....men jeg tror rett og slett du som meg...har funnet feil type mann og satse på.

Lykke til uansett :-)

Takker for svar!

Det er egentlig befriende å høre det jeg innerst inne vet.

Men hvordan skal jeg gå frem rent praktisk - det føles som hele meg blir treeg bare med tanken på å begynne å bakke esker og så videre - jeg vil dessuten ikke makte å sitte på noen stor leilighet alene, og barnet mitt har vel krav på litt boltreplass?

Og så er det samværsordninger da - noen ganger er pappan i et godt "hjørne" og det kunne ikke finnes bedre far!! Andre ganger er han helt i sin egen verden og jeg føler ikke at han kunne hatt omsorgen alene da...

Huff og huff - livet er ikke for amatører!!!!!!

Mange klemmer til dere som svarte - jeg iallefall optimistisk uansett hvordan det går - jeg bruker som regel å lande på begge bena.....

[Gjest hmmm]

Takker for svar!

Det er egentlig befriende å høre det jeg innerst inne vet.

Men hvordan skal jeg gå frem rent praktisk - det føles som hele meg blir treeg bare med tanken på å begynne å bakke esker og så videre - jeg vil dessuten ikke makte å sitte på noen stor leilighet alene, og barnet mitt har vel krav på litt boltreplass?

Og så er det samværsordninger da - noen ganger er pappan i et godt "hjørne" og det kunne ikke finnes bedre far!! Andre ganger er han helt i sin egen verden og jeg føler ikke at han kunne hatt omsorgen alene da...

Huff og huff - livet er ikke for amatører!!!!!!

Mange klemmer til dere som svarte - jeg iallefall optimistisk uansett hvordan det går - jeg bruker som regel å lande på begge bena.....

Hei igjen!

Egentlig er det litt vondt å få høre det en innerst inne vet....har tatt meg selv i gang på gang og gå i forsvar i det en utenforstående begynner å gi meg de rådene jeg allikevel har i hodet.

Situasjonen du er i nå er fortvilet....du ønsker ikke gå, men ser at livet burde ha mer å by på. Du har sikkert mange tanker om hvordan barnet deres skulle vokse opp med to foreldre, sine foreldre....

Har fått et råd om å ta en ting av gangen ellers blir du helt lammet...og det tror jeg det er mye sant i.

Start med å være litt rasjonell. Vi lever i et samfunn med sosiale ordninger som gjør at du alltid vil klare deg rent praktisk/økonomisk. Ordninger som er gode å ha i en overgangsfase iallefall. Se på nettverket ditt, har du mennesker rundt deg som vil hjelpe og støtte deg? Helt sikkert. Orienter deg om praktiske og økonomiske rettigheter du har enten på familivernkontoret eller trygdekontoret der du bor.

Fokuser positivt: En stor leilighet med tumleplass er ikke nødvendigvis noe godt oppholdssted dersom mamma alltid er lei seg...

Når du har et bilde av det praktiske rundt deg kan du begynne å kjenne på følelsene dine. Tror det er lettere å ta et valg når en ikke føler seg lammet rent praktisk.

Har vel innsett for min egen del at ikke jeg kan fremtvinge hverken følelser eller egenskaper hos den andre som han ikke har. Se på det du har foran deg nå...er det slik du vil leve resten av livet ditt? Er det et slikt bilde av det å være to voksne sammen du vil gi barnet ditt. Vil det være noen gode illusjoner for et lite menneske å ta med seg på veien, eller vil det være mange røde øyne i minnet om mamma og pappa?

Vet selvfølgelig ingenting om hvordan hverdagen og kommunikasjonen arter seg hos dere, så jeg snakker vel mest ut fra egne erfaringer. Å holde sammen av hensyn til barnet er ikke alltid den beste løsningen.

Kvitt deg med skyldfølelse i den retningen. Det er ikke egoistisk å sette krav til egen lykke, du har fått et liv for å leve det. Ut fra det du skriver synes jeg det virker som om du har stått på og prøvd å få ting til å fungere. Det synes ikke som noe lettvint innfall eller en premenstruell depresjon.

Husk at et brudd i den alderen et barn er nå er slik jeg ser det lettere å forholde seg til en om dere venter. Du har også resten av livet ditt å ivareta, "å holde sammen for barnas skyld" kan i verste fall resultere i at dere allikevel går hver ders vei når det som bandt dere sammen står på egne bein. Da er det ikke alltid like lett som middelaldrende "jente" å starte på nytt.

Litt vondt å se tilbake på et liv som ikke ble det du hadde tenkt.

Du sier noe om at dere har fått veiledning på et familievernkontor. Det er mulig du alt har hatt det, men hvis ikke, kan det være lurt å be om en time for deg alene med litt hjelp til å rydde i tankene.

Stol på følelsene d har her og nå. Tanken på samværsrett, delte ferier , julehelger osv. kan skremme vettet av noen og enhver.Ikke ta alt inn over deg på en gang det lammer som du sier. Din sønn /datter vil sikkert ha en fin jul hos pappa også den som får det vondt er deg.Prøv å huske at det ross alt er flest hverdager i livet og de skal leves de også.

Du har verdi og masse og gi et annet menneske som vet å sette pris på det, men den eventuelle tredjepersonen bør vente et sted utenfor til du har fått orden på følelsene dine. Det er så klassisk, i den situasjonen du er nå vil du være utrolig sårbar og mottakelig, men det kommer sjelden noe godt ut av slike mellomforhold.

Det ødelegger iallefall siste rest av kommunikasjon med den du forlater.

Problemet med å bryte ut av et forhold med barn er jo at dere fortsatt må samarbeide godt i mange år.

Dette ble mange bombastiske uttalelser og svar som kanskje skyter høyt over. Ta det for det det er. Vet bare at jeg selv sitter og venter på at alle svarene skal falle ned over meg, og jeg har en filosofi om at jo flere ganger du hører dem...jo tryggere blir en i en valgsituasjon.

Virker det derimot skremmende og blir du litt sint når du leser det jeg , skriver er kanskje det også en pekepinn.om at du bør bruke enda litt mer tid før du velger. Det kan være at du velger for resten av livet. Det hender en går ut av dører som ikke lar seg åpne igjen.

Uansett, lykke til med livets vanskeligste valg.

[Gjest meg]

Hei igjen!

Egentlig er det litt vondt å få høre det en innerst inne vet....har tatt meg selv i gang på gang og gå i forsvar i det en utenforstående begynner å gi meg de rådene jeg allikevel har i hodet.

Situasjonen du er i nå er fortvilet....du ønsker ikke gå, men ser at livet burde ha mer å by på. Du har sikkert mange tanker om hvordan barnet deres skulle vokse opp med to foreldre, sine foreldre....

Har fått et råd om å ta en ting av gangen ellers blir du helt lammet...og det tror jeg det er mye sant i.

Start med å være litt rasjonell. Vi lever i et samfunn med sosiale ordninger som gjør at du alltid vil klare deg rent praktisk/økonomisk. Ordninger som er gode å ha i en overgangsfase iallefall. Se på nettverket ditt, har du mennesker rundt deg som vil hjelpe og støtte deg? Helt sikkert. Orienter deg om praktiske og økonomiske rettigheter du har enten på familivernkontoret eller trygdekontoret der du bor.

Fokuser positivt: En stor leilighet med tumleplass er ikke nødvendigvis noe godt oppholdssted dersom mamma alltid er lei seg...

Når du har et bilde av det praktiske rundt deg kan du begynne å kjenne på følelsene dine. Tror det er lettere å ta et valg når en ikke føler seg lammet rent praktisk.

Har vel innsett for min egen del at ikke jeg kan fremtvinge hverken følelser eller egenskaper hos den andre som han ikke har. Se på det du har foran deg nå...er det slik du vil leve resten av livet ditt? Er det et slikt bilde av det å være to voksne sammen du vil gi barnet ditt. Vil det være noen gode illusjoner for et lite menneske å ta med seg på veien, eller vil det være mange røde øyne i minnet om mamma og pappa?

Vet selvfølgelig ingenting om hvordan hverdagen og kommunikasjonen arter seg hos dere, så jeg snakker vel mest ut fra egne erfaringer. Å holde sammen av hensyn til barnet er ikke alltid den beste løsningen.

Kvitt deg med skyldfølelse i den retningen. Det er ikke egoistisk å sette krav til egen lykke, du har fått et liv for å leve det. Ut fra det du skriver synes jeg det virker som om du har stått på og prøvd å få ting til å fungere. Det synes ikke som noe lettvint innfall eller en premenstruell depresjon.

Husk at et brudd i den alderen et barn er nå er slik jeg ser det lettere å forholde seg til en om dere venter. Du har også resten av livet ditt å ivareta, "å holde sammen for barnas skyld" kan i verste fall resultere i at dere allikevel går hver ders vei når det som bandt dere sammen står på egne bein. Da er det ikke alltid like lett som middelaldrende "jente" å starte på nytt.

Litt vondt å se tilbake på et liv som ikke ble det du hadde tenkt.

Du sier noe om at dere har fått veiledning på et familievernkontor. Det er mulig du alt har hatt det, men hvis ikke, kan det være lurt å be om en time for deg alene med litt hjelp til å rydde i tankene.

Stol på følelsene d har her og nå. Tanken på samværsrett, delte ferier , julehelger osv. kan skremme vettet av noen og enhver.Ikke ta alt inn over deg på en gang det lammer som du sier. Din sønn /datter vil sikkert ha en fin jul hos pappa også den som får det vondt er deg.Prøv å huske at det ross alt er flest hverdager i livet og de skal leves de også.

Du har verdi og masse og gi et annet menneske som vet å sette pris på det, men den eventuelle tredjepersonen bør vente et sted utenfor til du har fått orden på følelsene dine. Det er så klassisk, i den situasjonen du er nå vil du være utrolig sårbar og mottakelig, men det kommer sjelden noe godt ut av slike mellomforhold.

Det ødelegger iallefall siste rest av kommunikasjon med den du forlater.

Problemet med å bryte ut av et forhold med barn er jo at dere fortsatt må samarbeide godt i mange år.

Dette ble mange bombastiske uttalelser og svar som kanskje skyter høyt over. Ta det for det det er. Vet bare at jeg selv sitter og venter på at alle svarene skal falle ned over meg, og jeg har en filosofi om at jo flere ganger du hører dem...jo tryggere blir en i en valgsituasjon.

Virker det derimot skremmende og blir du litt sint når du leser det jeg , skriver er kanskje det også en pekepinn.om at du bør bruke enda litt mer tid før du velger. Det kan være at du velger for resten av livet. Det hender en går ut av dører som ikke lar seg åpne igjen.

Uansett, lykke til med livets vanskeligste valg.

Synes ikke dine utspill har vært bombastisk i det hele tatt, tvert imot reflekterte og ganske så sammenfallende med mine egne tanker!! Takk for svarene dine!!

Jeg har masse nettverk rundt meg for tiden - problemet er at de fleste går med flyttetanker, og det virker som om jeg snart blir alene igjen her...Den isolasjonen som da oppstår tror jeg vil bli en ekstra stressbelastning på forholdet.

Jeg har brukt tid - lang tid - på å tenke ut hvordan jeg vil ha det i livet, for eksempel hva jeg vil bruke penger på og hva jeg føler jeg kan kreve av de nærmeste rundt meg. Mine venninder rundt meg er de sterkeste støttespillerne i mitt liv på det nåverende tidspunkt, og jeg fantaserer ikke om en "ny og fantastisk samboer". Jeg ønsker - dersom jeg velger å gå ut av dette forholdet - at det skal være begrunnet i hvordan jeg ønsker å leve. Ikke begrunnet i hva en annen kan gi meg - men hva jeg kan gi meg selv. Mitt liv - mitt ansvar.

Det er likevel vanskelig, da vi bor i et fantastisk nabolag, hvor barnet vårt stortrives.

Hvis jeg skal ha et fortsatt støttende nettverk rundt meg, etter at de nærmeste har flyttet, må jeg vurdere å flytte jeg også. Dit besteforeldrene bor. Men da blir jo pappa laaangt borte, og det er slett ikke rettferdig mot noen. Jeg tror dette er faktorer som gjør at jeg "utsetter" valget, og håper!!!! at han vil endre seg. Spesielt når han har "gode dager". Men de gode og dårlige periodene hans er så utforutsigbar og det føles like urettferdig hver gang han surner, som oftest over bagateller.

Jeg vil takke for at du/dere har tatt dere tid til å svare på dette - er litt sliten for tida, og orker ikke å ta det opp med hverken han eller venner, de må jo bli lei i lengden de å : ). Det kjennes godt å få det ut uansett, også gjør jeg viktige erkjennelse når jeg leser over det jeg har skrevet - da blir det ikke riktig så lett å flukte inn i "det går vel bra" illusjonen...